Omtanke for den enkelte
Jesus Kristus er vårt største eksempel. Han var omgitt av folkemengder og talte til tusener, likevel hadde han alltid omtanke for den enkelte.
Jeg er takknemlig for å få være sammen med dere i dag i dette praktfulle Konferansesenteret. Så stor som denne forsamlingen er, gjør det meg ydmyk å innse at den bare er en liten del av de millioner som kommer til å se, høre og lese det som blir sagt under denne store konferansen.
Vi vil naturligvis savne vår kjære president Gordon B. Hinckley. Men vi er alle bedre mennesker på grunn av hans innflytelse. Kirken er sterkere på grunn av hans veiledning. Ja, verden er et bedre sted fordi det har vært en slik leder som president Gordon B. Hinckley.
Jeg vil gjerne si litt om vårt nye Første presidentskap.
Jeg har kjent president Monson lenge. Han er en stor mann i Israel som ble forutordinert til å presidere over Kirken. Han er velkjent for sine fengslende historier og lignelser, men vi som kjenner ham best, forstår at hans liv er et praktisk og eksemplarisk forbilde på å anvende disse historiene. Selv om det er en kompliment for ham at mange av verdens store og mektige kjenner og hedrer ham, er det kanskje en enda større hyllest at mange av de mest ydmyke kaller ham venn.
President Monson er tvers igjennom god og medfølende. Hans ord og gjerninger viser hans omtanke for den enkelte.
President Eyring er en klok, lærd og åndelig mann. Han er kjent og respektert ikke bare i Kirken, men også av andre som ikke deler vår tro. Han er en slik mann som alle lytter til når han taler. Han har tilført navnet Eyring stor betydning.
Jeg kjente president Uchtdorf da jeg var områdepresident i Europa. Fra det øyeblikket jeg møtte ham, så jeg i ham en mann med stor åndelig dybde og enorme evner. Jeg visste at Herren var oppmerksom på ham. For 23 år siden fikk jeg den ære å overbringe ham Herrens kall til å virke som stavspresident i Frankfurt i Tyskland. Jeg har iakttatt ham gjennom årene og lagt merke til at alt som er gjort under hans veiledning, har lykkes. Herren er med ham. Når jeg tenker på president Uchtdorf, kommer to ord til meg: Alles wohl – som er tysk for «alt er vel».
Jesu Kristi sanne disipler har alltid vært opptatt av den enkelte. Jesus Kristus er vårt største eksempel. Han var omgitt av folkemengder og talte til tusener, likevel hadde han alltid omtanke for den enkelte. «For Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt,»1 sa han. «Om noen av dere har hundre sauer og mister én av dem, vil han da ikke forlate de nittini i ødemarken og gå av sted og lete etter den som er kommet bort, til han finner den?»2
Dette gjelder alle som følger Ham. Vi er blitt befalt å søke etter dem som er kommet bort. Vi skal være vår brors vokter. Vi kan ikke forsømme dette oppdraget som vår Frelser har gitt. Vi må ha omtanke for den enkelte.
I dag vil jeg gjerne snakke om dem som er kommet bort – noen fordi de er annerledes, noen fordi de er trette og noen fordi de har slått inn på andre veier.
Noen er kommet bort fordi de er annerledes. De føler at de ikke hører til. Kanskje de, fordi de er annerledes, sniker seg langsomt bort fra flokken. Kanskje de ser ut, handler, tenker og snakker annerledes enn de andre rundt dem, og det kan få dem til å anta at de ikke passer inn. De kommer til at det ikke er behov for dem.
Forbundet med denne misoppfatningen er den feilaktige tro at alle Kirkens medlemmer skulle se like ut, snakke likt og være like. Herren befolket ikke jorden med et velklingende orkester av personligheter bare for å verdsette verdens pikkolofløyter. Ethvert instrument er dyrebart og tilfører symfonien skjønnhet. Alle vår himmelske Faders barn er forskjellige i noen grad, men hver enkelt har sin egen vakre lyd som tilfører helheten dybde og fylde.
