Den enestående grunnvoll for vår tro
Gud være lovet for sin fantastiske tildeling av vitnesbyrd, myndighet og lære som er forbundet med denne gjenopprettede Jesu Kristi Kirke.
Mine kjære brødre og søstre, jeg ber om Herrens inspirasjon når jeg skal tale til dere. Jeg blir aldri helt fortrolig med det enorme ansvar det er å tale til de siste-dagers-hellige. Jeg er takknemlig for deres vennlighet og overbærenhet. Jeg ber stadig om at jeg må være verdig folkets tillit.
Jeg har nylig kommet tilbake fra en svært lang reise. Det har vært anstrengende, men det har vært strålende å være ute blant de hellige. Hvis det var mulig, ville jeg overlate alle de daglige administrative oppgavene i Kirken til andre, og så ville jeg tilbringe tiden ute blant vårt folk og besøke medlemmene i små grener så vel som i store staver. Jeg skulle ønske jeg kunne være sammen med de hellige hvor de enn er. Jeg føler at hvert medlem i denne kirken fortjener et besøk. Jeg beklager at jeg på grunn av fysiske begrensninger ikke lenger kan håndhilse på alle. Men jeg kan se dem inn i øynene med glede i mitt hjerte og gi uttrykk for min kjærlighet og gi dem en velsignelse.
Foranledningen til denne reisen nå nylig var gjeninnvielsen av Freiberg Tyskland tempel og innvielsen av Haag Nederland tempel. Jeg hadde anledning til å innvie Freiberg tempel for 17 år siden. Det var en temmelig beskjeden bygning som ble oppført i det som da var Den tyske demokratiske republikk i østsonen av et delt Tyskland. Oppførelsen var bokstavelig talt et mirakel. President Monson, Hans Ringger og andre hadde oppnådd godvilje hos Øst-Tysklands myndigheter, som ga sitt samtykke til byggingen.
Det har tjent sin hensikt utmerket disse årene. Nå er den beryktede muren borte. Det er lettere for vårt folk å reise til Freiberg. Bygningen var nedslitt etter disse årene og var blitt utilstrekkelig.
Templet er utvidet og blitt gjort langt vakrere og mer formålstjenlig. Vi hadde bare én innvielsessesjon. Det kom hellige fra et meget stort område. I det store rommet hvor vi satt, kunne vi se inn i ansiktene til mange av disse robuste, staute og fantastiske siste-dagers-hellige som gjennom alle disse årene, i solskinn og skygge, under myndighetenes begrensninger og nå i fullkommen frihet, har beholdt troen, tjent Herren og stått som kjemper. Jeg er så lei for at jeg ikke kunne slå armene rundt disse tapre brødre og søstre og fortelle dem hvor høyt jeg elsker dem. Hvis de hører meg nå, håper jeg at de vil kjenne denne kjærligheten og unnskylde min hastige avgang fra deres midte.
Derfra fløy vi til Frankrike for å ta hånd om noen saker i forbindelse med Kirkens drift. Deretter fløy vi til Rotterdam og kjørte til Haag. Å arbeide i tre land på en dag er en temmelig hard timeplan for en gammel mann.
Dagen etter innviet vi Haag Nederland tempel. Det ble holdt fire sesjoner. Det var en gripende og strålende opplevelse.
Templet er et vakkert byggverk i et pent område. Jeg er så takknemlig for et Herrens hus som vil betjene de hellige i Nederland, Belgia og deler av Frankrike. De første misjonærer ble sendt til den delen av Europa så langt tilbake som i 1861. Tusenvis har sluttet seg til Kirken. De fleste av dem emigrerte til USA. Men nå har vi en fin samling av dyrebare og trofaste siste-dagers-hellige der som fortjener et Herrens hus i sin midte.
Jeg bestemte meg for at mens vi var i den delen av verden, skulle vi reise til andre områder. Derfor fløy vi til Kiev i Ukraina. Jeg var der for 21 år siden. Det ligger en ny frihetsfølelse i luften der. Det var inspirerende å være sammen med over 3 000 ukrainske hellige. Medlemmer kom fra fjern og nær. De tålte stort ubehag og hadde store utgifter for å komme dit.
Én familie hadde ikke råd til å få med seg alle familiemedlemmene. Foreldrene ble værende hjemme og sendte sine barn for at de skulle få anledning til å være sammen med oss.
Derfra reiste vi til Moskva. Jeg var også der for 21 år siden, og der har en forandring funnet sted. Det er som elektrisitet. Man kan ikke se det. Men man kan føle det. Her hadde vi igjen et fantastisk møte, med anledning til å snakke med viktige representanter for myndighetene, slik vi hadde gjort i Ukraina.
