Læresetninger fra Kirkens presidenter
Kapittel 1: Menneskets opprinnelse og fremtid


Kapittel 1

Menneskets opprinnelse og fremtid

Vi er Guds avkom, og Gud har i disse siste dager funnet det for godt å kommunisere med oss. Han har, ved å åpenbare seg selv og sin Sønn Jesus Kristus, ved hellige englers betjening og ved gjengivelsen av det hellige prestedømmet som har sitt utspring hos Gud, og som han selv styres av, plassert oss i en stilling der vi kan oppfylle hensikten med vår skapelse.1

Fra John Taylors liv

I en tale han holdt som president for De tolv apostlers quorum, snakket president Taylor om de åndelige lengslene han følte som barn etter å forstå livets hensikt og sitt forhold til Gud. Han sa: «Da jeg var liten gutt, pleide jeg å spørre meg selv: Hvem er jeg? Hvor kom jeg fra? Hva gjør jeg her? Og hvorfor er jeg her? Disse tingene forundrer oss fortsatt, i hvert fall mange av dem, men det er tanker vi ikke kan la være å reflektere over. Vi ser barn som blir født til verden, og vi ser vår og sommer, høst og vinter følge hverandre i fast rekkefølge, og vi spør oss selv: Hvilke krefter får disse tingene til å skje? Hvorfor er vi her, og hva er hensikten med alle disse tingene vi ser rundt oss?»2

President Taylors læresetninger reflekterer den gleden han fant i evangeliets doktriner og som hjalp ham til å forstå sin guddommelige opprinnelse og fremtid som et Guds barn. Han erklærte at «når en Guds hellig betrakter, og når evighetens visjoner er åpne for hans blikk og Guds uforanderlige hensikter klargjøres for hans sinn, når han overveier sin sanne posisjon overfor Gud, engler og mennesker, da hever han seg over det som hører denne verden til, og bryter båndene som binder ham til verdslige ting. Han betrakter Gud og sin egen fremtid ifølge Guds evige plan og gleder seg over et gryende håp om en udødelig herlighet.»3

John Taylors læresetninger

Vi er vår himmelske Faders barn og har mulighet til å bli ham lik

«Hva er da et menneske at du kommer ham i hu, en menneskesønn, at du ser til ham!» (Salmene 8:5)

Fra én synsvinkel fremstår mennesket svært fattig, svakt og tåpelig og svært ubetydelig. Fra en annen synsvinkel virker det vist, intelligent, sterkt, hederlig og opphøyd. Hvilke meninger man gjør seg opp om et menneske, avhenger av hvordan man ser på det mennesket. På den ene siden virker mennesket, så å si, som markens gress som i dag fins og i morgen kastes i ovnen. Mennesket forandrer sine meninger, sine tanker, refleksjoner og handlinger. Det er uvirksomt, forfengelig, og har syner uten å styres av noe korrekt prinsipp. Det blir til, så å si, som en sommerfugl, flagrer rundt en liten stund, dør og er ikke lenger til.

Fra en annen synsvinkel ser vi på det som en person med utspring fra gudene, som en gudespire, som en evig person som eksisterte før den kom hit, og som vil eksistere etter at dens jordiske levninger har blandet seg med jordens støv, som mennesket er kommet fra, og som det vil oppstå fra og ta del i den lykke det er skapt for å nyte, eller motta belønningen for sine onde handlinger ifølge omstendighetene…

… Hva er [mennesket]? Det eksisterte i de evige verdener. Det eksisterte før det kom hit. Det er ikke bare en menneskesønn, men også en gudesønn. Det er en gudespire og har i seg en gnist av den evige flammen som kom fra Guds flammehav i den evige verden, og som plasseres her på jorden for å tilegne seg sann intelligens, sant lys, sann kunnskap, så det kan kjenne seg selv, så det kan kjenne Gud, så det kan vite noe om hva det var før det kom hit, så det kan vite noe om hva det har mulighet til å nyte i de evige verdener.4

