Stavspatriarken
Herren har høy aktelse for patriarken, som innehar en unik stilling i Kirken.
For 58 år siden banket jeg på døren til J. Roland Sandstrom, patriark i Santa Ana California stav, med en anbefaling fra min biskop for å få min patriarkalske velsignelse. Vi hadde aldri truffet hverandre før, og det skulle gå 14 år til neste gang. 15 år senere møttes vi igjen. Denne gang, som en av De tolv, velsignet jeg ham dagen før han døde.
Velsignelsen ble levert pr. post til kasernen på en flybase hvor jeg var stasjonert. Den gangen var jeg ikke like klar over det som jeg er nå at en patriark har profetisk innsikt, at hans velsignelse ville være mer enn en rettesnor for meg. Den har blitt et skjold og en beskyttelse.
Åpenbaringen sier at ”det er De tolvs ansvar å ordinere evangelister i alle store grener av kirken, efter som det skal bli gitt dem ved åpenbaring”.1
Profeten Joseph Smith sa: ”En evangelist er en patriark … Hvor som helst Kristi kirke er opprettet på jorden, skulle det være en patriark til gavn for de helliges etterkommere, slik tilfellet var med Jakob, som ga sin patriarkalske velsignelse til sine sønner.”2
Skriftene omtaler tre typer patriarker: Familiefedre3, oldtidens profetiske ledere, og stavspatriarken, et embede man ordineres til innen Det melkisedekske prestedømme.4
En far er en patriark for sin familie, og kan og bør gi en fars velsignelse til sine barn.
Inntil for noen få år siden ble hver patriark kalt og ordinert av et medlem av De tolv apostlers quorum. Etter hvert som antallet staver økte, ble dette ansvaret delegert til stavspresidenten.
I likhet med de andre embedene innen Det melkisedekske prestedømme – eldste, høyprest, sytti og apostel – blir en stavspatriark ordinert og ikke beskikket.
Stavspresidenten oversender et navn til De tolv apostlers quorum. Hvert navn blir vurdert med overveielse og bønn. Når han er blitt godkjent, blir patriarken oppholdt på en stavskonferanse og så ordinert. Han vil så, med profetisk innsikt, uttale en velsignelse over dem som kommer etter å ha blitt anbefalt av biskopen i sitt ward.
Det finnes et hefte, Informasjon og forslag for patriarker. Det gir stavspresidenten og patriarken instruksjoner om dette hellige embedet. Dette heftet ble diskutert gjennom flere år av Det første presidentskap og De tolvs quorum. Hver gang det ble gjennomgått, ble det beskåret. En av brødrene med lengst ansiennitet sa: ”Brødre, vi må ikke komme imellom Herren og hans patriarker.”
Vi ber nå hver stavspresident og hver patriark om å lese dette korte dokumentet på nytt. Les det mer enn en gang.
Patriarker markedsfører ikke velsignelser. Medlemmer skulle be om å få sin velsignelse når de føler seg inspirert til å gjøre det. Det er ingen bestemt aldersgrense for når man kan få en patriarkalsk velsignelse. Biskopen forsikrer seg om at vedkommende medlem er gammel og moden nok til å forstå meningen med og betydningen av velsignelsen.
En patriarkalsk velsignelse blir tatt opp på bånd og nedskrevet av en som får dette i oppdrag av stavspresidenten. Den velsignelsen blir en høyt skattet personlig eiendel.
Med unntak av medlemmer av vår nærmeste familie skulle vi ikke tillate andre å lese vår velsignelse, og heller ikke skulle vi be noen om å tolke den. Hverken patriarken eller biskopen kan eller skulle tolke den.
Da De tolv kalte og ordinerte patriarker, delte vi erfaringer med hverandre. Vi lærte at Herren har høy aktelse for patriarken, som innehar en unik stilling i Kirken.
Jeg husker en konferanse der patriarken var meget gammel. Selv om hans ordinasjon fortsatt ville være i kraft, var det på tide at han ble fritatt fra å gi velsignelser.
Stavspresidenten anbefalte en mann med betydelig lederskapserfaring. Men jeg følte ikke at han skulle bli patriarken.
Jeg visste at Det første presidentskap hadde sagt til stavspresidenter: ”Det at en mann har fylt en presiderende stilling på en god måte og har nådd en moden alder, er ingen forutsetning for at han blir eller ikke blir en god patriark … [Han skulle være en som har] utviklet i [sitt] indre en patriarks ånd; faktum er at dette skulle være [hans] mest fremtredende karakteregenskap … [en mann] med visdom, som også er i besittelse av velsignelsens gave og ånd.”5
Da kveldsmøtet skulle til å begynne, kom en eldre mann gående et stykke ned langs benkeradene, og da han ikke fant noe ledig sete, gikk han bakerst i salen. Han var ikke like godt kledd som de fleste andre, og det var tydelig at han hadde tilbragt mye tid utendørs.
