Prestedømmet – en hellig gave
Det er vårt ansvar å leve slik at vi alltid er verdige til det prestedømme vi bærer.
Vi er en enorm gruppe prestedømsbærere som er forsamlet i kveld, både her i Konferansesenteret og på andre steder rundt i verden. Det er en ære for meg å få tale til dere. Jeg ber om at Herrens inspirasjon vil veilede mine tanker og inspirere mine ord.
I løpet av de siste ukene mens jeg har vurdert hva jeg skulle si til dere i kveld, har jeg flere ganger tenkt på hvilken velsignelse vi har som bærere av Guds hellige prestedømme. Når vi ser på verden som helhet, med en befolkning på over 6,5 milliarder mennesker, forstår vi at vi er en svært liten, utvalgt gruppe. Vi som har prestedømmet er, med apostelen Peters ord, «en utvalgt ætt, et kongelig presteskap»1.
President Joseph F. Smith definerte prestedømmet som «Guds kraft meddelt mennesket, og ved hvilket mennesket her på jorden kan virke … for den menneskelige families frelse, … ved hvilken man kan forkynne Guds vilje som om englene selv skulle være her og forkynne den; ved hvilken mennesket er bemyndiget til å binde på jorden det som også skal være bundet i himmelen, og løse på jorden det som også skal være løst i himmelen.» President Smith tilføyde: «[Prestedømmet] er hellig og må holdes hellig av folket.»2
Mine brødre, prestedømmet er en gave som medfører ikke bare spesielle velsignelser, men også et høytidelig ansvar. Det er vårt ansvar å leve slik at vi alltid er verdige til det prestedømme vi bærer. Vi lever i en tid da vi er omgitt av mye som har til hensikt å lokke oss ut på veier som kan føre til vår fortapelse. For å unngå disse veiene kreves det besluttsomhet og mot.
Mot teller. Denne sannheten gikk opp for meg på en meget levende og dramatisk måte for mange år siden. Jeg var da biskop. Stavskonferansens hovedmøte ble avholdt i Assembly Hall på Temple Square i Salt Lake City. Vårt stavspresidentskap skulle reorganiseres. Det aronske prestedømme, deriblant medlemmer av biskopsrådene, sto for musikken under konferansen. Da vi var ferdige med å synge den første salmen, gikk president Joseph Fielding Smith, som var vår besøkende generalautoritet, frem til talerstolen og leste opp navnene på det nye stavspresidentskapet. Han nevnte også at Percy Fetzer, som ble vår nye stavspresident, og John Burt, som ble førsterådgiver – de hadde begge vært rådgivere i det avtroppende presidentskapet – var blitt underrettet om sitt nye kall før konferansen begynte. Men han påpekte at jeg, som var blitt kalt til annenrådgiver i det nye presidentskapet, ikke hadde kjennskap til kallet før mitt navn ble opplest for oppholdelse. Han bekjentgjorde så: «Hvis bror Monson er villig til å godta dette kallet som rådgiver i stavspresidentskapet, vil vi sette stor pris på å få høre fra ham nå.»
Da jeg sto på talerstolen og stirret ut over et hav av ansikter, husket jeg sangen vi nettopp hadde sunget. Den handlet om Visdomsordet og het: «Ha mot, min gutt, til å si nei.» Denne dagen valgte jeg som mitt personlige ordspråk: «Ha mot, min gutt, til å si ja.» Vi har alltid behov for mot – mot til å stå fast på vår overbevisning, mot til å utføre våre ansvarsoppgaver, mot til å hedre vårt prestedømme.
Hvor enn vi kommer, har vi prestedømmet med oss. Står vi på «hellige steder»3? President J. Reuben Clark jr., som i mange år virket som rådgiver i Det første presidentskap, sa: «Prestedømmet er ikke som et klesplagg som man kan ta av og på som man vil. Avhengig av oss selv, er det en evigvarende begavelse.» Han fortsatte: «Hvis vi virkelig hadde denne overbevisningen … at vi ikke kunne legge [prestedømmet] til side, og at Gud vil holde oss ansvarlig om vi [vanhelliger] det, ville det hindret oss i å gjøre ganske mange ting, hindret oss i å gå ganske mange steder. Hvis vi, hver gang vi tok en liten avstikker fra den rette og smale sti, ville huske: “Jeg tar med meg mitt prestedømme hit. Burde jeg?” ville det ikke ta lang tid før vi jobbet oss tilbake til den rette og smale sti.»4
President Spencer W. Kimball sa: «Det er ingen grense for kraften i det prestedømme dere har. Begrensningen kommer i dere selv hvis dere ikke lever i harmoni med Herrens ånd og dere begrenser dere selv i den kraft dere utøver.»5
Mine brødre i prestedømmet – fra den yngste til den eldste – lever dere slik som Herren fordrer av dere? Er dere verdige til å bære Guds prestedømme? Hvis ikke må dere bestemme dere her og nå, manne dere opp og gjøre de nødvendige forandringene, uansett hva det innebærer, slik at deres liv blir slik det skulle. For å kunne seile trygt på jordelivets hav, trenger vi veiledning fra denne evige sjøfarer – den store Jehova. Hvis vi går Herrens ærend, er vi berettiget til Herrens hjelp.
