Kapittel 13

Prestedømmet, Guds styreform og kraft

Prestedømmet … er levende kraft.¹

Fra John Taylors liv

For John Taylor var prestedømmet ikke bare myndighet til å handle i Guds navn, men også en mektig kraft som store ting kunne utrettes gjennom. Han lærte at prestedømsbærere skulle bruke prestedømmet aktivt for å tjene andre og utføre Guds rettferdige hensikter. Han oppmuntret alle prestedømsbærere til å påta seg sine plikter og foredle sitt kall, og erklærte at «den lærer eller diakon som oppfyller sine plikter, er mye mer hederlig enn en president eller noen av De tolv som ikke gjør det».²

President Taylor anerkjente også og verdsatte myndigheten til dem som brukte sitt prestedømme for å tjene ham og hans familie. Hans ydmyke respekt for prestedømsmyndighet ser vi i en historie som hans sønn Moses W. Taylor en gang fortalte fra en kveld i familien Taylors hjem da de fikk besøk av hjemmelærerne. «En av de to var en gutt på seksten år,» fortalte sønnen, «og den kvelden var det hans tur til å presidere. Far kalte familien sammen og sa til lærerne at vi alle var til stede og sa: ‹Vi er i deres hender og venter på deres instruksjoner.›»

Gutten spurte så president Taylor om de ba som familie og hver for seg, om de behandlet sine naboer godt, gikk regelmessig i kirken og oppholdt Kirkens autoriteter. «Disse spørsmålene ble besvart ett etter ett av min far like ydmykt som om familiens yngste skulle ha besvart dem. Etter at lærerne hadde avsluttet sitt arbeid, ba de min far om å gi dem noen instruksjoner.

Han fortalte dem at han var takknemlig for deres trofasthet og takket dem for at de var kommet, og ba dem innstendig om å komme så ofte de kunne, for han var klar over hvor mye godt en mann som hadde prestedømmet, som er Guds kraft, kunne gjøre for hans familie, og fortalte dem at det ikke var noen stilling i Kirken hvor det kunne utrettes mer godt enn i stillingen som lærer. Han ba dem være spesielt oppmerksomme på hans barn og gi dem råd som en far.

‹Jeg er ikke ofte hjemme,› sa han, ‹for mine plikter i Kirken krever at jeg må dra så mye bort at jeg frykter at mine barn kan komme på avveier hvis de ikke får gode råd ofte nok.›»³

John Taylors læresetninger

Prestedømmet er Guds kraft

Hva er prestedømmet? … Jeg vil kort svare at det er Guds styreform, enten det gjelder på jorden eller i himlene, for det er ved den kraft eller det prinsipp alle ting styres på jorden og i himlene, og ved den kraft alle ting oppholdes. Det styrer alt, det kontrollerer alt, det opprettholder alt og har å gjøre med alt som Gud og sannheten er forbundet med. Det er Guds makt delegert til intelligenser i himlene og til menn på jorden, og når vi kommer til Guds celestiale rike, vil vi finne at det eksisterer den mest fullkomne orden og harmoni, for der eksisterer det fullkomne mønster, den mest fullkomne styreform er iverksatt. Og når de prinsippene er blitt fulgt på jorden, og der det er gjort, alt etter som i hvilken grad de har blitt utbredt og etterfulgt, har de i nøyaktig samme grad frembragt velsignelser og frelse til den menneskelige familie. Og når Guds styreform blir adoptert i mer omfattende grad, og når Jesu bønn som han lærte sine disipler, blir besvart og Guds rike kommer til jorden og hans vilje skjer her som i himmelen [se Matteus 6:10], da, og ikke før da, vil universell kjærlighet, fred, harmoni og samhørighet seire.⁴

[Prestedømmet] er … prinsippet og kraften [Gud] gjør bruk av for å regulere, kontrollere, diktere og styre sine anliggender, sine verdener, sine riker, sine fyrstedømmer, sin kraft, sine intelligenser og alt som er under og over ham, og som han har å gjøre med.⁵

Kraften som manifesteres ved prestedømmet, er ganske enkelt Guds kraft, for han er prestedømmets overhode… Og det er ved dette prinsipp alle Guds gjerninger er utrettet, enten på jorden eller i himlene, og en hvilken som helst tilkjennegivelse av kraft ved prestedømmet på jorden er ganske enkelt en delegert makt fra prestedømmet i himlene, og jo mer prestedømmet på jorden tar likhet av og underkastes prestedømmet i himlene, desto mer av hans makt skal vi inneha.⁶

