Eksempler til etterfølgelse
Alle vi som lever i verden i dag, trenger referansepunkter – eller eksempler å følge.
For mange år siden beundret jeg omslaget på et av Kirkens tidsskrifter, som hadde et praktfull gjengivelse av et Carl Bloch-maleri. Scenen som kunstneren hadde fanget inn i sitt sinn – og så med anstrøk av Mesterens hånd – overført til lerret, fremstilte Elisabet, Sakarias’ hustru, som ønsker Maria, Jesu mor, velkommen. Begge skulle føde sønner – mirakuløse fødsler.
Sønnen som ble født av Elisabet, ble kjent som døperen Johannes. Som med Jesus, Marias sønn, så også med Johannes – svært lite er nedtegnet om deres ungdomsår. En enkel setning sier alt vi vet om Johannes’ liv fra fødselen til hans offentlige virke: ”Men barnet vokste opp og ble sterkt i ånden. Han var i ødemarken til den dag da han skulle stå frem for Israel.”1
Johannes’ budskap var kort. Han forkynte tro, omvendelse, dåp ved nedsenkning og meddelelse av Den hellige ånd ved én som hadde større myndighet enn han selv. ”Jeg er ikke Messias,” sa han til sin flokk med trofaste disipler, ”men: Jeg er utsendt foran ham.”2 ”Jeg døper dere med vann, men han kommer som er sterkere enn jeg … Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild.”3
Så ble Kristus døpt av døperen Johannes. Senere vitnet Jesus: ”Noen større enn døperen Johannes er ikke oppreist blant dem som er født av kvinner.”4
Alle vi som lever i verden i dag, trenger referansepunkter – eller eksempler å følge. Døperen Johannes gir oss et plettfritt eksempel på sann ydmykhet, idet han alltid bøyde seg for den som skulle etterfølge ham – menneskehetens Frelser.
Å lære om andre som satte sin lit til Gud og fulgte hans læresetninger, hvisker til vår sjel: ”Hold opp, og kjenn at jeg er Gud.”5 Idet de besluttsomt holdt hans bud og stolte på ham, ble de velsignet. Når vi følger deres eksempler, vil vi også bli tilsvarende velsignet i vår tid. Hver av dem blir et eksempel til etterfølgelse.
Vi er alle glad i den vakre beretningen fra Den hellige bibel om Abraham og Isak. Hvor ekstremt vanskelig det må ha vært for Abraham, i lydighet til Guds befaling, å ta sin kjære sønn Isak til Moria-landet, for der å ofre ham som brennoffer. Kan dere forestille dere hvor tung til sinns han må ha vært da han samlet sammen veden til bålet og reiste til det utpekte stedet? Smerten må ha jaget gjennom kropp og sinn da han ”bandt Isak … og la ham på alteret, oppå veden. Og … rakte ut hånden og for å ofre sin sønn.” Hvor strålende og kjærkommen beskjeden må ha vært: ”Legg ikke hånd på gutten, og gjør ham ikke noe: For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din sønn, din eneste, for meg.”6
Abraham er et forbilde på urokkelig lydighet.
Hvis noen av oss føler at våre utfordringer er mer enn vi makter, la oss lese om Job. Når vi gjør det, får vi følelsen: ”Hvis Job kunne holde ut og bestå, skal jeg også.”
Job var en ”uklanderlig og rettskaffen” mann som ”fryktet Gud og holdt seg fra det onde”.7 From i sin adferd, fremgangsrik i verden, sto Job foran en prøve som kunne ha ødelagt hvem som helst. Han så sin eiendom bli ødelagt, han ble hånet av sine venner, og sorgfull over sin lidelse, knust over tapet av sin familie ble han oppfordret til å ”si Gud farvel og dø”.8 Han motsto denne fristelsen og erklærte fra dypet av sin edle sjel: ”Se, også nå har jeg mitt vitne i himmelen, i det høye er det en som taler min sak.”9 ”Jeg vet at min gjenløser lever.”10
Job ble et forbilde på uendelig utholdenhet. Til denne dag sier vi om dem som viser stor utholdenhet at de har Jobs utholdenhet. Han gir oss et eksempel til etterfølgelse.
En ”rettferdig mann og ulastelig blant sine samtidige”, en som ”vandret med Gud”,11 var profeten Noah. Ordinert til prestedømmet i ung alder, ”ble han en forkynner av rettferdighet og proklamerte Jesu Kristi evangelium, underviste om tro, omvendelse, dåp og mottakelsen av Den hellige ånd.”12 Han advarte og sa at hvis de ikke ga akt på hans budskap, ville flommen komme over dem som hørte ham. Likevel lyttet de ikke til hans ord.
