Læresetninger fra Kirkens presidenter
Kapittel 5: Jesu Kristi altomfattende forsoning


Kapittel 5

Jesu Kristi altomfattende forsoning

Mennesket kan, på grunnlag av det det selv kan gjøre eller makte, bare opphøye seg selv til et menneskes verdighet og kapasitet, og derfor trengtes det en Guds forsoning før det kunne opphøyes.1

Fra John Taylors liv

På et søndagsmøte sammen med Kirkens medlemmer talte eldste John Taylor om den glede han fant i å grunne over Jesu Kristi forsoning: «Jeg nyter å være sammen med de hellige. Jeg liker å bryte brødet sammen med dem til minne om vår Herre og Frelser Jesu Kristi sønderbrutte legeme, og drikke av kalken til minne om hans utgytte blod. For så å reflektere over assosiasjonene som er knyttet til det: Vårt forhold til Gud gjennom vår Herre Jesus Kristus. Vårt forhold til hverandre som lemmer av Kristi legeme, og våre håp knyttet til fremtiden. Vår Herre Jesu Kristi annet komme, da, etter det vi forstår, han vil binde opp om seg og tjene oss, og vi skal spise brød og drikke vin med ham i hans Faders rike. Jeg liker å reflektere over alle disse ting og tusen andre ting som har å gjøre med Guds helliges frelse, lykke og opphøyelse i denne verden og i den kommende verden.»2

John Taylors læresetninger

Jesus inngikk en pakt om å oppfylle Faderens plan ved å sone for verdens synder

I rådet i himlene ble planen som skulle iverksettes med hensyn til Guds sønner som da var ånder og ennå ikke hadde fått legemer, nøye vurdert. For når det gjaldt verdens skapelse og det å plassere mennesker på den, der de kunne motta tabernakler og i de tabernaklene adlyde livets lover, og med dem bli opphøyet blant gudene, har vi fått lære at da «jublet alle morgenstjerner, og alle Guds sønner ropte av fryd» [Job 38:7]. Spørsmålet som da dukket opp, var: hvordan og basert på hvilket prinsipp skulle Guds sønners frelse, opphøyelse og evige herlighet tilveiebringes?

Det er innlysende at visse planer var blitt foreslått og drøftet i det rådet, og at etter at de prinsippene var blitt drøftet til fulle og erklæringen om Faderens vilje vedrørende hans plan var fremlagt, så kom Lucifer frem for Faderen med en egen plan og sa: «Se; her er jeg, send meg. Jeg vil være din sønn, og jeg vil forløse hele menneskeslekten så ikke en eneste sjel går tapt, og jeg vil visselig gjøre det. Gi meg derfor din ære.» [Se Moses 4:1.] Men Jesus sa da han hørte uttalelsen fra Lucifer: «Fader, din vilje skje, og herligheten være din evindelig.» [Moses 4:2.]

Fra disse uttalelsene fra en høyt elsket Sønn må vi naturligvis trekke den slutning at Faderen hadde gjort kjent sin vilje under drøftelsen av denne saken og videre hadde lagt frem sin plan når det gjelder disse ting, og alt hans høyt elskede Sønn ønsket å gjøre, var å gjennomføre sin Faders vilje slik den åpenbart var blitt forklart. Han ønsket også at herligheten skulle tilkomme hans Fader som, fordi han var Gud Faderen og planens opphavsmann og formgiver, hadde rett til all æren og herligheten.

Men Lucifer ønsket … å gå imot Faderens vilje, og søkte overmodig å frarøve mennesket dets handlefrihet, og derved gjøre det til en trell og plassere det i en stilling der det var umulig for mennesket å oppnå den opphøyelsen som Gud hadde tiltenkt mennesket, gjennom lydighet mot loven som han hadde antydet… Hvis mennesket ikke hadde hatt evnen til å velge, eller hvis det var blitt fratatt denne retten, kunne det ikke blitt fristet av djevelen eller av noen annen makt, for hvis Guds vilje hadde rådet og blitt iverksatt uten menneskets handlinger eller evne til å velge, ville det vært umulig for det å gjøre noe galt, for det ville vært berøvet evnen til å ta det gale valget. Det var i denne stilling Satan ønsket å plassere ikke bare åndene i himlene, men også menneskeheten på jorden. Og Satan sa: «Jeg vil visselig frelse hver eneste en av dem. Gi meg derfor din ære.»3

