Vi velsigner vår familie gjennom våre pakter
Hvis vi holder våre pakter, har vi til gjengjeld store løfter.
Søstre, det er så godt å være sammen med dere i kveld. Dere er gode kvinner. Dere er trofaste, rettferdige Guds døtre, som strever for å gjøre det beste dere kan for å holde de paktene dere har inngått med vår himmelske Fader.
Jeg håper dere alle har hatt anledning til å se plakaten vi valgte for vårt tema, ”Her er jeg, send meg.” Maleriet, som heter Pionerene kommer, ble malt av søster Minerva Teichert, en mor, hustru og anerkjent kunstner. Vi elsker dette maleriet. Vi elsker uttrykket i kvinnens ansikt der hun går med familien ved siden av seg. Og vi er spesielt glad i vesken hennes. Selv om vi aldri får vite hva som er i den vesken, minner den meg om andre vesker som jeg ser i kirken. Jeg har hatt slike, og jeg er sikker på at dere også har! Mine har til forskjellige tider inneholdt Skriftene, leksjonsmateriell, flasker, barnebøker, papir og fargestifter.
Søstre, på samme måte som vi har veskene våre med til kirken, trenger vi billedlig talt ha med oss en annen veske overalt – og i denne vesken er den skatt våre pakter er – fordi vi er paktens kvinner. Jeg vil snakke med dere om hvordan våre pakter kan styrke rettferdige familier.
Det er viktig at vi forstår at det ikke bare er ett riktig utseende på en rettferdig familie. Noen rettferdige familier har to foreldre, men noen ganger er det bare en mor eller far på grunn av død eller skilsmisse. Noen rettferdige familier har mange barn, og andre familier har, i hvert fall for øyeblikket, ingen. De fleste medlemmer er enslige en del av livet, men eldste Marvin J. Ashton lærte oss at ”Gud og én er en familie”.1 I noen rettferdige familier arbeider bare faren utenfor hjemmet, og andre ganger må begge de voksne arbeide. Så selv om vi kan være forskjellige, vil det som rettferdige familier har felles, være de paktene de holder hellige.
Jeg tenker først på pakter som angår evangeliets lover: tiende, tilstedeværelse i kirken og Visdomsordet, for eksempel. Søstre, jeg trenger ikke fortelle dere at hvis vi holder disse paktene, vil våre familier bli velsignet. Det betyr ikke at vi aldri vil lide, men vi vet at vi til sist vil bli belønnet for å holde våre løfter.
Andre pakter forplikter oss til å være moralske, både overfor hverandre og med hensyn til normer knyttet til vårt legeme. Vi må lære våre barn riktige normer for oppførsel: ærlighet, respekt, integritet og vennlighet i ord og gjerning. Vi sender våre barn ut i en verden hvor disse normene er avtagende, men vi må lære dem sømmelighet og godhet ved våre ord og, enda viktigere, ved vårt eksempel.
Og hva med normene når det gjelder vårt legeme? Søstre, vi må være eksempler for våre barn på hva vi forventer med hensyn til påkledning, utseende og kyskhet. For to år siden sto president Hinckley på dette møtet og rådet oss til å ”undervise [våre] barn mens de er unge og små, og aldri slutte å gjøre det”.2 Normen for oss alle er klar, men vi vet at verdens veier altfor ofte blir våre veier og våre barns veier.
Jeg hørte en gang en mor si at med all den onde innflytelse som møter hennes døtre, måtte hun velge hvilke kamper hun skulle utkjempe. Så hun hadde valgt ikke å bekjempe deres klesnormer. Men sømmelighet er en kamp som det er verdt å kjempe, for den angår så ofte flere alvorlige moralspørsmål. Dette betyr ikke at vi må forlange at våre døtre og sønner er tildekket fra nakke til ankel, men det betyr at vi hjelper dem å kle seg på en måte som viser at de er Guds barn. Søstre, dere er kloke og utrolige mødre. Dere trenger ingen håndbok som forteller hva som er akseptabel påkledning. Følg Ånden, så vil dere og deres barn vite hva som er riktig.
