Kapittel 14

Prestedømmets Ansvarsområder og Orden

Organiseringen av Kirken skjer … ifølge de prinsipper Gud har åpenbart.¹

Fra John Taylors liv

President Taylor følte sterkt for orden og organisering innenfor prestedømmet, og sa at prestedømmet «er et mønster for ting i himlene» og måten «hvorpå Guds velsignelser flyter til hans folk på jorden».² Han begynte praksisen med ukentlige prestedømsmøter i wardene, sammen med månedlige prestedømsmøter i staven og kvartalsvise stavskonferanser for å oppmuntre prestedømsbærere til å lære seg sine plikter og oppfylle dem.

Da Brigham Young døde i august 1877, ble Det første presidentskap oppløst, og De tolv apostlers quorum, med John Taylor som president, ble Kirkens presiderende organ. Selv om president Taylor visste at i slike tilfeller fikk De tolv som et quorum tilsvarende myndighet som Det første presidentskap (se L&p 107:22–24), visste han også at prestedømmets sanne orden var at Kirken skulle ledes av en president og hans to rådgivere. Samtidig søkte han ydmykt kun å gjøre Herrens vilje og ønsket ikke å tilta seg selv den ære.

Litt mer enn tre år etter Brigham Youngs død ble Det første presidentskap reorganisert. Den 10. oktober 1880 ble president John Taylor oppholdt som Kirkens president, med George Q. Cannon og Joseph F. Smith som rådgivere. President Taylor sa i sin tale da han ble oppholdt: «Hadde det ikke vært vår plikt å organisere Kirken fullt og helt innen alle dens avdelinger, ville jeg mye heller ha fortsatt sammen med brødrene i De tolv, slik føler jeg bare personlig. Men det er spørsmål som dukker opp når det gjelder dette, der det ikke er vår sak å svare eller si hvilken kurs som skal velges. Når Gud har gitt oss en befaling eller har utnevnt en organisasjon for sin kirke, med de forskjellige prestedømsquorumer slik de er presentert for oss ved åpenbaring gjennom profeten Joseph Smith, tror jeg ikke at hverken Det første presidentskap, De tolv, høyprestene, syttiene, biskopene eller noen andre har rett til å endre eller forandre den planen som Herren har presentert og etablert.»

Han bemerket så at siden Brigham Youngs død var prestedømmet blitt organisert fullt ut, med unntak av Det første presidentskap, og at det var nødvendig at Det første presidentskaps quorum, så vel som alle andre quorumer, skulle innta den plass Den allmektige hadde tildelt dem.

President Taylor fortsatte: «Dette var Herrens ånds tilskyndelser til meg. Jeg uttrykte mine følelser for De tolv, som var enige med meg, og flere av dem hadde faktisk hatt de samme følelsene som jeg hadde. Det er ikke for oss, eller burde ikke være, snakk om sted, stilling eller ære, selv om det er en stor ære å være en Guds tjener. Det er en stor ære å ha Guds prestedømme. Men selv om det er en ære å være Guds tjenere og ha hans prestedømme, er det ikke passende for noe menneske eller noen gruppe mennesker å søke etter stilling innen det hellige prestedømme. Jesus sa: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere.» [Se Joh. 15:16.] Og som jeg sa før: Hadde jeg hørt på mine egne personlige følelser, ville jeg sagt at alt fungerte så fint, glatt og behagelig. Og jeg har mange gode medarbeidere som jeg respekterer og akter som mine brødre, og jeg gleder meg over deres råd. La tingene forbli som de er. Men det er ikke opp til meg, det er ikke opp til dere å si hva vi foretrekker som enkeltpersoner, men det er vårt ansvar som prestedømsbærere å påse at alle prestedømmets organisasjoner bevares intakt, og at alt i Kirken og Guds rike blir organisert ifølge den plan han har åpenbart. Derfor har vi valgt den kurs som dere er blitt bedt om å godkjenne ved deres stemme i dag.»³