[Satans] plan … ble avvist som stridende mot Guds, hans Faders råd. Den høyt elskede Sønnen henvendte seg så til Faderen, og istedenfor å foreslå en egen plan, fordi han kjente sin Faders vilje, sa han: «Din vilje skje. Jeg vil iverksette dine planer, og fordi mennesket vil falle, vil jeg ofre meg selv som forsoning ifølge din vilje, o Gud. Jeg ønsker heller ikke din ære, men herligheten være din.» [Se Moses 4:2.] Og en pakt ble inngått mellom ham og hans Fader, der han gikk med på å sone for verdens synder, og han ble således, som uttalt, lammet som var slaktet fra verdens grunnleggelse av [se Moses 7:47].4

Vi trenger forsoningen for å overvinne fallets følger

Hvis mennesket fikk sin frie vilje og ble gjenstand for fristelsens makt, kjødets svakhet, verdens tillokkelser og mørkets krefter, ble det gjort klart at mennesket nødvendigvis måtte falle, og i en fallen tilstand kunne det ikke forløse seg selv. Ifølge en evig rettferdighetslov ville det derfor være nødvendig med en uendelig, sonende forløsning for å frelse mennesket, redde det fra følgene og den ødeleggende effekten av fallet, og plassere det i en tilstand der det igjen kunne nyte Guds gunst i overensstemmelse med rettferdighetens og barmhjertighetens evige lover, og finne veien tilbake til Faderens nærhet…

Og derfor, som Jesus selv sa: «Så står skrevet, at Messias måtte lide og oppstå fra de døde den tredje dag, og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av.» [Lukas 24:46–47.]5

Etter Guds effektive styring og ifølge Den allmektiges plan ble det bestemt at mennesket skulle underlegges en lov som var enkel i seg selv, men hvis test var ledsaget av de alvorligste konsekvenser. Å holde loven ville sikre evig liv, og straffen for brudd mot loven var døden… Hvis loven ikke var blitt brutt [i og med fallet], ville mennesket levd. Men ville mennesket i den tilstanden vært i stand til å forevige sin art og slik oppfylt Guds plan om å skape tabernakler for åndene som var blitt skapt i åndeverdenen? Og videre, ville de trengt en mellommann som skulle fungere som forsoning [eller soningsoffer] for brudd på denne lov, noe som ut fra omstendighetene ser ut til å ha vært meningen, eller kunne menneskets evige forøkelse og forevigelse ha fortsatt, og dets opphøyelse til Guddommen latt seg oppnå uten Guds Sønns forsoning og offer?6

Hadde det ikke vært for Jesu Kristi forsoning, for hans offer, ville hele den menneskelige familie måttet ligge i graven i evighet uten noe håp. Men Gud har gjennom Herren Jesu Kristi forsoning sørget for middelet hvorved vi igjen kan plasseres i Faderens nærhet, for sammen med ham å ta del blant gudene i de evige verdener. Han har sørget for det og har også sørget for oppstandelsen. Han kalte seg oppstandelsen og livet. Han sa: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.» (Joh. 11:25.) Med tid og stunder vil gravene bli åpnet, og de døde skal høre Guds Sønns røst, og de skal komme frem, de som har gjort godt, i de rettferdiges oppstandelse, og de som har gjort ondt, i de urettferdiges oppstandelse.7

For å iverksette forsoningen påtok Jesus Kristus seg våre synder og led døden i kjødet

Vi har lært at «uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt» [Hebr. 9:22]. Dette er utenfor vår fatteevne. Jesus måtte ta bort synd ved å ofre seg selv, en rettferdig for urettferdige… Fordi han personlig bar alles synder og sonet for dem ved å ofre seg selv, ble vekten og smerten av tidsaldre og generasjoner lagt på ham, den ubeskrivelige smerten som fulgte av denne store offerforsoning der han bar verdens synder, og han led personlig konsekvensene av at mennesket hadde brutt en av Guds evige lover. Derav kom hans dype sorg, hans ubeskrivelige kval, hans overveldende pine, alt opplevd fordi han underkastet seg … kravene forbundet med en ubrytelig lov.