Det levende prestedømmet på jorden ledes fra himmelen

Gud har organisert et prestedømme, og dette prestedømmet styrer i alle ting knyttet til jorden og himlene. En del av det eksisterer i himlene, en annen på jorden. De samarbeider for å bygge opp Sion, forløsningen av de døde og de levende, og for å innlede «de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om» [se Ap.gj. 3:21]. Og siden de er så nært forbundet, er det nødvendig at det er kommunikasjon mellom den ene og den andre, og at de på jorden mottar instruksjoner fra dem i himlene, som er kjent med både det som hører jorden og det som hører himmelen til, siden de har erfaring med begge deler fordi de en gang virket i det samme prestedømme på jorden.⁷

Det er samkvemmet og kommunikasjonen med prestedømmet i himmelen som gir kraft og liv til det levende prestedømmet på jorden, og uten det ville de være som døde og visne grener. Og hvis noen mann har liv og kraft, er det prestedømmets liv og kraft, Guds gave og kraft formidlet gjennom prestedømmets regulære kanaler, både i himmelen og på jorden. Og å søke det uten, ville være som en bekk som prøver å fylles med vann når kilden er tørket ut, eller som en gren som prøver å suge til seg næring når trestammen er kuttet av ved roten. Å snakke om en kirke uten dette er å snakke om ingenting, en uttørket kilde, et dødt og visnet tre.⁸

Ingen mann [kan] styre dette riket. Han kan ikke det med mindre Gud er med ham og på Israels eldsters side. Men med ham ved sin side vil alle ting gå i riktig retning, og Guds intelligens og åpenbaringer vil øses ut. Hans lov vil gjøres kjent og sannhetens prinsipper utvikles, ellers er det ikke Guds rike. Og vi burde alle ydmyke oss for Gud og søke Den allmektiges rettledning…

Det er et prinsipp forbundet med Guds rike som anerkjenner Gud i alle ting, og som anerkjenner prestedømmet i alle ting, og de som ikke gjør det, burde omvende seg, ellers vil de raskt slutte å utvikle seg. Jeg forteller dere det i Herrens navn. Tro ikke at dere er vise og kan styre og manipulere prestedømmet, for det kan dere ikke. Gud må styre, regulere, diktere og stå ved roret, og hvert menneske på sin plass. Guds ark trenger ikke å støttes [se 2. Samuel 6:3, 6 –7], spesielt ikke av menn uten kompetanse, uten åpenbaring og uten kunnskap om Guds rike og dets lover. Det er et stort verk vi er engasjert i, og vi må forberede oss til arbeidet foran oss, og anerkjenne Gud, hans myndighet, hans lov og hans prestedømme i alle ting.⁹

Vi ønsker å tjene Gud i tid og i evighetene som kommer. Vi har begynt, og vi vil prøve ved Guds hjelp og hans Hellige ånds lys og åpenbaringene han vil gi oss fra tid til annen – vi vil prøve å virke og samarbeide med prestedømmet i de evige verdener enten på denne jorden eller i himlene. Vi skal virke inntil det arbeidet som Gud har planlagt for denne jorden, er utført, og de levende og de døde er frelst så langt de er i stand til å bli frelst ifølge de evige lover som eksisterer i himlene, og ifølge Den allmektiges forordninger…

Jeg sier stadig: «Gud, led meg på den rette sti. Å Gud, bevar meg fra all villfarelse. Å Gud, jeg er et fattig, hjelpeløst, svakt, feilende menneske, omringet av svakheter og fristelser. Jeg trenger din hjelp hele dagen lang. Å Gud, hjelp meg.» Slik føler jeg, og slik føler mine brødre i Det første presidentskap, samt De tolv og andre. Vi føler at vi trenger Den allmektiges hjelp. Vi vil prøve å være ydmyke og trofaste og holde våre pakter. Og hvis vi lytter til råd og adlyder Guds lover og gjør det han krever av oss, vil han hjelpe oss og velsigne oss, og han vil velsigne Sion og bevare Israel.¹⁰

Prestedømmet er gitt oss som en hjelp til å bygge opp Sion

Hvorfor er vi blitt gitt dette prestedømmet? For at vi kan bygge opp vår Guds Sion. Hvorfor? For å fjerne urett og fordervelse, lidderlighet, løgn, tyveri, uærlighet og misunnelse, med enhver form for ondskap, og også for å oppmuntre til tro, saktmodighet, nestekjærlighet, renhet, broderlig vennlighet, sannferdighet, integritet, ærlighet og alt som er egnet til å opphøye og foredle menneskeheten, slik at vi kan være sanne og skikkede representanter for Gud vår Fader her på jorden, så vi kan lære hans vilje og gjøre den, så hans vilje kan skje på jorden som i himmelen.¹¹