John Taylors Læresetninger

Det er to prestedømmer, nemlig Det melkisedekske og Det aronske

For det første: Vi finner at det er to adskilte, generelle prestedømmer, nemlig Det melkisedekske og Det aronske… For det annet: At de begge overdras av Herren, at begge er evige og forretter i tid og evighet. For det tredje: At Det melkisedekske prestedømme har retten til å presidere og har makt og myndighet over alle Kirkens embeder, i alle verdens tidsaldre, til å forrette i åndelige ting. For det fjerde: At det andre prestedømme kalles Det aronske prestedømme fordi det ble overdratt til Aron og hans etterkommere gjennom alle deres generasjoner. For det femte: At det mindre [eller aronske] prestedømme er en del av, eller et vedheng til, det større, eller Det melkisedekske prestedømme, og har makt til å forrette i ytre ordinanser… For det sjette: At det er et presidentskap for hvert av disse prestedømmene, både over Det melkisedekske og Det aronske.

For det syvende: At selv om makten tilhørende det høyere, eller melkisedekske, er å holde nøklene til alle de åndelige velsignelsene i Kirken, å ha privilegiet å motta himmelens rikes mysterier, å få himlene åpnet for seg, å ha samfunn med den generelle forsamling og Den førstefødtes kirke, og nyte Gud Faderens og Jesu, den nye pakts formidlers samfunn og nærvær, og presidere over alle åndelige embedsmenn i Kirken, har likevel Det høye prestedømmes presidentskap, etter Melkisedeks orden, rett til å forrette i alle Kirkens embeder, både åndelige og timelige.

«Så til det høye prestedømmet, som er det aller største. Derfor, det er nødvendig at én fra det høye prestedømmet beskikkes til å presidere over prestedømmet, og han skal kalles president for Kirkens høye prestedømme; eller, med andre ord, den presiderende høyprest over Kirkens høye prestedømme.» [L&p 107:64–66.]

Således er det åpenbart at dette prestedømme presiderer over alle presidenter, alle biskoper, innbefattet den presiderende biskop, over alle råd, organisasjoner og autoriteter i hele Kirken, over hele verden.

At biskopsrådet er presidentskap for Det aronske prestedømme, som er et vedheng til det større eller melkisedekske prestedømme [se L&p 107:14], og at ingen mann har lovlig rett til å inneha nøklene til Det aronske prestedømme, som presiderer over alle biskoper og hele det mindre prestedømme, med mindre han er en direkte etterkommer av Aron. Men siden en høyprest i Det melkisedekske prestedømme har myndighet til å forrette i alle mindre embeder, kan han forrette i en biskops embede … hvis han kalles, beskikkes og ordineres til denne makt under Det melkisedekske prestedømmes presidentskaps hender. [Se L&p 107:17]⁴

Dette høye [eller melkisedekske] prestedømme, blir vi fortalt, har hatt retten til å presidere i alle tider [se L&p 107:8]. Men det er forskjell mellom prestedømmets generelle kraft og de enkelte embeder og kall menn beskikkes til… Om en mann er en høyprest, er han da en apostel? Nei. Om en mann er høyprest, er han da president for en stav eller rådgiver til presidenten for en stav? Nei. Om han er høyprest, er han da biskop? Nei, overhodet ikke. Og så videre, for alle de forskjellige embedene. Det høye prestedømme har myndighet til å forrette i disse ordinansene, embedene og stedene når de er utnevnt av den behørige myndighet, og ellers ikke, og når de oppholdes av folket… Det er ikke fordi en mann har en viss prestedømsklasse at han skal forrette i alle dette prestedømmets embeder. Han forretter i dem bare når han kalles og beskikkes i den hensikt.⁵

Prestedømsembeder er gitt for å fullkommengjøre de Hellige

Herren har plassert apostler og profeter, høyprester, syttier, eldster etc. i sin kirke. Hvorfor? For å fullkommengjøre de hellige. [Se Efes. 4:11–12.] Er vi alle fullkomne til å begynne med? Nei. Disse forskjellige embedsmenn er der for å fullkommengjøre de hellige. Hva ellers? For tjenestearbeid, slik at mennesker kan bli kvalifisert og informert og bli fulle av intelligens, visdom og lys, og lære å forkynne den evige sannhets prinsipper og bringe ut fra Guds skattkammer både nye og gamle ting, ting som er egnet til å fremme folkets velferd. Siden disse embedene er plassert i Kirken, burde hver mann respekteres i sitt embede.⁶

