Kapittel 16

Hvordan styrke vårt forhold til Gud

Jeg vil heller ha Gud som min venn enn all annen innflytelse og alle andre krefter som ikke kommer fra Gud.¹

Fra John Taylors liv

John Taylor hadde en dyp og personlig kjærlighet til vår himmelske Fader. Han refererte til ham som «vår far, venn og velgjører ». Han sa: «Vi stoler på hans arm, og vi vet at han vil veilede og rettlede, påvirke og kontrollere sitt folks anliggender. Derfor stoler vi på ham.»²

President Taylor bar vitnesbyrd om Guds kjærlighet og omtanke for sine barn og uttalte: «Det fins ikke et menneske på denne jord som har satt sin lit til Gud, jeg bryr meg ikke om i hvilken del av verden han har vært, uten at Gud ikke har befridd vedkommende. Jeg vet at det har vært spesielt tilfelle med meg. Når jeg har vært i fremmede og ukjente land, uten tilgang til andre enn Den allmektige, er jeg blitt forvisset om at han var ved min side, og jeg vet at han har besvart mine bønner.»³

Hans tillit til Gud var tydelig i 1839 da eldste Taylor dro sammen med eldste Wilford Woodruff på misjon til Storbritannia. Eldste Taylor ble alvorlig syk på reisen fra Nauvoo til New York der de skulle ta båt til England. Eldste Woodruff dro i forveien til New York og ventet på eldste Taylor, som var forsinket på grunn av sin sykdom.

Da eldste Taylor nådde New York, var eldste Woodruff ivrig etter å dra og ordnet straks med billetten til England. Selv om eldste Taylor ikke hadde penger, fortalte han eldste Woodruff: «Vel, bror Woodruff, hvis du mener det er best at jeg drar, reiser jeg sammen med deg.» Eldste Woodruff spurte hvordan eldste Taylor hadde tenkt å skaffe penger til reisen, hvorpå eldste Taylor svarte: «Å, det er ikke noe problem. Gå og bestill plass til meg på båten din, så skal jeg skaffe deg penger.

Da bror Theodore Turley hørte samtalen mellom eldste Taylor og eldste Woodruff, uttrykte han ønske om å ledsage apostlene på deres reise og tilbød seg å lage mat til dem, selv om heller ikke han hadde penger. Som svar på bror Turleys ønske om å involvere seg i arbeidet, ba eldste Taylor eldste Woodruff om å skaffe en billett til bror Turley også.

På kort tid skaffet Herren midlene til reisen. Eldste B. H. Roberts i De sytti skrev: «Da eldste Taylor sa dette, hadde han ingen penger, men Ånden hvisket [til] ham at midler var underveis, og når hadde den stille, lave stemmen sviktet ham? Den stolte han på, og ikke forgjeves. Selv om han ikke ba om en penny av noen, fikk han nok penger fra forskjellige mennesker til å dekke båtreisen for seg selv og bror Turley, men ikke mer.»⁴

John Taylors læresetninger

Gud er vår Fader, og han nærer en faderlig omsorg for oss

Vår religion … skildrer ikke vår Gud som en streng person vi ikke kan nærme oss, men den forteller oss at han er vår Fader, og at vi er hans barn, og at han i sitt bryst nærer en faderlig omsorg for oss, og vi har opplevd noen av de følelsene som eksisterer mellom far og sønn, mor og datter, foreldre og barn.⁵

Hva føler Gud overfor den menneskelige familie? Han føler at de er hans barn. Alle? Ja, de hvite, de svarte, de røde, jødene, ikke-jødene, hedningene, de kristne og alle klasser og grupper av mennesker. Han er interessert i alle. Han har vært det fra begynnelsen av og vil fortsette å være det til enden. Han vil gjøre alt som står i hans makt for å bidra til den menneskelige families gavn, velsignelse og opphøyelse, både i tid og evighet.⁶

