Erindring, omvendelse og forandring
Den letteste og raskeste veien til lykke og fred er å omvende seg og forandre seg så fort en kan.
Jeg er takknemlig for vår Frelser og innbydelsen vi alle har til å «[komme] til Kristus og bli fullkommengjort i ham»1. Jeg håper jeg kan formidle til dere noe av det jeg har tenkt og følt om erindring, omvendelse og forandring. Jeg tror jeg best kan uttrykke det jeg føler ved å fortelle dere om tre kvinner, og så drøfte noen lærdommer jeg har høstet av deres historier.
Jeg vil begynne med Ruth May Fox, som var Unge kvinners generalpresident for mange år siden. Hun virket i dette kallet til hun var 84 år gammel. Søster Fox ble født i England, og da hun var 13 gikk hun nesten hvert eneste skritt til Saltsjødalen sammen med en gruppe pionerer. Hennes mor døde da hun var spedbarn, så de første tolv årene bodde hun hos en rekke forskjellige familier. Hun må ha vært et svært vanskelig barn å ha med å gjøre, for bestemoren kalte henne en «slem pike» og nektet å ta seg av henne.2
Til slutt giftet Ruth seg og fikk 12 barn. Hun bar sitt urokkelige vitnesbyrd for sine barn og underviste dem i evangeliet mens hun arbeidet side om side med dem, men hun innrømmet at hennes eldre barn noen ganger ble hardt disiplinert fordi hun hadde et hissig temperament og ikke alltid «telte til ti»3 når hun ble provosert. Hun arbeidet hardt for å mestre denne svakheten og ble etter hvert kjent for sin ømhjertethet og sin tjeneste for andre.
Søster Fox ble 104 år gammel. I sitt lange liv opplevde hun store gleder og vanskelige prøvelser, og hun sa: «Livet gir oss noen harde lærdommer. De mest hardføre plantene dyrkes ikke under glass, og man får ikke karakterstyrke av å unngå problemer.»4
I fjor gikk jeg opp på Independenc Rock i Wyoming, hvor søster Fox hadde risset inn navnet sitt på vei til Saltsjødalen som 13-åring. Været de siste 140 årene hadde nesten visket det ut, men jeg klarte så vidt å lese «Ruth May 1867». Jeg ønsket å få vite mer om denne store leder og Jesu Kristi disippel som hele sitt liv strevde med å forbedre seg selv, og hvis motto var «Guds rike eller ingenting!»5
Den neste historien handler om en kvinne jeg vil kalle Mary. Hun var datter av trofaste pionerforeldre som hadde ofret mye for evangeliet. Hun var gift i templet og hadde 10 barn. Hun var en begavet kvinne som lærte sine barn å be, arbeide hardt og å elske hverandre. Hun betalte sin tiende, og familien kjørte sammen i vognen sin til søndagsmøtene.
Selv om hun visste det var i strid med Visdomsordet, begynte hun å drikke kaffe og hadde stadig en kaffekjele bakerst på komfyren. Hun mente at «Herren vil ikke stenge meg ute fra himmelen på grunn av en liten kopp kaffe». Men på grunn av denne lille koppen med kaffe fikk hun ikke tempelanbefaling, og det gjorde heller ikke de av hennes barn som drakk kaffe sammen med henne. Selv om hun oppnådde en høy levealder og til slutt kvalifiserte seg til å komme tilbake til og virke i templet, ble bare ett av hennes ti barn gift i templet, og et stort antall av hennes etterkommere, som nå tilhører femte generasjon, lever uten velsignelsene av det gjengitte evangelium som hun trodde på og som hennes forfedre ofret så mye for.
Den siste historien handler om Christina (ikke hennes virkelige navn), som ble døpt og beseglet til sin familie som ung pike, men på et aller annet tidspunkt hadde familien sluttet å etterleve evangeliet. Nå var hun i slutten av tenårene, og hun hadde tatt noen gale valg og var svært ulykkelig.
En dag ga jeg henne en Personlig fremgang-bok og sa: «Denne boken vil hjelpe deg å innarbeide Kristi egenskaper i ditt liv slik at du kan gjøre de forandringene du ønsker. Jeg oppfordrer deg til å begynne å jobbe med boken i dag, og så ta den med deg til ungdommenes temakveld i dag og fortelle meg hva du har lært.» Den kvelden sa hun med tårer i øynene: «I dag begynte jeg på min personlige fremgang.» Hun har skrevet til meg noen få ganger siden. Hun begynte å gå på søndagsmøtene, GUF og Seminar igjen. Etter noen uker begynte hennes søster og mor å gå i kirken sammen med henne. Senere sluttet faren seg til dem, og nå har hele familien vært tilbake i templet sammen.
Hvilke lærdommer hentet jeg så fra disse historiene om erindring, omvendelse og forandring?
Den første lærdommen er at alle gjør feil.6 For ikke lenge siden var jeg sammen med en åtte år gammel pike på hennes dåpsdag. På slutten av dagen sa hun tillitsfullt: «Jeg har vært døpt i en hel dag, og jeg har ikke syndet en eneste gang!» Men hennes fullkomne dag varte ikke evig, og jeg er sikker på at hun nå lærer, slik vi alle gjør, at uansett hvor hardt vi prøver, kan vi ikke alltid unngå alle negative situasjoner, alle gale valg eller styre oss selv slik vi burde. Jeg hører ofte om den utvalgte, kongelige generasjon i denne evangelieutdeling, men jeg har aldri hørt den kalt den fullkomne generasjon. Tenåringer er spesielt sårbare fordi Satans makt er reell, og de skal ta sine første store, uavhengige valg. Derfor gjør de også sine første store feil.
