Min sjel fryder seg over de ting som er av Herren
Fryd over de ting som er av Herren … vil «løfte» vårt hjerte og gi oss grunn til å «fryde oss».
I Mormons bok taler Nephi ofte om å fryde seg. Han fryder seg over «de ting som er av Herren», «over Skriftene» og vår himmelske Faders «store og evige plan» (se 2. Nephi 4:15-16, 11:2-8). Særlig husker Nephi ofte sine kilder til fryd når han er bedrøvet, da det tjener til å løfte og fokusere hans ånd på evige velsignelser.
Også vi skulle fryde oss over de ting som er av Herren, for det vil «løfte» vårt hjerte og gi oss grunn til å «fryde oss» (2. Nephi 11:8). La meg nevne noe som jeg fryder meg over.
Jeg fryder meg over vår Frelser, Jesus Kristus. I likhet med Nephi «fryder [jeg] meg i min Jesus» (2. Nephi 33:6), over hans tjenestegjerning og frelsende rolle på jorden. Han gir lys og håp og har gitt oss Den hellige ånd for ytterligere veiledning og trøst på veien vi skulle gå. Det er bare gjennom ham vi kan vende tilbake til vår Fader. «Frelse kan komme til menneskenes barn [bare] i og gjennom Kristi navn» (se Mosiah 3:17).
Jeg fryder meg over Jesu Kristi gjengitte evangelium som er bygget på en grunnvoll av apostler og profeter, som jeg har hatt den velsignelse å tjene sammen med. Jeg vitner om at president Thomas S. Monson er Herrens profet på jorden i dag. Jeg fryder meg over at han, i likhet med Kristus, i sannhet betjener den ene, strekker seg ut med varme og kjærlighet til hver enkelt.
Jeg fryder meg over prestedømmets nøkler og templer over hele jorden som gjør evige ordinanser og pakter tilgjengelige for oss. Noen av mine mest himmelske dager har vært mine barns tempelvielser nylig, da min far forrettet den hellige ordinansen.
Jeg fryder meg over de unges styrke når jeg ser dem fylle templene for å utføre dåp for de døde. Jeg elsker deres verdige lydighet overfor de normer som leder til templet, og deres forberedelse til å bli trofaste misjonærer og rettskafne mødre og fedre.
Jeg fryder meg over å være datter av en himmelsk Fader som elsker meg. Jeg lærte om min guddommelige identitet i mine tidlige år ved min mors side. Ganske nylig så jeg min tre år gamle datterdatter lære hvem hun er av sin mor. Eliza hadde vært opprørt da hun gikk til sengs. Hun lot seg ikke trøste før moren enda en gang hadde fortalt Elizas sanne yndlingshistorie om den spesielle kvelden da vår himmelske Fader klart og tydelig hvisket i hennes mors hjerte at Eliza var en spesiell ånd med en edel misjon i vente.
Jeg fryder meg over min rolle som oppdrager, som gjør at jeg kan la min rotfestede identitet som kvinne komme til uttrykk. Jeg unngår aldri å bli forbauset over hvordan kvinner, unge kvinner og til og med småpiker, synes å ha en instinktiv interesse for og evne til omsorg og pleie. Det er ikke bare en mors primære ansvar, men også en del av «enkeltmenneskets førjordiske, jordiske og evige identitet og hensikt» («Familien – en erklæring til verden», Liahona, okt. 2004, 49). Omsorg vil si å undervise, skape utvikling, skape vekst, gi ernæring og næring. Hvem ville ikke rope av glede over å bli gitt en så velsignet rolle?
Skriftene bruker begrepet tukt og formaning bare to ganger, og i begge situasjoner omhandler det foreldres ansvar for å oppdra sine barn i «Herrens tukt og formaning» (Efeserbrevet 6:4, Enos 1:1).
President Hinckley formante også både menn og kvinner å ha omsorg for sine barn. Han sa: «Hvor mye vakrere ville ikke … samfunnene vi lever i bli, hvis enhver far … og mor betraktet sine barn … som gaver fra himmelens Gud, … og oppdro dem med ekte kjærlighet i Herrens visdom og formaning» («Disse, våre små», Liahona, des. 2007, 7).