Det var et uvurderlig og dyrebart privilegium å komme sammen med disse enestående hellige, som har blitt samlet ”én av en by og to av en ætt” inn i Sions fold som oppfyllelse av Jeremias profeti (se Jeremia 3:14). Livet er ikke lett for dem. De har tunge byrder. Men deres tro er urokkelig, og deres vitnesbyrd er sterkt.
På disse fjerne stedene, som er ukjente for de fleste i Kirken, brenner evangeliets flamme klart og lyser vei for tusener.
Deretter fløy vi til Island. Det er et vakkert sted med et vakkert folk. Her hadde vi en lang samtale med landets president, en svært fremtredende og dyktig mann som har vært i Utah og omtaler vårt folk svært fordelaktig.
Igjen kom vi sammen med de hellige. Hvilken inspirasjon det var å se inn i deres ansikter der de fylte møtehuset vårt til trengsel i Reykjavik.
På alle disse stedene og ved alle anledningene jeg hadde til å tale til så mange, var det én ting som hele tiden opptok mine tanker – det mirakel dette verk er, det absolutte mirakel det er. Teksten i vår store salme som koret nettopp sang, kom stadig til mitt sinn:
Så sikker en grunnvoll for hver den som tror,
er lagt ved profeter i Guds eget ord.
(”Så sikker en grunnvoll”, Salmer, nr. 42.)
Forstår og verdsetter vi som siste-dagers-hellige virkelig styrken i vår posisjon? Blant verdens religioner er den unik og fantastisk.
Er denne kirken en utdannelsesinstitusjon? Ja. Vi underviser, underviser, underviser konstant og uopphørlig under en mengde forskjellige omstendigheter. Er den en sosial organisasjon? Absolutt. Den er en stor familie av venner som omgås hverandre og fryder seg i hverandres selskap. Er den en gjensidig hjelpeorganisasjon? Ja. Den har et enestående program for å bygge opp selvhjulpenhet og hjelpe dem som er i nød. Den er alt dette og mer. Men fremfor alt er den Guds kirke og rike som er opprettet og ledet av vår evige Fader og hans elskede Sønn, den oppstandne Herre Jesus Kristus, for å velsigne alle som slutter seg til den.
Vi erklærer tydelig og klart at Gud Faderen og hans Sønn, vår Herre Jesus Kristus, viste seg personlig for gutten Joseph Smith.
Da jeg ble intervjuet av Mike Wallace i programmet 60 Minutes, spurte han meg om jeg virkelig trodde dette. Jeg svarte: ”Ja, sir. Det er det som er miraklet.”
Det er slik jeg føler for dette. Hele vår styrke står og faller med gyldigheten av dette synet. Enten fant det sted, eller så fant det ikke sted. Hvis det ikke fant sted, da er dette verk et bedrag. Hvis det fant sted, da er det det viktigste og mest fantastiske verk under himmelen.
Tenk på det, mine brødre og søstre. I århundrer forble himlene lukket. Gode menn og kvinner, ikke bare noen få – virkelig store og gode mennesker – prøvde å rette opp, styrke og forbedre sin måte å tilbe på og sin lære. Jeg hedrer og respekterer dem. Verden er så mye bedre på grunn av deres tapre gjerning. Jeg tror at deres arbeid var inspirert, men det ble ikke begunstiget med at himlene ble åpnet, med at Guddommen viste seg.
I 1820 fant så den strålende tilkjennegivelsen sted som svar på bønn fra en gutt som hadde lest Jakobs ord i familiens bibel: ”Om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud – for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse – og så skal han få den” (Jakobs brev 1:5).
På denne enestående og fantastiske begivenhet står og faller denne kirkes gyldighet.
Ikke i noen nedskrevet religiøs historie finnes noe lignende. Det nye testamente forteller om Jesu dåp da Guds røst hørtes og Den hellige ånd kom ned i en dues skikkelse. På forklarelsens berg så Peter, Jakob og Johannes at Herren ble forklaret. De hørte Faderens røst, men de så ham ikke.
Hvorfor kom både Faderen og Sønnen til en gutt, en tenåringsgutt? For det første kom de for å innlede den største evangelieutdeling i alle tider, da alle de tidligere evangelieutdelinger skulle samles og bli til én.
Kan noen tvile på at den tiden vi lever i, er den mest fantastiske i verdens historie? Det har vært en enestående oppblomstring innen vitenskap, medisin, kommunikasjon og transport som er uten like i hele menneskehetens historie. Er det rimelig å tro at det også skulle være en oppblomstring av åndelig kunnskap som en del av denne uforlignelige renessanse av lys og forståelse?
Redskapet i dette Guds verk var en gutt med et sinn som ikke var forvirret av menneskers filosofier. Dette sinn var friskt og uten opplæring i tidens tradisjoner.
