”Men hvis ikke”
Jordelivets største prøve er å stå overfor ”hvorfor” og så godta dette ved å stole ydmykt på Herrens løfte om at ”alt må skje i sin tid”.
Noen av mine kjæreste minner har jeg fra oppdrag i forbindelse med stavskonferanser i helger da jeg har fulgt en stavspresident på besøk til medlemmer i staven som med mot og tro har kjempet med livets utfordringer, spesielt medlemmer som har mistet et barn eller som tappert pleier et sykt eller funksjonshemmet barn. Jeg vet av smertefull, personlig erfaring at ingen natt er så mørk som det å miste et barn. Heller ikke er noen dag så lang og utmattende som den vedvarende pleie et fysisk eller mentalt funksjonshemmet barn trenger. Alle slike foreldre kan fullt ut føle med faren til barnet som var besatt av ”en stum ånd”. Da Frelseren formante ham til å tro, svarte han i sin sjelekval: ”Herre, jeg tror! Hjelp min vantro” (se Markus 9:17, 23-24).
Og i dag vil jeg tale til alle som strever i dette troens laboratorium som kalles jordelivet – og spesielt til de sørgende og tyngede foreldre som inntrengende spør: ”Hvorfor?”.
Vær for det første klar over at sorg er et naturlig biprodukt av kjærlighet. Vi kan ikke elske en annen uselvisk og ikke sørge når vedkommende lider eller til slutt dør. Den eneste måten å unngå sorg på ville være ikke å oppleve kjærlighet. Og det er kjærligheten som gir livet innhold og mening. Det sørgende foreldre kan vente å motta fra Herren som svar på sin inderlige bønn, er derfor ikke nødvendigvis at sorgen blir borte, men snarere en rolig forsikring om at deres barn er i en kjærlig himmelsk Faders trygge varetekt, uansett foreldrenes omstendigheter.
Dernest skal dere aldri tvile på Guds godhet, selv om dere ikke vet ”hvorfor”. Det dominerende spørsmål som de sørgende og tyngede stiller, er ganske enkelt: Hvorfor? Hvorfor døde vår datter når vi ba så inderlig om at hun skulle leve og hun mottok prestedømsvelsignelser? Hvorfor strever vi med denne vanskjebnen når andre forteller om mirakuløse helbredelser av sine kjære? Dette er naturlige spørsmål, forståelige spørsmål. Men dette er også spørsmål som vanligvis ikke blir besvart i jordelivet. Herren har ganske enkelt sagt: ”Mine veier er høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker” (Jesaja 55:9). På samme måte som Sønnens vilje ble ”oppslukt av Faderens vilje” (Mosiah 15:7), må også vår bli det.
Likevel er det helt naturlig at vi mennesker ønsker å vite hvorfor. Men når vi er for oppsatt på å finne svar, kan vi komme til å glemme at jordelivet ble planlagt, for å si det slik, som en periode med ubesvarte spørsmål. Det er et annet, mer snevert definert formål med jordelivet: Der er et sted hvor vi prøves, en prøvestand, en tid til å vandre i tro, en forberedelsestid til å møte Gud (se for eksempel Abraham 3:24-25, 2. Nephi 31:15-16, 20, Alma 12:24, 42:4-13.) Det er ved oppriktig ydmykhet (se Alma 32:6-21) og ved å være villige til å underkaste oss (se Mosiah 3:19) vi fullt ut kan forstå hensikten med jordelivet og forberede oss mentalt og åndelig til å motta Åndens tilskyndelser. I alt vesentlig er ydmykhet og villighet til å underkaste seg uttrykk for at vi er fullstendig villige til å la ”hvorfor”-spørsmålene gå ubesvart inntil videre, eller til kanskje endog å spørre: ”Hvorfor ikke?”. Det er ved å holde ut til enden (se 2. Nephi 31:15-16, Alma 32:15, L&p 121:8) vi oppnår dette livs hensikter. Jeg tror at jordelivets største prøve er å stå overfor ”hvorfor” og så godta dette ved å stole ydmykt på Herrens løfte om at ”alt må skje i sin tid” (L&p 64:32).
Men Herren har ikke latt oss være uten trøst eller uten noen svar. Når det gjelder helbredelse av syke, har han klart sagt: ”Og ennvidere, det skal skje at den som har tro på meg til å bli helbredet og ikke er bestemt til å dø, skal bli helbredet” (L&p 42:48, uthevelse tilføyd). Altfor ofte overser vi denne betingelsen ”og ikke er bestemt til å dø” (”eller”, kan vi tilføye, ”til å være syk eller funksjonshemmet”). Vær så snill ikke å bli fortvilet når inderlige bønner har blitt oppsendt og prestedømsvelsignelser har blitt utført og deres kjære likevel ikke blir bedre eller til og med dør. Finn trøst i kunnskapen om at du gjorde alt du kunne. Slik tro, faste og velsignelse kan ikke være forgjeves! Det at ditt barn ikke ble friskt tross alt som ble gjort for det, kan og skulle være grunnlag for fred og forsikring for alle som elsker barnet! Herren, som inspirerer velsignelser og som hører alle oppriktige bønner, kalte likevel barnet hjem. All erfaring i forbindelse med bønn, faste og tro kan ha vært mer til vårt gagn enn barnets.