Noah ga akt på Guds befaling om å bygge en ark, for at han og hans familie måtte bli spart for ødeleggelsen. Han fulgte Guds instruks om å samle i arken to av hvert levende vesen, så de også måtte bli reddet fra flomvannet.
President Spencer W. Kimball sa: ”Ennå fantes ingen tegn til regn eller flom … [Noahs] advarsler ble ansett som irrasjonelle … Hvor tåpelig å bygge en ark på tørr grunn mens solen skinte og livet gikk sin vante gang! Men tiden svant. Flommen kom. De ulydige druknet … Miraklet med arken fulgte i kjølvannet av den tro som ble utvist ved å bygge den.”13
Noah hadde ubøyelig tro og fulgte Guds befalinger. Måtte vi alltid gjøre det samme. Måtte vi huske at Guds visdom ofte virker tåpelig for mennesker. Men den største leksen vi kan lære i jordelivet, er at når Gud taler og vi adlyder, vil vi alltid velge rett.
Et forbilde på ideell kvinnelighet er Rut. Da hun så sin svigermor No’omis sorg, hun som hadde mistet sine to flotte sønner, og idet hun kanskje følte noe av fortvilelsen og ensomheten som plaget No’omis sjel, uttalte hun det som har blitt en klassisk lojalitetserklæring: ”Prøv ikke å overtale meg til å forlate deg og vende tilbake! For dit du går, vil jeg gå, og hvor du blir, der vil jeg bli. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.”14 Ruts handlinger viste oppriktigheten i hennes ord.
Gjennom Ruts ufravikelige lojalitet til No’omi, kom hun til å gifte seg med Boas. Dermed ble hun – utlendingen og moabittkonvertitten – en oldemor til David, og dermed en stammor til vår Frelser Jesus Kristus.
Jeg retter nå oppmerksomheten mot en stor profet i Mormons bok – nemlig Nephi, sønn av Lehi og Sariah. Han var trofast og lydig til Gud, tapper og dristig. Da han fikk det vanskelige oppdraget å hente messingplatene fra Laban, knurret han ikke, men erklærte: ”Jeg vil gå og gjøre det som Herren har befalt, for jeg vet at Herren ikke gir menneskenes barn noen befaling uten at han åpner en utvei for dem, så de kan utføre det han befaler dem.”15 Kanskje denne tapre handlingen var opphav til et vers i salmen ”Jernstangen”:
Til Nephi, en oldtidens seer,
kom et syn fra Gud …
Hold fast i jernstangen;
den er sterk og klar og sann.
Jernstangen er Guds ord;
den vil lede oss trygt på vår vei.16
Nephi var et forbilde på utrettelig besluttsomhet.
Ingen beskrivelse av eksempler til etterfølgelse ville være komplett uten Joseph Smith, denne evangelieutdelingens første profet. Bare 14 år gammel gikk denne tapre unge mannen inn i en lund, som senere skulle bli kalt hellig, og fikk svar på sin oppriktige bønn.
For Joseph fulgte uopphørlig forfølgelse, etter hvert som han fortalte andre om det strålende syn han fikk i lunden. Men selv om han ble latterliggjort og foraktet, sto han fast. Han sa: ”For jeg hadde hatt et syn, det visste jeg, og jeg visste også at Gud visste det, og jeg kunne ikke fornekte det, ei heller våget jeg å gjøre så.”17
Trinn for trinn, i møte med nesten konstant motgang, men likevel alltid under Herrens veiledning, organiserte Joseph Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Han viste sitt mot i alt han gjorde.
Mot slutten av sitt liv, da han ble ført bort sammen med sin bror Hyrum til Carthage fengsel, gikk han tappert i møte med det han utvilsomt visste lå foran ham, og beseglet sitt vitnesbyrd med sitt blod.
Måtte vi alltid, i møte med livets prøvelser, vise samme uforferdede mot som profeten Joseph Smith viste oss.
Foran oss i dag står en annen Guds profet – vår kjære president Gordon B. Hinckley. Han har ledet den største vekst – både tallmessig og geografisk – i Kirkens historie. Han har krysset grenser som aldri før var krysset, og møtt statsledere og medlemmer over hele verden. Hans folkekjærhet overvinner språk- og kulturforskjeller.
