Lær av fortiden og gå fremover
Sammen skal vi gå fremad og gjøre hans arbeid.
Jeg synes dette har vært et bemerkelsesverdig møte. Budskapene har vært inspirerende, musikken har vært vakker, vitnesbyrdene oppriktige. Jeg tror ingen som har deltatt på dette møtet, noensinne vil glemme det – på grunn av den Ånd vi har følt.
Mine kjære brødre og søstre, for over 44 år siden, i oktober 1963, sto jeg ved talerstolen i Tabernaklet, etter at jeg nettopp var blitt oppholdt som medlem av De tolv apostlers quorum. Den gangen nevnte jeg et lite skilt jeg hadde sett på en annen talerstol. På skiltet sto det: «La den som står ved denne talerstol, være ydmyk.» Jeg kan forsikre dere om at jeg var ydmyk pga. mitt kall til De tolv den gangen. Men når jeg står ved denne talerstolen i dag, taler jeg med den aller største ydmykhet. Jeg føler intenst min avhengighet av Herren. Jeg søker ydmykt Åndens veiledning når jeg nå skal uttrykke mine følelser.
For bare to måneder siden tok vi farvel med vår kjære venn og leder Gordon B. Hinckley, Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges 15. president, en fremragende ambassadør for sannhet til hele verden, og som var avholdt av alle. Vi savner ham. Over 53 000 menn, kvinner og barn kom til den vakre «Profetenes sal» i denne bygningen for å vise den siste ære til denne Herrens kjempe som nå har gått inn i historien.
Da president Hinckley døde, ble Det første presidentskap oppløst. President Eyring og jeg, som var president Hinckleys rådgivere, gikk tilbake til våre plasser i De tolv apostlers quorum, og dette quorumet ble Kirkens presiderende myndighet.
Lørdag 2. februar 2008 ble president Hinckleys begravelse holdt i dette storslagne konferansesenteret – en bygning som for alltid vil stå som et monument over hans fremsyn og visjon. Under begravelsen ble vakre og kjærlige hyllester vist denne Guds mann.
Dagen etter satt alle 14 ordinerte apostler som levde på jorden, samlet i et rom ovenpå i Salt Lake tempel. Vi møttes i en ånd av faste og bønn. Under dette høytidelige og hellige møtet ble Det første presidentskap reorganisert i henhold til den veletablerte presedens, etter det mønster Herren selv etablerte.
Kirkens medlemmer over hele verden møttes i går til en høytidelig forsamling. Dere løftet deres hender til oppholdelse for å godkjenne det som ble gjort på det møtet i templet som jeg nettopp har nevnt. Da dere løftet hendene, ble jeg rørt. Jeg følte deres kjærlighet og støtte, så vel som deres hengivenhet til Herren.
Jeg vet uten tvil, mine brødre og søstre, at Gud lever. Jeg vitner om at dette er hans verk. Jeg vitner også om at vår Frelser Jesus Kristus leder denne Kirken som bærer hans navn. Jeg vet at den beste opplevelse man kan ha i dette liv, er å føle hans tilskyndelser idet han veileder oss for å fremme sitt verk. Jeg følte disse tilskyndelsene som ung biskop og ble ledet til hjem hvor det var åndelig – eller kanskje timelig – nød. Jeg følte dem igjen som misjonspresident i Toronto, Canada, hvor jeg arbeidet med storartede misjonærer som var levende vitner til verden om at dette verk er guddommelig og at vi blir ledet av en profet. Jeg har følt dem gjennom hele min tjeneste i De tolv og i Det første presidentskap, og nå som Kirkens president. Jeg vitner om at vi alle kan føle Herrens inspirasjon hvis vi lever verdig og streber etter å tjene ham.
Jeg er meget oppmerksom på de 15 menn som har gått foran meg som Kirkens president. Mange av dem har jeg kjent personlig. Jeg har hatt den velsignelse og det privilegium å få være rådgiver til tre av dem. Jeg er takknemlig for den varige arv etter hver av disse 15 menn. Jeg har sikker kunnskap, slik jeg er trygg på at de også hadde, om at Gud leder sin profet. Min inderlige bønn er at jeg må fortsette å være et verdig redskap i hans hender til å videreføre dette store verk og ivareta de enorme ansvarsoppgaver som følger med presidentembedet.
Jeg takker Herren for fantastiske rådgivere. President Henry B. Eyring og president Dieter F. Uchtdorf er menn med store evner og god forstand. De er rådgivere i ordets sanne betydning. Jeg verdsetter deres dømmekraft. Jeg tror de er blitt forberedt av Herren for de stillingene de nå har. Jeg er glad i medlemmene av De tolv apostlers quorum, og jeg verdsetter mitt vennskap med dem. De vier seg også til Herrens verk og bruker sitt liv i hans tjeneste. Jeg ser frem til å virke sammen med eldste Christofferson, som nå har blitt kalt til dette quorum og som har fått deres oppholdelse. Han har også blitt forberedt for den stilling han er kalt til. Det har også vært en glede å samarbeide med medlemmene av De syttis quorumer og med Det presiderende biskopsråd. Nye medlemmer av De sytti har blitt kalt og ble oppholdt i går, og jeg ser frem til å samarbeide med dem i Mesterens arbeid.