Hans hjelp har kommet til meg utallige ganger i mitt liv. Da 2. verdenskrig nærmet seg slutten, fylte jeg atten og ble ordinert til eldste – én uke før jeg reiste ut i aktiv tjeneste i Sjøforsvaret. Et medlem av biskopsrådet kom til togstasjonen for å ta farvel. Like før toget skulle gå, ga han meg den boken jeg holder opp for dere her i kveld. Tittelen var: Håndbok for misjonærer. Jeg lo og sa: «Jeg skal i Sjøforsvaret – ikke på misjon.» Han svarte: «Ta den med deg uansett. Den kan komme til nytte.»
Det gjorde den. I rekruttperioden lærte kompanisjefen oss hvordan vi best kunne pakke våre klær i en stor skipssekk. Han sa: «Hvis dere har en hard, firkantet gjenstand å legge i bunnen av sekken, vil klærne holde seg bedre.» Plutselig husket jeg at jeg hadde den perfekte firkantede gjenstanden – Håndbok for misjonærer. Slik fungerte den i tolv uker på bunnen av skipssekken.
Kvelden før julepermisjonen gikk våre tanker som vanlig hjem. Det var stille i kasernen. Plutselig ble jeg oppmerksom på at min kompis i nabokøyen – et medlem av Kirken, Leland Merrill – stønnet av smerte. Jeg spurte: «Hva er det, Merrill?»
Han svarte: «Jeg er syk. Veldig syk.»
Jeg rådet ham til å gå til saniteten, men han visste det var ensbetydende med at han ikke ville få dra hjem til jul. Jeg ba ham være stille så vi ikke vekket hele brakken.
Tiden gikk, og stønnene ble stadig høyere. Så hvisket han fortvilet: «Monson, er ikke du eldste?» Jeg svarte bekreftende, hvorpå han tryglet meg: «Gi meg en velsignelse.»
Jeg ble svært klar over at jeg aldri hadde gitt en velsignelse. Jeg hadde aldri mottatt en velsignelse og heller aldri sett en velsignelse bli gitt. Jeg ba Gud om hjelp. Svaret kom: «Se i bunnen av skipssekken.» Klokken to om natten tømte jeg derfor sekkens innhold ut på gulvet. Så tok jeg frem i nattlyset den harde, firkantede gjenstanden, Håndbok for misjonærer, og leste hvordan man velsigner syke. Mens rundt 120 nysgjerrige matroser så på, ga jeg velsignelsen. Før jeg hadde pakket sakene mine igjen, sov Leland Merrill som et barn.
Neste morgen smilte Merrill til meg og sa: «Monson, jeg er glad for at du har prestedømmet!» Hans glede ble kun overgått av min takknemlighet – takknemlighet ikke bare for prestedømmet, men for at jeg var verdig til å få den hjelpen jeg trengte i nødens stund, og til å bruke prestedømmets kraft.
Brødre, vår Herre og Frelser sa: «Kom, følg meg.»6 Når vi tar imot hans invitasjon og vandrer i hans fotspor, vil han lede oss.
I april 2000 ble jeg ledet på denne måten. Jeg hadde fått en telefon fra Rosa Salas Gifford, som jeg ikke kjente. Hun forklarte at hennes foreldre hadde vært på besøk fra Costa Rica i noen måneder, og at bare en uke før hun ringte hadde hennes far, Bernardo Agusto Salas, fått diagnosen leverkreft. Hun sa at legene hadde informert familien om at hennes far bare hadde noen få dager igjen å leve. Hennes fars største ønske, forklarte hun, var å få møte meg før han døde. Hun ga meg adressen og spurte om jeg kunne besøke faren hjemme hos henne i Salt Lake City.
