Vet du det?
Jeg oppfordrer dere til å «prøve mine ord». Vil dere lese og be angående Joseph Smiths historie?
For en tid siden hadde jeg en hyggelig samtale med en imponerende 16 år gammel ung kvinne. Jeg oppdaget at hun var det eneste medlem av Kirken på skolen. Jeg spurte henne: «Hva er den vanskeligste utfordringen du møter som eneste medlem?»
Hun tenkte seg om og ga et svært klokt svar: «Det er å tro at noe er sant når alle andre tror det er feil, og å tro at noe er galt når alle andre tror det er riktig.»
Jeg stilte henne et spørsmål til: «Vet du at Joseph Smith er Guds profet?» Svaret lød: «Jeg tror det, men er ikke sikker.»
I dag vil jeg gjerne spørre alle de unge i Kirken: «Vet dere det?»
Første gang jeg visste at jeg hadde et vitnesbyrd om Joseph Smith, var da jeg var bare 11 år gammel og mine foreldre tok meg med til Temple Square i Salt Lake City.
Min yndlingsaktivitet var å samle alt gratismateriell. Jeg ble svært flink til dette. Jeg pleide å spørre: «Er dette gratis?» Etter et bekreftende svar rakte jeg frem min 11 år gamle hånd og sa: «Takk. Er den også gratis? Takk!» Av og til kunne svaret lyde: «Dessverre, de koster fem cent.» Uten å la meg avskrekke senket jeg hodet, og svært skuffet sa jeg: «Å, jeg har alltid ønsket å lese den brosjyren, men jeg har ikke penger. Takk!» Det fungerte hver gang. Sannheten er at jeg aldri leste det. Jeg bare samlet på det.
Men på denne spesielle turen ble jeg sittende alene i vår 1948-modell Chevrolet og vente på mine foreldre, og jeg kjedet meg. I fortvilelse så jeg ned på setet og fikk øye på haugen min med gratismateriell. Jeg plukket opp en brosjyre med tittelen Joseph Smith forteller sin historie og begynte å lese.
Jeg ble fengslet, og mitt hjerte ble fylt med glede. Da jeg hadde lest den ut, fikk jeg øye på meg selv i speilet, og til min store overraskelse gråt jeg. Jeg forsto det ikke da, men forstår det nå. Jeg hadde følt Ånden vitne. Mine foreldre var ikke der. Min søster var ikke der. Min Primær-lærer var ikke der. Det var bare meg og Den hellige ånds innflytelse.
Dette kan hende dere, og noe lignende har trolig allerede hendt.
Når dere søker et vitnesbyrd, kan de av dere som er født i Kirken, kanskje vente en spektakulær åndelig følelse forskjellig fra alt dere har følt før. Dere kan ha hørt konvertitter bære vitnesbyrd om sin omvendelse, og undres om dere mangler noe. Én grunn til at det synes så spektakulært for dem, er at det er nytt.
Dere har hatt den samme følelsen hele livet under familiens hjemmeaftener, vitnesbyrdsmøter for ungdom, Seminar-klasser, skriftlesning og ved mange andre anledninger.
Våre misjonærer blir opplært til å hjelpe undersøkere å forstå når de føler Ånden. Jeg minnes at jeg ved tallrike anledninger har stoppet midt i en dyp, åndelig samtale og sagt: «La oss stoppe opp et øyeblikk og snakke om hva du føler akkurat nå. Du føler det som om vi minner deg på noe du hadde glemt. Du føler at vi forteller deg sannheten. Du føler fred. Du føler Den hellige ånd.»
Jeg husker at jeg underviste en svært intelligent kvinne som hadde vanskelig for å godta noe før hun fikk fastslått og besvart ethvert tenkelig spørsmål. Men til sist hørte vi henne endelig si: «Jeg kan ikke fornekte denne følelsen lenger.»
Hun sluttet seg til Kirken og var svært lykkelig de neste årene, men gradvis lot hun sin intellektuelle tvil snike seg inn igjen, og til slutt forlot hun Kirken.
Det gikk femten år, så kom hun for å besøke vår familie. Vi tok henne med til tempelplassen. Da vi begynte å gå oppover den buede rampen til statuen av Frelseren, stoppet hun og sa med tårer i øynene: «Her kommer den følelsen igjen. Mitt hjerte lengter fremdeles etter det mitt sinn ikke vil akseptere!»
Når man først har følt det, kan man aldri glemme det.
Åndelige vitnesbyrd kommer i ung alder til dem som utsettes for åndelige erfaringer. Som foreldre, lærere og ledere er vi ganske flinke til å forsikre oss om at dere forstår reglene og budene. Vi kan nok forbedre oss når det gjelder å hjelpe dere å få et vitnesbyrd om prinsippene og læresetningene. Kanskje vi kunne stoppe opp oftere og lære dere å gjenkjenne Ånden.
Når dere først gjenkjenner disse følelsene som det de er, vil deres tro på dem styrkes. Snart vil dere oppdage at dere har utviklet en sjette sans som ikke kan bli ført vill.
Da jeg var 11 år, visste jeg at Joseph Smith var en Guds profet. Jeg hørte ikke røster, så ikke engler eller noe slikt. Det jeg følte, var langt sikrere. Min åndelige sans var blitt vekket. Jeg følte stor glede komme fra mitt aller innerste, som er beskyttet mot alt bedrag. Denne åndelige sans reagerer bare når den aktiveres av Den hellige ånd.
Hvordan føles dette åndelige vitnesbyrdet? Det er like vanskelig å beskrive som duften av en rose eller sangen fra en fugl eller et landskaps skjønnhet. Likevel vet du det når du føler det.
Skriftene gir oss litt innsikt i disse følelsene:
«Sannelig, sannelig, sier jeg deg, jeg vil gi deg av min Ånd som skal opplyse ditt sinn, som skal fylle din sjel med glede. Og da skal du vite» (L&p 11:13-14.)
Noen ganger er følelsen som et minne. Vi lærte evangeliet først i vårt himmelske hjem. Vi har kommet til jorden med et glemselens slør. Likevel har vi alle med oss noen av disse slumrende minner i vår ånd. Den hellige ånd kan ta bort sløret og bringe noen av disse ut av slummeren. Ofte reagerer jeg på en antatt nyfunnet sannhet med: «Å, det husker jeg!»
«Talsmannen, Den Hellige Ånd, … [vil] minne dere om alt» (Johannes 14:26).
Mine unge brødre og søstre, jeg oppfordrer dere til å «prøve mine ord» (Alma 32:27). Vil dere lese og be angående Joseph Smiths historie?
Det strålende ved å vite at den er sann, er at dere samtidig vet at Gud Faderen og Jesus Kristus lever og leder denne kirken i dag. Jeg fikk denne kunnskapen da jeg var 11, og nå står jeg foran dere som et ordinert spesielt vitne for Jesus Kristus og vitner om at den er sann. Jeg vitner også om at Herren ønsker at dere skal vite at den er sann, og han vil «åpenbare sannheten av det for dere ved Den Hellige Ånds kraft» (Moroni 10:4). I Jesu Kristi navn, amen.