De tolv
For at Kirken skal være Hans kirke, må det være et quorum av De tolv som innehar nøklene.
Kort tid etter at president Gordon B. Hinckley døde, kom 14 menn, apostler som hadde fått overdratt rikets nøkler, sammen i det øvre rom i templet for å omorganisere Kirkens Første presidentskap. Det var ingen spørsmål om hva som skulle gjøres, ingen nøling. Vi visste at seniorapostelen var Kirkens president. Og i dette hellige møtet ble Thomas S. Monson oppholdt av De tolv apostlers quorum som Kirkens president. Han utpekte og kalte sine rådgivere. De ble også oppholdt, og hver av dem ble ordinert og gitt myndighet. President Monson ble spesielt gitt myndighet til å utøve alle prestedømmets myndighetsnøkler. Nå er han, som Skriftene angir, den eneste på jorden som har rett til å utøve alle nøklene. Men vi, som apostler, har dem. Det er én mann blant oss som kalles og ordineres, og han blir president for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Han var allerede og hadde i mange år vært oppholdt som profet, seer og åpenbarer.
Ved at president Uchtdorf ble kalt til Det første presidentskap ble det en ledig plass i De tolv, så i går oppholdt vi et nytt medlem av De tolvs quorum, eldste D. Todd Christofferson. Han tilsluttes nå det hellige brorskap i den hellige sirkel, og sirkelen er nå fylt. Kallet av apostler begynte med vår Herre Jesus Kristus.
Vi oppholdt også et antall syttier. De har nå inntatt sin plass. Skriften viser at det er pålagt De tolvs quorum å lede alle Kirkens anliggender, og når de har behov for hjelp, skal de «tilkalle De sytti fremfor noen andre».1 Og nå har vi åtte quorumer av Sytti spredt utover verden, over 300 syttier som alle har den nødvendige myndighet til å utføre hva som helst De tolv ber dem om.
Herren selv iverksatte dette mønsteret for administrasjon:
«Han gikk opp i fjellet for å be. Og han ble der hele natten i bønn til Gud.
Da det ble dag, kalte han til seg sine disipler, og av dem valgte han ut tolv, som han også kalte apostler».2
Andreas hørte Johannes tale og sprang til sin bror Simon og sa: «Vi har funnet Messias…
Han førte ham til Jesus. Jesus så på ham og sa: Du er Simon, Johannes’ sønn. Du skal kalles Kefas, det betyr Peter.»3
Simon og hans bror Andreas holdt på å kaste not i sjøen, Jakob og Johannes, Sebedeus-sønnene, bøtte garnene sine, Filip og Bartolomeus, tolleren Matteus, Tomas, Jakob, sønn av Alfeus, Simon Kananeus, Judas, Jakobs bror, og Judas Iskariot – disse utgjorde De tolvs quorum.4
Han bød dem alle: «Kom, følg meg.»5
Han sa til Peter: «Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.»6
Og han sa til De tolv: «Den som tror på meg, han skal også gjøre de gjerninger jeg gjør. Og han skal gjøre større gjerninger enn disse, for jeg går til min Far.»7
Han ga sine apostler «makt og myndighet over alle onde ånder, og til å helbrede sykdommer. Han sendte dem ut for å forkynne Guds rike og helbrede syke … overalt.»8
Og han sa: «[De] tolv har nøklene til å åpne opp min kirkes myndighet til jordens fire hjørner og deretter sende mitt ord ut til enhver skapning.»9
Jesus spurte en gang sine disipler: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er? …
Da svarte Simon Peter og sa: Du er Messias, den levende Guds Sønn.»10
Da Jesus underviste i synagogen, sa mange disipler: «Dette er hårde ord! Hvem kan høre dem? …
Etter dette trakk mange av hans disipler seg tilbake og gikk ikke lenger omkring med ham.
Jesus sa da til de tolv: Vil også dere gå bort?
Simon Peter svarte ham: Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord.»11
Etter korsfestelsen husket apostlene at han hadde sagt de skulle bli i Jerusalem.12 Så kom pinsefestens dag, og de mottok Den hellige ånd.13 De mottok «fastere … det profetiske ord»14 og «talte drevet av Den Hellige Ånd».15 Og da var de fullt utrustet.
Vi vet lite om deres reiser og bare hvor og hvordan noen av dem døde. Jakob ble drept i Jerusalem av Herodes. Peter og Paulus døde i Rom. Overleveringer hevder at Filip dro til Østen. Mer enn dette vet vi ikke.
De spredte seg, de forkynte, vitnet og etablerte Kirken. Og de døde for sin tro, og med deres død kom frafallets mørke århundrer.
