John Taylors liv og virke

Da Brigham Young døde den 29. august 1877, var John Taylor 68 år gammel. De neste tre årene ledet president Taylor Kirken som president for De tolv apostlers quorum. På en generalkonferanse den 10. oktober 1880 ble han oppholdt som profet, seer og åpenbarer og som president for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, en stilling han innehadde til sin død den 25. juli 1887. I løpet av sin tid som president og under hans tidligere tiår som apostel var John Taylor alltid rede til å undervise i og forsvare sannheten. I en av de vanskeligste perioder av Kirkens historie var han en kilde til stor styrke og rettledning for de hellige.

Beskrivelse av president Taylor

President Taylor er beskrevet som en mann med et tiltalende ytre, 183 cm høy og med en guddommelig fremtoning. Håret hans var snøhvitt, og huden var mørk. Han hadde en edel og verdig fremtreden, og «han var ikke en mann som en venn, uansett hvor nær, ville gi et vennskapelig klaps på ryggen eller håndhilse jovialt på. En slik fremgangsmåte ville vært så upassende overfor ham som overfor den stolteste kronede monark.»¹ Likevel var det ingen hovmodighet ved hans karakter. Han var elskverdig, høflig og vennlig mot alle. «Enhver som kom i hans nærhet, enten privat eller i offentlig sammenheng, følte intuitivt at han var sammen med en stor mann, en hedersmann og en dydens mann.»²

Sir Richard Burton, en britisk forfatter og globetrotter som møtte president Taylor, beskrev ham som «en kraftig, pen, noe gammelmodig person med et vennlig uttrykk i sine grå øyne, et tiltalende ansiktsuttrykk og en høy, ærverdig panne.»³ En annen historiker skrev: «Da jeg ble presentert for ham i 1884, trådte herr Taylor, som da var i sitt 77. år, frem … en hvithåret, elskverdig herre av middels høyde og med en velproporsjonert legemsbygning, langt, ovalt ansikt, grå, dyptliggende, gjennomtrengende øyne, firkantet, bred panne og bestemt munn, som viste en fast besluttsomhet, ispedd litt melankoli, slik man kan forvente av en som har opplevd mange prøvelser.»⁴

Hans første år

John Taylor ble født i 1808 i Westmoreland i Nordvest-England og var velsignet med ydmyke, vennlige og elskverdige foreldre som lærte ham å lese i og tro på Bibelen, å stole på Gud og å ha håp i Kristus. Foreldrene, James og Agnes Taylor, døpte ham i Den anglikanske kirke kort tid etter fødselen. At han ble oppdratt innenfor Den anglikanske kirke førte til at han utviklet stor sans for hellige tekster og hellig musikk, formell bibel-undervisning og personlig og felles bønn. En dyp og varig hengivenhet overfor Gud var egenskaper John Taylor utviklet som barn. «Jeg lærte å henvende meg til Gud i tidlig alder,» fortalte han sistedagers- hellige etter at han ble Kirkens president. «Mang en gang har jeg gått ut på jordene og funnet et stille sted bak en busk og bøyd meg ned foran Herren og påkalt ham og bedt ham om veiledning. Og han hørte min bønn… Det var ånden jeg hadde som liten gutt… Min ånd higet etter Gud da, og slik føler jeg det fortsatt.»⁵

Som liten gutt hadde han sett «i et syn en engel oppe i himmelen som holdt en basun til munnen og sendte ut et budskap til nasjonene». Selv om han ikke forsto det profetiske ved det synet før senere i livet, fortsatte han å føle seg nær Gud gjennom tenårene. «Ofte når jeg var alene,» skrev han, «og iblant sammen med andre, hørte jeg behagelig, dempet, melodiøs musikk, som om den kom fra engler eller overnaturlige personer.»⁶

Da han var rundt 16 år, forlot han Den anglikanske kirke og ble metodist. Det følgende året ble han utnevnt til forkynner, eller legpredikant, i den kirken, et uvanlig ansvar for en så ung mann. Frimodighet grunnet på sikker overbevisning var typisk for ham selv da, en overbevisning basert på egen erfaring. I samme periode mottok han et sterkt inntrykk av at Gud hadde kalt ham til å forkynne evangeliet i De forente stater en dag.

