Livets lærdommer
Jeg oppfordrer dere til å granske deres liv. Finn ut hvor dere befinner dere og hva dere må gjøre for å bli slik dere ønsker å være.
I det siste har jeg reflektert over mange av de storartede opplevelsene jeg har hatt i mitt liv. Mens jeg har uttrykt min takknemlighet til min himmelske Fader for disse fantastiske velsignelsene og mulighetene, har jeg innsett, kanskje mer enn noensinne tidligere, hvor avgjørende de formende årene av mitt liv var.
Mange av de viktigste og mest livsendrende stunder i mitt liv fant sted da jeg var ung mann. Det jeg lærte da formet min karakter og min fremtid. Uten dem ville jeg ha vært en helt annen mann på et helt annet sted enn jeg er i dag. I kveld vil jeg snakke litt om noen av disse opplevelsene og hva jeg lærte av dem.
Jeg glemmer aldri en fotballkamp på high school mot en rivaliserende skole. Jeg spilte wingback, og min oppgave var enten å sperre for linebackeren eller å komme meg fri slik at quarterbacken kunne kaste ballen til meg. Grunnen til at jeg husker akkurat denne kampen så godt, er at mannen på den andre siden av ballen – han jeg skulle sperre for – var en kjempe.
Jeg var ikke akkurat den høyeste idrettsmannen i verden. Men jeg tror kanskje denne spilleren kan ha vært det. Jeg husker at jeg så opp på ham og tenkte at han sikkert veide like mye som to av meg. Husk at da jeg spilte, hadde vi ikke det beskyttelsesutstyret som spillerne har i dag. Hjelmen var av lær, og den hadde ingen ansiktsbeskyttelse.
Jo mer jeg tenkte på det, jo klarere sto det for meg: Hvis jeg lot ham få tak i meg, var det godt mulig at jeg ville heie på laget mitt fra en sykehusseng resten av sesongen.
Heldigvis for meg var jeg rask. Og mesteparten av første omgang klarte jeg å unngå ham.
Bortsett fra ett utspill.
Quarterbacken vår trakk seg tilbake for å sentre. Jeg var åpen. Han kastet ballen, og den seilte mot meg.
Det eneste problemet var at jeg kunne høre en buldrende galopp bak meg. I et øyeblikks klartenkthet slo det meg at om jeg tok imot ballen, var det en god mulighet for at jeg ville måtte innta mine måltider gjennom en slange. Men ballen var på vei mot meg, og laget stolte på meg. Så jeg strakte meg frem, og – i siste øyeblikk – så jeg opp.
Der var han.
Jeg husker at ballen traff hendene mine. Jeg husker at jeg strevde for å holde fast i den. Jeg husker lyden av ballen som traff gresset. Jeg er ikke helt sikker på hva som skjedde deretter, for kjempen traff meg så hardt at jeg ikke visste hvilken planet jeg var på. Én ting jeg husket var en dyp stemme bak en mørk tåke: «Sånn går det når du spiller på feil lag.»
William McKinley Oswald var min fotballtrener på high school. Han var en glimrende trener og hadde stor innflytelse på mitt liv. Men jeg tror han må ha lært å motivere sine spillere av en av hærens rekruttinstruktører.
Da Oswald den dagen holdt sin halvtimes preken, minnet han hele laget på den pasningen jeg hadde mistet. Han pekte så på meg og sa: «Hvordan kunne du gjøre det?»
Han snakket ikke med innestemmen sin.
«Jeg vil vite hva som fikk deg til å miste den pasningen.»
Jeg stammet et øyeblikk, før jeg til slutt bestemte meg for å si sannheten. «Jeg tok blikket vekk fra ballen,» sa jeg.
Treneren så på meg og sa: «Akkurat, du tok blikket vekk fra ballen. Gjør aldri det igjen. Sånne tabber taper kamper.»
Jeg respekterte trener Oswald, og til tross for at jeg følte meg forferdelig, bestemte jeg meg for å gjøre som treneren sa. Jeg lovet meg selv å aldri ta blikket vekk fra ballen igjen, selv om det betydde at jeg ble slengt til Mongolia av kjempen på den andre siden av linjen.
