Hva får jeg ut av det?
Å ta opp sitt kors og følge Frelseren betyr å overvinne selviskhet. Det er en forpliktelse til å tjene andre.
Jeg ber ydmykt om at den samme ånd som har ledsaget de andre talerne i dag, vil vedvare når jeg skal tale til dere.
For mange år siden var jeg gjennom mitt yrke kjent med to eldre, mer erfarne menn. Vi hadde vært venner i mange år og så det som en gjensidig fordel å hjelpe hverandre. En dag søkte den ene vår hjelp i en vanskelig sak. Så snart saken var forklart, var det første den andre sa: ”Hva får jeg ut av det?” Da hans gamle venn svarte så egoistisk, så jeg smerte og skuffelse i ansiktet til han som hadde bedt om hjelp. Forholdet mellom dem ble aldri helt det samme. Vår egoistiske venn gjorde ikke fremgang fordi hans egoisme snart sto i veien for hans store talenter og egenskaper. Dessverre ligger en av verdens forbannelser i dag innbakt i dette egoistiske svaret: ”Hva får jeg ut av det?”
I min yrkeskarriere hjalp jeg arvingene etter et flott par med å gjøre opp boet. Boet var ikke stort, men var frukten av mange års hardt arbeid og offer. Deres barn var alle skikkelige, gudfryktige mennesker, som hadde lært å etterleve Frelserens frelsende prinsipper. Men når det gjaldt å dele eiendommen, utviklet det seg en konflikt om hvem som skulle få hva. Selv om det ikke fantes noe av stor verdi å slåss om, forårsaket egoisme og grådighet en splittelse mellom noen av familiemedlemmene som aldri ble helbredet og som fortsatte inn i neste generasjon. Hvor tragisk det er at arven disse flotte foreldrene kunne tilby, viste seg å bli så ødeleggende for familiens enhet og kjærligheten blant deres barn. Av dette lærte jeg at selviskhet og griskhet avler bitterhet og strid. På den andre siden fører offer og giverglede til fred og tilfredshet.
I det store råd i himmelen, da den store frelsesplanen for Guds barn ble presentert, svarte Jesus: ”Her er jeg, send meg,”1 og ”Fader, din vilje skje, og herligheten være din evindelig.”2 Slik ble han vår frelser. Til forskjell svarte Satan, som var høyt ansett som en ”morgenrødens sønn”3, at han ville komme og ”forløse hele menneskeslekten så ikke en eneste sjel går tapt”.4 Satan stilte to betingelser: Den første var fratakelse av handlefriheten; den andre at han skulle få æren. Med andre ord, måtte han få noe ut av det. Slik ble han løgnens og selviskhetens far.
Å ta opp sitt kors og følge Frelseren betyr å overvinne selviskhet. Det er en forpliktelse til å tjene andre. Selviskhet er ett av de lavere menneskelige trekk, som må undertrykkes og overvinnes. Vi piner vår sjel når vi fokuserer på å få i stedet for å gi. Ofte er min det første ordet mange små barn lærer å si. De må læres gleden ved å dele. En av de beste læremestere for å overvinne selviskhet er å være foreldre. Mødre går inn i dødsskyggens dal for å føde barn. Foreldre arbeider hardt og oppgir så mye for å gi husrom, mat, klær, beskyttelse og opplæring til sine barn.
Jeg har lært at selviskhet har mer å gjøre med hva vi føler for våre eiendeler, enn hvor mye vi har. Poeten Wordsworth sa: ”Verden er med oss for mye; sent og tidlig, / Ved å få og bruke, ødsler vi med vår kraft.”5 En fattig mann kan være selvisk6 og en rik mann generøs, men en som bare er opptatt av å få, vil vanskelig kunne finne fred i dette livet.
Eldste William R. Bradford sa en gang: ”Av alle innflytelser som får mennesker til å velge feil, er selviskhet utvilsomt den sterkeste. Der hvor det er selviskhet, er Herrens ånd fraværende. Talenter forblir udelt, de fattiges behov uoppfylt, de svake ustyrket, de uvitende ulært og de fortapte uberget.”7
Jeg snakket nylig med et av de mest sjenerøse menneskene jeg vet om. Jeg ba ham om å beskrive de tilfredsstillende følelsene han har fått på grunn av sin sjenerøsitet. Han snakket om følelsen av glede og lykke i hjertet over å dele med andre mindre heldigstilte. Han sa at ingenting egentlig er hans – alt kommer fra Herren – vi er bare forvaltere av det han har gitt oss. Slik Herren sa til profeten Joseph Smith: ”Alle disse ting er mine, og dere er mine forvaltere.”8
Av og til er det lett å glemme at ”jorden hører Herren til - og alt det som fyller den.”9 Frelseren advarte oss, slik det står skrevet i Lukas: ”Ta dere i vare for all havesyke! For ingen har sitt liv av sin eiendom, selv om han har overflod.