Jeg fryder meg over familier. Nylig frydet jeg meg over at det ble født et nytt barnebarn inn i en familie som forstår at foreldre har det høytidelige ansvar å oppdra sine barn i kjærlighet og rettferdighet. De eldre søsknene var naturlig nok nysgjerrige på sin lille søsters inntreden i verden. Deres første innblikk i dette hellige emnet ble gitt av kjærlige foreldre i en ærbødig familiesamtale, i den hellige atmosfære som følger en ny sjels fødsel inn i jordelivet og i samsvar med vår Faders store evige plan. Til kontrast fortalte vår datterdatter neste dag da hun kom fra barnehagen, at hun i klassen hadde lært «et stort nytt begrep som heter seksuelt overgrep». Jeg ble bekymret over at barn allerede i så ung alder, av sikkerhetshensyn, må være på vakt mot de negative sider ved det emnet de så vakkert hadde snakket om kvelden før. Jeg frydet meg mer enn noen gang over en oppdragende familie som er forankret i Jesu Kristi læresetninger.
Jakob sa at Herren har behag i «kvinners kyskhet» (Jakobs bok 2:28). Jeg fryder meg over alle kvinners og menns kyskhet. Hvor stor sorg må det ikke være for Herren å se krenket dyd og hånet sømmelighet overalt i vår ugudelige verden. Herren har tilrettelagt for at hans barn skal ha stor glede ved intime, kjærlige ekteskapsforhold, slik mine barnebarn lærte. Jeg fryder meg over klarheten i Erklæringen til verden om familien, som advarer og sier at «den som bryter sin kyskhetspakt, mishandler sin ektefelle eller sine barn, eller unnlater å oppfylle sine familieforpliktelser, en dag vil stå til ansvar for Gud».
Jeg fryder meg over Skriftenes eksempler på å vandre ved tro på sin jordiske reise. Hver gang jeg vandrer med Abraham og Isak på Moriafjellet, gråter jeg ved tanken på at Abraham ikke vet at det vil være en engel og en vær i buskene ved reisens slutt. Vi befinner oss alle midt i vår jordiske ferd, og vi vet ikke hva resten av vår historie inneholder. Men vi, i likhet med Abraham, blir ofte velsignet med mirakler.
Jeg fryder meg over Herrens barmhjertighet og mirakler (se «Bless Our Fast, We Pray», Hymns, 138). Jeg vet at hans milde barmhjertighet og hans mirakler, store som små, skjer. De kommer på hans måte og i hans beleilige tid. Noen ganger skjer det ikke før vi har gitt vårt ytterste. Jesu disipler måtte på Gennesaretsjøen slite og ro i motvind hele natten før Jesus til slutt kom til unnsetning. Han kom ikke før «den fjerde nattevakt», det vil si like før daggry. Men han kom. (Se Markus 6:45-51.) Mitt vitnesbyrd er at mirakler virkelig skjer, selv om det noen ganger ikke skjer før i den fjerde nattevakt.
Akkurat nå utøver jeg tro og bønner og ser etter små mirakler på vegne av mine kjære som er psykisk syke, bærer på sorg og er åndelig på avveier. Jeg fryder meg over Herrens kjærlighet til hvert av sine barn og over hans visdom når det gjelder å gi oss individuelt tilpassede jordiske erfaringer.
Og endelig fryder jeg meg, mer enn jeg kan gi uttrykk for, over min manns evige kjærlighet og konstante hjelp, og mine barns og foreldres bønner og støtte gjennom disse årene i tjeneste som Unge kvinners generalpresident.
«Min sjel fryder seg over de ting som er av Herren» (2. Nephi 4:16) – hans lov, hans liv, hans kjærlighet. Å fryde seg i ham er å erkjenne hans hånd i vårt liv. Vår oppgave i evangeliet er å gjøre det som er riktig og elske og fryde oss over det som er riktig. Når vi fryder oss over å tjene ham, fryder vår himmelske Fader seg over å velsigne oss. «Jeg, Herren … finner behag i å hedre dem som tjener meg i rettferdighet og sannhet inntil enden» (L&p 76:5). Jeg ønsker å være verdig til hans behag, alltid. «Jeg elsker Herren, min sjel fryder seg i ham» («I Love the Lord», Jackman Music Corporation). I Jesu Kristi navn. Amen.