Hvis vi tar mennesket, så er det sagt at det er skapt i Guds bilde, av den enkle grunn av det er en Guds sønn, og siden det er hans sønn, er det selvfølgelig hans avkom, med utspring fra Gud, i hvis likhet vi har fått høre at det er skapt. Det oppsto ikke fra en kaotisk materiemasse, bevegelig eller ubevegelig, men kom frem i spireform, med alle de egenskaper og krefter som en gud har. Og når det skal fullkommengjøres og har nådd modenhet, vil det være som sin Fader, en gud, og i sannhet hans avkom. Som hesten, oksen, sauen og enhver levende skapning, inkludert mennesket, formerer seg ifølge sin egen art, likeledes formerer Gud seg.5

[Mennesket] står oppreist på jorden i sin store Skapers lignelse, vakkert formet med alle sine deler, med en kropp som har alle de nødvendige funksjoner for å ivareta menneskets behov. Det står, ikke bare ved sin rett, men ved sin tilpasningsdyktighet, skjønnhet, symmetri og herlighet, fremst i skaperverket, og det innehar mentale evner og evnen til å tenke over fortiden, slik at det kan resonnere seg frem til årsak og virkning, og ved sitt sinns resonnerende krefter, gjennom inspirasjon fra Den allmektige, fatte naturens storslåtte lover slik de viser seg i skaperverket, med evnen til også å bruke naturens elementer og krefter, og tilpasse dem til sine egne behov, og ved sine evner trenge ned i dypet, stige opp til himlene, haste i stor fart over jorden, benytte seg av enkelte eller flere naturkrefter som det er omringet av, og underlegge dem sin vilje, og likeledes, ved sin intelligens, har det herredømme over fiskene i havet, over fuglene i luften og over kveget.6

Vi trenger Jesus Kristus for å nå vårt guddommelige potensial

[Mennesket] står stolt oppreist som det fremste blant alt skaperverket og Guds representant på jorden. Men selv om det innehar denne opphøyde stillingen og er i Guds bilde, har det likevel, som et menneske, bare de krefter som tilhører et menneske, og er underlagt svakhet, skrøpelighet, sykdom og død. Og når det dør, hvis det ikke skjenkes hjelp fra høyere hold med henblikk på fremtiden, ligger det edle byggverket stille og hjelpeløst. Dets organer som før var aktive, fulle av liv og energi, sover nå og er inaktive og kraftløse. Og hva med tankekraften, som før gikk bakover i evigheten og strakte seg fremover og inn i evigheten? Og hva med dets kraft? Og hva med ånden, som med sin guddommelige energi, sin forutviten [eller forhåndskjennskap] og kraft kunne fatte uendeligheten? Hva med alt dette, og hvor er det?…

Hvis … det er en ånd i mennesket som strekker seg inn i fremtiden, som kan fatte evig fremgang, evige gleder og evig opphøyelse, så må den herligheten, den opphøyelsen, de mulighetene og den kraften være en gave fra en person, en kraft eller myndighet som er overlegen det som eksisterer i mennesket… Det er om denne gaven vi nå taler. Det er om et prinsipp som har sitt utspring i Gud, som stammer fra en høyere intelligens hvis planer og kraft og evner er opphøyd over det dødelige menneskets, like mye som himlene er over jorden, eller som Den store skapers majestetiske verk gjennom uendeligheten av rom er overlegen de skrøpelige anstrengelser fra dødelighetens barn.

Det er for at mennesket skal bli opphøyet til denne tilstand av overlegen intelligens og guddommelighet at Jesu Kristi mellomkomst og forsoning ble fastsatt, og den edle skapning, mennesket, skapt i Guds bilde, er i stand til å bli ikke bare en menneskesønn, men også en Guds sønn … og er i stand til å bli en gud, og inneha den makt, majestet, opphøyelse og posisjon som en gud har. Som det er skrevet: «Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbaret hva vi skal bli! Vi vet at når han åpenbares, da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som han er» [1. Joh. 3:2].