Det var dette som skjedde med Corianton i Mormons bok. Corianton skulle utføre en god misjon, men han trodde han var sterk og smart nok til å håndtere risikable situasjoner og dårlig selskap. Han havnet i store vanskeligheter og stor synd da han begynte å vanke på feil steder sammen med feil personer og gjorde de gale tingene.7
Min andre lærdom er at omvendelse ikke er valgfritt. Vi er blitt befalt å omvende oss.8 Frelseren sa at om vi ikke omvender oss og «blir som et lite barn … kan [vi] på ingen måte arve Guds rike».9 Vi må ikke la én liten kaffekopp, én dårlig vane, ett dårlig valg, én gal beslutning avspore oss for resten av livet.
Det hender at noen tar lett på omvendelse. Jeg har hørt noen si at omvendelse er for vanskelig. Andre sier at de er lei av å føle skyld, eller at de har blitt fornærmet av en leder som hjalp dem å omvende seg. Noen gir opp når de har gjort feil, og tror at det ikke er noe håp for dem. Noen tror de vil føle seg bedre om de bare forlater det gjengitte evangelium og drar sin vei.
Det er Satan som får dem som har begått feil til å føle håpløshet. Vår Herre Jesus Kristus gir oss alltid håp. Han sier:
«Du var utvalgt til å utføre Herrens verk, men på grunn av overtredelse, hvis du ikke er påpasselig, vil du falle.
Men kom i hu, Gud er barmhjertig, omvend deg derfor fra det du har gjort som er i strid med det bud jeg ga deg, og du er fremdeles utvalgt og er igjen kalt til arbeidet.»10
Den letteste og raskeste veien til lykke og fred er å omvende seg og forandre seg så fort en kan.
Lærdom nummer tre er at vi gjør det ikke alene. Det er ikke mulig å få til virkelige forandringer helt alene. Vår egen viljestyrke og gode hensikter er ikke nok. Når vi gjør feil eller tar dårlige valg, trenger vi hjelp av vår Frelser til å komme på rett spor igjen. Vi tar del i nadverden uke etter uke for å vise vår tro på hans kraft til å forandre oss. Vi bekjenner våre synder og lover å slutte med dem.11
Når våre beste anstrengelser ikke helt strekker til, er det gjennom Hans nåde vi mottar styrke til å fortsette å prøve.12 Herren sier: «Hvis menneskene kommer til meg, vil jeg vise dem deres svakhet. Jeg gir menneskene svakhet så de kan være ydmyke, og min nåde er tilstrekkelig for alle mennesker som ydmyker seg for meg, for hvis de ydmyker seg for meg og har tro på meg, da vil jeg la det svake bli til styrke for dem.»13
Når vi søker Herrens hjelp til å forandre oss, har vi dette løftet: «Den som har omvendt seg fra sine synder er tilgitt, for jeg, Herren, kommer dem ikke mer i hu.»14 Herren gir oss ikke opp. Han sier: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile.»15 Den glede og fred vi mottar når vi vet at vi har blitt tilgitt er en guddommelig velsignelse. Denne freden kommer i Herrens beleilige tid og på hans måte, men den kommer.
Min siste lærdom er at vi kan forandre oss. Hver dag er en ny mulighet til å minnes vår Frelser og følge hans eksempel. Uten å omvende oss kan vi ikke ha fremgang.16 Det er derfor omvendelse er evangeliets annet prinsipp.17
Istedenfor å komme med unnskyldninger for en svakhet, anstrenger vi oss hver dag for å utvikle gode vaner og Kristus-like egenskaper. President Spencer W. Kimball sa: «Det å utvikle Kristus-like egenskaper er en krevende og uopphørlig oppgave – den passer ikke for sesongarbeidere eller for dem som ikke vil anstrenge seg om og om igjen.»18 Jeg lærte av Christina at det å utvikle Kristus-like egenskaper er et tegn på at vi forandrer oss.
Ettersom vi alle er dødelige, gjør vi alle feil. Omvendelse er ikke valgfritt, men vi gjør det ikke alene. Vi har en Frelser til å hjelpe oss å omvende oss. Ved å utvikle hans egenskaper vet vi at vi gjør forandringer som hjelper oss å komme nærmere ham.
Søster Fox sa at evangeliet var hennes «kappe som beskyttet mot fristelse, [hennes] trøst i sorg, [hennes] glede og herlighet hele livet og [hennes] håp om evig liv».19 Hennes motto var «Guds rike eller ingenting» fordi hun visste at ved å etterleve evangeliet av hele sitt hjerte, kunne hun få løftet Frelseren ga oss alle: «Hver den som omvender seg og blir døpt i mitt navn, skal mettes. Og hvis han holder ut til enden, vil jeg holde ham uskyldig for min Fader på den dag da jeg skal stå og dømme verden.»20
Det er gjennom omvendelse at jeg har lært Frelseren å kjenne, og det er når jeg søker hans hjelp til å forandre meg at min tro på og avhengighet av ham øker. Jeg bærer vitnesbyrd om at han lever og om hans store makt, i Jesu Kristi navn, amen.