For at de kan være ett, likesom vi er ett
Vi vil virkelig ikke bli ett med Gud og Kristus før vi gjør deres vilje og interesse til vårt høyeste ønske.
Da hans jordiske virke nærmet seg slutten og han visste ”at hans time var kommet” (Joh. 13:1), samlet Jesus sine apostler i et rom ovenpå i Jerusalem. Etter måltidet og etter at Han hadde vasket deres føtter og undervist dem, holdt Jesus en stor forbønn for disse apostlene og alle som ville tro på Ham. Han bønnfalt Faderen med disse ord:
”Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg,
at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg – at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg.
Og den herlighet som du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, likesom vi er ett,
jeg i dem, og du i meg, for at de skal være fullkommet til ett” (Joh. 17:20-23).
Hvor stort det er å tenke på at vi har blitt innbudt til den fullkomne enhet som eksisterer mellom Faderen og Sønnen. Hvordan kan det gå til?
Hvis vi fordyper oss i dette spørsmålet, blir det klart at vi må begynne med å bli ett i oss selv. Vi er todelte personer av legeme og ånd, og vi føler noen ganger at disse ikke er i harmoni eller er i innbyrdes strid. Vår ånd er opplyst av samvittigheten, Kristi lys (se Moroni 7:16, L&p 93:2), og reagerer naturlig på Den hellige ånds hvisken og ønsker å følge sannheten. Men de lyster og fristelser som legemet er underlagt, kan, hvis de får lov, overvelde og dominere ånden. Paulus sa:
”Jeg finner altså den lov …, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden.
For etter mitt indre menneske slutter jeg meg med glede til Guds lov.
Men i mine lemmer ser jeg en annen lov, som strider mot loven i mitt sinn, og som tar meg til fange under syndens lov, som er i mine lemmer” (Rom. 7:21-23).
Nephi uttrykte noe lignende.
”Men trass i Herrens store godhet i å vise meg sine store og vidunderlige gjerninger utbryter mitt hjerte: O, jeg elendige menneske! Ja, mitt hjerte sørger over mitt kjød, og min sjel bedrøves på grunn av mine synder.
Jeg er omringet av de fristelser og synder som så lett påvirker meg” (2. Nephi 4:17-18).
Men så, idet han husket Frelseren, ga Nephi denne håpefulle konklusjonen: ”Ikke desto mindre vet jeg hvem jeg har overlatt meg til” (2. Nephi 4:19). Hva mente han?
Jesus var også en person av legeme og ånd, men han ga ikke etter for fristelse (se Mosiah 15:5). Vi kan vende oss til Ham når vi søker enhet og fred i oss selv, fordi han forstår. Han forstår kampen, og han forstår også hvordan kampen skal vinnes. Som Paulus sa: ”Vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd” (Hebr. 4:15).
Viktigst er det at vi kan se hen til Jesus for å få hjelp til å gjenopprette den indre enhet i vår sjel når vi har gitt etter for synd og ødelagt vår fred. Like etter at Jesus hadde oppsendt forbønnen om at vi måtte bli ”fullkommet til ett”, led han og ga sitt liv for å sone for synd. Hans forsonings kraft kan slette ut syndens virkninger i oss. Når vi omvender oss, vil Hans forsoning og nåde yte oss rettferdighet og rense oss (se 3. Nephi 27:16-20). Det er som om vi ikke bukket under, som om vi ikke hadde gitt etter for fristelse.
Når vi anstrenger oss dag etter dag, uke etter uke, for å følge Kristi vei, vil vår ånd hevde sin forrang, kampen inni oss vil dø ut og fristelser slutte å skape vanskeligheter. Det blir større og større harmoni mellom det åndelige og det legemlige inntil vårt fysiske legeme blir forvandlet, som Paulus sier, fra å være ”våpen for urettferdighet” til å bli ”rettferdighetens våpen for Gud” (se Rom. 6:13).
Ved å bli ett i oss selv blir vi beredt til de større velsignelser – å bli ett med Gud og Kristus.