Som et menneske, ved hjelp av den kraft som ligger i legemet, kan det oppnå den verdighet og helhet som ligger i det å være menneske, men kan ikke nå lenger. Som menneske blir det født, som menneske lever det, og som menneske dør det. Men gjennom Guddommens vesen og kraft, som er i mennesket, som skjenkes det som en Guds gave fra dets himmelske Fader, er det i stand til å heve seg over menneskets snevre grenser til Guds verdighet, og således er det gjennom Jesu Kristi forsoning … i stand til å oppnå evig opphøyelse, evig liv og evig fremgang. Men denne overgangen fra menneske til guddom kan bare skje via en kraft som er mennesket overlegent, en uendelig kraft, en evig kraft, ja, Guddommens kraft. For som alle dør i Adam, så kan alle levendegjøres i Kristus, og bare i ham (se 1. Kor. 15:22).

Gjennom [Kristus] bringes menneskeheten til samfunn og kommunikasjon med Gud. Gjennom hans forsoning settes de i stand til, slik han gjorde, å overvinne døden. Gjennom den forsoningen og den prestedømskraft som er knyttet til dette, blir de Guds arvinger og medarvinger med Jesus Kristus, og arvinger til troner, krefter, fyrstedømmer og herredømmer i de evige verdener. Og istedenfor å være underlagt døden, når denne siste fiende skal ødelegges og døden skal oppslukes til seier, kan de gjennom den forsoningen bli fedre og mødre til liv og være i stand til å oppleve evigvarende fremgang.7

Jesu Kristi Kirke hjelper oss å realisere vårt guddommelige potensial

Gud har ordinert blant dere presidenter, apostler, profeter, høyprester, syttier, biskoper og andre autoriteter. De er utnevnt av ham, bemyndiget og ledet av ham, under hans innflytelse, og de underviser i hans lov, legger frem livets prinsipper og er organisert og ordinert spesielt for å lede folket på opphøyelsens og den evige herlighets sti.8

Vi var like mye i mørket som andre folk var når det gjelder frelsens prinsipper og det forhold vi har til Gud og hverandre, inntil disse ting ble gjort kjent for oss av Joseph Smith.9

Vi er Guds avkom, og Gud har i disse siste dager funnet det for godt å kommunisere med oss. Han har, ved å åpenbare seg selv og sin Sønn Jesus Kristus, ved hellige englers betjening og ved gjengivelsen av det hellige prestedømmet som har sitt utspring hos Gud, og som han selv styres av, plassert oss i en stilling der vi kan oppfylle hensikten med vår skapelse.10

Vi ønsker å være klar over og sette pris på den stillingen vi har overfor Gud og de store velsignelsene og privilegiene som er innenfor vår rekkevidde. Vi har akkurat begynt, så å si, på det store verket… Vi forstår ikke alltid disse tingene, og derfor arbeider vi under vanskeligheter når det gjelder denne saken, fordi vi ikke ser, ikke forstår stillingen og forholdet som består mellom oss og vår Gud.

Gud er vår Fader, vi er hans barn. Han har bragt oss inn i sin pakt, og det er vårt privilegium å gå frem fra visdom til visdom, fra intelligens til intelligens, fra forståelse av ett prinsipp til det neste, å gå fremover i utviklingen av sannhet inntil vi kan fatte Gud. For vi er hans barn, vi er hans sønner og døtre, og han er vår far. Han har organisert Kirken så vi kan læres opp i livets prinsipper, så vi må fatte de prinsipper som finnes i Guds indre, så vi kan lære våre barn korrekte prinsipper slik at vi kan plasseres i en stilling hvor vi kan bli lik vår himmelske Fader.11

Vi skulle streve flittig for å oppfylle vårt guddommelige potensial

Herren har åpenbart mange velsignelser for oss, og iblant tenker jeg at vi ikke setter nok pris på det sannhetens lys som er blitt utfoldet, den herlighet som er forbundet med det evangeliet som er gjengitt, det åpenbaringens lys som er tilveiebragt, den stillingen vi har i forhold til Gud, engler, våre etterkommere og våre forfedre, og håpet som evangeliet har plantet i hver trofast siste-dagers-helliges bryst, og som blomstrer med udødelighet og evig liv…