Denne variasjonen i skaperverket er et vitnesbyrd om hvordan Herren verdsetter alle sine barn. Han akter ikke ett menneske mer enn et annet, men han «innbyr dem alle til å komme til ham og ta del i hans godhet. Og han viser ingen bort som kommer til ham, hverken sort eller hvit, trell eller fri, mann eller kvinne … alle er like for Gud».3
Jeg husker at da jeg var ung, var det en eldre gutt som var fysisk og mentalt funksjonshemmet. Han hadde en talefeil og hadde vanskeligheter med å gå. Guttene pleide å gjøre narr av ham. De ertet og plaget ham til han av og til begynte å gråte.
Jeg kan fremdeles høre ham: «Dere er ikke snille mot meg,» sa han. Likevel ertet de ham, dyttet ham og fortalte vitser om ham.
En dag tålte jeg det ikke lenger. Selv om jeg var bare syv år, ga Herren meg mot til å ta til motmæle mot mine venner.
«Ikke rør ham,» sa jeg til dem. «Slutt å erte ham. Vær snille. Han er et Guds barn!»
Vennene mine trakk seg tilbake og gikk bort.
Jeg lurte den gang på om min djervhet ville skade mitt forhold til dem. Men det motsatte hendte. Fra den dagen av ble mine venner og jeg mer sammensveiset. De viste mer medfølelse med gutten. De ble bedre mennesker. Så vidt jeg vet, plaget de ham aldri mer.
Brødre og søstre, hvis vi bare har mer medfølelse med dem som er annerledes enn oss, ville det lette mange av problemene og sorgene i verden i dag. Det ville helt sikkert ha gjort våre familier og Kirken til mer hellige og himmelske steder.
Noen er kommet bort fordi de er trette. Det er lett å føle seg overveldet. Med alt presset og kravene på vår tid og stresset vi opplever hver dag, er det ikke til å undres over at vi blir trette. Mange føler seg motløse fordi de ikke har nådd opp til sitt potensial. Andre føler seg ganske enkelt for svake til å bidra. Og etter hvert som flokken beveger seg fremover, blir noen gradvis – nesten umerkelig – hengende etter.
Alle har følt seg trette og slitne på et eller annet tidspunkt. Jeg synes å føle dette mer nå enn da jeg var yngre. Joseph Smith, Brigham Young og til og med Jesus Kristus visste hva det ville si å være trett. Jeg vil ikke undervurdere den vekten Kirkens medlemmer bærer på sine skuldre, heller ikke bagatelliserer jeg de følelsesmessige og åndelige prøvelser de møter. Disse kan være tunge og ofte vanskelige å bære.
Men jeg har et vitnesbyrd om den fornyende kraft i Jesu Kristi evangelium. Profeten Jesaja forkynte at Herren «gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke».4 Når jeg føler meg trett, minnes jeg profeten Joseph Smiths ord:
«Skal vi ikke gå fremad i en så stor sak? Gå fremover og ikke tilbake! Friskt mot, brødre, og fremad til seier! La deres hjerter fryde seg, og vær overmåte glade. La jorden bryte ut i sang…
La skogen og alle markens trær lovprise Herren … og alle Guds sønner rope av fryd.»5
Dere medlemmer av Kirken som nøler fordi dere føler at dere ikke strekker til, jeg trygler dere om å komme frem, ta et tak for sannhets sak og være med. Selv om dere føler at deres styrke hjelper lite, så trenger Kirken dere. Herren trenger dere. Husk at Herren ofte velger «det som er svakt i verden» for å utføre sine hensikter.6
Alle som er trette, la Frelserens trøstende ord være en trøst for dere: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!»7 La oss stole på dette løftet. Guds kraft kan fylle vår ånd og vårt legeme med energi og styrke. Jeg trygler dere om å søke denne velsignelsen fra Herren.
