Tilgivelsens helbredende kraft
Hvis vi kan tilgi dem som har gjort oss vondt, vil vi nå et høyere nivå av selvrespekt og velvære.
Mine kjære brødre og søstre og venner, jeg taler til dere i ydmykhet og med en bønn i hjertet. Jeg vil tale om tilgivelsens helbredende kraft.
I Pennsylvanias vakre åser lever en gudfryktig gruppe kristne et enkelt liv uten biler, elektrisitet eller moderne maskiner. De arbeider hardt og lever fredsommelig og adskilt fra verden. Mesteparten av maten får de fra sine egne gårder. Kvinnene syr, strikker og vever klærne deres, som er sømmelige og enkle. De er kjent som amish-folket.
En 32 år gammel melkebilsjåfør bodde sammen med sin familie i Nickel Mines. Han var ikke en amish, men på melkeruten kjørte han innom mange amish-gårder, hvor han ble kjent som den stillferdige melkemannen. I oktober ifjor mistet han plutselig all fornuft og besinnelse. I sitt plagede sinn klandret han Gud for at hans første barn døde og for noen andre ubekreftede minner. Han stormet inn på amish-skolen uten provokasjon, lot guttene og de voksne gå og bandt de ti pikene. Han skjøt og drepte fem piker og skadet fem av dem. Deretter tok han sitt eget liv.
Denne sjokkerende volden forårsaket dyp smerte blant amish-folket, men ikke sinne. De ble såret, men de hatet ikke. De tilga umiddelbart. I fellesskap søkte de å hjelpe melkemannens lidende familie. Da melkemannens familie var samlet i hans hjem dagen etter begravelsen, kom en amish-nabo, slo armene rundt faren til den døde drapsmannen og sa: «Vi tilgir dere.»1 Amish-samfunnets ledere besøkte melkemannens hustru og barn for å gi uttrykk for sin medfølelse, tilgivelse, hjelp og kjærlighet. Omtrent halvparten av de sørgende i melkemannens begravelse tilhørte amish-samfunnet. Deretter inviterte amish-folket melkemannens familie i begravelsen til de drepte pikene. En bemerkelsesverdig fred bredte seg blant amish-folket idet deres tro holdt dem oppe under denne krisen.
En lokal innbygger oppsummerte så treffende ettervirkningene av denne tragedien da han sa: «Vi snakket alle samme språk, og ikke bare engelsk, men omsorgens, fellesskapets og tjenestens språk. Ikke minst snakket vi tilgivelsens språk.»2 Det var en fantastisk tilkjennegivelse av deres urokkelige tro på Herrens læresetninger i Bergprekenen: «Gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere.»3
Familien til melkemannen som hadde drept de fem pikene, ga følgende offentlige uttalelse:
«Til våre amish-venner og naboer og lokalsamfunnet
Vår familie vil dere alle skal vite at vi er overveldet over den tilgivelse, nåde og barmhjertighet dere har vist oss. Deres kjærlighet for vår familie har bidratt til den helbredelse vi så sårt trenger. Bønnene, blomstene, kortene og gavene dere har gitt oss, har rørt oss på en måte som ingen ord kan beskrive. Deres medlidenhet har strukket seg utover vår familie, utover vårt lokalsamfunn og er i ferd med å forandre vår verden, og dette takker vi dere oppriktig for.
Dere skal vite at alt som har hendt har gjort sterkt inntrykk på oss. Vi er fylt av sorg på vegne av alle våre amish-naboer, som vi har elsket og fortsetter å elske. Vi vet at det ligger mange tunge dager foran alle familiene som har mistet sine kjære, og vi vil fortsette å sette vårt håp og vår lit til all lindrings Gud, idet vi søker å gjenoppbygge vårt liv.»4
Hvordan kunne hele amish- samfunnet vise slik tilgivelse? Det var på grunn av deres tro på Gud og deres tillit til hans ord, som gjennomsyrer dem til det innerste. De ser på seg selv som Kristi disipler og ønsker å følge hans eksempel.
Mange som hørte om denne tragedien, sendte penger til amish-folket for å betale for behandlingen av de fem pikene som overlevde, og for begravelseskostnadene for de fem som ble drept. Amish-folket viste seg igjen som sanne disipler da de bestemte seg for å dele noe av pengene med melkemannens enke og hennes tre barn fordi de også var ofre for denne grusomme tragedien.
Tilgivelsen kommer ikke alltid umiddelbart slik den gjorde med amish-folket. Når uskyldige barn har blitt mishandlet og drept, tenker ikke de fleste av oss først på tilgivelse. Vår naturlige reaksjon er sinne. Vi kan til og med føle at vi har rett til å ønske å bli «bli skuls» med noen som påfører oss eller vår familie skade.
Dr. Sidney Simon, en anerkjent ekspert på verdirealisering, har gitt en utmerket definisjon på tilgivelse i mellommenneskelige forhold:
«Tilgivelse er å frigjøre og bedre anvende den energien som før gikk med til å bære nag, føle motvilje og pleie uhelbredede sår. Det er å gjenoppdage den styrken vi alltid hadde og gjenfinne vår ubegrensede evne til å forstå og akseptere andre og oss selv.»5
De fleste av oss trenger tid til å bearbeide vår smerte og vårt tap. Vi kan finne alskens grunner til å utsette tilgivelsen. En av disse grunnene er at vi venter på at den som har forurettet oss, omvender seg før vi kan tilgi. Denne utsettelsen får oss imidlertid til å forspille den fred og lykke vi kunne hatt. Hvis vi rører rundt i gamle krenkelser, kan vi ikke bli lykkelige.
Noen bærer nag hele livet, uvitende om at det å tappert tilgi dem som har forurettet oss, er sunt og terapeutisk.
