Vitnesbyrd
Kunnskap fører til lydighet, og lydighet fører til mer kunnskap.
Et vitnesbyrd om evangeliet er et personlig vitne fra Den hellige ånd til vår sjel om at visse fakta av evig betydning er sanne, og at vi vet at de er sanne. Disse fakta innbefatter Guddommens natur og vårt forhold til dens tre medlemmer, forsoningens effektivitet og gjenopprettelsens realitet.
Et vitnesbyrd om evangeliet er ingen reiseskildring, helsejournal eller et uttrykk for kjærlighet til familiemedlemmer. Det er ingen preken. President Kimball sa at i det øyeblikk vi begynner å preke for andre, er vårt vitnesbyrd avsluttet.1
I.
Forskjellige spørsmål dukker opp når vi hører andre bære vitnesbyrd, eller når vi overveier å bære vitnesbyrd selv.
-
På et vitnesbyrdsmøte sier et medlem: «Jeg vet at Faderen og Sønnen viste seg for profeten Joseph Smith.» En besøkende undres: «Hva mener han når han sier han vet det?»
-
En ung mann som forbereder seg til å reise på misjon, undres om hans vitnesbyrd er sterkt nok til at han kan tjene som misjonær.
-
En ungdom hører vitnesbyrdet til mor eller far eller en lærer. Hvordan hjelper et slikt vitnesbyrd den som hører det?
II.
Hva mener vi når vi vitner og sier at vi vet at evangeliet er sant? Sett denne kunnskapen opp mot «jeg vet at det er kaldt ute» eller «jeg vet at jeg elsker min hustru». Dette er tre forskjellig slags visshet som man har fått på forskjellige måter. Kunnskap om utetemperatur kan verifiseres ved vitenskapelig bevis. Vissheten om at vi elsker vår ektefelle er personlig og subjektiv. Selv om den ikke kan bevises vitenskapelig, er den likevel viktig. Den idé at all viktig kunnskap er basert på vitenskapelige bevis, er ganske enkelt feil.
Selv om det finnes noen «bevis» for sannheter i evangeliet (se for eksempel Salme 19:2, Helaman 8:24), vil ikke vitenskapelige metoder frembringe åndelig kunnskap. Det var dette Jesus ga som tilsvar på Simon Peters vitnesbyrd om at Han var Kristus: «Salig er du, Simon, Jonas’ sønn! For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbaret dette for deg, men min Far i himmelen» (Matteus 16:17). Apostelen Paulus forklarte det. I et brev til de hellige i Korint sa han at «ikke noen [vet] hva som bor i Gud, uten [ved] Guds Ånd» (1. Korinterbrev 2:11, se også Johannes 14:17).
Motsatt vet vi det som er av mennesker ved menneskers metoder, men «et sjelelig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis» (1. Korinterbrev 2:14).
Mormons bok lærer oss at Gud vil tilkjennegi sannheten av åndelige ting til oss ved Den hellige ånds kraft (se Moroni 10:4-5). I nyere åpenbaring lover Gud at vi vil motta «kunnskap» ved at han vil fortelle oss i vårt sinn og i vårt hjerte «ved Den Hellige Ånd» (L&p 8:1-2).
Noe av det storartede med vår himmelske Faders plan for sine barn er at enhver av oss personlig kan vite at planen er sann. Den åpenbarte kunnskapen kommer ikke fra bøker, fra vitenskapelige bevis eller intellektuell overveielse. I likhet med apostelen Peter kan vi motta denne kunnskapen direkte fra vår himmelske Fader ved Den hellige ånds vitne.
Når vi kjenner åndelige sannheter ved Åndens hjelp, kan vi være like sikre på denne kunnskapen som en lærd eller vitenskapsmann er på forskjellig slags kunnskap de har ervervet ved forskjellige metoder.
Profeten Joseph Smith ga et flott eksempel på dette. Når han ble forfulgt for å fortelle folk om synet han hadde hatt, sammenlignet han sin situasjon med apostelen Paulus, som ble latterliggjort og hånet da han forsvarte seg for kong Agrippa (se Ap.gj. 26). «Men alt dette tilintetgjorde ikke at hans syn var en realitet,» sa Joseph. «Han hadde sett et syn, det visste han, og all forfølgelse under himmelen kunne ikke forandre dette… Slik var det også med meg,» fortsatte Joseph. «Jeg hadde virkelig sett et lys, og midt i lyset så jeg to personer, og de talte virkelig til meg… Jeg hadde sett et syn, det visste jeg, og jeg visste at Gud visste det, og jeg kunne ikke fornekte det, heller ikke våget jeg å gjøre det.»(Joseph Smith – Historie 1:24-25.)