Guds Sønns lidelse var ikke bare det å lide en personlig død. For da han stilte seg selv i den stillingen han gjorde da han sonet for verdens synder, bar han vekten, ansvaret og byrden fra alle menneskers synder, noe som for oss er ufattelig. Det står at «Herren, eders Forløser, led døden i kjødet. Han led alle menneskers pine» [se L&p 18:11], og Jesaja sier: «Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret,» og videre: «Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham.» Og: «Han uttømte sin sjel til døden og ble regnet blant overtredere – han som bar manges synd.» [Se Jesaja 53:4, 6, 12.] Eller, som det står i 2. Nephi: «For se, han lider alle menneskers smerter, ja, hver levende skapnings smerter, både menns, kvinners og barns som tilhører Adams slekt» [2. Nephi 9:21], mens det står i Mosiah: «Se, han skal gjennomgå alle fristelser og legemlige smerter, sult, tørst og utmattelse, endog mer enn et menneske kan tåle, uten at det forvolder døden, for se, det kommer blod fra hver pore, så stor skal hans angst være for hans folks ugudelighet og avskyelighet.» [Se Mosiah 3:7.] …

… Som Gud steg han ned under alt og underkastet seg mennesket i menneskets falne tilstand. Som menneske kjempet han med alle omstendigheter som er knyttet til hans lidelser i verden. Salvet med gledens olje fremfor sine medbrødre kjempet han med og overvant menneskers og djevlers krefter, både verdens og helvetes, og støttet av Guddommens overlegne makt overvant han døden, helvete og graven og oppsto i triumf som Guds Sønn, den evige Fader, Messias, Fredsfyrsten, Forløseren, verdens Frelser, etter å ha avsluttet og fullendt arbeidet som hørte inn under forsoningen og som hans Fader hadde gitt ham i oppdrag å utføre som Guds Sønn og Menneskesønnen. Som Menneskesønnen utholdt han alt det som var mulig for kjøtt og blod å utholde. Som Guds Sønn triumferte han over alt og steg opp til Guds høyre hånd for alltid.8

Frelseren blir således herre over situasjonen. Gjelden er betalt, forsoningen utført, pakten oppfylt, rettferdigheten tilfredsstilt, Guds vilje utført, og all makt er nå lagt i Guds Sønns hender – oppstandelsens makt, forsoningens makt, frelsens makt, makt til å forordne lover for å utføre og fullføre denne planen. Slik blir liv og udødelighet bragt frem i lyset, evangeliet blir presentert og han blir det evige livs og opphøyelsens opphavsmann. Han er Forløseren, Han som muliggjør oppstandelsen, menneskets og verdens Frelser…

Planen, opplegget, avtalen, pakten ble vedtatt, inngått og akseptert før verdens grunnvoll ble lagt. Den ble bebudet ved offer og ble iverksatt og fullbyrdet på korset.

Fordi han er mellommannen mellom Gud og mennesket, får han retten til å bestemme og styre på jorden og i himmelen for de levende og for de døde, for fortiden, nåtiden og fremtiden, vedrørende menneskets forhold til verden eller til himlene, i tid eller evighet, vår frelses høvding, den apostel og yppersteprest som vi bekjenner, Herren og livets Giver.

Blir rettferdigheten krenket? Nei, den blir tilfredsstilt, gjelden er betalt. Blir rettferdigheten tilsidesatt? Nei, dette er en rettferdig handling. Alle krav blir innfridd. Blir dommen krenket? Nei. Dens krav blir oppfylt. Triumferer barmhjertigheten? Nei. Den fordrer bare sine egne. Rettferdighet, dom, barmhjertighet og sannhet forenes som guddommelighetens kjennetegn. «Nåde og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred kysse hverandre. » [Se Salmene 85:11.] Rettferd og dom triumferer på linje med barmhjertighet og fred. Alle guddommelighetens egenskaper er bragt i harmoni i og med denne store, betydningsfulle, rettferdige, barmhjertige og fortjenstfulle handling.9

Jesus Kristus var den eneste som kunne gjennomføre forsoningen

Man kan spørre her hva forskjellen er mellom Guds Sønn som Guds Sønn, Forløseren, og dem som tror på ham og mottar evangeliets velsignelser.

En ting, ifølge det vi leser, er at Faderen ga ham kraft til å ha liv i seg selv: «For likesom Faderen har liv i seg selv, slik har han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv.» [Joh. 5:26.] Og videre hadde han kraft, da hele menneskeheten hadde mistet sitt liv, til å gi dem livet tilbake. Og derfor er han oppstandelsen og livet, en kraft som ingen andre er i besittelse av.

En annen forskjell er at siden han hadde liv i seg selv, hadde han også makt, som han sa, til å legge ned sitt liv og ta det igjen. Også denne makt ble gitt ham av Faderen. Dette er også en makt som ingen annen på jorden er i besittelse av.

Videre er han avglansen av sin Faders herlighet og det uttrykte bilde av hans person. Og han gjør det han ser Faderen gjøre, mens vi bare gjør det vi får tillatelse og kraft av ham til å gjøre.

Han er Den utvalgte og en av presidentskapet i himmelen og på jorden. Og i ham dveler Guddommens fylde legemlig sett, noe som ikke kan sies om oss når det gjelder noe av dette.