Hans søken etter Guds rike

I 1830 emigrerte John Taylors foreldre og andre familiemedlemmer til Toronto, Canada, og lot ham være igjen i England for å selge familiegården og ordne andre familieanliggender. Da han var ferdig, forlot han England og dro til New York City med båt. Under reisen møtte skipet et kraftig uvær som allerede hadde skadet flere skip i området. Kapteinen og skipets mannskap ventet at de ville synke, men Åndens stemme vitnet til John Taylor: «Du må dra til Amerika og forkynne evangeliet.» President Taylor mintes: «Så sikker var jeg på min fremtidige oppgave at jeg gikk ut på dekk ved midnatt, og midt i den rasende stormen følte jeg meg like rolig som om jeg satt i stuen hjemme. Jeg trodde på at jeg ville nå Amerika og utføre mitt arbeid.»⁷ Han ankom trygt til New York, og etter noen måneder var han sammen med foreldrene i Toronto, der han fortsatte i Metodistkirken og begynte å forkynne. I denne perioden traff han Leonora Cannon som selv var en hengiven metodist og nylig hadde immigrert til Canada fra England. De hadde begge en dyp religiøs overbevisning og elsket kunnskap, kultur og hverandre og giftet seg den 28. januar 1833 i Toronto.

Mens han var i Canada, slo han seg sammen med en gruppe venner i et seriøst forsøk på å studere Bibelen og øke sin forståelse av sannheten. Det var i denne perioden med intens søken at eldste Parley P. Pratt, et medlem av De tolv apostlers quorum, ble sendt på misjon til Toronto.

Da eldste Pratt kom til Toronto, søkte han mange prester og offentlig ansatte personer om et sted å forkynne. Men hans forespørsler ble avslått. Selv John Taylor, som hadde hørt mange rykter om Kirken, var først avvisende overfor eldste Pratt. Med lite håp om suksess bestemte eldste Pratt seg for å forlate Toronto og stoppet ved familien Taylors hjem for å si farvel. John Taylors nabo følte at eldste Pratt var en Guds mann, og tilbød ham mat og husly og tillot ham å holde møter i sitt hjem. Eldste Pratt takket ja til tilbudet og ble snart presentert for John Taylors venner som møttes jevnlig for å søke etter sannheten.

John Taylor tok fatt på en grundig undersøkelse av Kirkens læresetninger. «Jeg fordypet meg i dem i tre uker,» sa han, «og fulgte bror Parley fra sted til sted.» Han skrev ned og studerte eldste Pratts prekener og sammenlignet dem med Skriften. Til slutt bar Den hellige ånd vitnesbyrd om sannheten av eldste Pratts budsk ap, og John og Leonora Taylor ble døpt den 9. mai 1836. Han vitnet senere om at han «aldri hadde tvilt på noe prinsipp i mormonismen siden».⁸

Et trofast nytt medlem og en trofast leder

Kort tid etter at John Taylor sluttet seg til Kirken, ble han kalt til å virke som Kirkens presiderende embedsmann i Canada, en stilling han innehadde i litt over et år. Hans plikter innebar ganske mye reising, men han forkynte evangeliet utrettelig og førte tilsyn med mange åndelige og verdslige saker som hadde med Kirken å gjøre der. I denne perioden var et av hans største ønsker å møte profeten Joseph Smith. I mars 1837 reiste han til Kirtland, Ohio, der han ble tatt imot i profetens hjem. Han fortalte at han følte «som et elektrisk sjokk» da han håndhilste på profeten.⁹ I sitt hjem lærte profeten ham mange flere sannheter som hadde med det siste-dagers verket å gjøre. De to knyttet fort vennskapsbånd, og tilliten mellom dem ble aldri brutt.

Da John Taylor var i Kirtland, merket han at mange kritiserte profeten Joseph Smith. Ofte holdt frittalende apostater møter der de kritiserte profeten. Mot slutten av et slikt møte i Kirtland tempel ba eldste Taylor om lov til å tale, og han forsvarte profeten fryktløst. «Det var Joseph Smith, under Den allmektiges hånd, som presenterte de første prinsippene,» sa han, «og vi må se til ham for å få videre instruksjoner. Hvis den ånd vi møter hos ham, ikke bringer velsignelser, er jeg stygt redd for at den ånd vi møter hos dem som har talt her, heller ikke vil bringe velsignelser. Israels barn, som opplevde Guds kraft i sin midte, gjorde opprør og tilba avguder, og det er i sannhet stor fare for at vi kan gjøre det samme.»¹⁰ Mens mange apostater fortsatte med samme kurs, ble de trofaste hellige styrket av eldste Taylors lojalitet og overbevisning.