Gud har gitt til de siste-dagers-hellige prinsipper som verden er ukjent med, og siden de er ukjent med dem, er de ikke i stand til å forstå våre følelser. De kaller det gode ondt, og lys mørke, feiltakelse sannhet og sannhet feiltakelse, fordi de ikke har midler til å se forskjellen mellom det ene og det andre. «Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk» [se 1. Peter 2:9], adskilt og beskikket av Den allmektige for å gjennomføre hans hensikter. Gud har ordinert presidenter, apostler, profeter, høyprester, syttier, biskoper og andre autoriteter blant dere. De er utnevnt av ham, bemyndiget og rettledet av ham, under hans innflytelse, de underviser i hans lov, legger frem livets prinsipper og er organisert og ordinert spesielt for å lede folket på opphøyelsens og den evige herlighets sti.⁷

Å, om vi kunne fatte vår himmelske Faders herlighet, intelligens, makt, majestet og herredømme! Om vi kunne grunne over opphøyelsen, herligheten, lykken som venter de rettferdige, de rene og de dydige blant dem som frykter Gud, ja, Den høyestes hellige! Om vi kunne fatte de store velsignelser som Gud har planlagt for dem som frykter ham og holder hans lover og holder hans bud, ville vi følt noe helt annet enn det vi gjør. Men det gjør vi ikke. Herren har bragt oss ut fra nasjonene så vi kan utdannes i det som tilhører Guds rike. Han har gitt oss det hellige prestedømme i den hensikt. Og selve organisasjonene vi har, stavene og wardene, med sine presidentskaper og biskoper, høyråd, høyprester, syttier, eldster, prester, lærere og diakoner etc., er plassert i Kirken av Den allmektige for å utdanne og løfte oss opp.⁸

Vi er organisert med apostler og profeter, med presidenter og deres rådgivere, med biskoper og deres rådgivere, med eldster, prester, lærere og diakoner. Vi er organisert ifølge Guds orden, og disse prinsippene, som ser små ut for oss, utgår fra Gud. Vi har syttier og høyprester, og alle disse menn innehar visse stillinger som de forventes å ivareta og foredle her i kjødet, i sannhetens og rettferdighetens interesse, i Guds rikes interesse og for å opprette riktige prinsipper blant Den høyeste Guds hellige. Vi er her for å samarbeide med Gud for de levendes frelse, for å forløse de døde, for å velsigne våre forfedre, for å utøse velsignelser over våre barn. Vi er her for å forløse og fornye jorden som vi bor på, og Gud har plassert sin myndighet og sine råd her på jorden i den hensikt, slik at mennesker kan lære å gjøre Guds vilje på jorden som i himmelen. Dette er hensikten med vår eksistens. Og det er vår oppgave å forstå vår stilling.⁹

Prestedømmet er organisert ifølge Guds orden

[Prestedømmet] er en orden, slik jeg forstår det, som er presentert av Den allmektige, og bare av ham. Det er ikke menneskeverk, heller ikke har det sitt utspring i mennesket, og siden det ikke kom fra mennesket, så kan det ikke utvikles eller fullkommengjøres gjennom mennesket uten Den allmektiges ledelse. Faktisk er det slik at til tross for all denne hjelp, med alle disse organisasjonene, med alle disse prinsippene, finner vi det vanskelig, på grunn av menneskets svakhet og skrøpelighet, å bevare i renhet disse hellige institusjonene som Gud har gitt oss, og vi trenger kontinuerlig den største omsorg, ydmykhet, selvfornektelse, utholdenhet, årvåkenhet og tillit til Gud.¹⁰