Det mest dyrebare som gikk tapt i frafallet, var De tolvs myndighet – prestedømsnøklene. For at Kirken skal være Hans kirke, må det være et quorum av De tolv som innehar nøklene og overdrar dem til andre.
Med tiden kom Det første syn og gjengivelsen av Det melkisedekske prestedømme ved Peter, Jakob og Johannes.16
Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum ble senere fortalt:
«Sannelig sier jeg dere, nøklene til den evangelieutdeling som dere har mottatt, har kommet ned fra fedrene, og er til slutt blitt sendt ned fra himmelen til dere.
… Se, hvor stort er ikke deres kall. Rens deres hjerter og deres klær for at ikke denne generasjons blod skal bli krevet av deres hender.»17
Den gjenopprettede Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige var ung da Det første presidentskap ble organisert, etterfulgt av De tolv apostlers quorum, som besto av alminnelige menn, og deretter De syttis quorumer. Gjennomsnittsalderen i det første Tolvs quorum var 28 år.
Det har vært en ubrutt myndighetslinje. De prestedømsnøkler som ble gitt til apostlene, har medlemmene av Det første presidentskap og De tolvs quorum alltid innehatt.
I går ble eldste D. Todd Christoffersen den 96. apostel som har virket i De tolv i denne evangelieutdeling. Han vil bli ordinert til apostel og få overdratt alle prestedømsnøkler som de øvrige 14 profeter, seere og åpenbarere – vår Herre Jesu Kristi apostler – har.
I 1976 ble det holdt en områdekonferanse i København. Etter det siste møtet ønsket president Spencer W. Kimball å besøke Vor Frues kirke, der Thorvaldsens statuer av Kristus og De tolv apostler står. Han hadde vært der noen år tidligere, og han ønsket at vi alle skulle dra dit.
Foran i kirken, bak alteret, står den velkjente statuen av Kristus, hvor han har armene fremover og litt utrakt, og hendene viser arrene etter naglene, og såret i hans side er godt synlig. På hver side står statuene av apostlene, Peter foran på høyre side og de andre apostlene i rekkefølge.
De fleste i vårt følge sto nesten bakerst i kirken sammen med vaktmannen. Jeg sto fremme sammen med president Kimball foran statuen av Peter sammen med eldste Rex D. Pinegar og Johan Helge Benthin, presidenten for København stav.
I Peters hånd, fremstilt i marmor, har han et knippe med tunge nøkler. President Kimball pekte på nøklene og forklarte hva de symboliserte. Så gjorde han noe jeg aldri vil glemme. Han henvendte seg til president Benthin, og med uvanlig fasthet, pekte han på ham og sa: «Jeg vil at du skal fortelle enhver i Danmark at jeg har nøklene! Vi har de virkelige nøklene, og vi bruker dem daglig.»
Jeg kommer aldri til å glemme den stadfestelsen, dette vitnesbyrdet fra profeten. Innflytelsen var åndelig sterk, og inntrykket fysisk merkbart.
Vi gikk bakover i kirken hvor resten av følget sto. President Kimball pekte på statuene og sa til den vennlige vaktmannen: «Det er de døde apostlene.» Han pekte på meg og sa: «Her har vi de levende apostlene. Eldste Packer er en apostel. Eldste Thomas S. Monson og eldste L. Tom Perry er apostler, og jeg er en apostel. Vi er de levende apostlene.
Du leser om syttier i Det nye testamente, og her er to av de levende syttiene, eldste Rex D. Pinegar og eldste Robert D. Hales.»
Vaktmannen, som inntil da ikke hadde vist noen følelser, fikk plutselig tårer i øynene.
Jeg følte at jeg hadde fått en erfaring for livet.
«Vi tror på den samme organisasjon som fantes i den opprinnelige Kirke, nemlig apostler, profeter, hyrder, lærere, evangelister osv.»18
Når De sytti ordineres, selv om de ikke ordineres til apostler og heller ikke innehar nøkler, har de myndighet, og De tolv skal «tilkalle De sytti, fremfor noen andre, når de trenger hjelp til å imøtekomme de forskjellige anmodninger om å forkynne og forvalte evangeliet».19
I dag er det 308 syttier i 8 quorumer. De representerer 44 land og snakker 30 språk.
Vi hører ikke noe om at prestedømsnøklene blir brukt i andre kristne kirker. Det er merkelig at vi av noen betegnes som ikke-kristne, når vi er de eneste som innehar myndighet og den organisasjon han etablerte.
De nåværende Tolv er svært al-minnelige mennesker. De er ikke, på samme måte som de opprinnelige heller ikke var det, individuelt imponerende, men tilsammen utgjør de styrke.