Hans kall og tjeneste som apostel

Høsten 1837 ba Joseph Smith John Taylor om å flytte til Far West, Missouri, for å fylle en tom plass i De tolv apostlers quorum (han ble formelt ordinert i desember 1838). Med referanse til utsiktene til å tjene som apostel sa John Taylor: «Verket forekom meg stort, pliktene anstrengende og ansvarsfulle. Jeg følte meg svak og liten, men jeg var bestemt på, med Herren som min hjelper, å prøve å foredle kallet.»¹¹ Ydmykhet overfor Gud og vilje til å søke hans veiledning ble kjennetegn på eldste Taylors tjeneste. Etter at han var blitt Kirkens president, fortalte han de hellige: «Jeg har ingen andre tanker enn dem Gud gir meg, det skulle heller ikke dere ha. Noen er veldig innstilt på å få sin vilje og iverksette sine egne merkelige teorier. Jeg har ikke slike tanker, men jeg har et ønske, når anledningen kommer, om å lære Guds vilje, og så å gjøre den.»¹²

Vitne til martyrdøden

Som apostel var eldste Taylor profeten Joseph Smiths lojale og betrodde medarbeider. Med referanse til eldste Taylors vennskap med profeten sa eldste Franklin D. Richards i De tolv: «Det var bare noen få menn som oppnådde det varme, personlige forholdet som han oppnådde og opprettholdt i så rikt monn med profeten Joseph Smith til han døde, og historien om den personlige hengivenheten ble fullbyrdet av kulene han ble truffet av i Carthage fengsel sammen med profeten.»¹³

En av de største prøvelsene eldste Taylor opplevde, var profeten Joseph Smiths martyrdød. Eldste Taylor ble frivillig med til Carthage fengsel der profeten og hans bror Hyrum ble ulovlig fengslet den 25. juni 1844. Det ble snart klart at Carthage-mobben ikke hadde til hensikt å løslate dem, og at de var i fare. Den 27. juni dro andre av Kirkens medlemmer som var kommet til Carthage fra Nauvoo, ut for å prøve å mane til rettferdighet. Om ettermiddagen var det bare eldste Taylor og medapostel Willard Richards som var i fengselet med Joseph og Hyrum. Med en plan om å samle brødrene i Nauvoo for å redde profeten Joseph, sa eldste Taylor: «Bror Joseph, hvis du gir din tillatelse, vil jeg ha deg ute av dette fengselet om fem timer om vi så skal få fengselet til å rase sammen for å greie det.»¹⁴ Joseph avslo denne løsningen.

Utover ettermiddagen den 27. juni falt et stort tungsinn over de fire mennene. Eldste Taylor var velsignet med en nydelig tenorstemme, og han ble to ganger bedt om å synge «En stakkars sorgbetynget mann» for å løfte stemningen. Like etter at han hadde sunget sangen ferdig for annen gang, stormet en mobb med svertede ansikter opp fengselstrappene. Hyrum Smith og Willard Richards presset seg straks opp mot døren for å hindre at den ble åpnet. Da de første skuddene kom gjennom døren, ble Hyrum truffet og drept. Mobben fortsatte å skyte og tvang hurtig riflene sine gjennom døråpningen. Eldste Taylor sto ved siden av døråpningen og brukte en tung spaserstokk til å skyve unna rifleløpene som pekte inn i rommet. «Det var et fryktelig skue,» skrev eldste Taylor. «Stikkflammer så tykke som armen min fór forbi meg da de skjøt, og … det så ut som den sikre død. Jeg husket at jeg følte det som om min siste time var kommet, men jeg vet ikke når jeg, i noen kritisk situasjon, har vært mer rolig, fattet, energisk og handlet mer prompte og målbevisst.» ¹⁵