Han fortalte dem så en lignelse og sa: En rik mann fikk stor avling av jorden sin.
Da tenkte han ved seg selv: Hva skal jeg gjøre? Jeg har jo ikke rom nok til å samle min avling i.
Og han sa: Dette vil jeg gjøre: Jeg vil rive ned låvebygningene mine og bygge større. Der vil jeg samle hele min avling og mitt gods.
Så vil jeg si til min sjel: Sjel! du har mye godt liggende for mange år. Slå deg til ro – et, drikk, vær glad!
Men Gud sa til ham: Du dåre! I denne natt kreves din sjel av deg. Hvem skal så ha det du har samlet?
Slik er det med den som samler seg skatter og ikke er rik i Gud.”10
For noen år siden fortalte eldste ElRay L. Christiansen om en av sine fjerne skandinaviske slektninger som sluttet seg til Kirken. Han var ganske rik og solgte sine eiendommer og aksjer i Danmark for å komme til Utah sammen med familien. En stund klarte han seg bra hva Kirken og hans andre anliggender angikk, og han gjorde det godt økonomisk. Imidlertid ble han så opptatt av sine eiendeler at han glemte hvorfor han hadde kommet til Amerika. Biskopen besøkte ham og tryglet ham om å bli aktiv slik han før hadde vært. Årene gikk, og noen av brødrene hans besøkte ham og sa: ”Nå, Lars, Herren var god mot deg da du var i Danmark. Han har vært god mot deg siden du kom hit … Vi tror det nå, siden du er blitt litt eldre, ville være godt for deg å bruke noe av din tid i Kirkens tjeneste. Du kan tross alt ikke ta med deg disse tingene når du drar.”
Oppskaket over denne bemerkningen, svarte han: ”I så fall vil jeg ikke dra.”11 Men det gjorde han! Og det vil vi alle!
Det er så lett for noen å bli besatt av sine eiendeler og miste det evige perspektivet. Da Abraham dro ut fra Egypt, reiste nevøen Lot med ham til Betel. Både Abraham og Lot hadde småfe og storfe og telt: ”Og landet kunne ikke romme dem, så de kunne bo sammen, for deres eiendom var for stor til at de kunne bo sammen.”12 Etter en del trette mellom gjeterne til Abraham og Lot, kom Abraham med et forslag til Lot: ”La det ikke være trette mellom meg og deg, og mellom mine gjetere og dine gjetere! Vi er jo brødre.
… Hvis du tar til venstre, vil jeg dra til høyre. Hvis du tar til høyre, vil jeg dra til venstre.”13
Lot så hva ”han fikk ut av det” idet han så ut over den fruktbare Jordan-sletten og valgte seg ut det landet som lå nær det ugudelige Sodoma.14 Abraham var tilfreds med å ta med seg sine flokker for å bo i det mer ufruktbare landskapet Kanaan. Imidlertid fikk han enda større rikdom der.
Abraham huskes likevel i større grad som den store patriark for Herrens paktsfolk. En av de første henvisningene vi har til betaling av tiende, er når Abraham betalte tiende av alt han eide til Melkisedek.15 Abraham hadde Herrens tillit, han som viste ham intelligensene i foruttilværelsen, utvelgelsen av en frelser og skapelsen.16 Abraham er dessuten kjent for sin villighet til å ofre sin sønn Isak. Denne enorme troshandlingen symboliserer den ypperste uselviske handling i hele historien, da Frelseren ga sitt liv for oss alle for å sone for våre synder.
For noen år siden ”tok en ung koreansk gutt ukepengene sine og kjøpte aviser for dem. Så solgte han og noen av vennene hans disse på gaten i Seoul, Korea, for å skaffe penger til en medelev som ikke hadde nok penger til å fortsette på skolen. Han ga i tillegg en del av matpakken sin til denne gutten hver dag, så han ikke skulle behøve å gå sulten. Hvorfor gjorde han disse tingene? Fordi han hadde lest historien om den barmhjertige samaritan17 og ikke bare ønsket å lære om den barmhjertige samaritan, men også ønsket å vite hvordan det føltes å være den som gjorde det en god samaritan ville gjøre … Kun etter inngående spørsmål fra faren om hva han gjorde”18 ville han innrømme: ”Men pappa, hver gang jeg hjelper min venn, føler jeg at jeg blir mer lik den barmhjertige samaritan. Dessuten ønsker jeg å hjelpe de klassekameratene som ikke er så heldige som jeg. Jeg gjør ikke så mye. Jeg leste om det i Seminar-håndboken og følte at det var det rette å gjøre.”19 Gutten spurte ikke: ”Hva får jeg ut av det” før han gjorde disse gode gjerningene. Faktisk gjorde han det uten den minste tanke på vederlag eller anerkjennelse.
