Det jeg vet
Jeg ønsker å gi dere mitt vitnesbyrd om dette verks grunnleggende sannheter.
Mine kjære brødre og søstre, jeg er glad for anledningen til å tale til dere. Jeg takker dere alle for deres bønner for meg. Jeg er svært takknemlig for dere. I løpet av mine 49 år som generalautoritet har jeg talt godt over 200 ganger på en generalkonferanse. Jeg er nå i mitt 97. år. Vinden blåser, og jeg føler det som jeg er det siste bladet på treet.
Min helse er faktisk ganske god, tross alle rykter om det motsatte. Dyktige leger og sykepleiere holder meg på rett kjøl. Noen av dere kan komme til å gå bort før meg. Men, med tanke på min alder, ønsker jeg å gi dere mitt vitnesbyrd om dette verks grunnleggende sannheter.
Jeg innrømmer at jeg ikke vet alt, men jeg er sikker på noe. I dag vil jeg tale til dere om det jeg vet.
Da keiser Konstantin ble omvendt til kristendommen, ble han oppmerksom på uoverensstemmelsene blant prestene angående Guds natur. I et forsøk på å overvinne dette samlet han den tids mest fremtredende teologer i Nikea i år 325. Hver deltaker fikk anledning til å fremlegge sitt syn. Uenigheten ble bare mer opphetet. Da de ikke kom frem til en definisjon, inngikk de et kompromiss. Det har blitt kjent som den nikenske trosbekjennelse, og hovedelementene blir resitert av de fleste trofaste kristne.
Personlig kan jeg ikke forstå den. For meg er trosbekjennelsen forvirrende.
Jeg er dypt takknemlig for at vi i denne kirke ikke er avhengig av en menneskelaget uttalelse om Guds natur. Vår kunnskap har vi direkte fra Joseph Smiths personlige opplevelse. Mens han ennå var gutt, talte han med Gud den evige Fader og hans elskede Sønn, den oppstandne Herre. Han knelte i deres nærhet, han hørte deres røst, og han ga akt på den. Hver av dem var en adskilt person. Det er ikke til å undres over at han fortalte sin mor at han hadde lært at hennes kirke ikke var sann. Derfor er en av de store og viktige læresetninger i denne kirke vår tro på Gud den evige Fader. Han er en person, virkelig og et enkeltindivid. Han er universets store hersker, likevel er han vår Fader, og vi er hans barn.
Vi ber til ham, og bønnene er en samtale mellom Gud og menneske. Jeg er sikker på at han hører våre bønner og besvarer dem. Jeg kan ikke fornekte det. Jeg har hatt for mange erfaringer med besvarte bønner.
Alma belærte sin sønn Helaman og sa: «Søk råd hos Herren i alt du foretar deg, og han vil lede deg til det gode. Ja, når du legger deg ned om kvelden, så legg deg ned for Herren, så han kan våke over deg når du sover, og når du står opp om morgenen, så la ditt hjerte være fylt av takk til Gud. Og hvis du gjør disse ting, skal du bli løftet opp på den siste dag» (Alma 37:37).
Det neste jeg er helt sikker på, hviler også på profeten Josephs syn. Det er at Jesus lever. Han er den levende Kristus. Han er Det gamle testamentes Jehova og Det nye testamentes Messias. Under sin Faders ledelse var han jordens Skaper. Johannes’ evangelium begynner med disse bemerkelsesverdige ordene: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til» (Johannes 1:1-3).
Legg spesielt merke til siste vers: «Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til.»
Han var den store Skaper. Det var hans finger som skrev budene på Sinai berg. Det var han som forlot sitt kongehus i det høye og kom til jorden, født under de mest beskjedne forhold. I løpet av sitt korte virke helbredet han syke, fikk blinde til å se, oppvekket døde og refset de skriftlærde og fariseerne. Han var det eneste fullkomne menneske som har vandret på jorden. Alt dette var en del av hans Faders plan. I Getsemane have led han så intenst at han svettet bloddråper mens han ba inntrengende til sin Fader. Men alt dette var en del av hans store sonoffer. Han ble tatt av mobben og stilt for Pilatus mens mobben ropte at han måtte dø. Han bar korset, som han skulle dø på. På Golgata ga han sitt liv med disse ordene: «Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør» (Lukas 23:34).
Hans legeme ble kjærlig lagt i Josef av Arimateas grav. Men tre dager senere, den første påskemorgen, var graven tom. Maria Magdalena talte til ham, og han talte til henne. Han viste seg for sine apostler. Han vandret med to disipler på veien til Emmaus. Og vi blir fortalt at han ble sett av omkring 500 andre (se 1. Korinterbrev 15:6).
