Tre presiderende høyprester
Vi vil høste visdom og styrke når vi ser hen til Det første presidentskap som vårt ideal og mønster for lederskap.
Det er en velsignelse og et privilegium for oss å oppholde president Thomas S. Monson, president Henry B. Eyring og president Dieter F. Uchtdorf som det nye Første presidentskap i Herrens kirke.
Jeg lærte hvor viktig Det første presidentskap er da jeg som gutt vokste opp i Vest-Canada. Når jeg dro hjem til bestemor og bestefar Walker, var et innrammet bilde av Kirkens første presidentskap det første jeg så. Jeg husker det godt. Det syntes som de sto vakt og hilste på alle som kom.
Det vakre fargebildet var av president George Albert Smith, med rådgiverne J. Reuben Clark jr. og David O. McKay. På bildet sto de sammen ved en stor globus. Jeg var så glad i det bildet. De var så pene og ærverdige menn. Jeg visste at det var Guds profet og hans rådgivere.
Dette bildet som hang i entréen hjemme hos mine besteforeldre, hadde en mektig innflytelse på meg. Jeg bodde i den lille præriebyen Raymond, der mine besteforeldre bodde. Jeg kunne spasere hjem til dem, så jeg besøkte dem ofte. Jeg husker at jeg ofte sto stille alene i entréen og så ærbødig på dette bildet av Det første presidentskap. Jeg husker at jeg tenkte over hvorfor mine besteforeldre mente det var så viktig å hedre Det første presidentskap og ha dette bildet på en fremtredende plass i sitt hjem. Alle som kom, så det. Det viktigste var kanskje at det for deres barn og barnebarn var en stadig påminnelse om hva som var overordentlig viktig for bestemor og bestefar.
Mange år senere kom jeg til at bildet av Det første presidentskap var et motstykke til Josvas vakre uttrykk: «Velg i dag hvem dere vil tjene, … Men jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren» (Josva 24:15).
Alle som kom inn i hjemmet til James og Fannye Walker, visste at det på deres hjerter var skrevet: «Vi og vårt hus, vi vil tjene Herren.» Som deres sønnesønn visste jeg det, og jeg har aldri glemt det.
Som gutt forsto jeg ikke helt betydningen av at det var tre i Det første presidentskap istedenfor bare én president. Jeg visste naturligvis at Jesus hadde valgt Peter, Jakob og Johannes, ikke bare Peter. Jeg visste at min far var en av tre menn i biskopsrådet, som rådgiver for biskop J. O. Hicken. Jeg visste at min bestefar var stavspresident og at han hadde to rådgivere ved sin side (president John Allen og president Leslie Palmer).
I hvert tilfelle – et presidentskap – som ikke bare besto av én mann som leder, men av tre som ledet sammen. I Primær hadde jeg lært trosartiklene, og jeg ble etter hvert glad i dem. Trosartiklene gir våre unge trøst og selvtillit etter hvert som de lærer om Kirkens grunnleggende læresetninger. Jeg visste da at «en mann må kalles av Gud ved profeti og ved håndspåleggelse av dem som har myndighet for å kunne forkynne evangeliet og forrette dets ordinanser» (5. trosartikkel).
I 1835 åpenbarte Herren for profeten Joseph Smith den riktige orden for presidentskaper i Kirken:
«Nødvendigvis [er det] presidenter eller presiderende embedsmenn…
Fra Det melkisedekske prestedømme danner tre presiderende høyprester, utvalgt av kirken, utpekt og ordinert til dette embede og oppholdt ved kirkens tillit, tro og bønner, et quorum som utgjør Kirkens presidentskap» (L&p 107:21-22).
«Et quorum bestående av tre presidenter» (L&p 107:29) – ikke en president og to visepresidenter, men tre presiderende høyprester. Et quorum av tre presidenter – Det første presidentskap i Herrens kirke.
Verden organiserer seg ikke på denne måten, men slik organiserte og bygget Herren opp sin kirke.
Det minner meg om dette skriftstedet:
«For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren.
For som himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker» (Jesaja 55:8-9).
Omtrent på den tiden jeg fylte syv år, lærte jeg litt om suksesjon i presidentskapet da president George Albert Smith døde. En stund etterpå ble bildet i bestemor og bestefars entré byttet ut med et vakkert bilde av president David O. McKay og hans rådgivere Stephen L Richards og J. Rueben Clark jr.
Som gutt forsto jeg nok ikke den store betydningen av eller prosessen med suksesjon i presidentskapet – men jeg visste at profeten var død og at vi ble ledet av en ny Guds profet, som hadde to rådgivere ved sin side.