Vi glemmer iblant våre bønner, ansvarsoppgaver, plikter og pakter, og vi gir i mange tilfeller etter for ting som har en tendens til å mørklegge vårt sinn, fordunkle forståelsen, svekke vår tro og berøve oss for Guds ånd. Vi glemmer det brønnhull vi ble gravd ut av og klippen vi er hogd ut av, og det er nødvendig at vi reflekterer over posisjonen vi innehar, på det forhold vi har overfor Gud, hverandre og vår familie, slik at vårt sinn kan trekkes tilbake til den Gud som dannet oss, vår Fader i himlene, som hører våre bønner og som er rede til enhver tid til å innfri sine trofaste helliges ønsker. Og det er iblant nødvendig for oss å reflektere over den stillingen vi har når det gjelder jorden vi bor på, når det gjelder den eksistens vi hadde før vi kom hit, og når det gjelder evighetene som kommer.

Vi burde ikke være late og sløve og likegyldige, men som de tidligere hellige ble formant, la oss likedan formane dere i dag. Strev flittig for troen som en gang ble skjenket de hellige [se Judas 1:3]…

… Vi, som evige personer, forbundet med en evig Gud, og som har en religion som leder til denne Gud, ønsker, slik de gjorde i fordums dager, å vite noe om ham, å bringes i forbindelse med ham, å oppfylle hensikten med vår skapelse og vårt mål på jorden, og hjelpe Herren å virkeliggjøre de ting han har planlagt før verdens grunnvoll ble lagt når det gjelder den menneskelige familie… Den allmektige har aldri endret sin hensikt, aldri forandret sine planer eller avskaffet sine lover… Hans kurs er et evig kretsløp. Han har hatt én hensikt i tankene, og den hensikten vil oppfylles når det gjelder mennesket og jorden det bor på.

Det eneste spørsmålet vi må stille oss, er om vi vil samarbeide med Gud, eller om vi individuelt vil arbeide på vår egen frelse eller ikke, om vi individuelt vil ivareta de forskjellige ansvarsoppgaver som påhviler oss eller ikke, om vi vil utføre de ordinansene som Gud har presentert eller ikke, for oss selv til å begynne med, for våre familier, for de levende og for de døde, om vi vil være med på å bygge templer og arbeide i dem, om vi vil gå sammen med Den allmektige, under ledelse av hans hellige prestedømme, for å iverksette det som er blitt omtalt av de hellige profeter siden verden ble til, om vi vil streve flittig for troen som en gang ble skjenket de hellige. Disse tingene er til en viss grad vårt ansvar…

… Han ønsker at hans folk skal streve flittig for troen som en gang ble skjenket de hellige, slik at de som udødelige kan handle i forening med Den allmektige, så de kan inspireres ved hjelp av åpenbaringens prinsipp, så de kan fatte noe av sin verdighet og sitt menneskeverd, av sitt forhold til evigheten, av verden vi lever i, slik den er og vil bli, og av verdener som skal komme…

Menneskets ånd, som har fått et legeme, vil gjennom det evigvarende evangelium bli opphøyd. Og det mennesket, så sant det er trofast, vil, litt etter litt, ha omgang med gudene i de evige verdener. Og mens vi planter og sår og høster og deltar i livets vanlige bekjeftigelser, slik andre mennesker gjør, er vårt hovedformål evig liv og opphøyelse. Vårt hovedformål er å forberede oss, våre etterkommere og våre forfedre til å arve troner, fyrstedømmer og herredømmer i de evige verdener.