Å oppfylle dette ønskelige mål, å gjenopprette skapelsen til sin opprinnelige renhet og skjønnhet og oppfylle skapelsens hensikt – å forløse, frelse, opphøye og herliggjøre mennesket – for å frelse og forløse de døde og de levende og alle som skal leve ifølge dens lover, er planen og hensikten med opprettelsen av prestedømmet på jorden i de siste dager. Det er i den hensikt å oppfylle det som hittil ikke er oppfylt – så Guds verk kan fullkommengjøres og tiden for gjenopprettelsen av alle ting kan innledes, så vi i samsvar med det evige prestedømme i himlene (som ikke kan fullkommengjøres uten oss, heller ikke vi uten dem) kan oppfylle alt som har vært i Guds sinn eller blitt omtalt av Guds ånd, gjennom alle de hellige profeters munn siden jorden ble til…

Prestedømmet i himlene forener seg med oss for å oppfylle disse hensikter, og siden de styres av det samme prinsipp, så våre gjerninger må være sammenfallende – slik at vi kan få himmelens hjelp og himmelen vår hjelp, og at Guds vilje (så langt det gjelder oss) kan skje på jorden som i himmelen. Det er dette vi må lære og dette vi må gjøre for å oppfylle vårt kall og gjøre våre gjerninger akseptable i Guds og de hellige englers øyne, og også for våre brødre som er knyttet til oss ved prestedømmet i Guds rike på jorden.¹²

Prestedømmet er plassert i Kirken i denne hensikt, for å grave, plante, nære, forkynne korrekte prinsipper og utfolde Guds rikes orden, for å bekjempe djevlene og bevare og støtte Kristi kirkes autoriteter på jorden. Det er vår plikt å handle sammen som en stor enhet, en stor forenet falanks [eller organisert gruppe] som har sverget troskap mot Guds rike. Da vil alt gå fremover stille, fredelig og med letthet, og da vil det bli svært få problemer.¹³

Prestedømmet er gitt som en velsignelse til den menneskelige familie

Prestedømmet er alltid blitt gitt som en velsignelse til den menneskelige familie. Folk snakker om det som om det var til enkeltpersoners spesielle fordel. Hva ble sagt om Abraham? «I deg og i din slekt.» Hva? Jeg vil velsigne deg. Det er vel og bra så langt. Men «i deg og i din slekt skal alle jordens slekter velsignes. » [Se Abraham 2:11.] La oss være velgjørere, og hvis vi stammer fra Abraham, la oss gå i hans fotspor og være verdige til løftene, la oss ønske å hjelpe både de levende og de døde og prøve å velsigne og gavne, løfte opp og foredle overalt rundt oss, slik at vi alle kan glede oss sammen og bli opphøyd ved de samme prinsipper som er åpenbart til alle menneskers gavn…

Hvis jeg var biskop… Jeg vet ikke hva jeg ville gjort, men jeg vet hva jeg burde gjort. Jeg burde si: Fader, du har gitt meg et antall sjeler å ta vare på. Hjelp meg å ivareta deres timelige behov, samt å fremme deres åndelige velferd, og sørge for at de blir skikkelig instruert i livets lover. Hjelp meg også å undervise lærerne som går ut blant folket, slik at de kan gå ut fylt av Den hellige ånd for å velsigne og gavne folket, slik at jeg med mine brødres hjelp kan være en frelser blant dem. Det er det jeg burde føle og gjøre hvis jeg var biskop, og det er det dere biskoper burde føle og gjøre, og gjør det ydmykt og med et ønske om å gjøre godt. Og hvis jeg var prest, lærer eller diakon og gikk rundt for å undervise blant folket, ville jeg ønske å ivareta deres velferd.¹⁴

[Jesus sa]: «Simon, Johannes’ sønn, elsker du meg mer enn disse? Peter sier til ham; Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær.» Hvis du elsker meg, hvis du er min venn og min disippel: «Fø mine lam!» Det var ikke så vanskelig å gjøre. Han var kalt til å gjøre det. «Igjen sier han til ham, annen gang: Simon, Johannes’ sønn, elsker du meg? Han sier til ham; Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær. Han sier til ham: Vokt mine får!» Og for tredje gang stilte Frelseren Peter det samme spørsmål, hvorpå han fikk samme svar, og deretter sa han til ham: «Fø mine får!» [Se Joh. 21:15–17.] Hvilken plikt har apostlene, stavspresidentene, høyprestene og syttiene, spesielt de som presiderer i alminnelighet? Hvis Jesus var her, ville han be dere legge til side deres tøys, deres dårskaper og svakheter, og handle mer som menn og hellige og gå til arbeidet og «fø mine får».¹⁵