Jeg hvisket til stavspresidenten: ”Hvem er den mannen?”
Idet han følte hva jeg hadde i sikte, sa han: ”Å nei, jeg tror ikke han kunne bli vår patriark. Han bor helt i utkanten av et fjerntliggende ward og har aldri innehatt noen ledende stilling i et biskopsråd eller høyråd.”
Han var invitert til å holde åpningsbønnen, og han hadde bare sagt noen få ord da den bekreftelsen kom som kommer ved åpenbaring: ”Dette er patriarken.”
Såvidt jeg husker hadde han seks sønner og en datter. Den yngste var på misjon, og det hadde også hans eldre brødre vært som nå var gifte og bosatt på forskjellige steder i landet. Alle virket trofast i Kirken.
”Hva med din datter?” spurte jeg.
”Å,” sa han, ”henne har du møtt. Hun er hustru til en rådgiver i stavspresidentskapet.”
Jeg tenkte: ”En patriark, denne mannen er i sannhet en patriark!”
Før fellesmøtet traff jeg den aldrende patriarken i korridoren og sa: ”Idag skal vi gi deg litt avlastning.”
”Takk skal du ha! Det vil jeg sette veldig stor pris på,” sa han.
Så sa jeg: ”La meg gi deg navnet på den nye patriarken, så er du og jeg og stavspresidenten de eneste som vet det.”
Da jeg sa navnet hans, kvakk han til og sa: ”Er ikke det interessant! Jeg så ham i menneskemengden da han kom til møtehuset, og sa til meg selv: Ville ikke han kunne blitt en strålende patriark?” Det var en inspirerende bekreftelse fra den gamle patriarken.
Dette embedet har ikke sin like i hele Kirken eller i hele verden.
Stavspresidenter må gi patriarken meget omhyggelig og spesiell omsorg og oppmerksomhet. Dere skulle la ham sitte på forhøyningen og bli anerkjent.
På regelmessig basis, kanskje to ganger årlig, skulle dere intervjue patriarken og lese noen av velsignelsene hans. Minn ham også om at hver velsignelse skulle være individuell og spesiell for medlemmet. Denne periodiske lesing av velsignelser må ikke neglisjeres av stavspresidenten.
En gang ordinerte jeg en patriark som var overveldet av ansvaret. I flere måneder kunne han ikke få seg til å gi en velsignelse. Til slutt spurte han stavspresidenten om han kunne skrive et avsnitt som et mønster på en innledning til alle de patriarkalske velsignelsene. Stavspresidenten godkjente det.
Senere fortalte han meg dette: ”Da den første unge mannen kom for å få sin velsignelse, følte jeg meg trygg fordi jeg hadde lært meg den forberedte innledningen utenat. Jeg la hendene mine på hans hode, og brukte ikke et eneste ord av den. Den dagen lærte jeg hvem sine velsignelser de er. De er ikke mine velsignelser, de er diktert av Ånden.”
Det har vært sagt at en patriarkalsk velsignelse er et ”’(avsnitt) fra dine muligheters bok’. Hvis vi leser vår patriarkalske velsignelse, vil vi se hva profetiens ånd viser oss med hensyn til hva hver og en av oss kan bli.”6
En viktig del av en patriarkalsk velsignelse er erklæringen om vår avstamning. Ved omhyggelig studium av Skriftene blir en patriark kjent med den patriarkalske orden. Han lærer å kjenne historien og fremtiden til Israels stammer.
Brødrene har forkynt: ”Når han gir sin velsignelse, kan patriarken stadfeste vår avstamning – det vil si at vi er av Israels hus og således i Abrahams slekt, og tilhørende en bestemt av Jakobs stammer. I de aller fleste tilfeller tilhører siste-dagers-hellige Efraims stamme, den stammen som er tildelt ledelsen av verket i de siste dager. Hvorvidt denne avstamning er direkte gjennom blodlinje eller ved adopsjon, har ingen betydning (Den kostelige perle, Abraham 2:10). Dette er veldig viktig, for det er kun gjennom Abrahams slektslinje at Herrens mektige velsignelser til sine barn skal virkeliggjøres (1. Mos. 12:2, 3; Den kostelige perle, Abraham 2:11).
”Så beskriver patriarken, idet han ser inn i fremtiden, de velsignelser og løfter, hvorav noen er spesielle og andre generelle, som vedkommende i rett avstamning … er berettiget til, og gjennom sin myndighet besegler han disse på ham så at de kan bli hans for evig gjennom hans trofasthet.”7
Siden det er mange blodlinjer i oss alle, vil to medlemmer av samme familie kunne bli erklært tilhørende forskjellige av Israels stammer.
En patriark kan gi patriarkalske velsignelser til sine egne barn, barnebarn og oldebarn som kommer med en anbefaling fra sin biskop.