Hvis vi har mottatt noe embede eller noe kall eller noen myndighet eller noen makt til å forrette i noen av ordinansene, har vi mottatt det fra Guds hånd, og vi kan bare utføre disse ordinansene ifølge det prestedømmet vi har tillatelse til å inneha… Hvis vi utfører våre plikter, hver og en av oss i våre respektive stillinger, gir Gud oss kraft til å oppnå det formål vi har i sikte, uansett hva det er eller hvilket prestedømme vi har, uansett om det er Kirkens president eller stavspresidenten, en biskop, et høyrådsmedlem, en høyprest, en sytti eller en eldste, prest, lærer eller diakon. Uansett hva, hvis de utfører sine plikter ene og alene med Guds ære for øye, vil han være med dem i deres virksomhet og ledelse.¹¹

Du og jeg kan bryte våre pakter. Du og jeg kan tråkke på evangeliets prinsipper og bryte prestedømmets orden og Guds befalinger. Men blant Israels hærskarer vil det være tusener og titusener som vil være trofaste mot sannhetens prinsipper, og himlenes Gud, de hellige engler og prestedømmet fra fordums dager som nå bor der Gud bor, er alle forenet for å oppfylle denne hensikten. Herren vil la sine hensikter rulle frem på sin egen måte og i sin egen tid. Og etter å ha organisert det slik, som jeg nevnte isted, er det ikke vår sak å handle som vi selv finner det for godt, men som Gud befaler.

Vi har en regulær orden i Kirken. Dere brødre som har det hellige prestedømmet, forstår dette. Har ikke Gud gitt hvert menneske en del av sin Ånd til det som er gavnlig? Jo. Har han ikke gjort mer enn dette for de hellige som er sanne og trofaste? Har han ikke gitt dem Den hellige ånds gave? Det har han, og de vet det og er klar over det. De bringes til samfunn med hverandre, og til samfunn med Gud og de himmelske hærskarer. Men når vi har denne Ånden, trenger vi andre til å rettlede oss? Ja, hele tiden. Hvorfor? På grunn av mørkets makter, Satans innflytelse og menneskenaturens svakhet. Vi trenger vaktmenn på Sions tårn, som er på utkikk for å ivareta Israels interesser og sørge for at Guds folk ikke kommer på avveier… Alle embedsmenn som er nødvendige for tjenesten, skal finnes i Kirken, og alt er blitt organisert ifølge Guds orden.¹²

Prestedømmet skulle utøves i vennlighet, med troskap mot Gud

Vi skulle ha gjensidig medfølelse med hverandre og ha en vennlig innstilling overfor den laveste av Guds skapninger, og spesielt for Guds hellige, uansett hvilken stilling de har. Hvis noen feiler, så prøv å vinne dem tilbake ved vennlighet. Hvis de har en dårlig ånd, vis dem en bedre ånd. Hvis noen ikke gjør det som er rett, så gjør rett selv og si: «Kom, følg meg, slik jeg følger Kristus.» Vil ikke det være den rette kursen å ta? Jeg tror det. Det er slik jeg forstår evangeliet. Ingen av oss har prestedømmet for selvopphøyelse eller for å bruke det til å undertrykke eller utnytte noen, eller for å bruke upassende språk, men ved all godhet og langmodighet og mildhet og ved oppriktig kjærlighet. Jeg skal lese fra Lære og pakter…

«Se, der er mange kalt, men få er utvalgt. Og hvorfor er de ikke utvalgt? Fordi deres hjerter begjærer denne verdens gods og de trakter efter menneskelig ære så de ikke lærer denne ene lekse –» Akkurat det jeg har snakket om. «At prestedømmets rettigheter er uadskillelig tilknyttet himmelens krefter, og at himmelens krefter hverken kan kontrolleres eller nyttes uten at det skjer ifølge rettferdighetens prinsipper.» Tror dere at Gud vil gi kraft til noe menneske bare for at det skal utføre sine egne begrensede eller selviske hensikter? Jeg sier dere at det vil han aldri, nei aldri. «At de kan meddeles oss, er sant, men når vi forsøker å skjule våre synder eller å tilfredsstille vår stolthet, vår forfengelige ærgjerrighet, eller å utøve herredømme, kontroll eller tvang over menneskenes barns sjeler i noen som helst grad av urettferdighet, se, da trekker himlene seg tilbake, Herrens Ånd bedrøves, og når den borttas – Amen til den manns prestedømme. » [Se L&p 121:34–37.]

