Kapittel 6

Forsoningens kraft for oss personlig

Gjennom den store forsoning, Guds Sønns sonoffer, er det gjort mulig for mennesket å bli forløst, gjenreist, å oppstå og bli opphøyd til den høye stilling som er tiltenkt det i skapelsen.¹

Fra John Taylors liv

President John Taylor underviste ofte om virkningen av Jesu Kristi forsoning for hele menneskeheten. Han snakket også om gleden han opplevde personlig når han grunnet på den nåde som ligger i forsoningen. «Jeg fryder meg over at vi har en Frelser som elsket oss så høyt at han sto frem og forløste oss,» sa han, «og jeg fryder meg over at vi har en Frelser som ennå ser frem til verdens forløsning.»²

Kort tid før sin død skrev president Taylor følgende til sine familiemedlemmer, idet han uttrykte det håp han hadde ved forsoningen:

«Jeg ber til Gud den evige Fader om at vi, når vi har avsluttet vår prøvestand her, kan fremstilles for Herren uten feil og lyte, som rene og ærbare representanter for Kirken og Guds rike på jorden, og så arve en celestial herlighet i vår Guds rike og nyte evig lykke med de rene og rettskafne i det rike hvor det alltid er dag, ved hjelp av Herren Jesu Kristi fortjeneste og forsoning, i verdener uten ende.»³

John Taylors læresetninger

Gjennom Jesu Kristi forsoning vil hele menneskeheten oppstå

Det blir nå vår plikt å spørre … hva som ble oppnådd ved forsoningen.

Først oppstandelsen. Straffen for lovbruddet i Adams dager var døden, og døden er noe alle må gjennom. Herrens ord var: «For den dag du eter av det, skal du visselig dø.» [1. Mos. 2:17, se også Moses 3:17.] Jesu Kristi forsoning tilveiebragte oppstandelsen fra de døde og gjenopprettet livet. Derfor sa Jesus: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør» [Joh. 11:25], og Jesus selv ble førstegrøden av de hensovede.

Det neste spørsmålet som dukker opp, er hvor langt dette prinsippet strekker seg og hvem det gjelder. Det omfatter hele den menneskelige familie, alle mennesker av enhver nasjon.⁴

Alle må komme frem fra graven før eller siden, i de samme tabernakler som de hadde mens de bodde på jorden. Det vil bli akkurat slik Esekiel beskrev det, at ben nærmer seg sitt ben, og kjøtt og sener vil dekke skjelettet, og på Herrens befaling vil ånd komme inn i legemet, og vi skal bli, mange av oss, et under for oss selv [se Esekiel 37:1–14].

Jeg hørte Joseph Smith si da han lagde en grav i Nauvoo, at han ventet at når tiden kom da graven skulle revne, så ville han oppstå og omfavne sin far og mor og håndhilse på sine venner. Det var hans skriftlige ønske at når han døde, så skulle noen gode venner sørge for at han ble gravlagt nær sine nærmeste venner, slik at når de og han oppsto i den første oppstandelses morgen, kunne han omfavne dem og si: «Min far! Min mor!»

Så fortrøstningsfullt for dem som må sørge over tapet av kjære venner i døden, å vite at vi skal omgås dem igjen! Så oppmuntrende for alle som lever ifølge den åpenbarte sannhetens prinsipper, kanskje spesielt for dem hvis liv nesten er over og som har strevd og holdt ut til enden, å vite at vi snart skal bryte gravens barrierer og tre frem som levende og udødelige sjeler, for å nyte samværet med våre sanne og betrodde venner, og at vi aldri mer skal smake døden, og avslutte arbeidet Faderen har gitt oss i oppdrag å utføre!⁵

Forsoningen gjør de trofaste i stand til å overvinne åndelig død og oppnå opphøyelse

Guds plan når det gjelder mennesket, var at det skulle falle, og når det hadde falt og oppnådd kunnskap om godt og ondt (denne kunnskap kunne det ikke oppnådd uten å plassere seg i denne stillingen), ble det nødvendig at det fikk vite om forsoningen og forløsningen som skulle tilveiebringes gjennom Jesu Kristi mellomkomst.⁶