Vi må også forsikre oss om at våre barn forstår hva Herren forventer med hensyn til seksuell adferd. Normen for kyskhet har aldri blitt forandret – barn skulle vite hvor grensen går. Men altfor ofte ser vi at våre barn rettferdiggjør adferd som de vet er uriktig, og tar etter verdens adferd. Vi må skyve til side forlegenhet eller eventuelt ubehag, slik at vi kan drøfte dette åpent med våre tenåringer. De trenger å få vite helt konkret, ikke generelt, hva som er akseptabelt for en mann og en kvinne som ikke er gift. Hvis vi ikke forklarer dem normene, vil verden gjøre det, med et knusende resultat.
Det samme gjelder den nyeste trusselen: teknologi. De beste filtrene som finnes, vil dessverre ikke sikre at ikke noe tarvelig vil trenge inn i våre hjem. Selv om internett er fantastisk, må vi være på vakt overfor det og annen mediainnflytelse i hjemmet. Pornografi er blitt altfor utbredt og sniker seg inn på de siste-dagers-hellige. Den vender deres hjerte bort fra Guds normer.
Den viktigste pakten som angår familier, er den evige ekteskapspakt. Vi vet at ”ekteskap mellom mann og kvinne er innstiftet av Gud, og at familien står sentralt i Skaperens plan for hans barns evige fremtid.”3 Vår familie er vårt største ansvar så vel som vår største velsignelse.
Temaet for denne konferansen er ”Her er jeg, send meg”. Ordene er et løfte til Herren og gir uttrykk for at vi er villige til å tjene. Hvis vi holder våre pakter, er de løftene vi mottar til gjengjeld, store. President Boyd K. Packer har skrevet:
”Det er ikke uvanlig at ansvarlige foreldre mister ett av sine barn, for en tid, til innflytelser de ikke har kontroll over. De lider på grunn av opprørske sønner eller døtre. De undrer seg hvorfor de er så hjelpeløse når de har prøvd så hårdt å gjøre det rette. Jeg er overbevist om at de onde påvirkninger en dag vil bli opphevet…
Vi kan ikke legge stor nok vekt på tempelekteskap, de sammenføyende bånd i beseglingsordinansen og den verdighetsnorm som kreves. Når foreldre holder de pakter de har inngått ved templets alter, vil barna for alltid være bundet til dem.”4
Søstre, dette løftet gir meg et så stort håp. La oss gå frem med tillit og holde våre fargerike vesker godt under armen, men la oss tømme disse veskene for det vi ikke trenger. Ekstra tyngde vil bare sinke oss. Søstre, la oss kvitte oss med uttrykkene ”hva om” og ”hvis bare”, og i stedet ”kaste på Herren det som tynger [oss]”.5 Jeg trenger å gjøre dette sammen med dere. La oss bare gjøre så godt vi kan hver dag og la Herren sørge for det som gjenstår. Dette er ett av løftene han har gitt oss.
La meg til slutt fortelle dere om en kvinne jeg aldri har møtt, men som jeg er svært glad i fordi hun var trofast mot sine pakter. Min tippoldemor, Charlotte Gailey Clark, var en av de siste 295 personer som mottok sine pakter i Nauvoo tempel like før den store vandringen vestover tok til. Templet var blitt stengt fordi de hellige ble tvunget til å dra, men alle som var verdige, hadde ennå ikke fått anledning til å motta sin begavelse. Min tippoldemor og hennes mann skulle føre sin familie vestover, og hun ønsket å inngå sine pakter før hun tok fatt på denne reisen. Jeg har tenkt så ofte på henne de siste månedene. Jeg ønsker å si til henne en dag: ”Bestemor, takk for at du holdt dine pakter. Jeg er så velsignet som er din etterkommer. Din trofasthet har velsignet meg og min familie – og vil fortsette å velsigne oss alle gjennom generasjoner.” Og søstre, våre barn og barnebarn vil en dag kunne si det samme til oss og om oss. En dag vil de takke oss for å ha båret denne ”vesken” med pakter med oss og brukt dem til å velsigne vår familie.
Måtte vår himmelske Fader velsigne oss så vi holder våre pakter, slik at våre familier kan bli styrket og velsignet på grunn av vår rettskaffenhet, i Jesu Kristi navn, amen.