Han hadde sagt: «Jeg har også andre får, som ikke hører til i denne kveen. Også dem skal jeg lede, og de skal høre min røst. Og det skal bli én hjord og én hyrde» (Johannes 10:16). Følgelig viste han seg for dem som var forsamlet i landet Overflod på den vestlige halvkule. Her underviste han folket slik han hadde undervist folket i den gamle verden. Dette er nedtegnet i detalj i Mormons bok, som er et annet vitne om vår Herres guddommelighet.
Og for å gjenta det, både han og hans Fader viste seg for gutten Joseph, og Faderen presenterte sin Sønn og sa: «Dette er min elskede Sønn. Hør ham!» (Joseph Smith – Historie 1:17).
Det neste jeg er sikker på og som jeg bærer vitnesbyrd om, er Herren Jesu Kristi forsoning. Uten den er livet meningsløst. Det er sluttstenen i vår eksistens. Den bekrefter at vi levde før vi ble født på jorden. Jordelivet er bare et skritt på veien til et herligere liv i fremtiden. Dødens sorg blir lindret med løftet om oppstandelsen. Det ville ikke ha vært noen jul hvis det ikke var noen påske.
Så vil jeg tale om det jeg er sikker på som er en følge av gjengivelsen av Jesu Kristi evangelium. Vi har prestedømmets gjengivelse, eller myndigheten som er gitt mennesket til å tale i Guds navn. Dette prestedømmet består av to ordener: det lavere, også kjent som Det aronske, som ble gjengitt av døperen Johannes. Den høyere orden i prestedømmet, Det melkisedekske, ble gjengitt av Peter, Jakob og Johannes.
Da døperen Johannes gjenga Det aronske prestedømme, la han sine hender på Joseph Smiths og Oliver Cowderys hode og sa: «Til dere, mine medtjenere, overdrar jeg i Messias’ navn, Arons prestedømme, som har nøklene til englers betjening, omvendelsens evangelium og dåp ved nedsenkning til syndenes forlatelse» (L&p 13:1).
President Wilford Woodruff talte i høy alder til Kirkens unge menn og sa: «Jeg ønsker å understreke for dere det faktum at det ikke betyr noe om en mann er prest eller apostel så lenge han bare foredler sitt kall. En prest har nøklene til englers betjening. Aldri i hele mitt liv som apostel, som sytti eller som eldste har jeg noen gang følt Herrens beskyttelse mer enn da jeg hadde en prests embede.» (I Millennial Star, 5. okt. 1891, 629.)
Det melkisedekske, eller høyere prestedømme, gir menn myndighet til å legge sine hender på andres hode og gi velsignelser. De velsigner syke. Som Jakob sa i Det nye testamente: «Er noen blant dere syk? La ham kalle til seg menighetens eldste, og de skal be for ham og salve ham med olje i Herrens navn» (Jakobs brev 5:14).
Til slutt nevner jeg velsignelsene i forbindelse med Herrens hus, som er en følge av gjengivelsen av oldtidens evangelium.
Disse templene, som vi har oppført mange flere av de siste årene, tilbyr velsignelser man ikke kan motta noe annet sted. Alt som finner sted i disse hellige hus, angår menneskets evige natur. Her blir ektemenn og hustruer og barn beseglet som familier for all evighet. Ekteskap er ikke «til døden skiller dere ad». Det er for evig hvis partene lever verdig til velsignelsen. Det mest bemerkelsesverdige er myndigheten til å gjøre stedfortredende arbeid i Herrens hus. Her blir ordinanser utført på vegne av avdøde som ikke hadde anledning til å motta dem mens de levde.
Jeg hørte nylig om en kvinne i Idaho Falls, en enke. I løpet av en 15-årsperiode var hun stedfortreder under tempelbegavelsen for 20 000 personer i Idaho Falls Idaho tempel. Hun fullførte sin begavelse nummer 20 000 en fredag og kom tilbake lørdag for å utføre fem til. Hun døde uken etter.
Bare tenk på hva denne ene lille kvinnen gjorde! Hun utførte denne stedfortredende begavelse for like mange mennesker som er forsamlet her i Konferansesenteret i dag. Tenk på hvilken mottakelse hun må ha fått på den andre siden!
Mine brødre og søstre, dette er mitt høytidelige vitnesbyrd som jeg bærer for dere.
Gud velsigne dere, hver eneste en, dere trofaste siste-dagers-hellige. Må det være fred og kjærlighet i deres hjem og tro og bønn til å lede dere i alt dere gjør, er min ydmyke bønn, i Jesu Kristi hellige navn, amen.