Stå som vitne
Dere … kan stå som vitne for Gud ved å gi næring til tro, kjærlighet, fred og vitnesbyrd i deres hjem nå.
Når jeg står ved denne talerstolen, ser jeg for meg ansiktene til unge kvinner over hele verden. Jeg er så glad i dere! Jeg liker spesielt å love sammen med dere at vi vil «stå som vitner for Gud til alle tider og i alle ting og på alle steder».1 Hvordan kan vi gjøre dette? Mens jeg taler, ber jeg om at Ånden vil veilede oss og vitne for hver og en av oss om hvordan vi kan stå som vitne for Gud.
Da våre barn var misjonærer, lærte de at når vi står som vitne for Jesus Kristus, vil Den hellige ånd bekrefte dette vitnesbyrdet. En av våre døtre hadde en gyllen undersøker som het JieLei. Denne unge voksne kvinnen adlød alle nye bud hun lærte, uansett hvor vanskelig det var. Hun var student og strevde med å få endene til å møtes økonomisk, men hun begynte å betale sin tiende da hun lærte om denne loven. Hennes deltidsarbeid krevde at hun arbeidet på søndag, men hun hadde mot til å spørre sin arbeidsgiver om han kunne flytte timene hennes til en annen dag, slik at hun kunne gå på nadverdsmøtet.
Til tross for sin flid hadde JieLei fremdeles ikke noe sikkert vitnesbyrd om Mormons bok. Vår datter og hennes ledsager visste at hun trengte et vitnesbyrd fra Ånden for å bekrefte dens sannhet, så de forberedte en leksjon for henne om Den hellige ånd. Under forberedelsene føltes det ikke helt riktig. Da de ba om det, følte de seg tilskyndet til å gå i en annen retning, og i stedet gi henne en leksjon om Jesus Kristus.
Da det avtalte møtet kom, begynte disse misjonærene å undervise JieLei om Jesus Kristus. Tårene begynte å strømme nedover kinnene hennes. Hun spurte stadig: «Hva er dette jeg føler?» Da bar de vitnesbyrd for henne om at det var Ånden. Nøyaktig det de hadde ønsket skulle skje, skjedde. Det var da vår datter husket at en av de viktigste rollene til Den hellige ånd er å vitne om Kristus. Jesus selv sa: «Men talsmannen, Den Hellige Ånd, … skal vitne om meg.»2 Vår datter skjønte at da hun sto som vitne om Jesus Kristus, ble det bekreftet av Den hellige ånd. Vi kan også stå som vitner når «vi taler om Kristus, vi gleder oss i Kristus, vi forkynner om Kristus» og ser på ham som kilden til «forlatelse for [våre] synder».3
Den rettskafne kong Benjamin i Mormons bok samlet sitt folk rundt templet for at han kunne tale om Kristus og forkynne om Kristus. Han underviste sitt folk om Herrens godhet, makt, visdom, tålmodighet, men mest av alt om forsoningen. Da han sto som vitne, bar Ånden vitnesbyrd for dem om at Jesus Kristus er Frelseren, slik den gjorde for JieLei. Kong Benjamin formante så sitt folk til å være urokkelige i troen på Kristus. Hele folkemengden ropte:
«Vi tror alle de ord som du har talt til oss … på grunn av Den Allmektige Herres Ånd som har bevirket en stor forandring i oss – eller i våre hjerter – så vi ikke har lyst til å gjøre ondt mer, men til stadig å gjøre godt…
Og vi er villige til å inngå en pakt med vår Gud om å … være lydige mot hans befalinger i alt.»4
Kong Benjamins folk inngikk en pakt om å adlyde Guds bud, slik vi alle har gjort.
Når dere holder denne pakten, vil dere stå som vitne blant deres jevnaldrende. Nylig snakket mine egne barn og deres ektefeller om tilfeller i årenes løp hvor de hadde forsvart korrekte verdinormer i møte med gruppepress. En av dem ville ikke delta i en cheer-leading-konkurranse på søndag. En annen fortalte sin arbeidsgiver at han ikke kunne jobbe på sabbatsdagen. Én nektet å se en pornofilm hos en venn da han var bare 11 år gammel. En annen nektet å se pornografiske blader sammen med klassekameratene. Begge ble utfryst sosialt en god stund etterpå. Et annet barn nektet å bruke dårlig, ufint eller vulgært språk på jobben. Én nektet å drikke brennevin som en venn hadde stjålet fra foreldrenes låste barskap. En annen, som var eneste medlem av Kirken i sin klasse, reiste seg for å holde en presentasjon i en engelsktime, men endte med å besvare spørsmål om Mormons bok. Våre gifte barn har fortsatt å føde barn til tross for kritikk fra omverdenen.
I disse øyeblikkene kunne de ha følt seg ensomme, men når de sto som vitner, følte de Den hellige ånds veiledning og styrkende nærvær. De var også bevæpnet med velsignelser som kommer av lydighet til Guds bud. Han har lovet oss: «Frykt ikke, for jeg er med deg! Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud! Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.»5
Mine barn ble virkelig styrket ved hans hånd idet de vitnet om Gud ved å være standhaftige når det gjaldt å holde hans bud. Jeg har blitt velsignet og styrket ved deres eksempler.
Når dere står som vitne i deres hjem, vil dere styrke deres familie. Altfor ofte tror vi ordene i Unge kvinners tema om å «styrke hjem og familie»6 bare gjelder unge kvinners fremtidige rolle som hustruer og mødre, mens de i virkeligheten også gjelder deres ansvar som døtre og søstre i sitt hjem her og nå.
