Rettferdige eksempler
Det er vår plikt å leve slik at vi kan være rettferdige eksempler.
I kveld vet jeg at dere, mine brødre, både her i Konferansesenteret og på tusenvis av andre steder, er den største forsamling av prestedømsbærere noensinne. Vi er en del av det største brorskap i hele verden. Hvor heldige og velsignet vi er som bærer Guds prestedømme.
Vi har blitt undervist og oppbygget ved å lytte til inspirerte budskap. Jeg ber om at jeg må bli begunstiget av deres tro og bønner når jeg skal formidle de tanker og følelser jeg har hatt i det siste, mens jeg har forberedt meg til å tale til dere.
Som bærere av prestedømmet er vi blitt satt på jorden i en vanskelig tid. Vi lever i en komplisert verden med strømmer av konflikt overalt. Politiske intriger ødelegger nasjoners stabilitet, tyranner søker makt, og enkelte samfunnslag blir tilsynelatende alltid utnyttet, frarøvet muligheter og overlatt til seg selv med en følelse av nederlag.
Vi som er blitt ordinert til Guds prestedømme kan være utslagsgivende. Når vi er verdige til å motta hjelp fra Herren, kan vi styrke gutter og forbedre menn. Vi kan utføre mirakler i Hans hellige tjeneste. Vi har ubegrensede muligheter.
Det er vår oppgave å være gode eksempler. Vi blir styrket ved den sannhet at den største kraft i verden i dag er Guds kraft når den virker gjennom mennesker. Hvis vi går Herrens ærend, brødre, er vi berettiget til å motta Herrens hjelp. Glem aldri dette. Men denne Guds hjelp er naturligvis avhengig av at vi er verdige. Enhver må spørre: Er mine hender rene? Er mitt hjerte rent? Er jeg en verdig Herrens tjener?
Vi er omgitt av så mye som har til hensikt å avlede vår oppmerksomhet fra det som er dydig og godt, og friste oss med det som vil gjøre oss uverdige til å utøve det prestedømme vi bærer. Jeg snakker ikke bare om de unge mennene i Det aronske prestedømme, men om menn i alle aldre. Fristelser kommer i ulike former gjennom hele livet.
Brødre, er vi kvalifisert til enhver tid til å utføre de hellige plikter som henhører til det prestedømme vi bærer? Unge menn – dere som er prester – er dere rene i legeme og ånd når dere sitter ved nadverdsbordet på søndag og velsigner nadverdens symboler? Unge menn som er lærere, er dere verdige til å forberede nadverden? Diakoner, når dere deler ut nadverden til Kirkens medlemmer, gjør dere det i visshet om at dere er åndelig kvalifisert til å gjøre det? Forstår dere fullt ut viktigheten av alle de hellige plikter dere utfører?
Mine unge venner, vær sterke. Menneskenes filosofier omgir oss. Syndens ansikt bærer i dag ofte toleransens maske. La dere ikke lure. Bak fasaden skjuler det seg hjertesorg, elendighet og smerte. Dere vet hva som er rett og galt, og ingen forkledning, uansett hvor tiltalende den er, kan forandre det. Overtredelsens karakter er den samme. Hvis deres såkalte venner oppfordrer dere til å gjøre noe dere vet er galt, skulle dere være de som står for det rette, selv om dere står alene. Ha moralsk mot til å være et lys som andre kan følge. Intet vennskap er mer verdifullt enn deres egen rene samvittighet, deres egen moralske renhet – og for en strålende følelse det er å vite at man står fast i sitt embede, ren og i visshet om at man er verdig til å gjøre det.
Brødre i Det melkisedekske prestedømme, streber dere flittig hver dag for å leve slik dere burde? Er dere snille og kjærlige mot deres hustru og deres barn? Er dere ærlige i deres befatning med andre rundt dere – til enhver tid og under alle omstendigheter?
Hvis noen av dere har kommet på villspor, finnes det noen som vil hjelpe dere å bli rene og verdige igjen. Deres biskop eller grenspresident vil mer enn gjerne hjelpe, og vil, med forståelse og medlidenhet, gjøre alt han kan for å bistå dere i omvendelsesprosessen, så dere igjen kan stå i rettferdighet for Herren.
