Han lever, min Forløser stor
Fordi Frelseren døde på Golgata, kan ikke døden holde oss fast.
Jeg så nylig gjennom noen familiealbumer. Jeg ble fylt av kjære minner etter hvert som jeg kom over bilde etter bilde av mine kjære som var sammen på turer, fødselsdager, slektstreff, jubileer. Siden disse bildene ble tatt, har noen av disse kjære familiemedlemmer forlatt dette liv. Jeg tenkte på Herrens ord: «Dere skal leve sammen i kjærlighet så dere gråter over tapet av dem som dør».1 Jeg savner hver eneste en av dem som har forlatt vår familiesirkel.
Selv om det er hardt og smertefullt, er døden en nødvendig del av vår jordiske erfaring. Vi begynte vår reise her ved å forlate vår førjordiske tilværelse og komme til denne jord. Dikteren Wordsworth beskrev så godt denne reisen i sin inspirerte ode til udødelighet. Han skrev:
Vår fødsel er blott en søvn og en glemsel,
den sjel som oppstår med oss, vårt livs stjerne,
har hatt sin bakgrunn annetsteds
og kommer fra det fjerne;
ikke i det fullstendig glemte,
og ikke i fullstendig nakenhet,
men på skyer av herlighet kommer vi
fra Gud, som er vårt hjem.
Himmelen omgir oss som små barn!2
Livet går videre. Ungdomstid følger barndom, og moden alder kommer så umerkelig. Når vi søker og grunner over livets hensikt og problemer, undres vi alle før eller senere over livets varighet og over personlig, evigvarende liv. Disse spørsmålene dukker med sikkerhet opp når våre kjære forlater oss, eller når vi innser at vi må forlate dem vi er glad i.
I slike stunder grunner vi over det universelle spørsmål, som ble best uttrykt av oldtidens Job, som for århundrer siden spurte: «Når en mann dør, lever han da opp igjen?»3
I dag, som alltid, utfordrer skeptikernes røst Guds ord, og enhver må velge hvem han vil lytte til. Clarence Darrow, en berømt advokat og agnostiker, erklærte: «Intet liv er av stor verdi, og … ethvert dødsfall er bare et lite tap.»4 Schopenhauer, tysk filosof og pessimist, skrev: «Å ønske udødelighet er å ønske evig fortsettelse av en stor villfarelse.»5 Og til deres ord føyes ordene fra nye generasjoner når tåpelige mennesker korsfester Kristus på ny – for de tillemper hans mirakler, tviler på hans guddommelighet og forkaster hans oppstandelse.
I Robert Blatchfords bok God and My Neighbor angrep han kraftig akseptert kristen tro, som Gud, Kristus, bønn og udødelighet. Han hevdet dristig: «Jeg påstår at jeg har bevist alt jeg hadde til hensikt å bevise, så fullstendig og avgjørende at ingen kristen, hvor stor eller dyktig han måtte være, kan motsi mine argumenter eller rokke ved min sak.»6 Han omga seg med en mur av skepsis. Så hendte noe overraskende. Muren smuldret plutselig opp. Han ble blottstilt og forsvarsløs. Langsomt begynte han å famle seg tilbake til den tro han hadde foraktet og latterliggjort. Hva hadde forårsaket denne store endringen i hans syn? Hans hustru døde. Med sønderknust hjerte gikk han inn i rommet der hennes jordiske legeme lå. Han så igjen på det ansiktet han var så glad i. Da han kom ut, sa han til en venn: «Det er henne, men det er likevel ikke henne. Alt er forandret. Noe som var der før, er borte. Hun er ikke den samme. Hva kan være borte om det ikke er sjelen?»