Tilgivelse faller lettere for oss når vi, i likhet med amish-folket, har tro på Gud og tillit til hans ord. En slik tro «gjør mennesker i stand til å stå imot det verste i menneskene. Det gjør dem også i stand til å vende blikket utover seg selv. Men det viktigste er at det gjør dem i stand til å tilgi.»6
Vi opplever alle vonde ting som synes å være helt uten mål eller mening. Vi kan ikke forstå eller forklare dem. Vi vil kanskje aldri få vite hvorfor enkelte ting skjer i dette livet. Grunnen til noe av vår lidelse kjenner bare Herren. Men fordi den forekommer, må den utholdes. President Howard W. Hunter sa: «Gud vet det vi ikke vet og ser det vi ikke ser.»7
President Brigham Young ga denne dypsindige forklaringen og sa at iallfall noe av vår lidelse har en hensikt da han uttalte: «Enhver ulykke som kan ramme oss på jorden, vil bli tillatt å ramme de få for å forberede dem til å glede seg over Herrens nærhet… Enhver prøvelse og erfaring du har vært igjennom, er nødvendig for din frelse.»8
Hvis vi kan tilgi dem som har gjort oss vondt, vil vi nå et høyere nivå av selvrespekt og velvære.
Nyere tids undersøkelser viser at de som lærer å tilgi, blir «mindre sinte, mer forhåpningsfulle, mindre deprimerte, mindre engstelige og mindre stresset», noe som fører til større fysisk velvære.9 En annen av disse undersøkelsene konkluderer med at «tilgivelse … er en frigjørende gave man kan gi seg selv».10
I vår tid har Herren formanet oss: «Derfor sier jeg dere at dere skulle tilgi hverandre.» Han sier deretter at dette er helt nødvendig når han sier: «Jeg, Herren, tilgir den jeg vil tilgi, men av dere fordres det at dere tilgir alle mennesker.»11
En søster som hadde vært gjennom en smertefull skilsmisse, fikk et godt råd av sin biskop: «Ha en plass i ditt hjerte for tilgivelse, og ønsk den velkommen når den kommer.»12 For amish-folket var den allerede på plass, for «tilgivelse er en “dyptfølt” del av [deres] religion».13 Deres eksempel når det gjelder tilgivelse, er et opphøyet uttrykk for kristen kjærlighet.
Her i Salt Lake City ble biskop Steven Christensen i 1985 helt uforskyldt, brutalt og meningsløst drept av en bombe som hadde til hensikt å ta hans liv. Han var sønn av Mac og Joan Christensen, mann til Terri og far til fire barn. Med foreldrenes samtykke forteller jeg hva de lærte av denne opplevelsen. Etter denne ugjerningen fulgte nyhetsmediene etter familien Christensen ustanselig. Ved én anledning krenket dette et av familiemedlemmene i den grad at Stevens far, Mac, måtte holde ham tilbake. Mac tenkte så: «Dette vil ødelegge min familie om vi ikke tilgir. Motviljen og hatet vil aldri ta slutt om vi ikke får det ut av systemet.» Helbredelse og fred kom da familien renset sitt hjerte for sinne og var i stand til å tilgi mannen som tok deres sønns liv.
Vi har nylig hatt to andre tragedier her i Utah som har gitt oss eksempler på tro og tilgivelsens helbredende kraft. Gary Ceran, hvis hustru og to barn ble drept på julaften da bilen de kjørte i ble påkjørt av en lastebil, ga øyeblikkelig uttrykk for sin tilgivelse og sin omtanke for den angivelige fyllekjøreren. I februar ifjor, da en bil kjørte inn i biskop Christopher Williams’ bil, måtte han ta en avgjørelse, nemlig å «utbetinget tilgi» sjåføren som var skyld i ulykken, slik at helbredelsesprosessen kunne gå sin gang uhemmet.14
Hva kan vi lære av opplevelser som disse? Vi må kunne gjenkjenne og erkjenne sinne. Dette krever ydmykhet, men hvis vi vil gå ned på kne og be vår himmelske Fader om evnen til å tilgi, vil han hjelpe oss. Herren fordrer at vi «tilgir alle mennesker»15 for vårt eget beste fordi «hat hemmer åndelig vekst».16 Først når vi kvitter oss med hat og bitterhet, kan Herren gi oss lindring i hjertet, akkurat som han gjorde for amish-samfunnet, familien Christensen, familien Ceran og familien Williams.
Selvfølgelig må samfunnet beskyttes mot hardbarkede kriminelle, for barmhjertigheten kan ikke frata rettferdigheten noe.17 Biskop Williams forklarte dette så godt da han sa. «Tilgivelse er en kilde til kraft. Den tar imidlertid ikke bort konsekvensene.»18 Når tragedien rammer oss, skulle vi ikke reagere med å søke personlig hevn, men heller la rettferdigheten gå sin gang, og så la det ligge. Det er ikke lett å gi slipp og tømme vårt hjerte for nagende motvilje. Frelseren har tilbudt oss alle en dyrebar fred gjennom sin forsoning, men denne kan først komme når vi er villige til å kaste ut negative følelser som sinne, motvilje eller hevn. For alle oss som forlater «våre skyldnere»,19 selv dem som har begått alvorlige forbrytelser, gir forsoningen fred og lindring.
La oss huske at vi må tilgi for å få tilgivelse. Med ordene i en av mine favorittsalmer: «Tilgi synder imot deg, dine tilgis da av meg.»20 Av hele mitt hjerte og hele min sjel tror jeg på den helbredende kraft som kan komme til oss når vi følger Frelserens råd om å tilgi alle mennesker,21 i Jesu Kristi navn, amen.