III.
Det var Joseph Smiths vitnesbyrd. Hva med vårt? Hvordan kan vi få vite og vitne om at det han sa, var sant? Hvordan får man det vi kaller et vitnesbyrd?
Første skritt til å oppnå kunnskap i noen form er å ha et virkelig ønske om å vite. Neste skritt, når det gjelder åndelig kunnskap, er å spørre Gud i oppriktig bønn. Som vi leser i nyere åpenbaring:
«Hvis du ber, skal du motta åpenbaring på åpenbaring, kunnskap på kunnskap, så du kan kjenne mysteriene og det som gir fred, det som bringer glede, det som bringer evig liv» (L&p 42:61).
Her er hva Alma skrev om hva han gjorde: «Se, jeg har fastet og bedt i mange dager så jeg kunne vite disse ting selv, og nå vet jeg selv at de er sanne, for Gud Herren har tilkjennegitt det for meg ved sin Hellige Ånd» (Alma 5:46).
Når vi ønsker og søker, skulle vi huske at det å oppnå et vitnesbyrd ikke er en passiv prosess, men at vi forventes å gjøre noe. Jesus sa: «Om noen vil gjøre hans vilje, da skal han kjenne om læren er av Gud, eller om jeg taler av meg selv» (Johannes 7:17).
En annen måte å søke et vitnesbyrd på synes forbausende når man sammenligner med metoder for å tilegne seg annen kunnskap. Vi får eller styrker et vitnesbyrd ved å bære det. Det var en som til og med hevdet at noen vitnesbyrd oppnås lettere når man bærer dem oppreist, enn når man står på kne i bønn for å få dem.
Et personlig vitnesbyrd er grunnleggende i vår tro. Derfor er det vi må gjøre for å tilegne oss, styrke og bevare et vitnesbyrd, avgjørende for vårt åndelige liv. I tillegg til det som allerede er nevnt, trenger vi å ta del i nadverden hver uke (L&p 59:9) for å kvalifisere oss til det dyrebare løfte om at vi alltid vil ha «hans Ånd … hos [oss]» (L&p 20:77). Selvsagt, den Ånd er kilde til våre vitnesbyrd.
IV.
De som har et vitnesbyrd om det gjengitte evangelium, har også plikt til å dele det med andre. Mormons bok lærer oss at vi skulle «stå som Guds vitner til alle tider og i alle ting og på alle steder [vi] måtte være» (Mosiah 18:9).
En av de mektigste læresetninger om forholdet mellom vitnesbyrdets gave og plikten til å bære det, står i det 46. kapittel av Lære og pakter. I beskrivelsen av forskjellig slags åndelige gaver sier denne åpenbaringen:
«Til noen er det gitt å vite ved Den Hellige Ånd at Jesus Kristus er Guds Sønn og at han ble korsfestet for verdens synder.
Til andre er det gitt å tro på deres ord for at de også kan få evig liv hvis de fortsetter å være trofaste» (v. 13-14, se også Johannes 20:29).
De som har gaven å vite har en åpenbar plikt til å bære sitt vitnesbyrd, slik at de som har den gave å tro på deres ord, også kan få evig liv.
Det har aldri vært større behov for å bekjenne vår tro, privat og offentlig (se L&p 60:2). Selv om noen bekjenner seg som ateister, er det mange som er åpne for mer sannhet om Gud. For disse oppriktige søkende trenger vi å bekrefte Gud vår evige Faders eksistens, vår Herre og Frelsers, Jesu Kristi guddommelige misjon og at alt er gjenopprettet. Vi må være tapre i vårt vitnesbyrd om Jesus. Vi får alle mange anledninger til å gjøre kjent vår overbevisning overfor venner, naboer, medarbeidere og tilfeldig bekjente. Vi skulle bruke disse anledningene til å gi uttrykk for kjærlighet til vår Frelser, for vårt vitnesbyrd om hans guddommelige misjon og at vi har besluttet å tjene ham.2 Våre barn skulle også høre oss bære vitnesbyrd ofte. Vi skulle også styrke våre barn ved å oppmuntre dem til å definere seg selv i henhold til sitt tiltagende vitnesbyrd, ikke bare ved anerkjennelser i skoleprestasjoner, sport eller andre skoleaktiviteter.
V.