Vi tror noen ganger at vi står med ham i himmelen, i Kristus Jesus, og det gjør vi. Men det finnes ikke noe Guds Sønns prestedømme som gir noen rett til å undertrykke en annen eller krenke vedkommendes rettigheter på noen måte. Det finnes ikke noe slikt prestedømme, det eksisterer ikke. Som det sies: «Se, før han aner det, er han overlatt til seg selv, til å stampe mot brodden, til å forfølge de hellige og til å kjempe imot Gud.» [L&p 121:38.]¹³

Det fins ingen myndighet knyttet til det hellige prestedømme med mindre den utøves ved overtalelsens prinsipp, og intet menneske har rett til å rose seg av noen stilling han måtte ha i Kirken, for han er ganske enkelt en Guds tjener og en folkets tjener, og hvis noe menneske prøver å bruke noen slags vilkårlig myndighet og handle i noen grad av urettferdighet, vil Gud holde vedkommende til regnskap for det, og vi må alle dømmes ifølge våre gjerninger i kjødet. Vi er her som menneskefrelsere, og ikke som tyranner og undertrykkere…

… Det er pålagt oss som har Det hellige prestedømme, å være rene. «Rens dere, dere som bærer Herrens kar!» [Se Jesaja 52:11.] Hver av oss må være rene og si til andre: «Følg meg, slik jeg følger Jesus.» Vi er pålagt å etterleve vår religion og adlyde Guds lover og utføre de plikter som tilfaller oss.¹⁴

Jeg tror ikke på noen form for tyranni. Jeg tror på langmodighet, barmhjertighet, vennlighet, godhet og på kjærlighet og gudsfrykt. Jeg tror ikke at prestedømmet ble gitt mennesket for å utøve herredømme og myndighet over andre menneskers sjeler. Alt burde gjøres med godhet og langmodighet, men med troskap mot Gud.¹⁵

Forslag til Studium og Drøftelse

Hvorfor er det viktig at det eksisterer orden innen prestedømmet? Hvordan kan denne orden hjelpe hver av oss til å dekke behovene til dem vi har ansvar for?
Hvorfor er det forskjellige embeder innen prestedømmet? (Se også Efes. 4:11–12.) Hvordan har du sett at de forskjellige prestedømsembedene bidrar til «å fullkommengjøre de hellige»?
Hvilke erfaringer har du gjort der du ble velsignet for å ha fulgt prestedømslederes råd, selv når du ikke forsto eller var enig i rådet til å begynne med?
Da president Taylor snakket om Kristus-lignende lederskap, oppmuntret han prestedømsbærere til å etterleve ordene «Kom, følg meg, slik jeg følger Kristus». Hvordan kan dette rådet være nyttig for vårt forhold til familien og til andre? Hvordan kan det å hedre kvinner hjelpe menn til å hedre prestedømmet?
Hvordan kan stolthet minske eller ødelegge vår prestedømskraft? Hvordan kan vi utvikle karaktertrekkene godhet, langmodighet, mildhet og oppriktig kjærlighet? På hvilke måter kan vi oppmuntre til dette blant dem vi arbeider sammen med i Kirken?
På hvilke måter kan du hjelpe dem som har Det aronske prestedømme i din familie og ditt ward, til å forberede seg til det privilegiet det er å få Det melkisedekske prestedømme?

Aktuelle skriftsteder: Efeserne 4:11–15, L&p 20:38–67, 84:18–32, 109–110; 107; 121:33–46

priesthood blessing — «Hvis vi har mottatt noe embede eller noe kall eller noen myndighet eller noen makt til å forrette i noen av ordinansene, har vi mottatt det fra Guds hånd.»

First Presidency 1887 — Kirkens første presidentskap fra 1880 til 1887: President John Taylor (i midten) og hans rådgivere, George Q. Cannon (t.v.) og Joseph F. Smith (t.h.).