Det råder enhet og velvilje blant generalautoritetene. Herren har erklært: «Hvis dere ikke er ett, er dere ikke mine.»1 Vi vil fortsette å være ett i én hensikt, nemlig å fremme Herrens verk.
Jeg føler at jeg vil utrykke takk til min himmelske Fader for hans utallige velsignelser. Jeg kan si, som Nephi gjorde, at jeg ble født av gode foreldre, hvis egne foreldre og besteforeldre ble samlet inn fra Sverige, Skottland og England av hengivne misjonærer. Da disse misjonærene bar ydmykt vitnesbyrd, gjorde de inntrykk på mine forfedre. Etter å ha sluttet seg til Kirken tok disse edle menn, kvinner og barn seg til Saltsjødalen. Mange var prøvelsene og stor var hjertesorgen de møtte på veien.
Etter at de hadde sluttet seg til Kirken i sitt hjemland, Skottland, forlot mine tippoldeforeldre, Charles Stewart Miller og Mary McGowan Miller, sitt hjem i Rutherglen våren 1848 og reiste til St. Louis, Missouri, sammen med en gruppe hellige. De kom dit i 1849. Et av deres 11 barn, Margaret, skulle bli min oldemor.
Mens familien var i St. Louis og arbeidet for å tjene penger nok til å komme seg til Saltsjødalen, rammet en koleraepidemi området og etterlot seg død og hjertesorg. Familien Miller ble hardt rammet. I løpet av bare to uker døde fire av familiemedlemmene. Den første, som døde 22. juni 1849, var 18 år gamle William. Fem dager senere døde Mary McGowan Miller, min tippoldemor og moren i familien. To dager senere gikk 15 år gamle Archibald bort, og fem dager senere, min tippoldefar Charles Stewart Miller, familiens far. Barna som overlevde, ble foreldreløse, heriblant min oldemor Margaret, som var 13 år gammel den gangen.
På grunn av alle dødsfallene i området fantes det ikke kister å oppdrive, ikke for noen pris, til å begrave de avdøde familiemedlemmene i. De eldre overlevende guttene demonterte familiens oksebinger for å snekre kister til sine døde familiemedlemmer.
Lite står skrevet om den hjertesorg og de strabaser de ni gjenværende Miller-barna gjennomgikk mens de fortsatte å arbeide og spare til den reisen som deres foreldre og brødre aldri skulle få ta. Vi vet at de forlot St. Louis våren 1850 med fire okser og én vogn, og de ankom til slutt Saltsjødalen samme år.
Andre blant mine forfedre gjennomgikk lignende motgang. Gjennom det hele beholdt de imidlertid sitt urokkelige og faste vitnesbyrd. Fra dem alle har jeg mottatt en arv av fullstendig hengivenhet til Jesu Kristi evangelium. På grunn av disse trofaste sjelene står jeg foran dere i dag.
Jeg takker min Fader i himmelen for min kjære ledsager Frances. I oktober vil hun og jeg feire 60 vidunderlige år med ekteskap. Selv om min tjeneste i Kirken begynte i ung alder, har hun aldri klaget når jeg har reist hjemmefra for å delta på møter eller utføre et oppdrag. I mange år medførte mine oppdrag som medlem av De tolv at jeg måte reise fra Salt Lake City ofte – noen ganger i fem uker om gangen – og hun var alene igjen og tok seg av våre små barn og vårt hjem. Fra og med da jeg ble kalt til biskop som 22-åring, har vi sjelden opplevd den luksus å sitte sammen under et møte i Kirken. Jeg kunne ikke ha bedt om en mer lojal, kjærlig og forståelsesfull ledsager.
Jeg takker min himmelske Fader for våre tre barn og deres ledsagere, for åtte flotte barnebarn og fire nydelige oldebarn.
Det er vanskelig for meg å finne ord for å formidle til dere, mine brødre og søstre, min dyptfølte takknemlighet for de liv dere lever, for det gode dere gjør, for de vitnesbyrd dere bærer. Dere tjener hverandre villig. Dere er trofaste mot Jesu Kristi evangelium.
I løpet av mer enn 44 år som generalautoritet, har jeg hatt mulighet til å reise over hele verden. En av mine store gleder har vært å møte dere, medlemmene, hvor enn dere måtte være, og føle deres ånd og deres kjærlighet. Jeg ser frem til mange flere slike muligheter.
På reisen langs livets vei faller noen fra. Noen styrer bort fra veiskiltene som peker mot evig liv, bare for å oppdage at omkjøringen de valgte, fører inn i en blindvei. Likegyldighet, skjødesløshet, egoisme og synd koster dyrt i menneskers liv.