Hvordan og på hvilken måte nyter menneskene godt av forsoningen og oppstandelsen? I dette: at forsoningen som har gitt mennesket tilbake dets tidligere stilling hos Herren, har plassert det i en stilling der det er mulig for det å oppnå den opphøyelsen og herligheten som det ville vært umulig å oppnå uten den, ja, å bli en Guds sønn gjennom adopsjon. Og når mennesket er sønn, er det derved en Guds arving og en medarving med Jesus Kristus [se Romerne 8:16–17], og siden Kristus seiret, har han gjort det mulig for dem som tror på ham, å seire, og slik han har rett til å arve sin Faders herlighet som han hadde med ham før verden var til, med sitt oppstandne legeme, kan vi gjennom adopsjon seire og sitte ned med ham på hans trone, slik han har seiret og satt seg ned på sin Faders trone…

… Gjennom hans forsoning tar de som tror på Kristus og adlyder hans lov, del i hans herlighet og opphøyelse og er Guddommens arvinger, mens de som ikke adlyder hans lov, ikke kan arve denne opphøyelse, selv om de oppstår. De står opp fra de døde, men kan ikke arve en celestial herlighet uten å være lydig mot en celestial lov… Jesus sa: «Så står skrevet, at Messias måtte lide og oppstå fra de døde den tredje dag, og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av.» [Lukas 24:46–47.]⁷

Forsoningen forløser små barn og dem som dør uten kunnskap om evangeliet

Forløseren selv sa til sine disipler mens han var i kjødet … : «La de små barn komme til meg og hindre dem ikke, for Guds rike hører slike til! Sannelig sier jeg dere: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal slett ikke komme inn i det!» [Lukas 18:16–17.] Og etter sin korsfestelse og oppstandelse gjentok han denne samme formaningen til sine nephittiske disipler: «Og igjen sier jeg eder at I må omvende eder, bli døpt i mitt navn og bli som et lite barn, ellers kan I på ingen måte arve Guds rike.» [3. Nephi 11:38.]

Uten Adams overtredelse kunne de barna ikke eksistert. Gjennom forsoningen plasseres de i en frelsestilstand uten at de selv behøvde å gjøre noe for det. Dette omfatter, ifølge statistikeres mening, mer enn halvparten av den menneskelige familie, hvis frelse utelukkende kan tilskrives Frelserens mellomkomst og forsoning. Således påtok Jesus seg på en ufattelig, uforståelig måte, slik det står skrevet at annet sted, det ansvaret som naturlig ville falt på Adams skuldre, men som bare kunne oppnås ved hans mellomkomst, og ved at han påtok seg deres sorger, påtok seg deres ansvar og bar deres overtredelser eller synder.

På en måte som for oss er ubegripelig og uforklarlig, bar han vekten av hele verdens synder, ikke bare Adams, men hans etterkommeres. Og ved å gjøre det åpnet han himmelens rike, ikke bare for alle troende og alle som adlød Guds lov, men for mer enn halvparten av den menneskelige familie som dør før de når manns modenhet, så vel som for hedningen som har dødd uten loven og som gjennom hans mellomkomst vil oppstå uten loven og dømmes uten loven, og slik tar de del ifølge sin kapasitet, sine gjerninger og sin verdi i hans forsonings velsignelser.⁸

Fordi vår Frelser «har medlidenhet med oss i vår skrøpelighet», kan han fullt ut forstå våre prøvelser

Det var nødvendig at vår Frelser skulle fristes på alle måter da han var på jorden, slik vi blir det, og «ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet» [Hebreerne 4:15] for å forstå menneskenaturens falne tilstand og dens svakheter, dens styrke, fullkommenheter og ufullkommenheter. Siden han lyktes i det han kom til verden for å gjøre, og slet med menneskers hykleri, korrupsjon, svakhet og dårskap, og sto overfor fristelser og prøvelser i alle dens former og overvant dem, er han blitt en «trofast yppersteprest» [Hebreerne 2:17] som går i forbønn for oss i sin Faders evige rike.