Midt oppi alt dette sa profeten Joseph, som også hadde prøvd å avverge mobben, til eldste Taylor: «Riktig, bror Taylor, parer dem så godt du kan.»¹⁶ Dette var de siste ordene han hørte profeten si her på jorden.¹⁷ Eldste Taylor var klar over at de ikke kunne holde stillingen bak døren særlig lenge og løp mot vinduet. Idet han skulle hoppe ut, ble han truffet i venstre lår av et skudd som kom innenfra fengselet. Et øyeblikk lå han hjelpeløs i vinduskarmen og ville falt ut, men enda et skudd utenfra fengselet traff uret i brystlommen hans og dyttet ham inn i rommet igjen. I denne tilstanden prøvde eldste Taylor å krype inn under en seng i rommet. Mens han var i ferd med å gjøre det, ble han truffet tre ganger til. En kule traff ham litt under venstre kne og ble aldri fjernet. En annen boret seg inn i venstre håndflate. En tredje kule traff den kjøttrike delen av venstre hofte og blåste vekk mange centimeter med vev. Selv om eldste Taylor var hardt såret og hadde store smerter, overlevde han angrepet og ble senere fraktet hjem til Nauvoo av noen av de hellige.

Straks etter at eldste Taylor ble skutt, forsøkte også profeten Joseph å hoppe fra fengselsvinduet, men ble øyeblikkelig skutt og falt til bakken utenfor. Eldste Taylor skrev senere at da han fikk høre om profetens skjebne, fikk han «en tung, ensom, kvalmende følelse».¹⁸

Lære og pakter kapittel 135 inneholder en beretning om martyrdøden skrevet av eldste Taylor. Kapitlet gir ikke mange detaljer om hendelsen, men det tjener som et kraftfullt vitnesbyrd om profeten Joseph: «Joseph Smith, Herrens profet og seer, har utført mer, med unntagelse av Jesus selv, for menneskenes frelse i denne verden enn noe annet menneske som noensinne har levet… I dette liv var han stor, og han døde stor i Guds og i sitt folks øyne, og som de fleste av Herrens salvede i fordums tider, beseglet han sitt verk med sitt blod.»¹⁹

Troens forsvarer

Som medlem av De tolvs quorum viet eldste Taylor sin tid og sine talenter til å forkynne og forsvare evangeliet. Han var flink til å skrive og var redaktør for Times and Seasons, Wasp og Nauvoo Neighbor, alle Nauvoo-tidsskrifter. Senere, mens han presiderte over Kirken i den østlige delen av De forente stater, redigerte og utga han The Mormon, en ukentlig avis hjemmehørende i New York som presenterte Kirkens lære. Hans omfattende arbeider innbefatter to doktrinære utredninger, The Government of God (Guds styreform) og An Examination into and an Elucidation of the Great Principle of the Mediation and Atonement of Our Lord and Savior Jesus Christ (En undersøkelse og en utredning av vår Herre og Frelser Jesu Kristi mellomkomst og forsoning), (utgitt mens han var Kirkens president). Eldste Taylors skrive- og redigeringsferdigheter ga ham tittelen «Troens forsvarer» og «Sannhetens forkjemper» blant Kirkens medlemmer. President Brigham Young sa om eldste Taylor: «Jeg vil si at han har et av de skarpeste intellekter man kan finne hos noe menneske. Han er en sterk mann, han er en mektig mann… Han er en av de dyktigste redaktører som noensinne har skrevet.»²⁰

I tillegg til å forkynne evangeliet gjennom det skrevne ord, var han også på fire heltidsmisjoner: to i Storbritannia, en i Frankrike og Tyskland og en i New York. Sammenlagt utgjorde hans tjeneste som heltidsmisjonær over syv år. Selv om disse lange periodene borte fra hans kjære var et stort offer, vaklet han aldri i sin overbevisning om Herrens verk. I et brev til sin familie under en av sine misjoner skrev han: «Jeg er i min Mesters tjeneste. Jeg er en av Jehovahs sendemenn utsendt for å kunngjøre hans vilje til nasjonene. Jeg drar for å låse opp livets dør til en mektig nasjon, for å publisere for millioner livets, lysets, sannhetens, intelligensens og frelsens prinsipper, for å sprenge deres lenker, frigjøre de undertrykte, kreve tilbake de bortkomne, korrigere deres meninger, forbedre deres moral, frelse dem fra fornedrelse, ødeleggelse og elendighet og lede dem til lyset, livet, sannheten og celestial herlighet. Føler ikke deres ånder det samme som min? Jeg vet at de gjør det.»²¹

