Be i tro

Eldste David A. Bednar

i De tolv apostlers quorum

Meningsfylt bønn krever både hellig kommunikasjon og innviet arbeid.

Jeg ber Den hellige ånd hjelpe oss mens vi overveier et prinsipp som kan bidra til at våre bønner blir mer meningsfylte – prinsippet med å be i tro.

Jeg ønsker å se nærmere på tre eksempler på å be i tro i meningsfylt bønn, og drøfte hva vi kan lære av hvert av dem. Når vi snakker om bønn, understreker jeg ordet meningsfylt. Å bare uttale en bønn er noe ganske annet enn å holde en meningsfylt bønn. Jeg tror vi alle vet at bønn er nødvendig for vår åndelige utvikling og beskyttelse. Men det vi vet, gjenspeiler seg ikke alltid i det vi gjør. Og selv om vi vet at det er viktig å be, kan vi alle bli flinkere til å gi våre personlige bønner og våre familiebønner mer mening og be på en mer effektiv måte.

Be i tro, og gjør noe

Det klassiske eksemplet på å be i tro er Joseph Smith og det første syn. Mens den unge Joseph søkte å vite sannheten om religion, leste han følgende vers i første kapittel i Jakobs brev:

«Om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud – for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse – og så skal han få den.

Men han må be i tro, uten å tvile» (Jakobs brev 1:5-6).

Legg merke til kravet om å be i tro, noe jeg forstår som nødvendigheten av ikke bare å uttrykke, men å gjøre, den tosidige forpliktelse til både å bønnfalle og yte, kravet om å kommunisere og å handle.

Da han grunnet over denne teksten i Bibelen, ble Joseph inspirert til å gå inn i en lund nær sitt hjem for å be og søke åndelig kunnskap. Legg merke til spørsmålene som styrte Josephs tankegang og bønn.

«Midt i denne ordstrid og meningsbrytning sa jeg ofte til meg selv: Hva skal jeg gjøre? Hvilken av alle disse trossamfunn er det rette, eller er de alle på villspor? Hvis et av dem er det rette, hvilket er det, og hvordan kan jeg få vite det? …

Min hensikt med å gå og adspørre Herren i bønn var å få vite hvilket av alle trossamfunnene som var det rette, så jeg kunne vite hvilket jeg skulle slutte meg til» (Joseph Smith–Historie 1:10, 18).

Josephs spørsmål fokuserte ikke bare på hva han trengte å vite, men også på hva som skulle gjøres. Hans bønn var ikke bare: «Hvilken kirke er den rette?» Hans spørsmål var: «Hvilken kirke skal jeg slutte meg til?» Joseph gikk inn i lunden for å be i tro, og han var bestemt på å handle.

Virkelig tro fokuserer på vår Herre Jesus Kristus og fører alltid til rettferdige handlinger. Profeten Joseph Smith forkynte at tro er «det første prinsippet i åpenbart religion … grunnlaget for all rettferdighet», og at det også er «handlingsprinsippet hos alle intelligente vesener» (Lectures on Faith [1985], 1). Handling alene er ikke tro på Frelseren, men handling i samsvar med korrekte prinsipper er en viktig bestanddel av tro. Med andre ord: «Troen uten gjerninger er unyttig» (Jakobs brev 2:20).

Profeten Joseph forklarte videre: «Tro er ikke bare det prinsipp som bevirker handling, men også det prinsipp som gir kraft til alle intelligente vesener, enten det er i himmelen eller på jorden» (Lectures on Faith, 3). Tro på Kristus fører altså til rettferdige handlinger, som igjen øker vår åndelige kapasitet og kraft. Når vi forstår at tro er et handlingens og kraftens prinsipp, motiverer det oss til å utøve vår handlefrihet i samsvar med evangeliets sannheter, innbyr den forløsende og styrkende kraft i Frelserens forsoning og styrker den kraft i oss som lar oss handle for oss selv (se L&p 58:28).

Jeg har lenge vært overbevist om at meningsfylt bønn krever både hellig kommunikasjon og innviet arbeid. Velsignelser krever en viss innsats fra vår side før vi kan motta dem, og bønn, som «en form for arbeid, … er et middel til å oppnå de høyeste av alle velsignelser» (Bible Dictionary: «Prayer», 753). Vi streber fremad og holder fast ved det innviede arbeid som bønn er, etter at vi har sagt «amen», ved å handle ifølge det vi har uttrykt til vår himmelske Fader.