Det er dette vi er ute etter, og som de fordums hellige var ute etter. Dette er det Adam, Noah, Enok, Abraham og profetene var ute etter så de kunne oppfylle sin hensikt på jorden, og, som en av de gamle profetene sa: «stå opp til din lodd ved dagenes ende» [se Daniel 12:13], når bøkene skal åpnes, når den store hvite trone skal komme og han som sitter på den, og for hans åsyn vek jorden og himmelen bort, så vi og de, og de og vi måtte være forberedt, idet vi har oppfylt vår skapelses hensikt på jorden, til å omgås intelligensene som eksisterer i de evige verdener, igjen får adgang til vår Faders nærhet, hvor vi kom fra, og deltar i de evige sannheter som menneskeheten, uten åpenba-ring, ikke vet noe om. Vi er her i denne hensikt… Vi bygger templer i den hensikt, vi mottar begavelser i den hensikt, vi inngår pakter i den hensikt, vi arbeider for de levende og de døde i den hensikt, og alle våre mål, som inspirerte menns mål i tidligere dager, har alle med de evige sannheter å gjøre så vel som tidens.

Det er dette vi er ute etter, og vi skal oppnå det, og intet menneske kan stoppe det, ingen organisasjon, ingen makt, ingen myndighet, for Gud er ved roret, og hans rike går fremad, fremad, fremad, og det vil fortsette og vokse og forøkes inntil denne verdens riker skal bli vår Guds og hans Kristi riker.12

Forslag til studium og drøftelse

  • Hvordan hjelper det å vite at man er et Guds barn? Hvordan influerer denne kunnskapen på våre følelser rundt vårt eget potensial? På hvilken måte påvirker denne kunnskapen våre bønner?

  • Hvordan påvirker sannheten om at alle mennesker er Guds sønner og døtre, vårt syn på andre? Hvordan burde denne kunnskapen påvirke våre forhold innad i familien?

  • Hvorfor er det nødvendig for oss å leve i en dødelig tilstand? (Se også 2. Nephi 2:11–13, 24–27, Moses 5:9–11.) Hvilken rolle spiller Jesus Kristus når det gjelder å hjelpe oss å oppfylle vårt guddommelige potensial?

  • Hvordan har Kirkens læresetninger hjulpet deg til å forstå din opprinnelse og din tiltenkte fremtid? På hvilke måter hjelper Kirken oss å nå vårt evige mål?

  • Hva betyr det for deg å streve flittig for å oppfylle vårt guddommelige potensial? Hvilke eksempler har du sett på folk som gjør dette? Hvordan kan vi «samarbeide med Gud» for å nå dette målet?

  • President Taylor lærte at «vårt hovedformål er å forberede oss, våre etterkommere og våre forfedre på å overta troner, fyrstedømmer og herredømmer i de evige verdener». Hvordan kan vi holde blikket rettet mot dette målet under vår vandring gjennom jordelivet?

Aktuelle skriftsteder: 1. Mosebok 1:26, Salmene 82:6–7, Romerne 8:16–17, L&p 76:22–24, 50–70

Noter

  1. The Gospel Kingdom, red. G. Homer Durham (1943), s. 70–71.

  2. Deseret News: Semi-Weekly, 24. juni 1879, s. 1.

  3. The Gospel Kingdom, s. 63.

  4. The Gospel Kingdom, s. 52–54, avsnittinndeling endret.

  5. The Gospel Kingdom, s. 52.

  6. The Gospel Kingdom, 56–57.

  7. The Mediation and Atonement (1882), s. 139-141, avsnittinndeling endret.

  8. Deseret News (Weekly), 8. mai 1872, s. 186.

  9. The Gospel Kingdom, s. 33.

  10. The Gospel Kingdom, s. 70–71.

  11. Deseret News: Semi-Weekly, 1. juni 1880, s. 1, avsnittinndeling endret.

  12. Deseret News (Weekly), 8. mai 1872, s. 186, avsnittinndeling endret.

Bilde
galaxy

«Når en Guds hellig … overveier sin sanne posisjon overfor Gud, engler og mennesker, da hever han seg over det som hører denne verden til, og bryter båndene som binder ham til verdslige ting.»

Bilde
baby

Som Guds barn «oppsto vi ikke fra en kaotisk materiemasse, bevegelig eller ubevegelig, men kom frem i spireform, med alle de egenskaper og krefter som en gud har».

Skriv ut