Min egen mor bidro til å styrke sitt hjem og sin familie i sin ungdom. Som det eldste barnet i en mindre aktiv familie var hun født med troens gave. Hun kom seg til Primær og GUF på egen hånd. Hun kvalifiserte seg for tempelekteskap før hennes foreldre kunne komme i templet. Hun ble en representant for rettferdighet, et standhaftig vitne hvis eksempel bidro til å styrke hennes foreldre og søsken. Dere unge kvinner kan også stå som vitne for Gud ved å gi næring til tro, kjærlighet, fred og vitnesbyrd i deres hjem nå, idet dere forbereder dere til å gjøre det samme i deres fremtidige hjem. Jeg er et produkt av en rettskaffen ung kvinne som sto «standhaftig og urokkelig, alltid rik på gode gjerninger».7
Vi vitner også om Jesus Kristus når vi gleder oss i ham. Etter hvert som kong Benjamins folk lærte mer om Jesus, sa de: «De ting som vår konge har talt til oss, … har gitt oss denne store kunnskap som vi fryder oss over med overmåte stor glede.»8 Når vi gleder oss over vår Frelser, husker vi ham og hans store velsignelser til oss. Vi står som vitner når vi uttrykker takk-nemlighet og utstråler glede. Det er som det de unge kvinnene sang under åpningen av møtet: «[Han] later deg få mer enn du kunne forstå, bedre enn hjertet begjærer!»9
Jeg fikk nylig høre om to tapre unge kvinner som, ved å etterleve budene og utstråle evangeliets glede, sto som vitner for Gud. Dette er historien slik den ble fortalt av en seniormisjonær på MTC.
Hun sa at hun for mange år siden hadde vært hjemme og strøket tøy, sett en såpeopera og røkt en sigarett, da det banket på døren. Da hun åpnet, så hun to menn i hvit skjorte og slips, og en av dem presenterte seg som hennes biskop. Han sa at han hadde holdt en bønn og følt seg inspirert til å be henne undervise i Unge kvinner. Hun sa hun hadde blitt døpt som 10-åring, men aldri vært aktiv. Han virket helt upåvirket da han viste henne leksjonsboken og forklarte hvor de møttes på onsdag kveld. Så sa hun ettertrykkelig: «Jeg kan ikke undervise 16-åringer. Jeg er inaktiv, og dessuten røyker jeg.» Han sa: «I så fall er du ikke inaktiv lenger, og du har til onsdag med å slutte å røyke.» Så gikk han.
Hun sa: «Jeg husker at jeg ropte ut i luften i sinne, men så kunne jeg ikke motstå trangen til å lese leksjonsboken. Jeg var faktisk så nysgjerrig at jeg leste den fra perm til perm, og så lærte jeg hvert eneste ord av leksjonen utenat.
På onsdag var jeg fremdeles ikke klar for å gå, men likevel kjørte jeg til kirken, livredd. Jeg hadde aldri vært så redd for noe før. Jeg var oppvokst i slummen, hadde sittet i ungdomsfengsel og hadde hentet min far i fyllearresten. Og så, plutselig, befant jeg meg på GUF og ble presentert som laurbærpikenes nye veileder. Jeg satt foran to laurbærpiker og holdt leksjonen ordrett, selv de delene hvor det sto: ”Spør dem så…” Jeg dro like etter leksjonen og gråt hele veien hjem.
Noen dager senere banket det igjen på døren, og jeg tenkte: ”Bra. Biskopen er her for å hente boken.” Jeg åpnet døren, og der sto de to nydelige laurbærpikene, en med blomster, den andre med småkaker. De inviterte meg til å bli med dem til kirken på søndag, noe jeg gjorde. Jeg likte disse pikene. De begynte å lære meg om Kirken, menigheten, klassen. De lærte meg å sy, lese i Skriftene og smile.
Sammen begynte vi å undervise de andre pikene i klassen som ikke kom. Vi underviste dem hvor enn vi kunne finne dem – i biler, i bowlinghaller og på verandaer. Etter seks måneder kom 14 av dem, og etter et år var alle de 16 pikene på medlemslisten aktive. Vi lo og gråt sammen. Vi lærte å be, studere evangeliet og tjene andre.»10
Disse to tapre unge kvinnene sto som vitner for sannhet og rettferdighet, for godhet og evangeliets glede.
Da jeg ble kalt til Unge kvinners generalpresident, fikk jeg en velsignelse i forbindelse med min beskikkelse om at min tro på Jesus Kristus ville bli styrket gjennom min tjeneste. Jeg har vært omgitt av tapre kvinner – mine rådgivere og utvalget, andre hjelpeorganisasjoners presidentskaper og mine edle forgjengere – Unge kvinners tidligere generalpresidenter. De har stått som vitne om Jesus Kristus ved sitt eksemplariske liv og sin uselviske tjeneste.
Styrket av disse kvinnene, mine familiemedlemmer og standhaftige og urokkelige kvinner og ledere over hele verden, føler jeg at jeg har «en så stor sky av vitner omkring» meg. Dette har hjulpet meg å «løpe med tålmodighet i den kamp [jeg] har foran [meg], med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender.»11
Løftet om større tro på Jesus Kristus i min velsignelse da jeg ble beskikket, har blitt oppfylt ved at jeg har hatt anledning til å stå som vitne for ham hver eneste dag og overalt. Jeg har talt om ham, forkynt om ham og gledet meg i ham. Når jeg har følt at ordene ikke strekker til, har de blitt bekreftet av hans Ånd. Når jeg har følt meg redd eller uskikket, har jeg blitt styrket og oppholdt av hans allmektige hånd. Jeg vet han vil velsigne hver eneste en av oss når vi står som vitner. Han «vil ei forlate [oss] i mørkeste natt»12.
Måtte vi gå fremad med standhaftig tro på Kristus og stå som vitner om ham «til alle tider og i alle ting og på alle steder». Dette ber jeg om i Jesu Kristi navn. Amen.