Det er jo sant, er det ikke? Hvilken rolle spiller da alt annet?
Vår overbevisning om Frelseren og hans verk i de siste dager blir den sterke linsen vi bedømmer alt annet gjennom.
Jeg har som emne i dag noe president Hinckley sa på generalkonferansen i april 1973.
Jeg hadde nylig kommet hjem fra misjon. Jeg syntes å ha så mye i vente. Ville jeg alltid klare å ta de rette valgene gjennom livet?
Daværende eldste Gordon B. Hinckley talte om et møte med en ung marineoffiser fra Asia. Offiseren hadde ikke vært en kristen, men mens han var under opplæring i USA, hadde han lært om Kirken og ble døpt. Han forberedte seg nå til å vende tilbake til sitt fedreland.
President Hinckley spurte offiseren: «Ditt folk er ikke kristne. Hva vil skje når du kommer hjem som kristen og dertil en siste-dagers-hellig?»
Det gled en skygge over offiserens ansikt, og han svarte: «Familien min vil bli skuffet… Når det gjelder min fremtid og karriere, vil alle muligheter være stengt for meg.»
President Hinckley spurte: «Er du villig til å betale en så høy pris for evangeliet?»
De mørke øynene var fuktige av tårer, og han svarte med et spørsmål: «Det er jo sant, er det ikke?»
President Hinckley svarte: «Jo, det er sant.»
Til hvilket offiseren svarte: «Hvilken rolle spiller da alt annet?»1
Opp gjennom årene har jeg reflektert over disse ordene: «Det er jo sant, er det ikke? Hvilken rolle spiller da alt annet?» Disse spørsmålene har hjulpet meg å sette vanskelige saker i riktig perspektiv.
Den sak vi arbeider for, er sann. Vi respekterer vår venners og naboers tro. Vi er alle Guds sønner og døtre. Vi kan lære mye av andre menn og kvinner om tro og gudfryktighet, slik president Faust så godt lærte oss.
Likevel vet vi at Jesus er Kristus. Han er oppstanden. I vår tid har Guds prestedømme blitt gjengitt gjennom profeten Joseph Smith. Vi har Den hellige ånds gave. Mormons bok er det vi hevder den er. Templets løfter er sikre. Herren selv har erklært at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges unike og særegne misjon er å være «et lys for verden» og «et sendebud for … å berede veien for [ham]»2 når «evangeliet rulle[r] frem like til jordens ender».3
Det er jo sant, er det ikke? Hvilken rolle spiller da alt annet?
Selvfølgelig er det for oss alle andre ting som har betydning. Da jeg hørte president Hinckleys tale som 21-åring, måtte jeg ta mine studier alvorlig. Jeg trengte arbeid så jeg kunne gå på skolen. Jeg måtte på en eller annen måte finne ut hvordan jeg skulle overtale en spesiell ung kvinne til å gi meg en sjanse, og jeg var opptatt av andre verdige aktiviteter.
Hvordan finner vi frem blant alt som har betydning? Vi forenkler og rendyrker vårt perspektiv. Noe er et onde og må unngås. Noe er hyggelig, noe er viktig, og noe er absolutt nødvendig. Frelseren sa: «Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.»4
Tro er ikke bare en følelse, det er en beslutning. Med bønn, studium, lydighet og pakter bygger og befester vi vår tro. Vår overbevisning om Frelseren og hans verk i de siste dager blir den sterke linsen vi bedømmer alt annet gjennom. Når vi så befinner oss i livets smeltedigel, slik eldste Oaks forklarte, har vi styrke til å velge riktig kurs.
President Hinckley har sagt det slik: «Når et menneske motiveres av en sterk og kraftig overbevisning om sannheten, da disiplinerer han seg selv, ikke på grunn av krav som Kirken stiller til ham, men på grunn av den kunnskap han har i sitt hjerte.»5
Er vi tilstrekkelig motivert av en «sterk og kraftig overbevisning om sannheten»? Gjenspeiler våre valg en slik motivasjon? Er vi på vei til å bli den vi ønsker å bli? Det er jo sant, er det ikke? Hvilken rolle spiller da alt annet?
Vi vet hva som er riktig. For noen år siden var min hustru, Kathy, hos våre barnebarn mens deres foreldre var borte. Vår fire år gamle dattersønn ga sin lillebror et kraftig dytt. Etter å ha trøstet det gråtende barnet, snudde hun seg til fireåringen og spurte ettertenksomt: «Hvorfor dyttet du lillebroren din?» Han så på bestemoren og svarte: «Mormor, jeg er lei for det. Jeg mistet VDR-ringen min, og jeg kan ikke velge det rette.» Vi må være forsiktige, for unnskyldninger kan forhindre vår fremgang.
«Sterk og kraftig overbevisning om sannheten» finnes i hjertene i siste-dagers-hellige i nasjoner over hele verden. En slik troens styrke fører rikets arbeid fremover.
For mange år siden var min hustru og jeg hos en tapper søster i Frankrike da hennes mann, som ennå bare var i 30-årene, gikk gjennom dødens slør. Ansvaret for å undervise og rettlede sine fire små barn alene i rettferdighet syntes overveldende. Like fullt har hennes tre sønner 16 år senere kommet hjem fra misjon, og hennes datter er beseglet i templet.
Jeg kjenner en bror i Brasil som sluttet seg til Kirken som 16-åring, som eneste medlem i sin familie. Da det var tid for å reise på misjon, motsatte foreldrene seg det. Han hørte ingenting fra dem så lenge han var på misjon, og han vendte hjem til sin biskops hus. Men historien fikk en lykkelig slutt, for han har nå en flott familie, arbeider som kjevekirurg, og hans foreldre ønsker at han skal få sine brødre interessert i Kirken.
Jeg kjenner en bror i et latinamerikansk land som etter sin dåp bestemte seg for ikke bare å betale en ærlig tiende, men også betale full skatt, noe hans konkurrenter ikke gjorde. Herren velsignet ham for hans ærlighet.
Mange ofre gjøres i det stille: Hjemvendte misjonærer utsetter ikke ansvaret for å finne en evig livsledsager, rettskafne kvinner ønsker å få barn og investere i å oppdra dem i kjærlighet og sannhet, familier begrenser omhyggelig påvirkning fra media og internett som vil skade deres ånd, ektemenn og hustruer finner mer tid til å besøke templet sammen.
Barn kan også utvikle en slik troens linse. Jeg møtte nylig ungdommer i Seoul, Korea, som på grunn av lange skoledager ikke kan komme hjem før langt på kveld hver dag. Likevel er de på Morgen-seminar kl. 06.00 fem dager i uken. Jeg vet om en 8 år gammel baseballspiller, en stjerne på laget, som på egenhånd forklarte treneren at han ikke kunne være med på sluttspillet fordi det skulle foregå på en søndag.
Mange sterke troshandlinger i det stille er bare kjent av Gud. Men de er nedtegnet i himmelen. Det er jo sant, er det ikke? Hvilken rolle spiller da alt annet?
Frelseren har sagt: «Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg!»6
Jeg vitner om at det er sant, og at det virkelig har betydning. I Jesu Kristi navn, amen.