Ektemann og far

På tross av sine tidkrevende oppgaver i Kirkens tjeneste var John Taylor en oppmerksom og kjærlig ektemann og far. Han nøt tiden han kunne tilbringe med familien og benyttet ofte anledningen til både å være sammen med dem og undervise dem. Derfor var han høyt elsket av sin familie. Senere skrev sønnen Moses W. Taylor: «Han nøt så stor aktelse blant sine barn at å glede ham så ut til å være deres største ønske.»²²

I sin omgang med barna var John Taylor et eksempel på varme, vennlighet og god humor. Sønnen Ezra Oakley Taylor forteller følgende:

«Da jeg vokste opp, var det vanlig å avholde søndagens ettermiddagsmøter i Tabernaklet. Alle ble forventet å være der og senere kunne rapportere hvem som hadde holdt prekenen, hva den handlet om, hvem som holdt bønn og hvilke salmer som ble sunget. En søndag bestemte noen av oss at vi skulle skulke bare denne ene gangen og få en av våre venner til å gi oss de nødvendige opplysningene. Så kom familierådet, og ganske visst spurte far meg om prekenen og hvem som hadde holdt den. Min venn sa at han ikke kunne huske noe særlig, og jeg gjentok hans ord: ‹Å, det var en gammel skravlekopp, og jeg husker ikke hva han het, men det var jammen kjedelig.› Med et glimt i øyet sa far: ‹Den skravlekoppen var din far,› og fortsatte med rådsmøtet.»²³

Som apostel, og senere som Kirkens president, formante president Taylor om og om igjen de hellige til å elske og styrke sin familie. Han oppmuntret Kirkens medlemmer til å sette av en kveld hver uke til studium av evangeliet og moro sammen som familie, og han lovet dem «en fred og kjærlighet, renhet og glede, som ville gjøre hjemmelivet ideelt» hvis de trofast gjennomførte dette.²⁴

Hans presidium over Kirken

I de årene president Taylor ledet Kirken som president for De tolvs quorum og deretter som Kirkens president, fortsatte han å arbeide med energi og hengivenhet for å oppbygge de hellige.

Orden og rettskaffenhet i prestedømmet

En av hans mest betydningsfulle oppgaver som president gikk ut på å organisere prestedømmets quorumer og formane dem til å oppfylle sine plikter. Han instruerte biskoper til å avholde ukentlige prestedømsmøter i sine ward og rådet stavspresidenter til å avholde månedlige prestedømsmøter i staven. Eldste B. H. Roberts skrev: «Hvem husker ikke med hvilken oppriktighet og kraft han på konferanser og andre offentlige møter pleide å formane stavspresidenter og biskoper til å sette i orden prestedømmet og institusjoner de førte tilsyn med?»²⁵

I en åpenbaring gjennom president Taylor i oktober 1882 instruerte Herren de hellige, spesielt brødrene i prestedømmet, til å organisere seg og vandre i hellighet for ham. Følgende avsnitt er utdrag fra den åpenbaringen:

«Og la stavenes presidenter også rense seg, og prestedømsbærerne og folket i de stavene de presiderer over, og organisere prestedømmet i sine staver ifølge min lov, i alle dets forskjellige avdelinger, i høyrådene, i eldstenes quorumer og iblant biskopene og deres råd, og i prestenes quorumer, lærernes og diakonenes quorumer, slik at ethvert quorum kan organiseres fullt ut ifølge min kirkes orden…

Og la mitt prestedømme ydmyke seg fremfor meg, og ikke søke sin egen vilje, men min vilje; for hvis mitt prestedømme som jeg har utvalgt og kalt og begavet med deres forskjellige kalls ånd og gaver, og med dets myndighet, ikke anerkjenner meg, vil jeg ikke anerkjenne dem, sier Herren; for jeg vil æres og adlydes av mitt prestedømme.