Mange av dere husker president N. Eldon Tanner, som var rådgiver for fire av Kirkens presidenter. Han var et urokkelig eksempel på rettskaffenhet gjennom en karriere i industrien, under sin tjeneste som statstjenestemann i Canada og bestandig i sitt privatliv. Han ga oss følgende inspirerte råd:
«Ingenting vil gi større glede og fremgang enn å leve i henhold til evangeliets læresetninger. Vær et eksempel. Vær en innflytelse til det gode…
Vi er alle forutordinert til et arbeid som en [Guds] utvalgt tjener som han har valgt å overdra prestedømmet til, og dermed myndighet til å handle i hans navn. Husk alltid at andre søker lederskap fra dere, og at dere påvirker andre enten til det bedre eller det verre, en innflytelse som vil merkes i flere generasjoner.»1
Mine brødre, jeg gjentar at som bærere av Guds prestedømme er det vår plikt å leve slik at vi kan være rettferdige eksempler som andre kan følge. Idet jeg har grunnet på hvordan vi best kan være slike eksempler, har jeg tenkt på en opplevelse jeg hadde for noen år siden mens jeg deltok på en stavskonferanse. På fellesmøtet så jeg en ung gutt som satt sammen med familien på forreste rad i stavssenteret. Jeg satt på forhøyningen. Etter hvert la jeg merke til at om jeg krysset det ene benet over det andre, gjorde den unge gutten det samme. Hvis jeg gjorde det motsatte og krysset det andre benet, fulgte han etter. Jeg la hendene mine i fanget, og han gjorde det samme. Jeg hvilte haken i hånden min, og han gjorde det også. Uansett hva jeg gjorde, så hermet han. Dette fortsatte til tiden nærmet seg da det var min tur til å tale til forsamlingen. Jeg bestemte meg for å sette ham på prøve. Jeg så rett på ham og forvisset meg om at han fulgte med, og så viftet jeg med ørene. Han prøvde forgjeves å gjøre det samme, men jeg hadde ham! Han klarte ikke å vifte med ørene. Han snudde seg til faren, som satt ved siden av ham, og hvisket noe til ham. Han pekte på ørene sine og så på meg. Da faren så på meg, utvilsomt for å se meg vifte med ørene, satt jeg alvorlig med armene foldet, uten å røre en muskel. Faren så skeptisk på sin sønn, som virket litt oppgitt. Til slutt ga han meg et fårete glis og trakk på skuldrene.
Jeg har tenkt på dette i årenes løp, idet jeg har overveiet hvordan vi, spesielt når vi er unge, har lett for å ta etter våre foreldre, våre ledere, våre jevnaldrende. Profeten Brigham Young sa: «Vi skulle aldri tillate oss å gjøre noe som vi ikke er villige til å se våre barn gjøre. Vi skulle være et eksempel for dem som vi ønsker at de skal følge.»2
Til dere som er fedre til gutter eller ledere for gutter, sier jeg: Streb etter å være den slags eksempel guttene trenger. Faren skulle naturligvis være det fremste eksemplet, og den gutt som er velsignet med en verdig far, er virkelig heldig. Selv en eksemplarisk familie, med en flittig og trofast far og mor, trenger imidlertid all den hjelp de kan få fra gode menn som oppriktig bryr seg om dem. Vi har også gutten som ikke har noen far, eller hvis far for øyeblikket ikke er den slags eksempel han trenger. For denne gutten har Herren sørget for et nettverk av hjelpere i Kirken – biskoper, veiledere, lærere, speiderledere, hjemmelærere. Når Herrens program er i virksomhet og fungerer som det skal, skulle ingen ung mann i Kirken mangle gode menns innflytelse i sitt liv.
Effektiviteten til en inspirert biskop, veileder eller lærer har svært lite å gjøre med ytre tegn på makt eller det å ha rikelig med denne verdens gods. De ledere som har størst innflytelse, er vanligvis de som vekker i andre en hengivenhet til sannheten, som får pliktroskap til å virke som kjernen i det å være mann, som forvandler en ordinær, rutinemessig hendelse slik at den gir oss innsikt i den personen vi ønsker å bli.
Vi må ikke glemme – som vårt fremste eksempel – vår Frelser, Jesus Kristus. Hans fødsel ble forutsagt av profeter. Engler kunngjorde hans jordiske tjenestegjerning. Han «vokste og ble sterk, han ble fylt av visdom, og Guds velbehag var over ham».3
Da han ble døpt av Johannes i Jordan-elven, tok han fatt på sin offisielle tjenestegjerning. Jesus vendte ryggen til Satans sofisteri. Den plikt hans Fader hadde gitt ham, var det han vendte sitt ansikt til, viet seg til og ga sitt liv for. Og for et syndfritt, uselvisk, edelt og guddommelig liv det var. Jesus arbeidet. Jesus viste kjærlighet. Jesus tjente. Jesus vitnet. Hvilket bedre eksempel kan vi prøve å etterligne? La oss begynne her og nå å gjøre det. Da vil vi for alltid forlate vårt gamle selv, og dermed nederlag, fortvilelse, tvil og vantro. Vi får et nytt liv – et liv i tro, håp, mot og glede. Ingen oppgave virker for stor, intet ansvar veier for tungt, ingen plikt er en byrde. Alt blir mulig.