Han vet hvordan han skal vurdere og verdsette den menneskelige natur, for han ble plassert i den samme stillingen som oss og vet hvordan han skal tåle våre svakheter og ufullkommenheter, og kan fullt ut forstå dybden, kraften og styrken i de lidelser og prøvelser som mennesker må takle i denne verden. Derfor kan han, med forståelse og gjennom egen erfaring, tåle dem.⁹

Evangeliets første prinsipper og ordinanser er nødvendige for at vi skal motta alle forsoningens velsignelser

Når vi har merket oss de store velsignelser, privilegier, krefter og opphøyelser som er innenfor menneskets rekkevidde, gjennom Jesu Kristi forsoning, blir det dernest vår plikt å spørre hva som kreves for at mennesket skal kunne oppnå dem…

De betingelser som stilles den menneskelige familie hvis de vil oppnå den høye opphøyelse som forsoningen gjør det mulig for dem å oppnå, er: Først, tro på Gud som vår Fader og den store overlegne Hersker i universet, i hvis hender den menneskelige families fremtid ligger, og i hvem vi lever og rører oss og er til. Og på hans Sønn Jesus Kristus, som lammet som ble slaktet før jordens grunnvoll ble lagt, som den store mellommann og det store sonoffer som Faderen har tilveiebragt før skapelsen, og fullbyrdet ved at han ofret seg selv på korset. For «så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv» [Joh. 3:16]. Eller, for å bruke nephitten kong Benjamins ord:

«Tro på Gud, tro at han er til, og at han skapte alle ting både i himmelen og på jorden. Tro at han har all visdom og all makt både i himmelen og på jorden. Tro at mennesket ikke fatter alt det Herren fatter.» [Mosiah 4:9.]

Eller som Paulus skriver: «For den som trer frem for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.» [Hebreerne 11:6.]

Det andre prinsippet i frelsens evangelium er omvendelse. Det er en oppriktig bedrøvelse etter Guds sinn og forsaking av synd, kombinert med hjertets fulle oppriktighet når det gjelder å holde Guds bud. Som det er skrevet av profeten Jesaja: «Den ugudelige må forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg til Herren, så skal han forbarme seg over ham, og til vår Gud, for han vil gjerne forlate alt.» [Jesaja 55:7.] Og for å sitere fra Mormons bok:

«Og videre, tro at I må omvende eder fra eders synder, forsake dem og ydmyke eder for Gud og be i hjertets oppriktighet at han skal tilgi eder, og hvis I tror alt dette, se til at I gjør det.» [Mosiah 4:10.]

For det tredje, dåp til syndenes forlatelse, for våre personlige overtredelser som ved dette middel som er skaffet til veie ved guddommelig nåde, er utslettet på grunn av forsoningen. For å bruke Paulus’ ord: «Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv. For er vi blitt forenet med ham ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik hans oppstandelse.» [Romerne 6:4–5.]

Deretter: Mottakelse av Den hellige ånd ved håndspåleggelse av dem som har mottatt det hellige prestedømmet og som er behørig bemyndiget, ordinert og gitt fullmakt til å meddele denne velsignelsen. Slik talte Peter på pinsefestens dag:

«Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave. For løftet tilhører dere og deres barn, og alle dem som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller til seg.» [Ap. gj. 2:38–39.]

Dette er de innledende eller første prinsippene i vår Herre og Frelser Jesu Kristi evige, uforanderlige evangelium, som er og har vært det samme for alle mennesker, blant alle nasjoner, til alle tider, når som helst og hvor som helst det er blitt forkynt ved himmelens myndighet. Derfor leser vi: Det ble «prediket fra begynnelsen av, og det ble forkynt av hellige engler, utsendt fra Guds nærvær, og ved hans egen røst og ved Den hellige ånds gave. Og således ble alle ting bekreftet for Adam ved en hellig ordinans, og således ble evangeliet forkynt og en forordning utstedt om at det skulle være i verden inntil dens ende». [Se Moses 5:58–59.]¹⁰

