Minner fra Tabernaklet
Når denne bygningen blir gjeninnviet i dag, måtte vi da love å på ny vie vårt liv til vår Herre og Frelser, Jesu Kristi verk.
Mine brødre og søstre, både her i Tabernaklet og dere som lytter ved hjelp av ulike media over hele verden, det er en glede å stå foran dere enda en gang i denne praktfulle bygningen. I disse omgivelsene kan man ikke unngå å føle ånden til de tidlige hellige som oppførte dette vakre tilbedelsens hus, og alle dem som i årenes løp har arbeidet for å bevare og forskjønne det.
Jeg har i det siste tenkt på de mange viktige begivenheter i mitt liv som er knyttet til Salt Lake tabernakel. Selv om de er altfor mange til at jeg kan nevne dem i dag, vil jeg gjerne fortelle om noen få.
Jeg husker tiden da jeg nærmet meg dåp, da jeg var åtte år gammel. Min mor snakket med meg om omvendelse og om dåpens betydning, og så – en lørdag i september 1935 – dro hun og jeg med trikk til Tabernaklets dåpsrom, som inntil ganske nylig var her i denne bygningen. På den tiden var det ikke like vanlig som nå at fedre skulle døpe sine barn, siden ordinansen vanligvis ble utført en lørdag morgen eller ettermiddag, og mange fedre arbeidet i sine daglige yrker eller håndverk. Jeg kledde meg i hvitt og ble døpt. Jeg husker dagen som den var i går, og hvilken glede jeg følte over at denne ordinansen var utført.
I årenes løp, og spesielt mens jeg var biskop, var jeg vitne til mange andre dåpshandlinger i Tabernaklets døpefont. Hver av dem var en spesiell og inspirerende anledning, og hver av dem var en påminnelse for meg om min egen dåp.
I april 1950 var min hustru, Frances, og jeg tilstede på generalkonferansens møte søndag ettermiddag, som ble holdt i denne bygningen. President George Albert Smith var Kirkens president, og da han avsluttet konferansen, ga han et inspirerende og mektig budskap om vår Herre og Frelser, Jesu Kristi oppstandelse. Før han avsluttet sin tale, ga han imidlertid en profetisk advarsel. Han sa: «Det vil ikke gå lang tid før store ulykker vil komme over den menneskelige familie med mindre det skjer en rask omvendelse. Det vil ikke gå lang tid før de millioner som er spredt over jordens overflate, vil dø… på grunn av det som skal komme» (i Conference Report, apr. 1950, 169). Dette var urovekkende ord, for de kom fra en Guds profet.
To og en halv måned etter generalkonferansen, 25. juni 1950, brøt det ut krig i Korea – en krig som til sist skulle koste anslagsvis 2,5 millioner livet. Det fikk meg til å tenke på uttalelsen president Smith ga da vi satt i denne bygningen den vårdagen.
Jeg har vært tilstede på mange generalkonferansemøter i Tabernaklet, og har alltid blitt oppbygget og inspirert av Brødrenes ord. I oktober 1963 ba president David O. McKay meg komme til hans kontor, og han kalte meg til tjeneste som medlem av De tolv apostlers quorum. Han ba om at jeg måtte holde dette hellige kallet konfidensielt og ikke røpe det for noen, unntatt min hustru, og at jeg måtte være tilstede ved generalkonferansen i Tabernaklet neste dag, da mitt navn ville bli opplest.
Påfølgende morgen kom jeg til Tabernaklet uten å vite nøyaktig hvor jeg skulle sitte. Siden jeg var medlem av prestedømmets hjemmeundervisningskomité, tenkte jeg at jeg ville bli plassert sammen med komitémedlemmene. Jeg la merke til en venn av meg ved navn Hugh Smith, som også var medlem av prestedømmets hjemmeundervisningskomité. Han gjorde tegn til at jeg kunne sitte ved siden av ham. Jeg kunne ikke si noe til ham om mitt kall, men satte meg ned.
På dette møtet ble medlemmene av De tolv apostlers quorum oppholdt, og naturligvis ble mitt navn opplest. Jeg tror turen fra salen og opp til forhøyningen var den lengste i mitt liv.
Det er nesten 44 år siden den konferansen. Frem til år 2000, da Konferansesenteret ble innviet, hadde jeg det privilegium å holde 101 generalkonferansebudskap fra talerstolen her i denne bygningen, da ikke medregnet taler på hjelpeorganisasjonenes fellesmøter og andre møter som er avholdt her. Mine ord i dag bringer antallet opp i 102. Jeg har hatt mange åndelige erfaringer opp gjennom årene mens jeg har stått her.
Under budskapet jeg ga på generalkonferansen i oktober 1975, følte jeg meg tilskyndet til å rette mine bemerkninger til en liten pike med langt lyst hår som satt på galleriet i denne bygningen. Jeg henledet forsamlingens oppmerksomhet på henne og følte en uttrykksfrihet som vitnet for meg om at denne lille piken trengte det budskapet jeg hadde tenkt å vie en annen ung pikes tro.
Etter møtet gikk jeg tilbake til mitt kontor. Der ventet en liten pike ved navn Misti White på meg, sammen med sine besteforeldre og en tante. Da jeg hilste på dem, gjenkjente jeg Misti som piken på galleriet som jeg hadde rettet min tale til. Jeg fikk vite at hennes 8-årsdag nærmet seg, og at hun følte et dilemma med hensyn til å bli døpt eller ikke. Hun følte at hun gjerne ville døpes, og hennes besteforeldre, som hun bodde hos, ønsket at hun skulle bli døpt, men hennes mindre aktive mor ville at hun skulle vente til hun ble 18 år med å ta den avgjørelsen. Misti hadde sagt til besteforeldrene sine: «Hvis vi drar til konferansen i Salt Lake City, kanskje vår himmelske Fader vil la meg vite hva jeg skal gjøre.»
Misti og hennes besteforeldre og tante hadde reist fra California til Salt Lake City til konferansen og fikk plass i Tabernaklet til møtet lørdag ettermiddag. Det var der de satt da min oppmerksomhet ble trukket mot Misti og min avgjørelse ble tatt om å tale til henne.
Da vi snakket sammen etter møtet, sa Mistis bestemor til meg: «Jeg tror Misti har noe hun gjerne vil fortelle deg.» Denne søte lille piken sa: «Bror Monson, mens du talte under konferansen, besvarte du spørsmålet mitt. Jeg vil bli døpt!»
Familien reiste tilbake til California, og Misti ble døpt og bekreftet som medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. I alle år etter dette har Misti forblitt sann og trofast mot Jesu Kristi evangelium. For 14 år siden fikk jeg det privilegium å forrette da hun ble viet i templet til en god ung mann, og sammen har de fem skjønne barn og enda et underveis.
Mine brødre og søstre, jeg føler det som et privilegium å stå på Tabernaklets talerstol igjen i denne bygningen som for meg rommer så gode minner. Tabernaklet er en del av mitt liv – en del jeg setter svært høyt.
Jeg har hatt den ære og glede gjennom livet å kunne løfte armen i rett vinkel for å oppholde ni av Kirkens presidenter når deres navn har blitt opplest. I morges oppholdt dere og jeg enda en gang vår kjære profet, president Gordon B. Hinckley. Det er en glede og et privilegium å tjene ved hans side sammen med president Faust.
Når denne bygningen blir gjeninnviet i dag, måtte vi da love å på ny vie vårt liv til vår Herre og Frelser, Jesu Kristi verk, han som så villig døde for at vi skulle få leve. Må vi følge i hans fotspor hver dag, er min ydmyke bønn i Jesu Kristi navn, amen.