Vi lever i en tid da enkelte gir en feilaktig fremstilling av trosoppfatningene til dem de kaller mormoner, og endog spotter oss på grunn av disse. Når vi blir konfrontert med slike feilfremstillinger, har vi plikt til å ta til orde for å klarlegge vår lære og hva vi tror. Vi skulle være dem som erklærer vår tro, fremfor å la andre få siste ord i en feil fremstilling. Det betinger vitnesbyrd som kan uttrykkes privat overfor en bekjent eller offentlig for en liten eller større forsamling. Når vi vitner om den sannhet vi kjenner, skulle vi trofast følge advarselen om å tale «i mildhet og saktmodighet» (L&p 38:41). Vi skulle aldri være overbærende, skarpe eller overfusende. Som apostelen Paulus lærte, skulle vi tale sannheten i kjærlighet (se Efes. 4:15). Hvem som helst kan være uenig i vårt personlige vitnesbyrd, men ingen kan gjendrive det.
VI.
Til avslutning viser jeg til forholdet mellom lydighet og kunnskap. Medlemmer som har et vitnesbyrd og som handler deretter under ledelse av sine ledere i Kirken, beskyldes noen ganger for blind lydighet.
Selvsagt har vi ledere, og selvsagt er vi underlagt deres avgjørelser og bestemmelser mht. Kirkens drift og i utførelse av nødvendige prestedøms-ordinanser. Men når det gjelder å lære og kjenne evangeliets sannhet – våre personlige vitnesbyrd – har hver av oss et direkte forhold til Gud, vår evige Fader og hans Sønn, Jesus Kristus, gjennom Den hellige ånds mektige vitne. Dette er noe våre kritikere ikke forstår. Det forundrer dem at vi kan være forenet i å følge våre ledere og likevel være uavhengige når det gjelder å vite personlig.
Kanskje forvirringen noen føler kan forklares med at hver av oss faktisk har to forskjellige kanaler til Gud. Vi har en styringskanal gjennom vår profet og andre ledere. Denne kanalen, som gjelder lære, ordinanser og bud, bevirker lydighet. Vi har også en kanal gjennom personlig vitnesbyrd, som går direkte til Gud. Den gjelder hans eksistens, vårt forhold til ham og hans sanne gjengitte evangelium. Denne kanalen bevirker kunnskap. Disse to kanalene gir gjensidig støtte: Kunnskap fører til lydighet (se 5. Mosebok 5:27, Moses 5:11), og lydighet fører til mer kunnskap (se Johannes 7:17, L&p 93:1).
Alle handler vi ifølge lydighet eller viser lydighet overfor kunnskap. Det være seg vitenskap eller religion, så er vår lydighet ikke blind når vi handler ifølge kunnskap om det vår handling gjelder. En vitenskapsmann mottar pålitelig dokumentasjon om innhold eller premisser i et spesielt eksperiment, og handler ifølge denne. Når det gjelder religion, er en troendes kilde til kunnskap åndelig, men prinsippet er det samme. I siste-dagers-helliges tilfelle, når Den hellige ånd gir oss et vitnesbyrd om sannheten av det gjengitte evangelium og kallet av en profet i nyere tid, er ikke vårt valg om å følge disse læresetningene blind lydighet.
I ethvert vitnesbyrd må vi unngå arroganse og hovmod. Vi skulle huske refselsen i Mormons bok av et folk som var så stolte over de større ting Gud hadde gitt dem, at de plaget sine medmennesker (se Jakobs bok 2:20). Jakob sa at det var avskyelig «for ham som skapte alt kjød» fordi «det ene menneske er like dyrebart i hans øyne som det andre» (Jakobs bok 2:21). Senere advarte Alma og sa: «Dere skal ikke akte ett menneske mer enn et annet, heller ikke skal ett menneske føle seg hevet over et annet» (Mosiah 23:7).
Jeg avslutter med mitt vitnesbyrd. Jeg vet at vi har en himmelsk Fader hvis plan bringer oss til jorden og fastsetter betingelser og destinasjon for vår evige reise. Jeg vet at vi har en Frelser, Jesus Kristus, hvis læresetninger definerer planen og hvis forsoning gir forsikring om udødelighet og anledning til evig liv. Jeg vet at Faderen og Sønnen viste seg for profeten Joseph Smith for å gjengi evangeliets fylde i disse siste dager. Og jeg vet at vi i dag ledes av en profet, president Thomas S. Monson, som innehar nøklene til å bemyndige prestedømsbærere til å utføre de ordinanser som er forordnet for vår fremgang mot evig liv. I Jesu Kristi navn. Amen.