Med profetisk visjon har han opprettet Det vedvarende utdannelsesfond, som bryter fattigdomssirkelen for våre medlemmer i mange områder av verden, og gir ferdigheter og utdannelse som gjør unge menn og unge kvinner kvalifisert til lønnet arbeid. Denne inspirerte planen har tent håp i øynene til dem som følte seg dømt til middelmådighet, men som nå øyner en lysere fremtid.
President Hinckley har arbeidet utrettelig med å bringe hellige velsignelser til Kirkens medlemmer over hele verden, ved å sørge for templer innen rekkevidde for alle. Han har evne til å løfte folk fra alle samfunnslag opp på et høyere plan, uansett hvilken tro de bekjenner seg til. Han er et forbilde på usvikelig optimisme, og vi akter og hedrer ham som profet, seer og åpenbarer.
De unike egenskapene som besittes av de menn og kvinner jeg har nevnt, kan være av uvurderlig hjelp for oss i møte med de problemer og prøvelser som ligger foran oss. La meg illustrere dette med noe Jerome Kenneth Pollard og familien i Oakland, California, opplevde.
I mai i år, da eldste Taavili Joseph Samuel Pollard var på vei til misjonskontoret den siste dagen av sin misjon i Zimbabwe, mistet han kontrollen over bilen og kjørte inn i et tre. En forbipasserende klarte å få ut eldste Pollards ledsager, men eldste Pollard, som var bevisstløs, satt fast i bilen som tok fyr. Eldste Pollard omkom. Hans mor hadde gått bort åtte år tidligere, og faren oppfostret familien alene. Han hadde en bror som virket i Vest-India misjon.
Da nyheten om eldste Pollards død nådde faren, ringte denne ydmyke mannen – som allerede hadde mistet sin kone – til sønnen i Vest-India misjon for å fortelle om brorens død. Under denne utenlandssamtalen sang bror Pollard og hans sønn, som utvilsomt var i stor sorg og var tunge om hjertet, ”Jeg er Guds kjære barn”.18 Før de avsluttet samtalen, holdt faren en bønn til vår himmelske Fader og takket ham for hans velsignelser og søkte hans guddommelige trøst.
Bror Pollard bemerket senere at han visste at familien ville klare seg bra, for de har sterke vitnesbyrd om evangeliet og frelsesplanen.
Mine brødre og søstre, i denne strålende tidenes fyldes husholdning, i møte med fremtidens prøvelser og utfordringer på vår ferd gjennom jordelivet, måtte vi minnes disse eksemplene til etterfølgelse som jeg har nevnt i dag. Måtte vi ha døperen Johannes’sanne ydmykhet, Abrahams urokkelige lydighet, Jobs grenseløse utholdenhet, Noahs ubøyelige tro, Ruts ufravikelige lojalitet, Nephis utrettelige besluttsomhet, profeten Joseph Smiths ukuelige mot og president Hinckleys ufravikelige optimisme. Disse egenskapene vil være som en sterk festning for oss gjennom livet.
Måtte vi alltid bli veiledet av det ypperste eksempel, ja, Marias sønn, Frelseren Jesus Kristus – som med hele sitt liv ga oss et fullkomment eksempel til etterfølgelse.
Født i en stall, svøpt i en krybbe, kom han fra himmelen for å leve på jorden som et menneske og for å opprette Guds rike. Under sitt jordiske virke lærte han menneskene den høyere lov. Hans strålende evangelium forandret verdens tenkemåte. Han velsignet de syke, fikk de lamme til å gå, de blinde til å se, de døve til å høre. Han oppreiste til og med døde.
Hvilken reaksjon fikk hans budskap om barmhjertighet, hans visdomsord, hans lærdommer om livet? Noen ytterst få verdsatte ham. De vasket hans føtter. De lærte hans ord. De fulgte hans eksempel.
Men det var også de som fornektet ham. Da Pilatus spurte dem: ”Hva skal jeg gjøre med Jesus, som kalles Messias?”19 ropte de: ”Korsfest ham!”20 De gjorde narr av ham. De ga ham eddik å drikke. De hånet ham. De slo ham med en stokk. De spyttet på ham. De korsfestet ham.
Gjennom alle tider har Jesu budskap vært det samme. Til Peter og Andreas, ved de vakre breddene av Gennesaretsjøen, sa han: ”Følg meg.”21 Til Filip kom kallet: ”Følg meg.”22 Til levitten som satt i tollboden, kom instruksen: ”Følg meg.”23 Og til deg og meg, om vi bare lytter, kommer den samme innbydelsen: ”Følg meg.”
Min bønn i dag er at vi må gjøre så. I Jesu Kristi hellige navn. Amen.