Hvordan skulle vi så henvende oss til nådens trone når vi trygler oppriktig for en av våre kjære og legger hender på hennes hode for å gi en velsignelse ved prestedømmets myndighet? Hvordan utøver vi på riktig vis vår tro? Profeten Joseph Smith definerte dette første prinsipp i evangeliet som ”tro på den Herre Jesus Kristus” (4. trosartikkel, uthevelse tilføyd). Det er dette bestemte uttrykket – ”på den Herre Jesus Kristus” – som vi noen ganger glemmer. Altfor ofte ber vi eller salver noen og venter så nervøst på å se om vår anmodning blir etterkommet, som om godkjennelse ville være et nødvendig bevis på hans eksistens. Det er ikke tro! Tro er ganske enkelt tillit til Herren. Med Mormons ord er tro ”et standhaftig sinn i all gudsfrykt” (Moroni 7:30, uthevelse tilføyd). De tre hebraiske magistratene ga uttrykk for tillit til at Herren ville befri dem fra den brennende ildovnen, ”men hvis ikke”, sa de til kongen, ”vil vi [likevel] ikke dyrke dine guder” (Daniel 3:18, uthevelse tilføyd). Det er betydningsfullt at ikke tre, men fire menn ble sett midt inne i ilden, og ”den fjerde [så] ut som en gudesønn” (Daniel 3:25).
Slik er det også for oss. I vår verdslighet er det vanlig å si at ”å se er å tro”. Hvilken verdi dette lille ordtaket måtte ha i livets verdslighet, gjelder det ikke når vi vender oss til Herren i vår ytterste nød. Herrens måte defineres best ved et annet ordtak, ”å tro er å se”. Tro på Herren er forutsetningen, ikke slutningen. Vi vet at han lever. Derfor stoler vi på at han velsigner oss ifølge sin guddommelige vilje og visdom. Denne barnlige tillit til Herren er kjent i Skriften ganske enkelt som ”et offer” i form av ”et sønderknust hjerte og en angergiven ånd” (L&p 59:8).
Jeg sier dette som en fast overbevisning jeg har ervervet i livets intense ildprøve. Vår annen sønn, Adam, kom til verden da jeg var langt hjemmefra i Vietnams jungler og rismarker. Jeg har fremdeles det gledelige telegrammet som kunngjorde fødselen. Adam var en blåøyd, blond, skøyeraktig liten gutt. Da han ble fem år, gledet han seg til å begynne på skolen. Så gikk en vanlig barnesykdom som en farsott der vi bodde i det sydlige California, og Adam ble syk. Utenom bekymringen i forbindelse med å gi ham god pleie var vi ikke engstelige. Det så til og med ut til at han var lett angrepet. Plutselig en morgen sto han ikke opp. Han lå i dyp koma. I hast fikk vi ham til sykehuset, hvor han ble lagt på intensivavdelingen. En fast gruppe av dyktige leger og sykepleiere overvåket ham. Hans mor og jeg våket uten stans i venteværelset i nærheten.
Jeg ringte til vår kjære stavspresident, som var en barndomsvenn og nå en kjær kollega i De sytti, eldste Douglas L. Callister, og spurte om han ville komme til sykehuset og sammen med meg gi Adam en prestedømsvelsignelse. Få minutter senere var han der. Da vi kom inn i det lille, fullpakkede rommet hvor Adams livløse lille kropp lå, i en seng omgitt av en mengde innviklet overvåkningsutstyr og annet medisinsk utstyr, trakk de vennlige legene og sykepleierne seg ærbødig tilbake og foldet armene. Da de kjente og trøstende ordene i en prestedømsvelsignelse ble uttalt i tro og oppriktig bønn, ble jeg overmannet av en sterk følelse av at en annen var tilstede. Jeg ble overveldet ved tanken på at hvis jeg åpnet øynene, ville jeg se Frelseren stå der! Jeg var ikke den eneste i dette rommet som følte denne Ånd. Helt tilfeldig fikk vi vite noen måneder senere at en av sykepleierne som var tilstede den dagen, ble så grepet at hun oppsøkte misjonærene og ble døpt.
Men Adam ble likevel ikke noe bedre. Han svevet mellom dette liv og det neste i flere dager mens vi tryglet Herren om å la ham vende tilbake til oss. Til slutt, en morgen etter en urolig natt, spaserte jeg alene nedover en øde sykehuskorridor. Jeg talte til Herren og fortalte ham at vi så inderlig ønsket at vår lille gutt skulle vende tilbake til oss, men likevel ønsket vi mest at hans vilje måtte skje, og vi – Pat og jeg – ville godta dette. Adam gikk over terskelen og inn i evighetene like etterpå.
For å si det rett ut så sørger vi fremdeles over vår lille gutt, selv om Åndens ømme betjening og årene som har gått, har mildnet vår sorg. Vi har et lite bilde av ham på peishyllen i stuen vår ved siden av et nyere familiebilde av barn og barnebarn. Men Pat og jeg vet at en vennlig himmelsk Fader hadde planlagt at hans sti gjennom jordelivet skulle være kortere og lettere enn våre, og at han nå har skyndt seg foran oss for å være der og ønske oss velkommen når vi til slutt på samme måte krysser denne avgjørende terskelen.
”Selv om gjennom dypet jeg ber deg å gå,
jeg alltid vil hjelpe deg prøven bestå.
Jeg vil være hos deg i trengselens stund
og løfte deg opp fra den dypeste grunn.
Selv om gjennom prøvelser jeg lar deg gå,
min nåde tilstrekkelig skal du visst få.
Du skal ikke skades av prøvelsens ild,
å gjøre deg ren, ja, det er alt hva jeg vil.
Den sjel som til Jesus sin lit kun har satt,
jeg vil ei forlate i mørkeste natt.
Om ondskapens krefter imot den vil stå,
på grunn av min nåde den frelse skal få.”
(Salmer, nr. 42).
I Jesu Kristi navn , amen.