Da jeg var 13, ble jeg kalt inn på biskop Murray Holts kontor, og han kalte meg til president for diakonenes quorum. Han sa at jeg måtte dra hjem og be om hvem som skulle være mine rådgivere. Han fortalte at Herren ville hjelpe meg med avgjørelsen. Det gjorde han. Da lærte jeg om rådgivere, og jeg begynte å forstå hvorfor Herren lar sin kirke ledes av presidentskaper, ikke bare presidenter. Jeg var glad i mine rådgivere i diakonenes quorum, og vi ba og arbeidet hardt for å hjelpe guttene i quorumet vårt. Biskop Holt lærte meg om mønsteret for presidentskaper og hvordan et presidentskap skulle arbeide og virke i Herrens kirke.
Når jeg senere virket som president for andre quorumer, visste jeg allerede hvor viktig det var med rådgivere, og at Herren ville hjelpe meg å velge dem – akkurat slik biskopen hadde lært meg.
Som diakonenes quorumspresident og senere som biskop og stavspresident visste jeg at uansett hvilken visdom, forståelse eller kapasitet jeg hadde, ville alt bli betraktelig forsterket når jeg innlemmet mine rådgivere i enhver avgjørelse. Jeg lærte at fordelene ved å virke sammen som et presidentskap var fantastiske og foredlende.
Jeg forsto hvorfor Herren bestemte at hans kirke skulle ledes av tre presiderende høyprester og hvorfor denne formen for ledelse skulle fastsettes utover det meste av Kirken.
Herren sa: «Jeg vil gi dere et mønster i alle ting, så dere ikke blir ført vill» (L&p 52:14). Han har gitt oss mønsteret for lederskap. Med mønsteret for lederskap. President Gordon B. Hinckley forklarte: «Enhver organisasjon i Kirken har et presidentskap bestående av tre personer, unntatt De sytti og De [tolv].» (Teachings of Gordon B. Hinckley [1997], 94.) Dessuten president og to rådgivere. Dessuten ledes hjelpeorganisasjonene på alle nivåer av en president og to rådgivere. Alle velsignelser og fordeler ved å virke sammen som et presidentskap gjelder for hjelpeorganisasjonene såvel som for prestedømsquorumene.
Alle som virker i presidentskaper rundt om i Kirken, skulle se hen til Det første presidentskap som det mønster og eksempel vi prøver å følge når vi utfører vår tjeneste. Vi skulle strebe etter å bli som dem og samarbeide i kjærlighet og harmoni slik de gjør.
President Gordon B. Hinckley talte ofte om betydningen av rådgivere: Han sa: «Herren satte [rådgivere] der i en bestemt hensikt» (Teachings of Gordon B. Hinckley, 94).
President Hinckley fortalte videre: «Hver morgen unntatt mandag møtes Det første presidentskap når vi er i byen. Jeg ber president Faust fremlegge sine saker, og vi drøfter dem og tar en beslutning. Deretter ber jeg president Monson fremlegge sine saker, og vi drøfter dem og tar en beslutning. Så fremlegger jeg de punktene jeg ønsker å ta opp, og vi drøfter dem og tar en beslutning. Vi arbeider sammen … Man kan ikke drive et enmanns-show i et presidentskap. Rådgivere – så herlig det er med rådgivere. De hindrer deg i å gjøre galt, de hjelper deg å gjøre det som er riktig.» (Teachings of Gordon B. Hinckley, 95. Se også «In … Counsellors There Is Safety», Ensign, nov. 1990, 48-51).
En rådgiver for president Joseph F. Smith beskrev en gang hvordan Det første presidentskap drøftet saker: «Når en sak ble fremlagt for [Kirkens president], drøftet han og hans rådgivere denne og viet den sin fulle oppmerksomhet til de kom til samme konklusjon.» (Anthon H. Lund, i Conference Report, juni 1919, 19, uthevelse tilføyd.)
Dette skulle være vårt mønster i presidentskaper.
Åpenbaringene lærer oss å ta avgjørelser i quorumer og presidentskaper «i all rettferdighet, i hellighet og i hjertets ydmykhet, saktmodighet og langmodighet, og i tro og dyd og kunnskap, måtehold, tålmodighet, gudfryktighet, broderlig vennlighet og kjærlighet» (L&p 107:30).
Herren har gitt oss mønsteret.
Vi har i dag oppholdt Kirkens nye Første presidentskap. De vil undervise oss og vise oss mønsteret vi skulle følge. Vi vil høste visdom og styrke når vi ser hen til Det første presidentskap som vårt ideal og mønster for lederskap.
Våre familier vil høste store velsignelser når vi lærer våre barn og barnebarn å elske og oppholde Kirkens ledere. Som ung gutt i mine besteforeldres hjem visste jeg at vi ble ledet av Guds menn, som Herren hadde satt der for å veilede oss.
Og jeg vet det nå. Jeg bærer vitnesbyrd om at dette er Herrens, Jesu Kristi verk, og at vi blir ledet av hans apostler og profeter. Jeg bærer vitnesbyrd om at seniorapostelen, president Thomas S. Monson, har blitt kalt av Gud, og at han sammen med sine to flotte rådgivere vil lede oss i overensstemmelse med Herrens sinn og vilje, han hvis kirke dette er. I Jesu Kristi hellige navn. Amen.