Og da påkaller jeg mitt prestedømme og alt folket til å omvende seg fra alle sine synder og utilstrekkeligheter, fra sitt begjær og sin stolthet og egensindighet, og fra all sin ondskap hvorved de synder imot meg, og å søke med all ydmykhet å oppfylle min lov, som mitt prestedømme, mine hellige og mitt folk; og jeg påkaller familieoverhoder til å sette sine hus i stand ifølge Guds lov og å ivareta de forskjellige plikter og ansvar som henhører til det, og å rense seg selv for meg og å rense ut ondskapen fra sitt hus. Og jeg vil velsigne dere og gå med dere, sier Herren, og dere skal samles sammen på deres hellige steder der dere samler dere for å påkalle meg, og dere skal be om det som er riktig, og jeg vil høre deres bønner, og min ånd og kraft skal være med dere, og mine velsignelser skal hvile på dere, på deres familier, på deres hus og husfolk, på deres kveg, flokker og marker, deres frukthager og vingårder og på alt som henhører til dere; og dere skal være mitt folk og jeg vil være deres Gud.»²⁶

Fullkommengjør de hellige

For å øke de helliges forståelse av og overbevisning om evangeliet fastsatte president Taylor kvartalsvise stavskonferanser over hele Kirken. Så sant det var mulig, var han selv til stede på konferansene. Var han forhindret, sendte han et medlem av De tolvs quorum. Med referanse til denne praksisen skrev eldste B. H. Roberts i De sytti: «De hellige mottok mye undervisning og belæring fra apostlene, kanskje mer enn på noe tidligere tidspunkt i Kirkens historie. Resultatet var en stor åndelig oppvåkning blant de hellige.»²⁷ En annen betydningsfull begivenhet som fant sted tidlig i hans president-periode, var den formelle organiseringen av Primærforeningen i 1878 for å undervise Kirkens barn mer effektivt. President Taylor fortsatte også å legge vekt på betydningen av misjonærarbeid, og antallet eldster som ble sendt ut for å forkynne evangeliet, økte.

I sine mange avhandlinger fortsatte president Taylor å formane de hellige til å ivareta sine plikter på alle livets områder, enten som familiemedlemmer, medlemmer av Kirken, naboer eller borgere. Han lærte de hellige at hvis de ville være lydige og sette sin lit til Herren, ville de ikke ha noe å frykte. Han lærte dem at «Gud vil være på Israels side hvis Israel vil være på det rettes side».²⁸

Til forsvar for frihet

Men uansett hvor sterk president Taylors overbevisning var, respekterte han alltid og gjorde seg til talsmann for den enkeltes frihet. Under sine år som apostel i Nauvoo ble han kalt «Frihetens forkjemper», og som Kirkens president fortsatte han å fortjene denne tittelen. På en tid da de siste-dagers-hellige utgjorde en overveldende majoritet i Utah, tok president Taylor gjentatte ganger til orde for religionsfrihet og samvittighetsfrihet for alle. Han uttalte: «Iblant har vi negative følelser mot mennesker som ikke tenker som oss. De har rett til å tenke som de vil, og det har også vi. Så hvis et menneske ikke tror det samme som jeg gjør, angår det ikke meg. Og hvis jeg ikke tror det samme som vedkommende gjør, angår det ikke vedkommende. Ville dere beskyttet et menneske som ikke trodde det samme som dere gjør? Ja, til siste tøddel! Vedkommende fortjener den samme rettferdighet som jeg gjør, og så venter jeg at også mine rettigheter beskyttes.»²⁹

For president Taylor var viktigheten av frihet også noe som gjaldt innenfor Kirken. I råd oppmuntret han alltid medlemmene til å ytre sin mening åpent. Selv om han fullt ut forsto viktigheten av enhet, mente han at det er gjennom frihet man oppnår sann enhet.

En tid med prøvelser

Omstendighetene de hellige levde under i De forente stater, viste seg å bli en utfordring vis-a-vis denne frihetskjærligheten. Under Herrens rettledning hadde de hellige praktisert flergifte i Kirken siden Joseph Smiths dager i Nauvoo. I løpet av 1860- og 1870-årene innførte De forente staters regjering lover som erklærte flergifte for ulovlig og nektet Utah-territoriet og dets innbyggere delstatsstatus og andre rettigheter. Kirken var overbevist om at dette var brudd på religionsfriheten som omtales i grunnloven, og brukte sin innflytelse for å få saken tatt opp for De forente staters høyesterett. I 1879, bare to år etter at president Taylor hadde påtatt seg ledelsen av Kirken, opprettholdt De forente staters høyesterett den føderale regjeringens anti-polygamilov av 1862. I 1882 og igjen i 1887 vedtok De forente staters kongress flere lover som tillot den føderale regjeringen å frata Kirken dens status som uavhengig organisasjon og konfiskere alle Kirkens eiendommer utover 50 000 dollar (som innbefattet fire templer på forskjellige byggestadier, Tabernaklet, møtehus og mange andre eiendeler). Disse lovene hadde til hensikt å frata Kirkens medlemmer sivile rettigheter, inkludert stemmeretten. Denne utviklingen åpnet juridisk sett for muligheten til å saksøke siste-dagers-hellige som praktiserte flergifte. Kirken fortsatte å appellere til rettsvesenet, men til ingen nytte.