Vi gikk ut på banen igjen og begynte på andre omgang. Det var en jevn kamp, og selv om laget mitt hadde spilt godt, lå vi fire poeng etter på slutten av fjerde runde.
Quarterbacken ropte mitt nummer til neste utspill. Jeg løp ut igjen. Igjen var jeg åpen. Ballen kom mot meg. Men denne gangen var kjempen foran meg og i perfekt posisjon til å snappe opp pasningen.
Han strakte seg opp, men ballen seilte mellom hendene hans. Jeg hoppet høyt, tok aldri blikket vekk fra ballen, fikk fatt i den og tok den ned til en avgjørende touchdown.
Jeg husker ikke stort av feiringen etterpå, men jeg husker ansiktsuttrykket til trener Oswald.
«Sånn skal det gjøres,» sa han.
Jeg tror jeg smilte i en uke.
Jeg har kjent mange flotte menn og kvinner. Selv om de har forskjellig bakgrunn og ulike talenter og synsmåter, har de alle dette felles: De arbeider flittig og standhaftig mot sine mål. Det er lett å bli distrahert og miste fokuset på de viktigste tingene i livet. Jeg har prøvd å huske det trener Oswald lærte meg og prioritere verdier som er viktige for meg, slik at jeg kan holde blikket fast på ting som virkelig betyr noe.
Jeg oppfordrer dere til å granske deres liv. Finn ut hvor dere befinner dere og hva dere må gjøre for å bli slik dere ønsker å være. Sett inspirerende, edle og rettferdige mål som vekker fantasien og skaper indre begeistring. Hold så blikket på dem. Arbeid målrettet mot dem.
«Hvis man frimodig går i retning av sine drømmer,» skrev Henry David Thoreau, «og bestreber seg på å leve det livet man har forestilt seg, vil man oppleve en fremgang man aldri hadde ventet.»1
Ta med andre ord aldri blikket vekk fra ballen.
En annen lærdom fra fotballbanen fikk jeg nederst i en haug bestående av 10 andre spillere. Det var finalen i Rocky Montain Conference-mesterskapet, og utspillet krevde at jeg skulle løpe med ballen gjennom midten for å score en touchdown som ville gi oss ledelsen. Jeg fikk ballen og styrtet inn i motstanderne. Jeg visste jeg var nær mållinjen, men jeg visste ikke hvor nær. Selv om jeg lå fastklemt nederst i haugen, strakte jeg fingrene frem 5 centimeter, og kjente den. Mållinjen var 5 centimeter unna.
I det øyeblikket var jeg fristet til å dytte ballen frem. Jeg kunne ha gjort det. Og når dommerne endelig fjernet spillerne fra haugen, ville jeg vært en helt. Ingen ville ha visst noe.
Jeg hadde drømt om dette øyeblikket siden jeg var guttunge. Og det var innen rekkevidde. Men så husket jeg hva min mor hadde sagt. «Joseph,» sa hun ofte til meg, «gjør det rette, uansett hvilke konsekvenser det får. Gjør det rette, så vil ting ordne seg.»
Jeg ville så gjerne score den touchdownen. Én ting var å være helt i mine venners øyne, men jeg ønsket enda sterkere å være helt i min mors øyne. Så jeg lot ballen ligge der den var – fem centimeter fra mållinjen.
Jeg visste det ikke den gangen, men det var en skjellsettende opplevelse. Hadde jeg flyttet ballen, kunne jeg vært mester en stund, men den midlertidige hederen ville hatt en altfor høy og varig pris – det ville ha skapt et arr i min samvittighet som jeg ville hatt med meg resten av livet. Jeg visste at jeg måtte gjøre det rette.
Kristi lys hjelper oss å skille mellom rett og galt. Når vi lar fristelser overdøve den stille røsten i vår samvittighet, begynner det å bli vanskelig å ta beslutninger.
Mine foreldre lærte meg å reagere raskt når fristelsene kommer, og si «Nei!» momentant og ettertrykkelig. Jeg anbefaler at dere gjør det samme. Unngå fristelser.
En annen lærdom jeg fikk var gleden av å tjene andre. Jeg har før talt om da min far, som var biskop i vår menighet, fikk meg til å laste opp vognen vår og levere mat og andre varer til de familiene som trengte det. Han var ikke alene i sitt ønske om å hjelpe de vanskeligstilte.
