Husk dette, og gå ikke til grunne
Å huske på den måten Gud mener, er et grunnleggende og frelsende prinsipp i evangeliet.
Jeg føler meg beæret over å etterfølge søster Parkin. Hennes, så vel som hennes rådgiveres tjeneste og undervisning har vært en velsignelse for oss alle. Omtrent på dette tidspunkt for 181/2 år siden sto jeg i nærheten av denne talerstolen og ventet på at forsamlingen skulle bli ferdig med å synge og jeg skulle gå frem og holde min første generalkonferansetale. Jeg må ha vært tydelig nervøs i det øyeblikket. Eldste L. Tom Perry, som sto bak meg, lente seg frem, og på sin positive og oppmuntrende måte hvisket han: «Slapp av, vi har ikke mistet noen på den talerstolen på mange år!»
Disse oppmuntrende ordene og de få minuttene som fulgte da jeg for første gang talte til en verdensomspennende forsamling av siste-dagers-hellige, utgjør et kjært minne for meg. I likhet med dere alle samler jeg stadig et lager av minner, og når jeg henter dem frem, er de svært nyttige og ofte hyggelige. Og tross den beslutning jeg tok som ung om aldri å plage andre med å trekke frem gamle minner når jeg ble eldre, har jeg nå stor glede av å øse av mine egne minner nesten ved enhver mulig anledning. Men i dag ønsker jeg å tale om en mer betydningsfull rolle erindring har når det gjelder Jesu Kristi evangelium, enn den passive bruk av minner for fornøyelsens skyld.
Hvis vi legger nøye merke til bruken av ordet huske i Den hellige skrift, vil vi forstå at å huske på den måten Gud mener, er et grunnleggende og frelsende prinsipp i evangeliet. Dette er slik fordi profetenes formaninger om å huske ofte maner til handling: å lytte, å se, å gjøre, å adlyde, å omvende seg.1 Når vi husker på Guds måte, overvinner vi vår menneskelige tendens til bare passivt å forberede oss til livets kamper og tar aktivt del i selve kampen, ved å gjøre alt vi kan for å motstå fristelse og unngå å synde.
Kong Benjamin mante sitt folk til et slikt aktivt engasjement:
«Og endelig, jeg kan ikke fortelle dere alle måter dere kan synde på, for det er forskjellige måter og muligheter, ja, så mange at jeg ikke kan telle dem.
Men så mye kan jeg fortelle dere at hvis dere ikke passer dere selv og deres tanker og deres ord og deres gjerninger og etterlever Guds befalinger og holder fast ved troen på det dere har hørt om vår Herres komme, like til deres livs ende, må dere gå til grunne. Du menneske, husk nå dette, og gå ikke til grunne.»2
Når vi forstår hvor nødvendig det er for oss å huske, hva annet burde vi så huske? Siden vi er forsamlet i dag for å minnes og gjeninnvie dette historiske tabernakel, vil jeg svare ved å foreslå at denne Jesu Kristi kirkes historie og dens folk fortjener å bli husket. Skriftene gir Kirkens historie høy prioritet. Mye av Skriftene er faktisk Kirkens historie. Samme dag som Kirken ble organisert, befalte Gud Joseph Smith: «Se, det skal føres en opptegnelse blant dere.»3 Joseph rettet seg etter denne befalingen ved å utpeke Oliver Cowdery, Kirkens annen eldste og sin viktigste assistent, til Kirkens første historiker. Vi fører opptegnelser som skal hjelpe oss å huske, og det har blitt ført en opptegnelse over Kirkens utvikling fra Oliver Cowderys tid frem til i dag. Denne spesielle historiske opptegnelsen minner oss om at Gud igjen har åpnet himlene og åpenbart sannheter som maner vår generasjon til handling.