Vi er alle Guds barn. Han er vår Fader og har rett til å rettlede oss, ikke bare oss, men han har en fullkommen rett til å rettlede og kontrollere anliggender som angår hele den menneskelige familie som eksisterer på jordens overflate, for de er hans avkom.⁷

Målet Gud har i sikte, er å være til så stort gavn for menneskeheten som han makter. Vi snakker iblant om å flytte himmel og jord, men Gud har flyttet himmel og jord for å oppfylle det formålet… Gud ønsker at vi skal ha det godt, og han har innstiftet lover i den hensikt. Han har presentert det evige evangelium i den hensikt. Han har gjengitt Det hellige prestedømme som eksisterte i fordums dager, sammen med alle prinsippene, velsignelsene, kreftene, seremoniene, ordinansene og privilegiene som har begunstiget jorden fra tidenes begynnelse.⁸

Hvis vi forstår oss selv korrekt, må vi se på oss selv som evige personer og på Gud som vår Fader, for vi har lært å si når vi ber: «Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn.» [Se Matt. 6:9.] »Vi hadde våre jordiske fedre til å tukte oss, og vi hadde ærefrykt for dem. Skal vi da ikke meget mer bøye oss for åndenes Far, så vi kan leve?» [Se Hebr. 12:9.] Jeg trenger ikke å skaffe noen beviser på dette, for det er vel forstått blant de hellige at Gud er våre ånders far, og at vi, når vi går tilbake til hans nærhet, vil kjenne ham slik vi har kjent våre jordiske foreldre. Vi er blitt bedt om å henvende oss til ham slik vi ville henvende oss til jordiske foreldre for å be om de velsignelsene vi trenger. Og han har sagt at «er det vel et menneske iblant dere som vil gi sin sønn en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk? Når da dere, som er onde, vet å gi deres barn gode gaver, hvor meget mer skal da eders Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!» [Se Matteus 7:9–11.]⁹

Vår himmelske Fader vil velsigne oss når vi søker ham i ydmyk bønn

Vi skulle føle at Gud er vår Fader og at vi er hans barn, og at han har lovet å lytte til våre bønner, og at vi blir bedt om å adlyde hans vilje og iverksette hans planer. Og da burde vi, for at våre bønner skal bringe resultater, påta oss de forskjellige pliktene som påhviler oss og som vi har referert til, og vi burde være ærlige og hederlige i vår omgang med hverandre. Hvis vi prøver å bedra vår bror, hvordan kan vi vente at Gud skal velsigne oss i det, for [vår bror] er vår himmelske Faders barn like mye som vi er det… [Gud] er interessert i hans velferd, og hvis vi prøver å utnytte situasjonen og skader et av hans barn, tror dere [Herren] vil se på oss med milde øyne?¹⁰

Jeg husker min barndom. På dette tidlige stadium i livet lærte jeg å henvende meg til Gud. Mang en gang gikk jeg ut på engen. Jeg skjulte meg bak en busk, bøyde meg for Herren og ba ham veilede meg. Og han hørte min bønn. Av og til fikk jeg andre gutter med. Det vil ikke skade dere, gutter og jenter, å påkalle Herren på deres lønnlige steder, slik jeg gjorde. Den innstillingen hadde jeg som liten gutt. Og Gud har ledet meg fra én ting til en annen… Min ånd higet etter Gud den gangen, og jeg føler det samme fortsatt.¹¹

Jeg skal fortelle dere hva jeg først pleide å gjøre når jeg dro ut for å forkynne, spesielt når jeg dro til et [nytt] sted – og det var å gå for meg selv, hvor som helst, ut på et jorde, inn i en låve, inn i skogen, inn i mitt lønnkammer, og be Gud velsigne meg og gi meg visdom for å møte de omstendighetene jeg hadde å stri med. Og Herren ga meg den visdom jeg trengte og oppholdt meg. Hvis dere velger en slik kurs, vil han velsigne dere også. Stol ikke på dere selv, men studer de beste bøker – Bibelen og Mormons bok – og samle all den informasjon dere kan, og hold så fast ved Gud og hold dere fri fra fordervelse og urenhet av ethvert slag, og Den høyestes velsignelser vil være med dere.¹²