Midt oppe i den økende uroen rundt polygami-saken ble president Taylor informert om at myndighetene hadde planer om å arrestere ham snart. Han hadde utnyttet alle muligheter til å appellere og måtte nå bestemme seg for om han skulle adlyde Gud eller mennesker. I sin siste offentlige tale fortalte han de hellige: «Jeg kan ikke som en hederlig mann trosse min Gud … og trampe disse hellige og evige forpliktelser under føttene, disse som Gud har gitt meg, og som når langt inn i evighetene som kommer.»³⁰ Fra den dagen han holdt denne talen og til sin dødsdag nesten to og et halvt år senere, skjulte han seg på forskjellige steder i Utah. Istedenfor å gå imot Herrens instruksjon angående flergifte, valgte president Taylor å gå i dekning for å kunne adlyde Herren og forhåpentligvis dempe forfølgelsen av Kirken. Eldste B. H. Roberts skrev: «Da president Taylor trakk seg bort fra offentlighetens lys om kvelden den 1. februar 1885, var det ikke av hensyn til sin personlige sikkerhet, eller makelighet eller komfort, men for det offentlige gode og i fredens interesse.»³¹

Selv om president Taylor ikke lenger var i offentlighetens lys, fortsatte han å fungere som Kirkens leder gjennom brev og muntlige instrukser til betrodde medarbeidere. Men isolasjonen, adskillelsen fra familie og venner og stresset forbundet med hans plikter, begynte å ta på. Tidlig i 1887 begynte helsen å skrante. I flere måneder trosset han sykdommen og fortalte andre at han snart ville bli bra, men i juli ble det åpenbart at han var alvorlig syk. Om kvelden den 25. juli 1887 døde president Taylor fredfullt hjemme hos Thomas Roueché i Kaysville, Utah.

Hyllest til president Taylor

Noen av de mest passende beskrivelser av John Taylors virke ble gitt av dem som arbeidet sammen med ham og ble undervist av ham. Eldste Franklin D. Richards i De tolvs quorum talte i president Taylors begravelse og sa: «President Taylor var en mann som var modig og dristig i sannhetens tjeneste. Han eide ikke frykt… Da han og jeg var på misjon i Europa sammen, arbeidet han i Frankrike… Han arbeidet flittig i det området, og en gang slo flere geistlige [eller prester] seg sammen for å knekke dette kjetteriet, som de kalte det. Med den djervhet som alltid karakteriserte ham, gikk president Taylor med på å møte en hel gjeng av dem… Han sto imot dem og bragte sannheten frem.»³²

Eldste Daniel H. Wells, som var rådgiver for Brigham Young, omtalte president Taylor på følgende måte: «Han levde et fryktløst, edelt og gudlignende liv. La dem som fortsatt lever, søke å etterligne hans edle eksempel… Han har vært de menneskelige rettigheters forkjemper, frihetens og sannhetens forkjemper. Han har levd et edelt, utbytterikt liv, fullt av ære og anerkjennelse for ham selv og familien, til glede for folket og herlighet for Gud. Det gleder meg å bære dette vitnesbyrdet om president Taylors trofasthet og hengivenhet, om hans integritet overfor Gud og hans kjærlighet til folket.»³³

Angus M. Cannon, president for Salt Lake stav, var siste taler i president Taylors begravelse og ga følgende hedrende omtale av den mannen som hadde tilbragt så mange år med å etablere Guds rike: «Han slipper å lide mer. Han sover i Gud, og jeg ser for meg den himmelporten han har gått inn gjennom… Bror Taylor tok det vitnesbyrdet som Joseph ga ham, som Jesus meddelte Joseph, som Gud befalte Joseph å lytte til fra hans elskede Sønn, og han bar det budskapet til fremmede land, og fikk våre hjerter til å dirre da vi hørte de ord han der uttalte. Jeg sier at den glede president Taylor opplever sammen med sine medarbeidere bak sløret, omringet av Jesu Kristi apostler, er stor.»³⁴