Vi tar del i nadverden til minne om Frelserens forsoning

Offer, som ble ofret fra Adams dager … var [et bilde] på det store sonoffer som Han skulle utføre ved å ofre seg selv. Det var så mange typer, skygger og former som han var det store forbilde på, det innhold, den virkelighet som ble bebudet og varslet av de andre ofrene som var blitt ofret fra begynnelsen av…

Men før Han ofret seg selv som det stor sonoffer, etter at han hadde oppfylt loven og herliggjort den, og hadde presentert evangeliet, kom han sammen med sine disipler … for å spise påskelammet. Så fortalte han dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å ete dette påskemåltid sammen med dere før jeg lider.» [Lukas 22:15.] Å spise hva med dere? Påskemåltidet. Å spise hva med dere? Herrens nadverd… De to seremoniene dreide seg om ham. Han var legemliggjørelsen av begge. Han var Den store som ble tilveiebragt før jorden ble dannet, og som Guds menn gjennom alle tider hadde profetert om. Og det var også på grunn av ham ofrene ble ofret av alle Herrens tjenere, fra Adams fall og frem til den tiden. Og alle de forskjellige ofre som var blitt ofret tidligere, pekte hen til ham, for hvem alle ble utført og som de alle dreide seg om. Men på den annen side var det han som presenterte en mer fullkommen lov, og ved å ofre seg selv en gang for alle, en uendelig forsoning, iverksatte han gjennom dette offer det som Den allmektige hadde uttenkt før verden ble til, og som blod av okser, lam og bukker bare var et bilde på.

På grunn av det som nesten umiddelbart skulle finne sted, innstiftet han Herrens nadverd til minne om denne store, endelige forsoningshandling. Da han satt ved bordet, «tok han et brød, takket og brøt det, gav dem og sa: Dette er mitt legeme, som blir gitt for dere. Gjør dette til minne om meg!» [Lukas 22:19.] Etterpå «tok han en kalk, takket, gav dem og sa: Drikk av den alle. For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse» [Matt. 26:27–28]…

Fra verdens begynnelse til den tid da påskemåltidet ble innstiftet, var det blitt utført offer som en minnehandling eller et bilde på Guds Sønns offer. Så fra da av og til den tiden da han kom for å ofre seg selv, var disse ofrene og billedlige handlingene blitt nøye overholdt av profeter og patriarker ifølge de bud som ble gitt Moses og andre av Herrens menn. Han etterkom også selv dette kravet og feiret påskemåltidet slik de andre gjorde. Og nå, etter at det store offer har blitt fremlagt, tar vi del i Herrens nadverd til minne om det. Derved ble denne handlingen det store forbindelsesleddet mellom fortiden og fremtiden. Således oppfylte han loven, tilfredsstilte rettferdighetens krav og adlød sin himmelske Faders fordringer.¹¹

Forslag til studium og drøftelse

Hva ble oppnådd ved Jesu Kristi forsoning?
På hvilken måte gir oppstandelsens lære deg trøst?
Hvordan har forsoningen hatt noe å si for deg personlig? Hvordan hjelper det deg å vite at Frelseren «kan fullt ut forstå dybden, kraften og styrken i [dine] lidelser og prøvelser»? Hvilke opplevelser har du hatt som har styrket ditt vitnesbyrd om forsoningen?
Hva betyr det å bli en Kristi sønn eller datter ved «adopsjon»? (Se også Mosiah 5:1–9, 15, L&p 25:1.)
Hva kreves av oss for at vi skal motta «de store velsignelser, privilegier, krefter og opphøyelser» som er tilgjengelige gjennom forsoningen? (Se også 3.og 4. trosartikkel.)
Hva er forholdet mellom nadverden og forsoningen?

Aktuelle skriftsteder:Matteus 26:26–28, Mosiah 15:22–25, Alma 34:13–15, 3. Nephi 18:1–12, Moroni 10:32–33, Moses 5:4–8)