Den 11. september 2001 ble tvillingtårnene i World Trade Center i New York City rammet av terroristkontrollerte rutefly som fikk begge tårnene til å rase sammen. Tusenvis av mennesker ble drept. Av denne tragedien har det kommet hundrevis av historier om tapre, uselviske handlinger. En svært gripende historie om heltemot er Washington Posts beretning om den pensjonerte obersten i hæren, Cyril ”Rick” Rescorla, som jobbet som nestleder for vakttjenesten ved Morgan Stanley Dean Witter.
Rick var en svært dreven eksmilitær stridsleder. Han var på kontoret da ”det første flyet traff nordtårnet kl. 08.48 … Han fikk telefon fra 71. etasje med rapport om ildkulen i One World Trade Center, og beordret straks evakuering av alle de 2700 ansatte i bygning to,” så vel som 1000 til i bygning fem. Han gikk oppover i etasjene med roperten sin, gjennom en flaskehals i 44. etasje, kom så høyt som 72. etasje og hjalp med å evakuere folk fra hver etasje. En venn som så Rick berolige folk i trappehuset i 10. etasje, sa til ham: ”Rick, du må også komme deg ut.”
” ’Så snart jeg har sørget for at alle andre har kommet ut,’ var svaret.
Han var ikke det minste oppskaket. Han satte sine kollegers liv foran sitt eget.” Han ringte hovedkvarteret for å si at han gikk opp igjen for å lete etter etternølere.
Hans kone hadde sett United Airlines-flyet brase inn i tårnet hans. ”Etter en stund ringte telefonen. Det var Rick.
’Jeg vil ikke at du skal gråte,’ sa han. ’Jeg må evakuere folkene mine nå.’
Hun hulket videre.
’Hvis noe skjer med meg, vil jeg du skal vite at du var mitt liv.’
Forbindelsen ble brutt.” Rick kom seg ikke ut.
”Morgan Stanley mistet bare seks av sine 2700 ansatte i sydtårnet 11. september, et enestående mirakel midt i ødeleggelsen. Talsmenn for selskapet sier at Rescorla fortjener det meste av æren. Det var han som utarbeidet evakueringsplanen. Han jaget kollegene sine i sikkerhet. Så gikk han tilsynelatende tilbake i infernoet for å lete etter etternølere. Han var den siste som kom ut av sydtårnet etter bombingen av World Trade Center i 1993, og ingen tviler visst på at han kunne ha vært det igjen forrige måned om ikke skyskraperen hadde rast sammen over ham først.”
Midt i ondskapen og ødeleggelsen 11. september 2001, var ikke Rick ute etter hva han kunne få ut av det. I stedet tenkte han på andre og den faren de befant seg i. Rick Rescorla var ”rett mann på rett sted til rett tid”. Rick, ”et 62 år gammelt fjell av en mann, ofret rolig sitt liv for andre.”20 Som Frelseren selv sa: ”Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner.”21
De fleste av oss viser ikke vår uselviskhet på så dramatisk vis, men uselviskhet kan for oss alle bety å være rett person til rett tid på rett sted for å yte tjeneste. Nesten hver dag kommer med anledninger til å utføre uselviske handlinger for andre. Slike handlinger er ubegrensede og kan være så enkle som et hyggelig ord, en hjelpende hånd eller et vennlig smil.
Frelseren sier: ”Den som finner sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.”22 Et av livets paradokser er at en som nærmer seg alt med en ”hva får jeg ut av det”-holdning, nok kan erverve penger og eiendom, men vil til slutt tape den tilfredshet og lykke som blir den til del som sjenerøst deler sine talenter og gaver med andre.
Jeg vil bære vitnesbyrd om at den mest tilfredsstillende tjenesten som kan ytes av noen av oss, er i Mesterens tjeneste. Blant mitt livs ulike sysler har ingen vært så givende eller fordelaktige som å ta imot kall til å tjene i hans kirke. Hvert av dem har vært annerledes. Hvert av dem har gitt en egen velsignelse. Den største tilfredsstillelse i livet kommer av å yte tjeneste for andre og ikke være opptatt av ”hva får jeg ut av det”. Dette bærer jeg vitnesbyrd om i Jesu Kristi navn, amen.