Forandring til det bedre kan komme til alle. I årenes løp har vi utsendt appeller til de mindre aktive, de fornærmede, de kritiske, overtrederne – om å komme tilbake. «Kom tilbake og fryd dere ved Herrens bord, og nyt igjen de gode og berikende fruktene ved fellesskapet med de hellige.»2
I vår egen samvittighet finnes den ånd, den besluttsomhet, som skal til for å kaste av oss det gamle mennesket og leve opp til storheten i vårt sanne potensial. I denne ånd gir vi igjen denne hjertelige oppfordring: Kom tilbake. Vi strekker oss ut til dere i Kristi rene kjærlighet og uttrykker vårt ønske om å hjelpe dere og motta dere i fullt fellesskap. Til de av dere som er såret i ånden eller som strever og er redde, sier vi: La oss hjelpe dere, oppmuntre dere og dempe deres frykt. Ta Herrens oppfordring bokstavelig: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile! Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler. For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.»3
Det ble sagt om Frelseren at han «gikk omkring og gjorde vel … fordi Gud var med ham».4 Måtte vi følge dette fullkomne eksempel. På denne noen ganger vanskelige reisen gjennom jordelivet, måtte vi også følge rådet fra apostelen Paulus som vil bidra til å holde oss trygge og på stø kurs: «Alt som er sant, alt som er ære verd, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er verd å elske, alt som folk taler vel om, alt som duger og er ros verd – gi akt på det!»5
Jeg vil oppfordre medlemmer av Kirken overalt til å vise vennlighet og respekt for alle mennesker. Verden vi lever i er full av mangfold. Vi kan og skulle vise respekt overfor dem som har andre trosoppfatninger enn oss.
Måtte vi også vise vennlighet og kjærlighet i vår egen familie. Vårt hjem skal være noe mer enn et tilfluktssted. Det skulle også være et sted hvor Guds ånd kan bo, hvor uværet stopper ved døren, hvor kjærlighet råder og fred finnes.
Verden kan til tider være et skremmende sted. Samfunnets moralske fundament synes å gå i oppløsning i urovekkende hastighet. Ingen – enten de er unge, gamle eller midt imellom – kan unngå å bli utsatt for det som kan trekke oss ned og ødelegge oss. Våre unge, våre dyrebare unge spesielt, møter fristelser vi knapt kan begripe. Den onde og hans hærskarer synes å arbeide ustanselig mot vår undergang.
Vi fører krig mot synd, mine brødre og søstre, men vi behøver ikke å fortvile. Det er en krig vi kan og vil vinne. Vår Fader i himmelen har gitt oss redskapene vi trenger for å gjøre det. Han står ved roret. Vi har ingenting å frykte. Han er lysets Gud. Han er håpets Gud. Jeg vitner om at han elsker oss – hver og en av oss.
Jordelivet er en tid for å prøves, en tid da vi skulle vise oss verdige til å vende tilbake til vår himmelske Faders nærhet. For å kunne bli prøvet må vi noen ganger ha utfordringer og vanskeligheter. Til tider kan det virke som det ikke er noe lys i tunnelen – intet daggry til å bryte nattens mørke. Vi føler oss omgitt av smerte på grunn av knuste hjerter, skuffelse over knuste drømmer og fortvilelse over brustne håp. Vi gjentar en inntrengende bønn i Bibelen: «Er det da ingen balsam i Gilead?»6 Vi er tilbøyelige til å betrakte vår personlige ulykke gjennom pessimismens forvrengte prisme. Vi føler at vi er forlatt, knust, alene. Hvis dere er i en slik situasjon, bønnfaller jeg dere om å vende dere til vår himmelske Fader i tro. Han vil hjelpe og veilede dere. Han vil ikke alltid ta bort deres plager, men han vil trøste dere og lede dere med kjærlighet gjennom enhver storm dere måtte møte.
Av hele mitt hjerte og hele min sjel oppløfter jeg min røst i vitnesbyrd i dag som et spesielt vitne og erklærer at Gud virkelig lever. Jesus er hans Sønn, Faderens enbårne i kjødet. Han er vår Forløser, han er vår Mellommann hos Faderen. Han elsker oss med en kjærlighet vi ikke fullt ut kan forstå, og fordi han elsker oss, ga han sitt liv for oss. Min takknemlighet til ham er større enn jeg kan uttrykke.
Jeg nedkaller hans velsignelser over dere, mine kjære brødre og søstre, i deres hjem, i deres arbeid, i deres tjeneste for hverandre og for Herren selv. Sammen skal vi gå fremad og gjøre hans arbeid.
Jeg vier mitt liv, min styrke – alt jeg har å gi – til tjeneste for ham og til å lede hans kirkes anliggender i henhold til hans vilje og ved hans inspirasjon, og jeg gjør det i hans hellige navn, ja, den Herre Jesus Kristus. Amen.