Glem ikke å påkalle Herren i deres familiesirkler, innvi dere selv og alt dere har, til Gud hver dag i livet, og søk å gjøre rett og fremelsk enhetens og kjærlighetens ånd, og den levende Guds fred og velsignelse vil være med oss, og han vil lede oss på livets stier. Og vi skal støttes og oppholdes av alle de hellige engler og fordums patriarker og Guds menn, og sløret vil bli tynnere mellom oss og vår Gud, og vi vil trekke oss nærmere ham, og vår sjel vil forherlige Hærskarenes Herre.¹³

Vi må stole på og ha tro på Gud

Jeg tror ikke på en religion som ikke har all min hengivenhet, men jeg tror på en religion som jeg kan leve eller dø for. Jeg snakker ikke om noe jeg ikke forstår. Jeg har kjempet med døden og opplevd at djevelen har siktet på meg, og jeg har blåst i det. Frarøv meg dette håpet, og min religion er forgjeves… Vi må følge det prinsipp vi begynte med: å stole på og ha tro på Gud, å la dette øve innflytelse på oss i våre handlinger overfor hverandre.¹⁴

Hvis vi gjør vår del, vil ikke Herren unnlate å gjøre sin. Fordi andre er dårer, har ikke vi råd til å etterligne dem. Vi hevder å være Guds Sion, de rene av hjertet. Vi hevder å være menn og kvinner med integritet, med sannhet og dyd, og at vi har tro på Gud. Dette må ikke bare være noe vi sier, men noe vi praktiserer. Vi må utføre og oppfylle Guds ord og vilje og lov.¹⁵

Tro uten gjerninger er død [se Jakobs brev 2:17, 26], derfor er det åpenbart at levende tro, den som er akseptabel for Gud, ikke bare er å tro på Gud, men omfatter handlinger som stammer fra den troen. Den er ikke bare handlingens årsak, men inkluderer både årsak og handling. Eller med andre ord er det tro gjort fullkommen ved gjerninger. ¹⁶

Vi må sette vår lit til Gud, uansett hva konsekvensene måtte bli. Og så lenge vi gjør dette og holder de hellige paktene vi har inngått med ham og med hverandre, vil Sion seire…

Men jeg skal fortelle dere hva vi må gjøre, mine brødre og søstre: Vi må frykte Gud i vårt hjerte. Vi må legge til side vår misunnelse og vår stahet, vår egenrådighet og dårskap av enhver art… Vi må ydmyke oss for Herrens åsyn, omvende oss fra våre synder og slik bevare vårt legeme og vår ånd i renhet, slik at vi kan være verdige mottakere av den levende Guds ånd og bli ledet av ham i alt vi gjør, både for de levende og de døde. Våre ønsker må dreie seg om Gud og hans rettferdighet, inntil vi skal utbryte sammen med en fra gammel tid: «Ransak meg, Gud, og prøv meg, og hvis det er noen ugudelighet i meg, da byd den å vike» [se Salmene 139:23–24]. Det er vårt ansvar som fedre og mødre å henvende oss til Herren i all ydmykhet og påkalle ham slik at hans fred må være i vårt hjerte. Og har vi gjort noe galt, må vi bekjenne det gale og rette det opp så langt det er mulig for oss, og på denne måten la hver mann og kvinne i Israel begynne å sette sitt hus i orden og for alltid fremelske fredens ånd, enhetens og kjærlighetens ånd.