Jesus oppnådde fullkommen enhet med Faderen ved å underkaste seg Faderens vilje, både legemlig og åndelig. Hans gjerning var alltid klart i fokus, for det fantes ikke noe svekkende eller distraherende tvisyn hos ham. Under henvisning til sin Fader sa Jesus: ”Jeg gjør alltid det som er til behag for ham” (Joh. 8:29).
Fordi det var Faderens vilje, underkastet Jesus seg endog døden, ”Sønnens vilje blir oppslukt av Faderens vilje” (Mosiah 15:7).
Det var så visst ingen liten bragd. Den lidelse, sa han, som ”fikk meg, ja, Gud, den største av alle, til å skjelve av smerte og blø fra hver pore, til å lide både legemlig og åndelig – og ønske at jeg ikke skulle drikke den bitre kalk, og gyse –
Men ære være Faderen, jeg drakk og fullendte mine forberedelser for menneskenes barn” (L&p 19:18-19).
Disse uttalelsene viser at Frelserens overordnede ambisjon er å herliggjøre Faderen. Faderen er ”i” Sønnen i den forstand at Faderens herlighet og Faderens vilje er Sønnens altoppslukende beskjeftigelse.
Under det siste måltid sammen med apostlene sa Frelseren:
”Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannen.
Hver gren på meg som ikke bærer frukt, tar han bort. Og hver den som bærer frukt, renser han, for at den skal bære mer frukt” (Joh. 15:1-2).
Hvilken form renselsen måtte ha, hvilke ofre den kan medføre, kan vi antagelig ikke vite på forhånd. Men hvis vi, som den rike unge høvedsmannen, skulle spørre: ”Hva er det så jeg mangler?” (Matteus 19:20), ville Frelserens svar være det samme: ”Følg meg” (Matteus 19:21). ”Vær min disippel som jeg er Faderens disippel, bli ’som et barn, lydig, saktmodig, ydmyk, tålmodig, full av kjærlighet, villig til å bøye [deg] for alt det Herren finner gavnlig å pålegge [deg], likesom et barn bøyer seg for sin fars vilje’.” (Mosiah 3:19.)
President Brigham Young talte innsiktsfullt om vår utfordring da han sa:
”Etter alt som er sagt og gjort, etter at Han har ledet sitt folk så lenge, begriper dere ikke at det mangler tillit til vår Gud? Kan dere merke det hos dere selv? Dere kan spørre: ’Bror Brigham, merker du det hos deg selv?’ Jeg gjør det, jeg kan se at jeg mangler tillit, i en viss grad, til Ham som jeg setter min lit til. Hvorfor? Fordi jeg ikke har evne til det, som følge av det som fallet har bragt over meg…
Noe oppstår tidvis inni meg som … trekker en skillelinje mellom mine interesser og min himmelske Faders interesser – noe som gjør at mine interesser og min himmelske Faders interesser ikke er fullstendig ett.
…Vi skulle føle og forstå, i den grad det er mulig, i den grad en fallen natur vil tillate oss, i den grad vi kan få tro og kunnskap til å forstå oss selv, at det som er i den Guds interesse som vi tjener, er i vår interesse, og at vi ikke har noen annen, hverken i tid eller i evighet.” (Deseret News, 10. sep. 1856, s. 212.)
Vi vil virkelig ikke bli ett med Gud og Kristus før vi gjør deres vilje og interesse til vårt høyeste ønske. Slik føyelighet oppnås ikke på en dag, men gjennom Den hellige ånd vil Herren lære oss det hvis vi er villige, inntil det med tiden med rette kan sies at Han er i oss som Faderen er i Ham. Noen ganger skjelver jeg ved tanken på hva som vil bli krevet, men jeg vet at det bare er i en slik fullkommen enhet vi kan finne en fylde av glede. Jeg er ubeskrivelig takknemlig for at jeg er blitt innbudt til å bli ett med min himmelske Fader og Forløser som jeg høyakter og tilber.
Måtte Gud høre Frelserens bønn og lede oss alle til å bli ett med dem, er min bønn i Jesu Kristi navn, amen.