Av alt som er samlet, bevart og skrevet av historikere i alle disse årene, er det ingenting som er et bedre eksempel på betydningen og kraften i Kirkens historie enn Joseph Smiths enkle og ærlige beretning om Gud Faderen og hans Sønn Jesus Kristus som viste seg for ham i det våre historiebøker nå kaller Det første syn. Med ord som generasjoner av misjonærer har lært utenat og delt med sannhetssøkere verden over, beskriver Joseph den mirakuløse måte han mottok svar på sitt spørsmål på, som han stilte i bønn, om hvilken kirke som var den rette:
«Jeg [så] en lysstøtte rett over mitt hode, klarere enn solen, stige ned inntil den hvilte på meg.
… Da lyset hvilte på meg, så jeg to personer hvis glans og herlighet overgår enhver beskrivelse, stående over meg i luften. En av dem talte til meg, kalte meg ved navn og sa idet han pekte på den annen: Dette er min elskede Sønn. Hør ham!»4
Og Joseph hørte på ham! Millioner har hørt eller lest og trodd hans beretning og har akseptert Jesu Kristi evangelium som han hjalp til med å gjengi. Jeg tror på Joseph Smith og vet at han var en sann Guds profet. Når jeg minnes hans opplevelse i forbindelse med Det første syn, inspireres jeg alltid til større hengivenhet og mer handling.
Ingen verdsetter Kirkens historie høyere enn president Gordon B. Hinckley. Vi elsker hans herlige humoristiske sans, men hans sans for historie er like sterk. Inspirerende historier og anekdoter fra vår fortid krydrer hans skrifter og taler. Som vår levende profet vektlegger han bevisst fortiden og fremtiden for å hjelpe oss å leve mer rettferdig i nåtiden. På grunn av hans læresetninger forstår vi at å huske gjør oss i stand til å se Guds hånd i vår fortid, slik profeti og tro forsikrer oss om at Guds hånd vil være i vår fremtid. President Hinckley minner oss om hvordan medlemmer i Kirkens første tid møtte sine utfordringer, slik at vi, ved Guds nåde, mer trofast kan møte våre. Ved å minne oss på vår fortid gjør han oss kjent med folket, stedene og hendelsene som utgjør vår åndelige arv, og motiverer oss derved til større tjeneste, tro og vennlighet.
På en eksemplarisk måte deler president Hinckley også fritt med oss fra sin personlige og familiens historie. Mange mismodige nye misjonærer har funnet trøst ved å høre at president Hinckley tidlig i sin egen misjon også var mismodig og innrømmet dette overfor sin far. Han har til og med modig fortalt om sin fars korte svar: «Kjære Gordon, jeg har ditt siste brev. Jeg har bare ett forslag. Glem deg selv og sett i gang og arbeid.»5 Mer enn 70 år senere er vi alle vitner til hvor alvorlig president Hinckley la seg dette rådet på hjertet. Hans utmerkede karakter og profetiske visdom er sterke bevis på fordelene ved å huske Kirkens historie så vel som vår egen.
Det er mye å si om minner og det å huske Jesu Kristi evangelium. Vi taler ofte om å huske våre hellige pakter og Guds bud, og om å huske og utføre frelsende ordinanser for våre avdøde forfedre. Det viktigste er at vi taler om at vi må huske vår Frelser Jesus Kristus, og ikke bare når det passer slik, men alltid, slik han ber oss gjøre.6 Vi vitner om at vi alltid vil huske ham når vi tar del i nadverden. Til gjengjeld blir vi lovet at hans Ånd alltid kan være med oss. Det er interessant å merke seg at dette er den samme Ånd som vår himmelske Fader sendte for å «minne [oss] om alt».7 Når vi så mottar nadverden verdig, velsigner Ånden oss med at vi kommer inn i en god sirkel der vi husker og gang på gang vender våre tanker og vår hengivenhet mot Kristus og hans forsoning.
Jeg tror at å komme til Kristus og bli fullkommengjort i ham er den ultimate hensikt med alt vi skal huske.8 Derfor ber jeg om at Gud vil velsigne oss så vi alltid husker, spesielt hans fullkomne Sønn, og ikke går til grunne. Jeg vitner takknemlig om Kristi guddommelige og frelsende kraft. I Jesu Kristi navn, amen.