Og hvis Israels familier gjør dette over hele Sions land og alle frykter Gud og lever i rettferdighet, pleier ydmykhetens og saktmodighetens ånd og setter vår lit til ham, finnes det ingen makt som kan skade oss.¹⁷

Fred er Guds gave til dem som vandrer ifølge hans lys

Fred er Guds gave. Ønsker dere fred? Gå til Gud. Ønsker dere fred i familien? Gå til Gud. Ønsker dere at fred skal hvile over familien deres? Hvis dere gjør det, da etterlev deres religion, og Guds fred vil dvele og bli hos dere, for det er der freden kommer fra, og den [dveler ikke] noe annet sted… Fred er av det gode, og jeg sier at dere skal søke etter den, pleie den i deres bryst, i deres nabolag og alle steder der dere går blant venner og bekjente. Hvis vi bare får den fred som kommer fra Gud, vil alt bli riktig…

Noen vil si når det er snakk om krig og problemer: Er du ikke redd? Nei, jeg er en Guds tjener, og dette er nok, for min Fader står ved roret. Det er min oppgave å være som leire i pottemakerens hender, å være smidig og vandre i lys av Herrens ånds åsyn og ikke bry meg om noe annet. La lynet slå ned og jordskjelv brøle. Gud står ved roret, og jeg har ikke lyst til å si så mye mer, for Herren Gud den allmektige regjerer og vil fortsette å virke inntil han har lagt alle fiender under sine føtter og hans rike strekker seg fra elvene til jordens ender.¹⁸

Alt vi trenger å gjøre, er å etterleve vår religion, adlyde vår presidents rettledning, være ydmyke og trofaste og ikke opphøyd i vår egen styrke, men be Gud om visdom og sørge for at vi har fred med Gud, med vår familie, med hverandre, slik at fred kan herske i vårt bryst og i vårt samfunn.¹⁹

Når vi etterlever vår religion, når vi vandrer ifølge Guds ånds lys, når vi renser oss [fra] urenhet og fordervelse, og Herrens ånds fredfylte hvisken fyller vårt bryst med intelligens, hviler over oss og gir oss fred og glede, da får vi, mer eller mindre, et svakt glimt av det som venter de trofaste, og det er da vi føler som om vi og alt vi har, er i Herrens hender, og at vi er rede til å ofre oss selv [som] et offer for å oppnå hans hensikter på jorden.²⁰

Fred er noe ønskverdig. Den er Guds gave og den største gave som Gud kan skjenke menneskene på jorden. Hva er mer ønskverdig enn fred? Fred i nasjoner, fred i byer, fred i familier. Som sefyrens [eller vestavindens] milde susing vil dens beroligende innflytelse mildne den bekymrede mine, tørke det sorgfylte øye og jage bort kval fra brystet. La den erfares generelt, og den vil drive sorg ut av verden og gjøre denne jorden til et paradis. Men fred er Guds gave.²¹

Forslag til studium og drøftelse

På hvilke måter viser Gud sin faderlige kjærlighet til oss? Hvordan kan det å vite at han har en omsorgsfull Faders aktelse for oss hjelpe oss når vi strever med åndelige og fysiske behov?
Hvorfor lar vi noen ganger være å holde meningsfylte, regelmessige bønner? Hva kan vi gjøre for å gjøre våre bønner mer meningsfylte?
Hva kan vi lære av John Taylors erfaringer med bønn? Hvordan kan vi lære barn å henvende seg til Gud i bønn slik John Taylor gjorde som gutt?
Hvordan kan vi bygge opp vår tillit til Gud? Hvordan er du blitt velsignet når du har satt din lit til Gud?
Hva betyr det å være «villige til å vandre i lys av Guds ånd»? Hvordan påvirker vår tro vårt villighetsnivå? På hvilke konkrete måter kan du sette din tro ut i livet?
På hvilke måter har du erfart fred som en Guds gave? Hvordan har dette påvirket din kjærlighet til ham?
Hvordan kan du øke graden av fred i din familie?

Aktuelle skriftsteder:Ordspråkene 3:5–6, Filipperbrevet 4:6–7, 2. Nephi 32:8–9, Mosiah 4:9–10, L&p 19:23, 20:17–18, 59:23–24