Senere skrev han: «Døden er ikke noe som enkelte innbiller seg. Den er bare som å gå inn i et annet rom. I det andre rommet skal vi finne … de kjære kvinner og menn og de søte barna vi har elsket og mistet.»7
For å motarbeide tvilen i dagens verden angående Kristi guddommelighet, søker vi et referansepunkt, en uangripelig kilde, ja, øyenvitners vitnesbyrd. Bibelens Stefanus ble dømt til en grusom martyrdød. Han så opp mot himmelen og ropte: «Se, jeg ser himmelen åpnet, og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd!»8
Hvem kan annet enn å bli overbevist av Paulus’ gripende vitnebyrd til korinterne? Han erklærte «at Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at han ble begravet, og at han oppstod på den tredje dag etter Skriftene, og … ble sett av Kefas, deretter av de tolv… Men,» sa Paulus, «sist av alle ble han òg sett av meg.»9
I vår evangelieutdeling ble det samme vitnesbyrd frimodig uttalt av profeten Joseph Smith, og han og Sidney Rigdon vitnet: «Og nå, etter de mange vitnesbyrd som er gitt om ham, er dette vitnesbyrd som vi gir om ham, det siste av dem alle: At han lever!»10
Dette er kunnskapen som støtter oss. Dette er sannheten som trøster oss. Dette er forsikringen som leder dem som er nedbøyd av sorg – ut av skyggen og inn i lyset.
Julaften 1997 traff jeg en bemerkelsesverdig familie. Hvert familiemedlem hadde et urokkelig vitnesbyrd om sannheten og om oppstandelsens realitet. Familien besto av mor og far og fire barn. Alle barna – tre sønner og en datter – var født med en sjelden form for muskulær dystrofi, og alle var funksjonshemmet. Mark, som da var 16 år gammel, hadde hatt en ryggoperasjon for å få hjelp til å bevege seg lettere. De to andre guttene, Christopher, 13, og Jason, 10, skulle reise til California noen dager senere for å ha en lignende operasjon. Den eneste datteren, Shanna, var da fem år gammel – et vakkert barn. Alle barna var intelligente og hadde sterk tro, og det var tydelig at foreldrene, Bill og Sherry, var stolt av dem alle. Vi snakket sammen en stund, og familiens spesielle ånd fylte mitt kontor og mitt hjerte. Faren og jeg ga velsignelser til de to guttene som skulle opereres, og så spurte foreldrene om lille Shanna kunne synge for meg. Faren nevnte at hun hadde redusert lungekapasitet og at det kunne være vanskelig for henne, men hun ønsket å prøve. Til akkompagnement fra en kassett og med vakker, klar stemme – uten å bomme på en eneste tone – sang hun om en lysere fremtid:
På en vakker dag som jeg drømmer om
i en verden jeg gjerne vil se,
er et vakkert sted hvor solen kommer frem,
og den skinner fra himmelen ned.
På denne vakre vintermorgen,
hvis jeg mitt ønske kunne få,
da ville den vakre dag som jeg drømmer om,
være nettopp her og nå.11
Vi var alle tydelig grepet da hun var ferdig. Den gode ånden fra dette besøket slo an tonen for min jul det året.
Jeg holdt kontakt med familien, og da den eldste sønnen, Mark, fylte 19, ble det ordnet slik at han kunne utføre en spesiell misjon ved Kirkens hovedkvarter. Siden fikk også de to andre brødrene anledning til å utføre slike misjoner.
For nesten et år siden bukket Christopher, som da var 22 år, under for sykdommen som alle barna har vært angrepet av. Og så, i september, fikk jeg beskjed om at lille Shanna, nå 14 år gammel, hadde gått bort. Under begravelseshøytideligheten ble Shanna vakkert hyllet. Begge hennes overlevende brødre, Mark og Jason, støttet seg til talerstolen og fortalte gripende familiehistorier. Shannas mor sang nydelig med i en duett. Shannas far og bestefar holdt rørende taler. Selv om de var sorgtunge, bar de alle sterke og inderlige vitnesbyrd om oppstandelsens realitet og om at Shanna virkelig fortsatt lever, slik hennes bror Christopher også gjør, og de venter på en strålende gjenforening med sin kjære familie.