Gud gir kraft til dem som foredler prestedømmet

Hvis vi forstår oss selv og vår stilling, burde vår prioritet være Guds rike først og oss selv etterpå. Hvis vi kan lære å utrette en liten ting, vil Herren antakelig be oss gjøre noe større fordi vi er rede til å gjøre det… Hvis vi er Guds folk og han betror oss å utføre disse store hensikter, er vi nødt til å gjøre litt mer enn vi har gjort, og vi er nødt til å være villige og lydige overfor det Herrens ånd og hans tjenere, som han har satt over oss, dikterer. Hvis vi gjøre dette, vil alt arbeid vi gjør, være gledesfylt og hyggelig for oss, fred vil herske i vårt bryst, og Guds fred vil bo i våre hjem, Herrens ånd vil ruge over oss, og vi skal være fulle av glede og fryd hele dagen lang, og slik vil det være helt til kapitlets slutt. Jeg vet ikke om noen annen måte å klare alt dette arbeidet på enn at vi lar oss undervise av Herren, og av den grunn har han organisert sitt hellige prestedømme.¹⁶

Det ligger like mange plikter på prestene, lærerne og diakonene og de som tilhører det mindre prestedømme, som det gjør på noe annet medlem av Kirken. Når de ikke oppfyller sine plikter, hva blir resultatet? Folk går til De tolv eller til Det første presidentskap. De går forbi de nærmeste autoritetene, og det eksisterer forvirring og uorden, og verdifull tid brukes nesten unødvendig… Og alt dette fordi mennesker ikke kjenner sine plikter og gjør dem.

Men hva skjer med oss mens vi strides om små ting? Vi mister våre kall av syne, vi glemmer at dette riket ble etablert på jorden for å innføre rettferdighet og himmelens lover på jorden, og for å velsigne menneskeheten og frelse de levende og de døde. Vi glemmer hvorfor vi er her og hvorfor Guds rike er opprettet. Det er ikke bare for deg eller for meg eller noen annen. Det er for verdens skyld og for menneskehetens frelses skyld. Det forventes av oss, hver og en av oss, at vi utfører de forskjellige plikter og ansvarsoppgaver som påhviler oss. Hvis vi forsømmer dem, er vi da ikke skyldige for Gud? Hvorfra kommer de vanskelighetene vi strir med blant oss? Fordi, som jeg har sagt ved mange tilfeller, prestedømmet ikke gjør sine plikter og ikke er årvåkne og trofaste.¹⁷

På mine reiser har jeg lagt merke til noen som, lik Jesu disipler i oldtiden, legger for dagen et stort ønske om makt, og som er svært ivrige etter å få vite hvem blant dem som skal være den største. Dette er dårskap, for ære kommer ikke av stilling, men når en person foredler sitt embede eller sitt kall. Hvis vi nyter noen ære fra eller gjennom prestedømmet, kommer den fra Gud, og det ville ganske visst være forfengelig av oss å skryte av en gave når vi ikke har æren for gaven, bare for å ha mottatt den. Hvis den kommer fra Gud, bør han få æren, ikke vi, og det er bare ved å foredle vårt kall vi kan motta ære eller innflytelse. ¹⁸

Forslag til studium og drøftelse

Hva er Guds prestedømme? Hvilke velsignelser er tilgjengelige for oss gjennom prestedømmet? Hva føler du når du tenker på at Gud har betrodd mennesket prestedømmets kraft?
Hva kan hvert familiemedlem gjøre for å styrke prestedømmets kraft i hjemmet?
Hvorfor er det viktig at prestedømsbærerne mottar kontinuerlig ledelse fra Herren?
Hvordan bidrar prestedømmet til å «forløse, frelse, opphøye og herliggjøre mennesket»?
Hvordan har du og dine kjære blitt velsignet gjennom rettferdig bruk av prestedømmet? Hvordan kan kvinner ta del i prestedømsvelsignelsene?
Hvilke anledninger til å yte prestedømstjeneste fins det i ditt område? Hva kan prestedømsbærere gjøre for å styrke hjem der det ikke er prestedømsbærere?
Les L&p 84:33-34. Hva betyr det å foredle et prestedømskall? Hva betyr det å foredle et hvilket som helst kall i Kirken? På hvilke måter kan vi hjelpe dem i vårt ward eller vår gren som prøver å foredle sitt kall?

Aktuelle skriftsteder: 1. Kor. 4:20, 1. Tim. 4:12–16, Jakobs bok 1:18–19, L&p 58:26–28, 84:18–21, 26–27, 33–34, 107:99–100