Pappa, er du våken?
Lurer dine sønner på om du sover når det gjelder ting som er ytterst viktige for dem?
For en kort tid siden hadde eldste Pace, eldste Condie og jeg et møte med Det første presidentskap. Da vi kom inn i rommet, så president Hinckley nøye på oss, og sa så med et smil: ”Hvordan kan tre hvithårede menn være Kirkens presidentskap for Unge menn?” Vårt eneste svar var: ”Fordi du kalte oss til det, president.”
Unge menn, vi håper dere liker Det aronske prestedømmets program ”Tro mot Gud – Vi oppfyller vår plikt overfor Gud”. Det har blitt introdusert for alle i Det aronske prestedømme verden over. Det er utarbeidet for å velsigne dere åndelig, fysisk, sosialt og mentalt. Kravene er meningsfylte og vil fordre at dere nytter deres evner fullt ut. Dere vil kunne sette personlige mål og oppnå dem med hjelp fra deres foreldre og deres dyktige ledere. Programmet skaper stor begeistring over hele Kirken. Vi ønsker at hver eneste en av dere skal kvalifisere seg og motta den ettertraktede ”Tro mot Gud”-belønningen.
For mange år siden tok jeg med vår eneste sønn på hans første camping- og fisketur. Han var bare en gutt. Dalen var bratt og nedstigningen vanskelig. Men fisket var godt. Hver gang jeg fikk en fisk på kroken, ga jeg stangen til den ivrige gutten, og med et gledeshyl trakk han inn en nydelig ørret. I ettermiddagens kjølige skygge begynte vi klatringen tilbake til avsatsen over oss. Han kravlet raskt opp fjellsiden foran meg med utfordringen: ”Kom igjen, pappa, jeg er sikker på at jeg kommer først opp.” Utfordringen ble oppfattet, men klokelig overhørt. Den lille kroppen syntes praktisk talt å fly over, under og rundt ethvert hinder, og da hvert skritt jeg tok minnet latterlig mye om mitt siste, hadde han nådd toppen og sto og heiet på meg. Etter kveldsmaten knelte vi ned i bønn. Hans spede stemme steg søtt mot himmelen i takk for dagen. Så la vi oss i vår store doble sovepose, og etter litt knuffing følte jeg hans lille kropp finne seg til rette tett inntil min for å finne varme og ly mot natten. Da jeg så på min sønn ved siden av meg, skjøt plutselig varme og kjærlige følelser gjennom meg med en slik kraft at tårene sprengte på. I samme øyeblikk la han sine små armer rundt meg og sa: ”Pappa.”
”Ja, min sønn.”
”Er du våken?”
”Ja, jeg er våken.”
”Pappa, jeg er glad i deg en million, trillion ganger!”
Like etter sovnet han. Jeg lå imidlertid våken til langt på natt og uttrykte min takknemlighet for slike vidunderlige velsignelser, kledd i en liten guttekropp.
Nå er sønnen min voksen og har sin egen sønn. En gang i blant drar vi alle tre på fisketur. Når jeg ser mitt lille rødhårede barnebarn ved siden av sin far, ser jeg for meg det vakre øyeblikket for lenge siden. Det uskyldige spørsmålet: ”Pappa, er du våken?” gir ennå gjenklang i mitt hjerte.
Jeg vil rette det samme inngående spørsmålet til enhver far: ”Pappa, er du våken?” Lurer noen gang sønnene deres på om dere sover når det gjelder de tingene som er viktigst for dem? Jeg vil påstå at det finnes flere områder som kan være en indikator på om vi er ”våkne” eller ”sover” i våre sønners øyne.
For det første: Vår kjærlighet til Gud og vår aksept av vår rolle som familiens leder i forhold til å holde Hans bud. For noen år siden, etter en stavskonferanse, følte jeg meg tilskyndet til å besøke en bror i prestedømmet som hadde kommet bort fra Kirken. Vi fant ham i arbeid i hagen. Jeg gikk bort til ham og sa: ”Kjære bror, Herren Jesus Kristus har sendt meg til deg. Jeg er eldste Hammond, en av hans tjenere.”
Vi utvekslet en latinamerikansk abraszo og gikk inn i hans pene lille hjem. Han ba sin hustru og sine tre barn om å sette seg sammen med oss. To kjekke unge menn og en søt pike satt ved siden av sin far og mor. Jeg spurte barna hva de ønsket seg mer enn noe annet i hele verden akkurat nå. Den eldste sønnen sa: ”Hvis vi alle bare kunne komme tilbake til Kirken som familie, ville vi bli så lykkelige – så takknemlige.” Vi fortalte dem hvor sterkt Frelseren trengte dem og hvor høyt han elsket dem. Vi bar våre vitnesbyrd for dem og knelte så ned i bønn. Faren ba. Moren gråt. De er nå tilbake i full aktivitet igjen. Barna er stolte over sin far, og de er lykkelige.