Å be i tro krever ærlighet, innsats, engasjement og standhaftighet. La meg gi dere et eksempel på hva jeg mener og gi dere en oppfordring.

Det er riktig av oss å be for heltidsmisjonærenes sikkerhet og fremgang over hele verden. I mange av våre bønner ber vi om at misjonærene må bli ledet til enkeltpersoner og familier som er forberedt til motta gjenopprettelsens budskap. Men det er egentlig mitt ansvar og deres ansvar å finne mennesker som misjonærene kan undervise. Misjonærer er heltidslærere, mens dere og jeg er heltidsfinnere. Vi som er misjonærer hele livet, skulle ikke be om at heltidsmisjonærene må gjøre vårt arbeid!

Hvis dere og jeg virkelig ville be i tro, slik Joseph Smith gjorde – hvis vi ville be med en forventning om å handle og ikke bare uttrykke – da ville arbeidet med å forkynne evangeliet gå fremover på bemerkelsesverdig vis. En slik bønn i tro kan inneholde noen av følgende elementer:

At vi takker vår himmelske Fader for læresetningene og ordinansene i Jesu Kristi gjengitte evangelium, som gir oss håp og lykke.
At vi ber om mot og frimodighet til å åpne vår munn og dele evangeliet med familie og venner.
At vi bønnfaller vår himmelske Fader om å hjelpe oss å finne enkeltpersoner og familier som vil være mottakelige for vår innbydelse til å bli undervist av misjonærene i vårt hjem.
At vi lover å gjøre vår del denne dagen og denne uken, og at vi ber om hjelp til å overvinne angst, frykt og nøling.
At vi søker dømmekraftens gave – at vi må ha øyne til å se og ører til å oppfatte misjonæranledninger når de byr seg.
At vi ber inderlig om styrke til å handle slik vi vet vi bør.

Takknemlighet ville bli uttrykt, og det ville bli anmodet om andre velsignelser i en slik bønn, som ville bli avsluttet i Frelserens navn. Og så ville det innviede arbeidet i forbindelse med den bønnen fortsette å vokse.

Dette samme mønsteret med hellig kommunikasjon og innviet arbeid kan anvendes i våre bønner for de fattige og trengende, for de syke og plagede, for familiemedlemmer og venner som strever og for dem som ikke kommer på Kirkens møter.

Jeg vitner om at bønn blir meningsfylt når vi ber i tro og handler. Jeg oppfordrer oss alle til å be i tro om vårt gudgitte mandat til å forkynne evangeliet. Hvis vi gjør dette, lover jeg at dører vil åpne seg, og vi vil bli velsignet med å gjenkjenne og handle ifølge de muligheter som byr seg.

Etter at vår tro er prøvd

Mitt andre eksempel understreker viktigheten av å holde ut gjennom prøven på vår tro. For noen få år siden reiste en familie til Europa fra USA. Kort tid etter at de kom frem, ble en 13 år gammel sønn ganske syk. Moren og faren trodde først at hans magebesvær skyldtes utmattelse etter den lange flyturen, og familien fortsatte rutinemessig sin reise.

Utover dagen ble sønnens tilstand verre. Han ble stadig mer dehydrert. Faren ga sønnen en prestedømsvelsignelse, men det så først ikke ut til å hjelpe.

Det gikk flere timer, og moren knelte ved sin sønns side og tryglet sin himmelske Fader i bønn om at gutten måtte bli bedre. De var langt hjemmefra i et fremmed land og visste ikke hvordan de skulle få medisinsk hjelp.

Moren spurte sønnen om han ville be sammen med henne. Hun visste at det ikke var nok bare å vente på den etterlengtede velsignelsen. De måtte fortsette å handle. Hun forklarte at velsignelsen han hadde mottatt, fremdeles sto ved lag, og foreslo at de igjen skulle be, slik oldtidens apostler gjorde: «Øk vår tro!» (Lukas 17:5). Bønnen omfattet et uttrykk for tillit til prestedømmets kraft og et løfte om å holde ut og gjøre hva som enn var nødvendig for at velsignelsen måtte bli oppfylt – hvis denne velsignelsen på det daværende tidspunkt var i henhold til Guds vilje. Kort tid etter at de hadde holdt denne enkle bønnen, ble sønnen bedre.