På grunn av møter og forpliktelser var det ganske sent da jeg forlot kontoret. Men istedenfor å dra rett hjem, følte jeg meg tilskyndet til å kjøre lenger sydover og besøke bror Salas samme kveld. Med adressen i hånden forsøkte jeg å finne frem. I ganske tett trafikk, og med stadig mindre lys, kjørte jeg forbi veien hvor huset skulle ha ligget. Jeg så ingenting. Men jeg gir ikke opp så lett. Jeg kjørte rundt kvartalet og kom tilbake. Fortsatt ingenting. Jeg prøvde enda en gang, men så fremdeles ikke veien. Jeg begynte å føle at det kanskje var best å dra hjem. Jeg hadde gjort et hederlig forsøk, men klarte ikke å finne adressen. I stedet holdt jeg en stille bønn om hjelp. Inspirasjonen kom om at jeg skulle kjøre inn i området fra motsatt retning. Jeg kjørte et stykke og snudde bilen slik at jeg nå var på den andre siden av veien. I denne retningen var det mye mindre trafikk. Idet jeg nærmet meg stedet igjen, kunne jeg så vidt skimte et gateskilt som lå nede i veikanten – og en nesten usynlig vei dekket av ugress som førte til en liten leiegård og en enslig, knøttliten enebolig et godt stykke fra hovedveien. Idet jeg kjørte mot bygningene, vinket en liten pike i en hvit kjole til meg, og jeg visste at jeg hadde funnet familien.
Jeg ble vist inn i huset og til rommet hvor bror Salas lå. Rundt sengen sto tre døtre og en svigersønn, i tillegg til søster Salas. Alle unntatt svigersønnen var fra Costa Rica. Bror Salas’ utseende gjenspeilte hans alvorlige tilstand. Et fuktig klede med frynsete kanter lå på pannen hans – ikke et håndkle eller en vaskeklut – noe som understreket familiens beskjedne økonomiske omstendigheter.
Etter litt oppmuntring åpnet bror Salas øynene, og han smilte matt idet jeg tok ham i hånden. Jeg sa: «Jeg har kommet for å treffe deg.» Tårene vellet frem i begges øyne.
Jeg spurte om det var ønskelig med en velsignelse, og familiemedlemmene svarte enstemmig at det var det. Ettersom svigersønnen ikke hadde prestedømmet, ga jeg selv en prestedømsvelsignelse. Ordene strømmet fritt under veiledning fra Herrens ånd. Jeg uttalte også Frelserens ord i Lære og pakter, kapittel 84, vers 88: «Jeg vil gå foran dere. Jeg vil være ved deres høyre og ved deres venstre hånd, og min Ånd skal være i deres hjerter, og mine engler rundt om dere, for å støtte dere.» Etter velsignelsen sa jeg noen trøstens ord til de sørgende familiemedlemmene. Jeg snakket sakte og tydelig slik at de kunne forstå min engelsk. På min begrensede spansk lot jeg dem så få vite at jeg var glad i dem og at vår himmelske Fader ville velsigne dem.
Jeg ba om å få familiebibelen og slo opp i Johannes’ 3. brev 1:4: «Større glede har jeg ikke enn dette at jeg hører mine barn vandrer i sannheten.» Jeg sa: «Det er dette deres ektemann og far vil at dere skal huske når han forbereder seg til å forlate denne jordiske tilværelsen.»
Med tårene strømmende nedover kinnene spurte bror Salas’ gode hustru om jeg ville skrive ned henvisningene til de to skriftstedene jeg hadde lest for dem, slik at familien kunne lese dem igjen. Ettersom jeg ikke hadde noe for hånden å skrive på, tok søster Salas frem en papirlapp fra vesken sin. Idet jeg tok imot den, la jeg merke til at det var en tiendekvittering. Jeg ble rørt da jeg skjønte at familien, til tross for sine ekstremt beskjedne omstendigheter, trofast betalte sin tiende.
Etter et gripende farvel fulgte de meg til bilen. På hjemveien reflekterte jeg over den spesielle ånd vi hadde følt. Jeg følte også, som så mange ganger før, takknemlighet for at min himmelske Fader hadde besvart en annens bønn gjennom meg.
Mine brødre, la oss alltid huske at Guds prestedømme som vi bærer, er en hellig gave som bringer himmelens velsignelser til oss og dem vi tjener. Måtte vi, uansett hvor vi måtte være, hedre og beskytte dette prestedømmet. Måtte vi alltid gå Herrens ærend, slik at vi alltid kan være berettiget til Herrens hjelp.
Det utkjempes en krig om menneskenes sjeler – deres og min. Den fortsetter med uforminsket styrke. Herrens ord kommer som en fanfare til dere, til meg og til prestedømsbærere overalt: «Derfor, la enhver lære sin plikt og med all flid virke i det embede han er kalt til.»7
Måtte vi alle ha mot til å gjøre dette, er min bønn i Jesu Kristi navn, amen.