Enhver far i Kirken skulle fungere som hjemmets patriark. Han skulle ta ledelsen i å veilede sin familie åndelig. Han skulle hverken unndra seg sin plikt eller delegere den til moren. Han skulle samle familien til bønn, familiens hjemmeaften, skriftlesning og iblant en fars intervju. Han er beskytter, forsvarer og en ømhjertet kilde til disiplinering. Det er faren som skulle lede, forene og styrke familieenheten ved å påta seg Guds prestedømme og ta imot de kall og privilegier prestedømsmyndigheten medfører. Hans forhold til Gud og hans Sønn Jesus Kristus er ett av fyrtårnene som vil lede hans sønner og døtre forbi livets stormfulle grunner.
Hvis far er en sann Jesu Kristi disippel, vil sønnene følge ham slik natt følger dag. ”Pappa, er du våken?”
For det andre: Hvilket forhold vi har til vår hustru – deres mor? Tatt i betraktning alt annet vi gjør, kan måten vi behandler vår hustru på godt komme til å sette det største preg på våre sønners karakter. Hvis en far i noen som helst grad er skyldig i verbale eller fysiske overgrep på sin livsledsager i noen som helst grad, vil hans sønner bære nag til ham og kanskje til og med forakte ham for det. Men interessant nok, når de er voksne og gifter seg, vil de trolig følge samme mønster med overgrep på sine hustruer. Det er et presserende behov i samfunnet for fedre som respekterer sine hustruer og behandler henne ømt og kjærlig.
Jeg hørte nylig om en far som var så tåpelig å kalle sin vakre og intelligente hustru for ”dum” og ”tåpelig” på en særs nedverdigende måte for en liten tabbe hun hadde gjort. Barna lyttet, forlegne og redde på vegne av sin mor. Hun ble fornedret foran de hun var mest glad i. Selv om det ble gitt uttrykk for unnskyldning og tilgivelse, vedvarte likevel sårede følelser og skam over et tankeløst øyeblikk.
Herrens ånd kan ikke forventes å velsigne oss om vi fortsetter å være sint, brutal og hjerteløs mot vår ektemake. Vi kan ikke vente at våre sønner skal utvikle respekt og ømhet for sine mødre om vi ikke setter dem et godt eksempel. President David O. McKay sa: ”Det viktigste en far kan gjøre for sine barn er å elske deres mor.” (Sitert fra Theodore Hesburgh, Reader’s Digest, jan. 1963; i Richard Evans, Quote Book (1971), s. 11.) ”Pappa, er du våken?”
For det tredje: Å disiplinere rettferdig og med kjærlighet. Alt for ofte skjer det at vi i egen frustrasjon og svakhet hever hånden og slår våre barn, vanligvis i et forsøk på å beskytte vår egen egoistiske stolthet. Ethvert barn trenger disiplinering. Ikke bare trenger de det, de forventer det og de ønsker det. Disiplin gir rettledning og lærer barna selvkontroll, men ved all disiplinering skulle man føle at den er rettferdig og at den skjer av ren kjærlighet.
Da jeg var liten gutt, ga min mor – som var enke – meg den strengeste form for disiplin. Hun sa med tårer i øynene: ”Min sønn, jeg er så skuffet over deg.” Smerten i mitt hjerte var større enn jeg kunne bære. Tusen piskeslag kunne ikke ha rammet meg like hardt. Jeg visste at en slik irettesettelse bare kunne komme av hennes rene kjærlighet, for om det fantes noe jeg var sikker på, så var det at min mor var glad i meg. Jeg bestemte meg for at jeg aldri mer skulle utsette meg for min engel av en mors skuffelse og knuste hjerte. Jeg tror jeg har lyktes med den beslutningen.
Når det gjelder disiplin: ”Pappa, er du våken?”
Fedre, det er helt avgjørende at vi mestrer de utfordringene jeg har nevnt, hvis våre sønner skal modnes åndelig og følelsesmessig. Gjør vi det, vil de ikke gremmes over oss, og heller ikke vil de gremmes over seg selv. De vil bli hederlige menn, fulle av respekt og kjærlighet, villige til å tjene Frelseren og underkaste seg hans vilje. Da vil vi glede oss over at de er våre for alltid. De vil si: ”Pappa, er du våken?”
Og vi vil svare: ”Ja, min sønn, jeg er våken.”
I Jesu Kristi navn, amen.