Hold dere nær til ham, og han vil holde seg nær til dere, for han har lovet: «De som venter på Herren, får ny kraft. De løfter vingene som ørner. De løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette.»8
Når vi viser omtanke for de trette, «styrker vi de svake, løfter de hengende hender og gir kraft til de vaklende knær».9 Omsorgsfulle ledere i Kirken er klar over personlige begrensninger, men ivrige etter å bruke medlemmer i forhold til deres styrke og evner. Ledere underviser og støtter, men presser ingen til å «løpe hurtigere eller arbeide mer» enn deres styrke tilsier.10
Husk, de som er langsomst i starten, ender av og til opp med å gå lengst.
Noen er kommet bort fordi de har slått inn på andre veier. Bortsett fra Herren har vi alle begått feil. Spørsmålet er ikke om vi vil snuble og falle, men hvordan vil vi reagere? Noen forlater hjorden etter å ha begått feil. Dette er uheldig. Vet du at Kirken er et sted hvor ufullkomne mennesker samles – selv med alle sine jordiske svakheter – for å bli bedre? Hver søndag i ethvert møtehus verden over finner vi dødelige, ufullkomne menn, kvinner og barn som kommer sammen i brorskap og nestekjærlighet og streber etter å bli bedre mennesker, å lære av Ånden og gi andre oppmuntring og støtte. Jeg har ikke sett noe skilt på døren til våre møtehus hvor det står: «Begrenset entré – kun for fullkomne personer».
På grunn av våre ufullkommenheter trenger vi Herrens kirke. Det er der hans forløsende læresetninger blir forkynt og hans frelsende ordinanser forrettet. Kirken oppmuntrer og motiverer oss til å bli et bedre og lykkeligere folk. Det er også et sted der vi kan glemme oss selv i andres tjeneste.
Herren vet at vi vil begå feil. Det er derfor han led for våre synder. Han ønsker at vi skal reise oss igjen og prøve å gjøre det bedre. Det er glede blant Guds engler over én synder som omvender seg.
Du som har falt fra fordi du har blitt krenket, kan du ikke legge bort sårede følelser og sinne? Kan du ikke fylle ditt hjerte med kjærlighet? Det er plass til deg her. Kom, slutt deg til hjorden, innvi dine evner, talenter og ferdigheter. Du vil bli bedre, og andre vil bli velsignet ved ditt eksempel.
Dere som har falt fra på grunn av doktrinær tvil – vi kan ikke be om unnskyldning for sannheten. Vi kan ikke fornekte lære som er gitt oss av Herren selv. Om dette prinsippet kan vi ikke inngå kompromiss.
Jeg forstår at folk noen ganger er uenige i en læresetning. De går til og med så langt som til å kalle den tåpelig. Men jeg gjentar apostelen Paulus’ ord. Han sa at noen ganger kan det åndelige virke tåpelig for mennesker. Men «Guds svakhet er sterkere enn menneskene».11
Ja, det som er av Ånden, åpenbares ved Ånden. «Et sjelelig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis.»12
Vi bærer vitnesbyrd om at Jesu Kristi evangelium er her på jorden i dag. Han forkynte sin Faders lære: «Om noen vil gjøre hans vilje, da skal han kjenne om læren er av Gud, eller om jeg taler av meg selv.»13
Jeg vet at dere alle er bekymret for en kjær. Oppmuntre dem, gjør tjeneste for dem og støtt dem. Vær glad i dem. Vær god mot dem. I noen tilfeller vil de komme tilbake. I andre vil de ikke. Men la oss i ethvert tilfelle være verdige det navnet vi påtar oss, ja, Jesu Kristi navn.
For alle som bor på denne vakre jord, hever jeg min røst og bærer høytidelig vitnesbyrd om at Gud lever og at Jesus er Kristus, vår Frelser og Konge! Han gjenga sin sannhet og sitt evangelium gjennom profeten Joseph Smith. Han taler til sine profeter og apostler. President Thomas S. Monson er Herrens salvede og leder hans kirke i dag. Det vitner jeg om i Jesu Kristi navn. Amen.