«Mine ord … opphører aldri»
Vi innbyr alle til å fordype seg i det underfulle Gud har sagt siden bibelsk tid og som han ennå i dag sier.
President Monson, jeg vil gjerne uttrykke noe spesielt i dag. Som den første av Brødrene som er blitt bedt om å tale etter ditt budskap til Kirken i morges, vil jeg gjerne si noe på vegne av alle dine generalautoritet-brødre og faktisk også på vegne av hele Kirken.
Blant de mange privilegier vi har hatt på denne historiske konferansen, innbefattet den høytidelige forsamling, der vi kunne reise oss og oppholde deg som profet, seer og åpenbarer, kan jeg ikke annet enn mene at det viktigste privilegiet vi har hatt, har vært å personlig bevitne at den hellige, profetiske kappe ble lagt på dine skuldre, nesten som om det skjedde ved englers hender. De som var tilstede i går kveld på prestedømsmøtet, og alle som var tilstede ved den verdensomspennende overføringen av møtet denne morgenen, har vært vitne til denne begivenheten. På vegne av alle deltakere vil jeg gi uttrykk for takk-nemlighet for en slik stund. Jeg sier dette i kjærlighet til president Monson og spesielt kjærlighet til vår himmelske Fader for den store anledning det har vært å være «øyenvitner til hans storhet» (2. Peter 1:16), som apostelen Peter en gang sa.
På generalkonferansen i oktober i fjor sa jeg at det var to hovedgrunner til at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige feilaktig beskyldes for ikke å være kristne. Den gang snakket jeg om et av de doktrinære spørsmålene – vårt skriftbaserte syn på Guddommen. I dag ønsker jeg å ta for meg den andre viktige læresetningen som karakteriserer vår tro, men som vekker bekymring hos noen, nemlig den frimodige påstand at Gud fortsatt taler sitt ord og åpenbarer sin sannhet, åpenbaringer som betinger en åpen kanon med hellig skrift.
Noen kristne har, i stor grad på grunn av ekte kjærlighet til Bibelen, erklært at det ikke kan være mer godkjent hellig skrift utover Bibelen. Ved at de erklærer åpenbaringens kanon for lukket, lukker våre venner i noen andre trossamfunn døren for guddommelig tilkjennegivelse som vi i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige holder kjær – Mormons bok, Lære og pakter, Den kostelige perle og den vedvarende rettledning som mottas gjennom Guds salvede profeter og apostler. Uten å tillegge dem som inntar en slik holdning, noen ond hensikt, vil vi likevel med all respekt, men resolutt avvise en slik ubibelsk karakteristikk av sann kristendom.
Et argument som ofte brukes i ethvert forsvar for en lukket kanon, er skriftstedet i Det nye testamente, i Åpenbaringen 22:18: «Jeg vitner for enhver som hører de … ord i denne bok: Dersom noen legger noe til dette, da skal Gud legge på ham de plager som det er skrevet om i denne bok.» Det er imidlertid overveldende enighet blant praktisk talt alle bibelkyndige om at dette verset kun gjelder Åpenbaringens bok, ikke hele Bibelen. Vitenskapsfolk i vår tid anerkjenner en rekke nytestamentlige «bøker» som nesten med sikkerhet er skrevet etter at Johannes’ åpenbaring på øya Patmos ble mottatt. I denne kategorien finner vi minst Judas’ brev, de tre Johannes-brevene og trolig hele Johannes’ evangelium.1 Det er kanskje enda mer enn dette.