Vi kommer fra forskjellig yrkesbakgrunn. Vi er vitenskapsmenn, advokater og lærere.
Eldste Nelson var en pioner innen hjertekirurgi. Han utførte tusenvis av kirurgiske operasjoner. Han fortalte meg at han ga hver eneste kirurgipasient livstidsgaranti på sitt arbeide.
Mange i dette quorumet har militærbakgrunn – en sjømann, noen i sjøforsvaret og noen flyvere.
De har hatt forskjellige stillinger i Kirken: hjemmelærere, lærere, misjonærer, quorumspresidenter, biskoper, stavspresidenter, misjonspresidenter, og aller viktigst, ektemenn og fedre.
De er alle studenter og lærere i Jesu Kristi evangelium. Det som forener oss, er vår kjærlighet til Frelseren og hans Faders barn og vårt vitnesbyrd om at han er denne kirkes overhode.
Så godt som alle De tolv kommer fra en beskjeden begynnelse, slik det var da Han var her. De levende Tolv er sveiset sammen i Jesu Kristi evangeliums forvaltning. Da kallet kom, la den enkelte ned sin not, for å si det sånn, og fulgte Herren.
President Kimball huskes for sin erklæring: «Mitt liv er som mine sko – de skal slites ut i tjeneste.»20 Dette gjelder alle medlemmer av De tolv. Vi sliter oss også ut i tjeneste for Herren, og vi gjør det villig. Det er ikke et lett liv for oss og våre familier.
Det er ikke mulig å beskrive med ord hva som ytes av tjeneste og offer av hustruene til prestedømsledere over hele verden.
For en tid siden gjennomgikk min hustru og også søster Ballard en ekstremt smertefull ryggoperasjon. Begge har det bra, ingen av dem har klaget. Det nærmeste min hustru kom en klage, var: «Det er ikke no’ moro!»
«Det er … De tolvs plikt» – under Det første presidentskaps ledelse – «å ordinere og organisere alle andre embedsmenn i kirken i overensstemmelse med … åpenbaring».21
Vi har nå utstyr som gjør det mulig å undervise og vitne elektronisk for ledere og medlemmer over hele verden. Men for å kunne overdra myndighetsnøklene i en ubrutt linje til prestedømsledere «ved håndspåleggelse»22, hvor som helst i verden, må en av oss være der hver gang.
Herren sa: «Og videre sier jeg dere at hvem som helst dere sender i mitt navn ved deres brødre, De tolvs røst, som er tilbørlig anbefalt og bemyndiget av dere, skal ha kraft til å åpne mitt rikes dør for enhver nasjon hvor som helst dere sender dem.»23
Skriftene beskriver De tolv som «omreisende rådsmedlemmer».24
Jeg skiller meg ikke ut fra Brødrene i De tolv, De sytti og Biskopsrådet som jeg har virket sammen med i 47 år, når jeg forteller dere at opptegnelsene viser at jeg har vært i Mexico og Mellom- og Syd-Amerika mer enn 75 ganger, i Europa over 50 ganger, Canada 25 ganger, Stillehavsøyene 10 ganger, Asia 10 ganger og Afrika 4 ganger. Dessuten Kina to ganger, og til Israel, Saudi-Arabia, Bahrain, Den dominikanske republikk. India, Pakistan, Egypt, Indonesia og mange, mange andre steder på kloden. Andre har reist enda mer.
Selv om apostlene har alle prestedømmets nøkler, kan alle ledere og også medlemmer motta personlig åpenbaring. De forventes virkelig å søke den ved bønn og handle ifølge den i tro.
«For gjennom ham har vi … adgang til Faderen i én Ånd.
Så er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og Guds husfolk,
bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv.»25
Nå vil eldste Christofferson kanskje undres, slik jeg gjorde, hvorfor en som jeg skulle bli ordinert til det hellige apostelembetet.
Jeg mangler så mange kvalifikasjoner. Det mangler så mye på min anstrengelse for å tjene. Bare én eneste ting, én kvalifikasjon kan forklare det. I likhet med Peter og alle som siden har blitt ordinert, har jeg det vitnesbyrdet.
Jeg vet at Gud er vår Fader. Han introduserte sin Sønn Jesus Kristus for Joseph Smith. Jeg erklærer at jeg vet at Jesus er Kristus. Jeg vet at han lever. Han ble født i tidens midte. Han forkynte sitt evangelium og ble prøvet. Han led og ble korsfestet og oppsto på den tredje dag. Han har, i likhet med sin Fader, et legeme av kjøtt og ben. Han gjennomførte sin forsoning. Jeg bærer vitnebyrd om Ham. Jeg er et vitne om Ham. Jeg sier det i Jesu Kristi navn. Amen.