Morens og sønnens trofaste handling bidro til å innby den lovede prestedømskraft og tilfredsstilte iallfall delvis kravet: «Protester ikke fordi dere ikke ser, for dere får ikke noe vitnesbyrd før deres tro er prøvd» (Ether 12:6). Akkurat som fengselet Alma og Amulek satt i, ikke raste sammen «før deres tro», og akkurat som Ammon og hans misjonærbrødre så mektige mirakler i sin tjenestegjerning «først etter at de hadde vist sin tro» (se Ether 12:12-15), ble også denne 13 år gamle gutten helbredet «først etter at de hadde vist sin tro», og den kom «i forhold til troen i deres bønner» (L&p 10:47).

La ikke min vilje skje, bare din

Mitt tredje eksempel viser viktigheten av å erkjenne og akseptere Guds vilje i vårt liv. For mange år siden var det en ung far som hadde vært aktiv i Kirken som gutt, men hadde valgt en annen vei i tenårene. Etter å ha tjenestegjort i militæret, giftet han seg med en søt pike, og snart ble de velsignet med barn.

En dag, uten forvarsel, ble deres fire år gamle datter alvorlig syk og innlagt på sykehus. I fortvilelse og for første gang på mange år, gikk faren ned på sine knær og ba om at hans datters liv måtte bli spart. Likevel ble hennes tilstand forverret. Gradvis gikk det opp for faren at hans lille pike ikke ville overleve, og bønnene hans forandret seg. Han ba ikke lenger om helbredelse, men om forståelse. «La din vilje skje» var nå gjennomgangstemaet i bønnene hans.

Snart gikk datteren i koma, og faren visste at hennes tid på jorden ville bli kort. Styrket av forståelse, tillit og kraft utover sin egen, ba de unge foreldrene igjen. De ba nå om å få holde henne en siste gang mens hun var våken. Datteren åpnet øynene, og hun strakte sine armer ut mot foreldrene for en siste omfavnelse. Så døde hun. Denne faren visste at deres bønner hadde blitt besvart – en snill og medfølende Fader i himmelen hadde trøstet dem. Guds vilje hadde skjedd, og de hadde fått forståelse. (Tilpasset fra H. Burke Peterson: «Adversity and Prayer», Ensign, jan. 1974, 18.)

Å forstå og godta Guds vilje i vårt liv er grunnleggende elementer i det å be i tro og på en meningsfylt måte. Det er imidlertid ikke nok å bare uttale ordene: «Din vilje skje.» Vi trenger alle Guds hjelp til å underkaste vår vilje hans vilje.

«Bønn er den handling som bringer Faderens vilje og barnets vilje i harmoni med hverandre» (Bible Dictionary, «Prayer», 752-53). Ydmyke, oppriktige og vedvarende bønner gjør oss i stand til å gjenkjenne og innrette oss etter vår himmelske Faders vilje. Frelseren ga det fullkomne eksempel på dette da han ba i Getsemane «og sa: Far, om du vil, så la denne kalk gå meg forbi! Men la ikke min vilje skje, bare din… Og han kom i dødsangst og bad enda mer inntrengende» (Lukas 22:42, 44).

Hensikten med våre bønner skulle ikke være å presentere en ønskeliste eller en rekke anmodninger, men å sikre oss selv og andre velsignelser som Gud ønsker å gi oss, ifølge hans vilje og timeplan. Alle oppriktige bønner blir hørt og besvart av vår himmelske Fader, men svarene vi mottar vil kanskje ikke være det vi forventer, eller komme når vi ønsker eller på den måten vi regner med. Dette kommer tydelig frem i de tre eksemplene jeg har presentert i dag.

Bønn er et privilegium og sjelens dype trang. Vi kan mer enn de rutinemessige og «sjekkliste»-pregede bønnene. Vi kan holde meningsfylte bønner ved å be i tro og handle, samtidig som vi tålmodig holder ut gjennom prøven på vår tro og ydmykt erkjenner og godtar: «La ikke min vilje skje, bare din».

Jeg vitner om at de virkelig lever og er guddommelige – Gud den evige Fader og hans Sønn Jesus Kristus og Den hellige ånd. Jeg vitner om at vår Fader hører og besvarer våre bønner. Måtte vi alle bestemme oss for å gjøre enda mer for å be i tro, og derved gjøre våre bønner virkelig meningsfylte. Jeg ber om dette i vår Herre Jesu Kristi navn. Amen.