Men det er et enklere svar på hvorfor dette verset i siste bok i det nåværende Nye testamente ikke kan gjelde hele Bibelen. Det er at hele Bibelen slik vi kjenner den – en samling tekster i ett bind – ikke eksisterte da det verset ble skrevet. I århundrer etter at Johannes hadde skrevet sin tekst, var de enkelte bøker i Det nye testamente i omløp enkeltvis eller kanskje i kombinasjon med noen få andre tekster, men så godt som aldri som en komplett samling. Av hele samlingen på 5366 kjente greske nytestamentlige manuskripter inneholder bare 35 hele Det nye testamente slik vi nå kjenner det, og 34 av disse ble samlet etter år 1000 e.Kr.2
Sakens faktum er at bokstavelig hver eneste profet i Det gamle og Det nye testamente har tilføyd hellig skrift til det som ble mottatt av hans forgjengere. Hvis Det gamle testamentes ord av Moses var tilstrekkelig, slik noen feilaktig kan ha ment,3 hvorfor da, for eksempel, de påfølgende profetier av Jesaja eller Jeremia, som følger etter ham? For ikke å snakke om Esekiel og Daniel, Joel, Amos og de øvrige. Hvis en åpenbaring til en profet på et tidspunkt er tilstrekkelig for all tid, hva er det da som rettferdiggjør alle de andre? Det som gjør dem berettiget, ble gjort klart av Jehova selv da han sa til Moses: «Mine gjerninger er uten ende, og … mine ord … opphører aldri.»4
En protestant og vitenskapsmann har gjort en overbevisende granskning av den feilaktige læren om en lukket kanon. Han skriver: «På hvilket bibelsk eller historisk grunnlag har Guds inspirasjon blitt begrenset til de skrevne dokumenter som kirken nå kaller sin Bibel? … Hvis Ånden bare inspirerte de nedskrevne dokumenter fra det første århundre, vil det da si at den samme Ånd ikke taler i kirken i dag om saker som er av stor betydning?»5 Vi stiller ydmykt de samme spørsmålene.
Vedvarende åpenbaring forringer ikke og trekker ikke eksisterende åpenbaring i tvil. Det gamle testamente mister ikke sin verdi i våre øyne når vi introduseres for Det nye testamente, og Det nye testamente blir bare høynet når vi leser Mormons bok, et annet testamente om Jesus Kristus. Med tanke på den ytterligere hellige skrift som godtas av siste-dagers-hellige, kan vi spørre: Ble de tidlige kristne som i flere tiår bare hadde hatt tilgang til Markus’ opprinnelige evangelium (som generelt anses å være det første av de nedskrevne evangeliene i Det nye testamente) – krenket over senere å motta de mer detaljerte beretninger fra Matteus og Lukas, for ikke å si de uforlignelige vers og den vekt på åpenbaring som kom enda senere ved Johannes? De må sikkert ha frydet seg over at det stadig kom flere overbevisende tegn på Kristi guddommelighet. Og vi fryder oss også.
Vennligst ikke misforstå. Vi elsker og høyakter Bibelen, som eldste M. Russell Ballard så klart sa fra denne talerstolen for bare et år siden.6 Bibelen er Guds ord. Den identifiseres alltid først i vår kanon, våre «standardverker». Det var da også et guddommelig forordnet møte med 5. vers i 1. kapittel av Jakobs brev som ledet Joseph Smith til hans syn av Faderen og Sønnen, og som ble foranledning til gjengivelsen av Jesu Kristi evangelium i vår tid. Men allerede da visste Joseph at Bibelen alene ikke kunne være svaret på alle de religionsspørsmål han og andre med ham hadde. Som han sa med egne ord, prestene i omegnen stred mot hverandre – av og til hissig – om trosoppfatninger. «Prest stred mot prest og konvertitt mot konvertitt … i ordstrid og meningsbrytninger,» sa han. Omtrent det eneste disse motstridende religioner hadde felles, var ironisk nok sin tro på Bibelen, men som Joseph skrev: «De forskjellige sekters religionslærere tolket de samme skriftsteder så forskjellig, at de tilintetgjorde all min tro på at spørsmålet [om hvilken kirke som var sann] kunne besvares ved å henvende seg til Bibelen.»7 Bibelen, som ofte på den tiden ble beskrevet som «felles grunn», var helt klart ikke det – den var dessverre en stridens grunn.