For mange år siden talte jeg om en som fulgte Frelserens eksempel, en som sto støtt og trofast, sterk og verdig gjennom livets stormer. Han foredlet tappert sine prestedømskall. Han er et eksempel for oss alle. Hans navn var Thomas Michael Wilson, sønn av Willie og Julia Wilson fra Lafayette i Alabama.
Da han var tenåring og han og hans familie ennå ikke var medlem av Kirken, fikk han kreft, gjennomgikk smertefull strålebehandling og opplevde så en velsignet bedring. Denne sykdommen fikk familien til å innse at ikke bare er livet dyrebart, men det kan også være kort. De begynte å søke religion for å få hjelp til å komme gjennom prøvelsen. Etter hvert fikk de høre om Kirken, og til slutt ble alle unntatt faren døpt. Etter å ha tatt imot evangeliet, lengtet den unge bror Wilson etter muligheten til å være misjonær, selv om han var eldre enn de fleste unge menn når de tar fatt på sin misjonærtjeneste. 23 år gammel ble han kalt til Utah Salt Lake City misjon.
Eldste Wilsons misjonærledsagere beskrev hans tro som ubestridt, målrettet og ufravikelig. Han var et eksempel for alle. Men etter 11 måneders misjonærtjeneste kom sykdommen tilbake. Benkreft innebar nå at han måtte amputere en arm og skulder. Likevel sto han på videre i misjonærarbeidet.
Eldste Wilsons mot og store ønske om å fullføre sin misjon rørte hans far, som ikke var medlem, i den grad at han undersøkte Kirkens læresetninger og også ble medlem.
Jeg fikk vite at en undersøker som eldste Wilson hadde undervist, ble døpt, og så ønsket å bli bekreftet av eldste Wilson, som hun respekterte så høyt. Hun og noen få andre dro til eldste Wilson på sykehuset. Der, med sin gjenværende hånd på hennes hode, bekreftet eldste Wilson henne som medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.
Eldste Wilson fortsatte i måned etter måned sin dyrebare, men smertefulle tjeneste som misjonær. Velsignelser ble gitt, bønner ble holdt. På grunn av hans trofaste eksempel levde misjonærkameratene hans nærmere Gud.
Eldste Wilsons fysiske tilstand forverret seg. Det nærmet seg slutten, og han skulle reise hjem. Han ba om å få tjene bare én måned ekstra, noe han fikk tillatelse til. Han satte sin lit til Gud, og Han som Thomas Michael Wilson i stillhet stolte på, åpnet himmelens sluser og velsignet ham rikelig. Hans foreldre, Willie og Julia Wilson, og hans bror, Tony, kom til Salt Lake City for å hjelpe sin sønn og bror hjem til Alabama. Men ennå gjensto en velsignelse han hadde bedt om og lengtet etter. Familien inviterte meg med til Jordan River tempel, hvor de hellige ordinanser som binder sammen familier for evigheten, så vel som for tid, ble utført.
Jeg tok farvel med familien Wilson. Jeg kan ennå se for meg eldste Wilson idet han takket for at jeg var sammen med ham og hans kjære. Han sa: «Det spiller ingen rolle hva som skjer med oss i dette liv så lenge vi har Jesu Kristi evangelium og etterlever det. Det spiller ingen rolle om jeg forkynner evangeliet på denne eller den andre siden av sløret, så lenge jeg kan forkynne det.» Hvilket mot. Hvilken optimisme. Hvilken kjærlighet. Familien Wilson foretok den lange reisen hjem til Lafayette, hvor eldste Thomas Michael Wilson gikk over til evigheten. Han ble begravet der med sitt misjonær-navneskilt på.
Mine brødre, når vi nå forlater dette prestedømsmøtet, la oss bestemme oss for å forberede oss for våre muligheter og hedre det prestedømme vi bærer gjennom den tjeneste vi yter, de liv vi velsigner og de sjeler vi får det privilegium å bidra til å frelse. Dere er «en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk»4, og dere kan være utslagsgivende. Jeg vitner om disse sannheter, i vår Frelser Jesu Kristi navn. Amen.