Det er lett å se hvorfor folk ikke godtar denne beretningen. Den er nesten utenfor vår fatteevne. Og likevel er den så fornuftig. De som kjenner Det gamle testamente, innrømmer at Jehova viste seg for profetene som levde på denne forholdsvis enkle tiden. Kan de med rimelig grunn nekte for at det var behov for at himmelens Gud og hans oppstandne Sønn skulle vise seg i denne svært kompliserte periode av verdens historie?
At de begge kom, at Joseph så dem i deres skinnende herlighet, at de talte til ham og at han hørte og nedtegnet deres ord – om disse enestående ting bærer vi vitnesbyrd.
Jeg kjente en såkalt intellektuell som sa at Kirken var fanget i en felle av sin historie. Mitt svar var at uten denne historien har vi ingenting. Sannheten i denne unike, enestående og bemerkelsesverdige hendelse er det vår tro står og faller med.
Men dette strålende syn var bare begynnelsen til en rekke åpenbaringer som utgjør dette verks tidlige historie.
Som om ikke dette synet var nok til å fastslå menneskehetens Forløsers personlighet og eksistens, ble det fulgt av Mormons boks fremkomst. Her var noe man kunne holde i hendene, kunne ”veie” så å si. Man kunne lese den. Man kunne be angående den, for den inneholdt et løfte om at Den hellige ånd ville vitne om dens sannhet hvis dette vitne ble søkt i bønn.
Denne enestående boken står som et vitnesbyrd om at Guds Sønn virkelig er til. Bibelen erklærer at ”enhver sak skal stå fast ved to eller tre vitners utsagn” (Matteus 18:16). Bibelen, den gamle verdens testamente, er det ene vitnet. Mormons bok, den nye verdens testamente, er et annet vitne.
Jeg kan ikke forstå hvorfor den kristne verden ikke aksepterer denne boken. Jeg ville trodd at de ville se etter alt som tydelig ville bekrefte verdens Frelsers eksistens og guddommelighet.
Så fulgte prestedømmets gjengivelse – først Det aronske ved døperen Johannes, han som døpte Jesus i Jordan.
Deretter kom Peter, Jakob og Johannes, Herrens apostler, som overdro i denne tid det som de hadde mottatt av Mesteren, han som de hadde vandret sammen med, ja, ”nøklene til himlenes rike” med myndighet til å binde i himlene det som de bandt på jorden (se Matteus 16:19).
Etter dette ble ytterligere prestedømsnøkler overdratt av Moses, Elias og Elijah.
Tenk på dette, mine brødre og søstre. Tenk hvilket under det er!
Dette er Jesu Kristi gjenopprettede kirke. Vi som et folk er siste-dagers-hellige. Vi bærer vitnesbyrd om at himlene er blitt åpnet, at sløret er trukket til side, at Gud har talt og at Jesus Kristus har åpenbart seg, etterfulgt av overdragelse av guddommelig myndighet.
Jesus Kristus er hjørnestenen i dette verk, og det er bygget på ”apostlenes og profetenes grunnvoll” (Efeserbrevet 2:20).
Denne strålende gjengivelsen skulle gjøre oss til tolerante mennesker og gode naboer som verdsetter hverandre og er vennlige. Vi kan ikke være brautende. Vi kan ikke være stolte. Vi kan være takknemlige, det må vi være. Vi kan være ydmyke, noe vi skulle være.
Vi er glad i medlemmer av andre kirker. Vi arbeider sammen med dem i verdige saker. Vi respekterer dem. Men vi må aldri glemme våre røtter. Disse røttene er dypt festet i innledningen til denne endelige evangelieutdeling, tidenes fyldes evangelieutdeling.
Hvilken inspirasjon det har vært å se inn i ansiktene til menn og kvinner over hele verden som har en høytidelig overbevisning om sannheten av denne grunnvollen.
Hva guddommelig myndighet angår, er denne selve kjernen i det hele.
Gud være lovet for sin strålende tildeling av vitnesbyrd, myndighet og lære som er forbundet med denne gjenopprettede Jesu Kristi Kirke.
Dette må være vårt store og entydige budskap til verden. Vi tilbyr det ikke skrytende. Vi vitner i ydmykhet, men høytidelig og absolutt oppriktig. Vi innbyr alle, hele jorden, til å lytte til denne beretningen og undersøke dens sannhet. Måtte Gud velsigne oss som personer som tror på hans guddommelige tilkjennegivelser, og hjelpe oss til å formidle kunnskap om disse store og enestående hendelser til alle som vil lytte. Vi sier kjærlig til disse: Ta med deg alt du har av godt og sant som du har mottatt fra en hvilken som helst kilde, og kom og la oss se om vi kan tilføye noe mer. Jeg gir denne innbydelsen til menn og kvinner overalt med mitt høytidelige vitnesbyrd om at dette verk er sant, for jeg kjenner sannheten i det ved Den hellige ånds kraft, i Jesu Kristi navn, amen.