Således er en av hovedhensiktene med fortsatt åpenbaring gjennom levende profeter å gjøre kjent for verden gjennom ytterligere vitner at Bibelen er sann. «Dette er skrevet,» sa en oldtidens profet om Mormons bok, «i den hensikt at dere skal tro den», nemlig Bibelen.8 I en av de tidligste åpenbaringer Joseph Smith mottok, sa Herren: «Se, jeg frembringer ikke [Mormons bok] for å ødelegge det de har mottatt [Bibelen], men for å bygge det opp.»9
Enda et punkt må nevnes. Siden det er på det rene at det fantes kristne lenge før det fantes et Nye testamente eller endog noen samling av Jesu ord, kan man derfor ikke hevde at det er Bibelen som gjør en kristen. Som en ansett kjenner av Det nye testamente, N. T. Wright, sier: «Den oppstandne Jesus sier ikke, i slutten av Matteus evangelium: ”All makt i himmel og på jord er gitt de bøker dere skal skrive”, men han sier: ”Meg er gitt all makt i himmel og på jord!”»10 Med andre ord, «Skriften peker … bort fra seg selv og mot det faktum at den endelige, sanne myndighet tilhører Gud selv.»11 Så Skriftene er ikke den endelige kilde til kunnskap for siste-dagers-hellige. De er tilkjennegivelser fra den øverste kilde. Den øverste kilde til kunnskap og myndighet for en siste-dagers-hellig er den levende Gud. Formidlingen av disse gavene kommer fra Gud som levende, rungende, guddommelig åpenbaring.12
Denne lære står sentralt i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige og vårt budskap til verden. Den levendegjør betydningen av den høytidelige forsamling i går, der vi oppholdt Thomas S. Monson som profet, seer og åpenbarer. Vi tror på en Gud som er engasjert i vårt liv, som ikke forholder seg taus eller fraværende, og heller ikke, som Elijah sa om guden til Baals prester, er «ute på reise. Kanskje han sover – [og må vekkes]».13 I vår kirke siterer til og med våre små Primær-barn: «Vi tror på alt som Gud har åpenbart, alt som han nå åpenbarer, og vi tror at han fortsatt vil åpenbare mange store og viktige ting angående Guds rike.»14
Når vi hevder å ha ny hellig skrift og vedvarende åpenbaring, er vår bønn at vi aldri må være arrogante eller ufølsomme. Men etter at et hellig syn i en nå hellig lund ga bekreftende svar på spørsmålet «Eksisterer Gud?» tvinger Joseph Smith og Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige oss til å se i øynene det neste naturlige spørsmålet: «Taler han?» Vi bringer de gode nyhetene om at det gjør han, og han har gjort det. Med en kjærlighet og hengivenhet som er forankret i vår kristendom, innbyr vi alle til å fordype seg i det underfulle Gud har sagt siden bibelsk tid og som han ennå idag sier.
På en måte besvarer Joseph Smith og hans etterfølgende profeter i denne kirke den utfordring Ralph Waldo Emerson ga elevene på Harvard Divinity School for 170 år siden nå i sommer. Til disse beste og mest intelligente protestanter ga den store, kloke mannen ved Concord innstendig oppfordringen å forkynne «en Gud som er, ikke var; [en Gud] som taler, ikke talte».15
Jeg vitner om at himlene er åpne. Jeg vitner om at Joseph Smith var og er en profet, at Mormons bok virkelig er et annet testamente om Jesus Kristus, at Thomas S. Monson er Guds profet, en apostel i nyere tid med rikets nøkler i sin hånd, en mann jeg personlig har sett kappen falle på. Jeg vitner om at tilstedeværelsen av slike bemyndigede, profetiske talerør og vedvarende kanoniserte åpenbaringer alltid har stått sentralt i det kristne budskap når Kristi bemyndigede ministerium har vært på jorden. Jeg vitner om at et slikt ministerium er tilstede på jorden igjen og er å finne i denne Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.
I vår dype hengivenhet til Jesus fra Nasaret, Guds egen Sønn, verdens Frelser, innbyr vi alle til å undersøke det vi har mottatt om ham, til å komme til oss og drikke dypt av det «vann som gir evig liv»,16 disse konstante påminnelser om at Gud lever, at han elsker oss, og at han taler. Jeg uttrykker den dypeste personlige takk for at hans gjerninger er uten ende og hans «ord aldri vil opphøre». Jeg bærer vitnesbyrd om denne guddommelig kjærlige oppmerksomhet og nedtegnelsen om den, i Jesu Kristi hellige navn. Amen.