Da det ble min tur til å tale, fortalte jeg om besøket familien hadde avlagt på mitt kontor nesten ni år tidligere, og jeg nevnte den nydelige sangen Shanna sang den gangen. Jeg avsluttet med følgende tanke: «Fordi Frelseren døde på Golgata, kan ikke døden holde oss fast. Shanna lever, sunn og frisk, og for henne er den vakre dagen hun sang om den spesielle julaften i 1997, den dagen hun drømte om, her og nå.»
Mine brødre og søstre, vi ler, vi gråter, vi arbeider, vi leker, vi er glad, vi lever. Og så dør vi. Døden er vår universelle arv. Alle må gå gjennom dens portaler. Døden kommer til de gamle, de trette og slitne. Den kommer til de unge i håpets blomstring og forventningens stråleglans. Heller ikke små barn kan holdes unna dens grep. Med apostelen Paulus’s ord: «Det er menneskenes lodd én gang å dø.»12
Og vi ville forblitt døde hvis det ikke var for én mann og hans misjon, ja, Jesus fra Nasaret. Han ble født i en stall og svøpt i en krybbe, men hans fødsel oppfylte mange profeters inspirerte uttalelser. Han ble undervist fra det høye. Han var livet, lyset og veien. Store menneskemengder fulgte ham. Barn elsket ham. De arrogante forkastet ham. Han talte i lignelser. Han underviste ved eksempel. Han levde et fullkomment liv.
Selv om kongenes Konge og herrenes Herre var kommet, ble han av noen hilst som en fiende, en forræder. Så fulgte en parodi som noen kalte en rettssak. Ropene «korsfest ham, korsfest ham»13 fylte luften. Så begynte oppstigningen til Golgata.
Han ble latterliggjort, hånet, spottet, utskjelt og naglet til et kors mens det ble ropt: «La nå Messias, Israels konge, stige ned fra korset, så vi kan se og tro!»14 «Andre har han frelst, seg selv kan han ikke frelse.»15 Han svarte: «Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.»16 «Far, i dine hender overgir jeg min ånd! Og da han hadde sagt dette, utåndet han.»17 Kjærlige hender la hans legeme i en grav hugget ut i klippen.
På den første dag i uken, tidlig om morgenen, kom Maria Magdalena og Maria, mor til Jakob, sammen med andre til graven. Til deres forbløffelse var deres Herres legeme borte. Lukas forteller at to menn i skinnende klær sto hos dem og sa: «Hvorfor søker dere den levende blant de døde? Han er ikke her, han er oppstått.»18
I neste uke vil den kristne verden feire den mest betydningsfulle hendelse i nedtegnet historie. De enkle ordene: «Han er ikke her, han er oppstått», var den første bekreftelse på at vår Herre og Frelser, Jesus Kristus, i bokstavelig forstand var oppstått. Den tomme grav den første påskemorgen bragte trøst og sikkerhet, et bekreftende svar på Jobs spørsmål: «Når en mann dør, lever han da opp igjen?»19
For alle som har mistet noen av sine kjære, vil vi gjøre Jobs spørsmål til et svar: Når en mann dør, da skal han leve igjen. Vi vet det, for vi har det åpenbarte sannhets lys. «Jeg er oppstandelsen og livet,» sa Mesteren. «Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.»20
Gjennom tårer og prøvelser, gjennom frykt og sorg, gjennom hjertesorg og ensomhet etter å ha mistet sine kjære, har vi forsikringen om at livet er evigvarende. Vår Herre og Frelser er det levende vitne om at det er slik.
Av hele mitt hjerte og hele min sjel oppløfter jeg min røst i vitnesbyrd som et spesielt vitne og erklærer at Gud virkelig lever. Jesus er hans Sønn, Faderens enbårne i kjødet. Han er vår Forløser, han er vår Mellommann hos Faderen. Han døde på korset for å sone for våre synder. Han ble oppstandelsens førstegrøde. Fordi han døde, skal alle leve igjen. «I glede synges disse ord: “Han lever, min Forløser stor.”»21 Måtte hele verden vite det og etterleve denne kunnskapen, er min ydmyke bønn, i Jesu Kristi, vår Herre og Frelsers navn, amen.