En annen ting er at all makt er gitt ham i himmelen og på jorden, noe ingen på jorden kan si.

Det står også at Lucifer var før Adam. Det var også Jesus. Og Adam, så vel som alle andre troende, ble befalt å gjøre alt han gjorde, i Sønnens navn, og å påkalle Gud i hans navn for alltid. Denne ære gjelder ikke for noe menneske på jorden.

Siden han har et så nært forhold til Faderen, virker det som han har en stilling som ingen annen har. Han omtales som hans høyt elskede Sønn, som Faderens enbårne. Betyr ikke dette den enbårne i kjødet? Hvis han var den førstefødte og lydig mot Faderens lover, har han da ikke arvet retten til å være Guds representant, verdens Frelser og Forløser? Og var det ikke hans unike rett og privilegium som den førstefødte, Gud den evige Faders rettmessige arving, å stå frem, iverksette og gjennomføre sin himmelske Faders planer når det gjaldt menneskets forløsning, frelse og opphøyelse? Og fordi han var uten synd (noe ingen annen på jorden var), påtok han seg oppgaven som Frelser og Forløser, noe som rettmessig tilkom ham som den førstefødte. Og virker det ikke rimelig at siden han fikk sitt legeme beredt på en spesiell måte, og siden han var Guds avkom, både i legeme og ånd, at han hadde fortrinnsrett til stillingen som Guds Sønn, eller i Guds sted, og var Gud, og således den best egnede og eneste person som var i stand til å foreta en uendelig forsoning?…

… Selv om andre kan være Guds sønner gjennom ham, var det nødvendig med hans legeme, hans oppfyllelse av loven, ofringen av det legemet i forsoningen, før noen av disse andre, som også var Guds sønner ved fødsel i åndeverdenen, kunne oppnå stillingen som Guds sønner slik han var, og bare gjennom hans mellomkomst og forsoning. Slik at bare i ham og ved ham og gjennom ham, gjennom adopsjonens prinsipp, kunne vi oppnå den stilling som omtales av Johannes: «Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbaret hva vi skal bli! Vi vet at når han åpenbares, da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som han er.» Slik gjorde hans forsoning det mulig for oss å oppnå opphøyelse, noe vi ikke kunne oppnådd uten.10

Forslag til studium og drøftelse

  • Da vi fikk høre om vår himmelske Faders plan – med Jesus som vår Frelser – «jublet alle morgenstjerner, og alle Guds sønner ropte av fryd» (Job 38:7). Hvorfor tror du at vi ble så glade?

  • Satan foreslo å frata menneskeheten evnen til å velge, men vår himmelske Fader avviste forslaget. Hvorfor må vi ha evne til å velge for å oppnå opphøyelse? (Se også L&p 29:39–44.)

  • Hva kan vi lære av Frelserens respons på vår himmelske Faders vilje i det store råd i himmelen?

  • På grunn av Adam og Evas fall er alle mennesker underlagt fysisk død og åndelig død, eller adskillelse fra Gud. Hva gjorde Frelseren for å overvinne fallets følger?

  • Hva ville blitt hele menneskehetens skjebne uten forsoningen? (Se også 2. Nephi 9:6–10.)

  • Hvorfor var Jesus Kristus den eneste som kunne gjennomføre forsoningen?

  • Hvordan føler du deg når du grunner over Frelserens forsoningsoffer? Hvordan kan kunnskap om forsoningen gi håp og forsikring i vårt daglige liv?

Aktuelle skriftsteder: Joh. 5:26, Hebr. 1:1–3, 2. Nephi 2:6–8, 25–29, 3. Nephi 11:10–11, L&p 19:15–19, Abraham 3:24–28

Noter

  1. The Mediation and Atonement (1882), s. 133.

  2. Deseret News (Weekly), 15. jan. 1873, s. 760.

  3. The Mediation and Atonement, s. 93-94, avsnittinndeling endret.

  4. The Mediation and Atonement, s. 97.

  5. The Mediation and Atonement, s. 96–97.

  6. The Mediation and Atonement, s. 128–129, avsnittinndeling endret.

  7. The Gospel Kingdom, red. G. Homer Durham (1943), s. 118.

  8. The Mediation and Atonement, s. 149–151.

  9. The Mediation and Atonement, s. 171–172.

  10. The Mediation and Atonement, s. 135–138.

Bilde
Savior in Gethsemane

Vår Frelser Jesus Kristus «bar vekten, ansvaret og byrden av alle menneskers synder, noe som for oss er ufattelig.»

Skriv ut