Når vi mottar anmodninger om unntak, slik at en kan motta velsignelsen fra sin onkel eller en spesiell venn av familien, oppfordrer vi dem til å følge Kirkens orden og motta sin velsignelse fra patriarken i deres egen stav.
I misjonsdistrikter og i staver hvor det ikke er noen patriark, kan medlemmer få en anbefaling fra sin biskop eller grenspresident til en patriark i en nærliggende stav.
Det hender at et medlem kan føle at hans velsignelse har mindre innhold enn forventet. Men etter hvert som tiden går, vil han anerkjenne åpenbaringens kraft i den.
Av og til er det noen som engster seg fordi et løfte som er gitt i en patriarkalsk velsignelse, ennå ikke er oppfylt. En velsignelse kan for eksempel indikere at et medlem vil bli gift, og så finner de ingen ledsager. Det betyr ikke at velsignelsen ikke vil bli oppfylt. Det er godt å huske at ting finner sted i Herrens beleilige tid, og ikke alltid i vår. Det som er av evig natur, har ingen tidsgrenser. Fra vår førjordiske eksistens til vår eksistens etter dødens slør, er vårt liv et evig liv.
Det hender at forskjellige forhold som f.eks. høy alder eller svekket helse, flytting fra staven eller et kall til å avtjene en misjon, kan gjøre det nødvendig for stavspresidenten å anbefale overfor De tolv apostlers quorum at patriarken blir hederlig fritatt for aktiv tjeneste.
President Harold B. Lee fortalte om en kallelse av en patriark. Han og stavspresidenten hadde reist hjem til mannen. Han hadde vært ute med sønnene sine på velferdsfarmen hele dagen og var trett og sliten og svett.
President Lee sa: ”Jeg gjorde ham enda mer sliten da jeg fortalte ham hva jeg var kommet for – at han skulle kalles som stavens patriark.”
Etter konferansens morgenmøte, hvor han hadde båret et bemerkelsesverdig vidnesbyrd, gikk de til et kontor i underetasjen.
Stavspresidentens hustru var tilstede og skrev til president Lee: ”Da du gikk for å legge hendene dine på [hans] hode, tenkte jeg på at dette var en mann som var nær omgangsvenn med oss. Vi hadde dratt på turer sammen, på dansetilstelninger… Nå var det en del av hans ansvar å erklære i disse velsignelsene hvilken slektslinje alle tilhørte. Han hadde aldri studert oldtidsspråk. Hvordan skulle han kunne vite det?
… Du gikk bort til ham og la hendene dine på hodet hans, og et lys kom fra bak der du sto og gikk rett gjennom deg og inn i ham. Og jeg tenkte ved meg selv at det var et underlig sammentreff at sollyset skulle komme inn akkurat i det øyeblikket. Og så ble jeg klar over at det ikke var [noe vindu], ikke noe sollys. Jeg var vitne til svaret på mitt spørsmål… Det lyset kom fra et sted utenfor bror Lee og gikk gjennom bror Lee og inn i denne patriarken. Da visste jeg hvor han kom til å få den informasjonen – fra Den allmektige Guds åpenbaringer.”8
Og slik må det være. Hver gang en patriark ordineres eller han uttaler en velsignelse, er dette samme lys tilstede, uansett om det sees eller ikke. Det gir patriarken makt til å erklære slektslinje og å gi en profetisk velsignelse, enskjønt han selv kan være en mann med helt ordinære evner.
La ikke stavspatriarkens embede bli neglisjert eller ignorert. Det er avgjørende for en stavs åndelige kraft.
Nå, til stavspresidentene: Følg med på deres stavspatriarks arbeide. Hold ham nær dere. Intervju ham og les et utvalg av hans velsignelser.
Og til patriarkene: Dere er blitt utvalgt som få andre menn er utvalgt. Dere må leve slik at dere gjennom åndelig inspirasjon kan gi profetiske og inspirerte velsignelser. Vær en eksemplarisk patriark i deres egen familie. Lev verdig til å ha Ånden hos dere. Og opplev gleden ved deres kall.
Patriarken som aldri hadde sett meg før, ga et løfte som gjelder oss alle. Han ba meg: ”Vend deg mot sannhetens solskinn slik at skyggen fra feiltrinn, vantro, tvil og motløshet vil bli kastet bak deg.”9 Jeg har mange ganger blitt styrket ved å lese den patriarkalske velsignelsen som ble gitt av en inspirert Herrens tjener.
Jeg bærer vitnesbyrd om at dette er et hellig embede, en velsignelse til denne Kirken, at det er et eksempel på de velsignelser Herren har fastlagt i sin Kirke til velsignelse for oss alle. Og jeg bærer vitnesbyrd om Ham i Jesu Kristi navn, amen.