Gjeninnvielse av Salt Lake tabernakel
Jeg er takknemlig for at denne storartede bygningen har blitt styrket og fornyet slik at den fortsatt kan benyttes til å undervise og bygge opp Guds barn.
Det er en stor ære og et privilegium å få delta på gjeninnvielsen av dette flotte byggverket, Salt Lake tabernakel, som ligger vest for Salt Lake tempel. Vi takker alle og enhver som har hatt noe å gjøre med det store arbeidet som er gjort i denne bygningen. Vi vil spesielt takke Det presiderende biskopsråd – biskop H. David Burton, biskop Richard C. Edgley og biskop Keith B. McMullin for deres utmerkede lederskap i forbindelse med arbeidet med å oppgradere og restaurere Salt Lake tabernakel.
Jeg har gode minner fra da jeg som gutt kom til Tabernaklet. Jeg ble døpt her. Da jeg ble diakon, tok min far meg med hit for å delta på prestedømsmøtet ved generalkonferansen. Vi kom 15 minutter tidligere og kunne lett finne plasser på galleriet.
I Kirkens tidligste tid var de eneste to bygningene som var bygget spesielt til gudsdyrkelse, templene i Kirtland og Nauvoo. Begge ble bygget i henhold til åpenbaring. Den første registrerte bygning Kirken bygget som møtehus, skulle også benyttes som skole. Den ble bygget av tømmer i Missouri i 1831.1
Da Kirtland tempel ble innviet i 1836 var det allerede for lite til å romme alle de hellige som ønsket å delta ved innvielsen. Profeten Joseph Smith skrev bedrøvet at bygningen ikke hadde plass til flere.2 Da volden mot de hellige og deres ledere i Kirtland tiltok, flyttet de fleste medlemmene av Kirken til Missouri i 1838, og etterlot seg denne avholdte bygningen.
Nauvoo tempel fulgte i all hovedsak samme mønster som Kirtland tempel med hensyn til forsamlingsrommene i første og annen etasje. Før Nauvoo tempel sto ferdig i 1846, møttes imidlertid de hellige utenfor, ofte nær templet, for å høre Joseph og de andre lederne i Kirken tale. Noen ganger var det flere tusen til- stede på disse møtene.
George A. Smith bemerket på sitt humoristiske vis: «På profeten Josephs tid … blomstret “mormonismen” best utendørs.» Det var fordi «vi [ikke klarte] å reise en bygning som var stor nok til alle de hellige før profeten døde».3
En gang iblant hendte det at dårlig vær avbrøt disse utendørsmøtene, og både talerne og forsamlingen hadde det ubehagelig. President Joseph F. Smith, som husket godt hvor ubehagelig han hadde hatt det på disse utendørsmøtene ved templet i Nauvoo, sa:
«Mitt første minne om et sted for gudsdyrkelse var i Nauvoo. Det var i et lite skogholt nær tempeltomten. Sammen med min mor lyttet jeg her til menn som Brigham Young, Heber C. Kimball, Orson Hyde, Parley P. Pratt, Orson Pratt, profeten Joseph og patriarken Hyrum. Jeg husker ganske godt at jeg var tilstede på et møte i skogholtet, at en vogn var plassert foran tilhørerne og profeten Joseph sto i vognkassen og talte, da det begynte å regne. En eller to personer reiste seg og holdt paraplyer over ham for å skjerme ham mot regnet. Mange av medlemmene hadde ikke paraplyer, og det var svært plagsomt og ubehagelig å sitte der, men jeg husker meget godt, selv om jeg bare var en liten gutt, at ingen gikk derfra mens han talte.»4
Før sin død bestemte profeten Joseph at et seildukstabernakel skulle bygges for å skjerme de hellige under store møter. I 1845, da templet nærmet seg ferdigstillelse, ble eldste Orson Hyde i De tolv apostlers quorum sendt til øststatene for å skaffe midler og for å kjøpe «ca. 4000 meter seilduk» til å bygge det Brigham Young kalte «forsamlingens tabernakel i Sion».5
Bror Orson Pratt beskrev den foreslåtte beliggenheten og utformingen av seildukstabernaklet i et brev skrevet 30. august 1845:
«Det er planlagt å reise et tabernakel av seilduk foran og inntil templet på vestsiden. Tabernaklet vil bli ellipseformet … og være stort nok til å romme 8-10 000 personer. Benkeradene vil gradvis gå høyere og høyere bakover som i et amfiteater.»6
Dagen etter begynte brødrene å rydde tomten hvor seildukstabernaklet skulle reises. På grunn av intens forfølgelse fra sine fiender, måtte imidlertid de hellige forlate Nauvoo, og seildukstabernaklet ble aldri bygget. Orson Hyde «lastet [derfor] i 1846 seilduken på vogner og tok den med vestover».7 Noen har spekulert på om «seilduken ble godt utnyttet til ting som telt og vogntrekk» til de hellige under utvandringen til Saltsjødalen.8
Det ferdige tabernaklet på Temple Square i Salt Lake City har tilsvarende dimensjoner som seildukstabernaklet som var planlagt i Nauvoo, og i likhet med det planlagte Nauvoo tabernakel, ligger det også vest for templet. Som i andre tilfeller, for eksempel den store utvandringen mot vest, så Joseph Smith for seg et storslått tabernakel, noe Brigham Young virkeliggjorde.
Slik var altså tabernaklet som ble planlagt i Nauvoo, til tross for at det aldri ble bygget der, en prototype for denne historiske bygningen. Da jeg var gutt, lyttet vi til generalkonferansen på radio. Ved hjelp av satellitter og moderne elektronisk utstyr sender vi nå fra Salt Lake City til mottakere i bygninger over hele verden. Dette har kommet i stand på grunn av den inspirasjon som har kommet til Brødrene om å dekke folkets behov i vår tid. Dette er et godt eksempel på hvordan Herren gjør det mulig å dekke behovene til Kirkens medlemmer. Jeg vitner om at Herren vil fortsette å åpenbare, gjennom sin profet, Gordon B. Hinckley, måter og midler som vil dekke behovene til alle medlemmene i en stadig voksende kirke.
Jeg er takknemlig for at denne storartede bygningen har blitt styrket og fornyet slik at den fortsatt kan benyttes til å undervise og bygge opp Guds barn. I Jesu Kristi navn, amen.