For 75 år siden presiderte biskop William F. Perschon over fjerde menighet i Pioneer stav i Salt Lake City. Han var en tysk immigrant, konvertitt til Kirken, og han hadde en utpreget aksent. Han var en dyktig forretningsmann, men det som særpreget ham mest, var hans store medlidenhet med andre.
Under prestedømsmøtet hver uke fikk biskop Perschon bærerne av Det aronske prestedømme til å fremsi følgende: «Prestedømme betyr tjeneste. Som prestedømsbærer vil jeg tjene.»
Det var ikke bare et slagord. Når enker trengte assistanse, var biskop Perschon og Det aronske prestedømme på pletten for å hjelpe. Når et møtehus ble bygget, stilte biskop Perschon og Det aronske prestedømme opp. Når sukkerroene og potetene på velferdsgården trengte luking eller innhøsting, deltok biskop Perschon og Det aronske prestedømme.
Senere virket William Perschon i stavspresidentskapet, hvor han påvirket en ung biskop ved navn Thomas S. Monson. På 1950-tallet ble biskop Perschon kalt til å presidere over Den sveitsisk-østerrikske misjon, og spilte en avgjørende rolle i forbindelse med byggingen av det første «oversjøiske» tempel i Bern i Sveits.
Man kunne nesten ikke tenke på biskop Perschon uten å tenke på hans omtanke for og medlidenhet med andre, samt hans utrettelige engasjement for å lære andre denne egenskapen. Av de unge mennene i Det aronske prestedømme som han presiderte over som biskop, ble 29 selv biskoper. Ti av dem virket i stavspresidentskaper. Fem ble misjonspresidenter, tre tok imot kall som tempelpresidenter og to virket som generalautoriteter.2
Slik er en stor leders innflytelse, brødre. Slik er innflytelsen av tjeneste.
Selv om jeg ikke fullt ut forsto det den gangen, står det nå tydelig for meg at disse lærdommene – og mange andre jeg fikk som ungdom – dannet den grunnvoll som resten av mitt liv har blitt bygget på.
Vi har alle åndelige gaver. Noen er velsignet med troens gave, andre helbredelsens gave. I Kirken som helhet finnes alle åndelige gaver. Kanskje en av de åndelige gavene jeg er aller mest takknemlig for, er at jeg har blitt velsignet med en lydig innstilling. Når jeg fikk gode råd fra mine foreldre eller Kirkens ledere, lyttet jeg og prøvde å innlemme dem i mine tanker og handlinger.
Brødre i prestedømmet, jeg ber dere innstendig om å utvikle gaven som en lydig innstilling er. Frelseren sa at «hver den som hører disse mine ord og gjør etter dem, han blir lik en forstandig mann … Men den som hører disse mine ord og ikke gjør etter dem, han blir lik en uforstandig mann».3
Hvordan vet vi om vi er forstandige eller uforstandige? Når vi hører inspirerte råd, adlyder vi. Det er prøven på om vi er forstandige eller uforstandige.
Hva nytter det om vi lytter til gode råd og ikke gir akt på dem? Hva gagner vel erfaring oss om vi ikke lærer av den? Hva er poenget med Skriftene om vi ikke verdsetter ordene og innlemmer dem i vårt liv?
President Gordon B. Hinckley har lovet at «[vår himmelske Fader] vil la det regne velsignelser over dem som vandrer i lydighet mot hans bud».4
Det kan jeg skrive under på.
Jeg vitner om at Jesus er den levende Kristus, hele menneskehetens Frelser. Jeg vitner om at Gud er nær oss. Han bryr seg om og elsker sine barn. Profeter, seere og åpenbarere leder den gjenopprettede Jesu Kristi Kirkes fremgang. President Gordon B. Hinckley er Kirkens og verdens profet i de siste dager.
Jeg takker min Skaper for dette fantastiske livet hvor vi alle har anledning til å motta lærdommer som vi ikke fullt ut ville kunne forstå på noen annen måte.
Mine kjære brødre, måtte vi sette oss rettferdige mål og strebe etter å nå dem, gjøre det rette og rekke ut en hånd i kjærlighet til menneskene rundt oss. Det er min bønn og mitt vitnesbyrd i Jesu Kristi navn, amen.