Et mønster for alle
Jesu Kristi gjengitte evangelium er et mønster for alle … Det er de gode nyhetene – den Herre Jesu Kristi tidløse lære og forsonende kraft.
Nylig stilte en deltaker i et radioprogram seg skeptisk til at Kirken påberopte seg å være internasjonal, tatt i betraktning at den har sin opprinnelse i New York, hovedkvarter i Utah og at Mormons bok handler om et oldtidsfolk i Amerika. Da jeg tenkte på venner i Asia, Afrika, Europa og andre deler av verden, var det åpenbart at debattanten ikke forsto det gjengitte evangeliums universelle natur eller den altomfattende anvendeligheten av dets ordinanser, pakter og velsignelser. Den verdensomfattende betydningen av profeten Joseph Smiths første syn og Mormons bok måles ikke ut fra stedstilhørighet, men ut fra sitt budskap om menneskets slektskap med Gud, Faderens kjærlighet til sine barn og det guddommelige potensialet i hvert menneske.
Det profetiske kall gjennom alle tidsaldre har vært: «Kom til Kristus og bli fullkomne i ham» (Moroni 10:32, se også Matteus 5:48; Johannes 10:10, 14:6), at frelse bare oppnås gjennom Faderens enbårne Sønn (se Johannes 1:14, 18; L&p 29:42). Kallet er universelt og er til alle Guds barn enten de er av afrikansk, asiatisk, europeisk eller annen nasjonalitet. Som apostelen Paulus sa til atenerne, er vi alle «Guds ætt» (Ap.gj. 17:29).
Faderens plan for vårt liv, med dens sentrale fokus på Kristi forsoning, ble forberedt før verden ble til (se Abraham 3:22-28; Alma 13:3). Den ble gitt Adam og Eva, og de ble befalt å undervise sine barn om den (se Moses 5:6-12). Etter en tid forkastet Adams etterkommere evangeliet, men det ble fornyet gjennom Noah og senere igjen gjennom Abraham (se 2. Mos. 6:2-4; Gal. 3:6-9). Evangeliet ble tilbudt israelittene på Moses’ tid. Men det skulle skarpere lut til for å bringe dem til Kristus etter århundrer i frafall (se 2. Mos. 19:5-6; L&p 84:19-24). Evangeliets fylde ble til sist gjengitt til Israel av Frelseren selv i tidens midte.
Et av de mest opplysende avsnitt i Skriftene om denne tiden med frafall og gjenopprettelse finner vi i Jesu lignelse om de ondsinnede vin-gårdsmennene (se Mark. 12:1-10). I lignelsen minner Jesus folket om de mange profetene som har vært sendt opp gjennom tidene for å oppreise rettferdige nasjoner. Deretter konstaterer han hvordan budbringerne om og om igjen ble avvist. Noen ble banket opp og sendt bort med uforrettet sak. Andre ble drept. Og når han profeterer om sitt eget virke, forteller Jesus tilhørerne at Faderen bestemte å sende sin «ene sønn, sin elskede» (JSO, Markus 12:7), og sa: «De vil nok vise aktelse for min sønn» (Matteus 21:37).
Men Jesus, som visste hva han skulle igjennom, erklærte:
«Men disse vingårdsmenn sa … Dette er arvingen. Kom, la oss slå ham i hjel, så blir arven vår.
Så grep de ham og slo ham i hjel og kastet ham ut av vingården» (Markus 12:7-8).
Etter Frelserens og hans apostlers død ble læresetninger og ordinanser forandret, og frafallet begynte igjen. Denne gangen varte det åndelige mørke i hundrer av år før stråler av lys atter en gang trengte gjennom til jorden. Apostelen Peter kjente til dette frafallet og profeterte etter at Frelseren var steget opp til himmelen, at Herren ikke ville komme tilbake før det skulle skje en «gjenopprettelse av alle ting» (se Ap.gj. 3:19-21). Apostelen Paulus profeterte også om en tid da medlemmene «ikke skal tåle den sunne lære» (2. Tim. 4:3-4) og at et «frafall» (2. Tess. 2:2-3) ville komme før Kristi annet komme. Også han refererte til «gjenopprettelsen av alle ting» og sa at Frelseren «i tidenes fylde … [ville] samle alt til ett i Kristus» (Efes. 1:10).
Herren ledet evangeliets gjengivelse gjennom profeten Joseph Smith. «Gjenopprettelsen av alle ting» begynte i Den hellige lund med at Faderen og Sønnen viste seg for Joseph Smith. I et syn lærte Joseph om Guds natur – at Faderen og Sønnen er adskilte, opphøyde personer med legemer av kjøtt og ben.
Ved innledningen av de fleste evangelieutdelinger har en bok blitt gitt til den nykalte profet. Moses mottok tavlene (se 2. Mos. 31:18). Lehi ble gitt en bok å lese om Jerusalems ødeleggelse (se 1. Nephi 1:11-14). Esekiel ble gitt «en bokrull» (Esekiel 2:9-10) som inneholdt Herrens budskap til Judas hus på hans tid. Johannes åpenbareren ble på øya Patmos vist en bok med syv segl (se Åp. 5; L&p 77:6). Er det da så underlig at Herren ville fremskaffe en bok som inneholdt evangeliets fylde, som en del av «alle tings gjenopprettelse»? Mormons bok har kraft til å trekke alle menn og kvinner til Kristus. Dens henvisninger til Frelserens forsoning er det klareste som er nedtegnet om dens formål og kraft.
Den hellige ånd har hvisket til min sjel at Joseph så Faderen og Sønnen i Den hellige lund, og at Mormons bok er sann. Jeg er takknemlig for den ekstra kunnskapen om Frelserens forsoning som vi finner i Mormons bok. En av Frelserens titler er Faderens enbårne Sønn. Eksempelvis sier apostelen Johannes i sitt evangelium at han skuet Herrens herlighet på Forklarelsens berg, og at hans herlighet var som den «en enbåren Sønn har fra sin Far» (Johannes 1:14; se også v. 18). Mormons bok bruker også denne tittelen mange ganger.
I motsetning til dødelige som arver dødelighet fra begge sine foreldre, var Jesus født av en dødelig mor, men hadde en udødelig Fader. Dødeligheten han arvet fra Maria, innebar at han kunne dø, men arven fra hans Fader ga ham uendelig liv, det vil si at døden var en frivillig handling. Jesus fortalte derfor det jødiske folk: «Likesom Faderen har liv i seg selv, slik har han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv» (Johannes 5:26).
Ved en annen anledning konstaterte han:
«Derfor elsker Faderen meg, fordi jeg setter mitt liv til for at jeg skal ta det igjen.
Ingen tar det fra meg, men jeg setter det til av meg selv. Jeg har makt til å sette det til, og jeg har makt til å ta det igjen. Dette bud fikk jeg av min Far» (Johannes 10:17-18).
Den uendelige natur han mottok fra sin Fader, ga Jesus makt til å utføre forsoningen, lide for alles synder. Profeten Alma i Mormons bok lærer at Jesus ikke bare påtok seg våre synder, men også våre smerter, lidelser og fristelser. Alma forklarer også at Jesus påtok seg våre sykdommer, død og skrøpeligheter (se Alma 7:11-13). Det gjorde han, sa Alma, for at hans «indre kan fylles med barmhjertighet i kjødet, så han … kan vite hvordan han skal hjelpe sitt folk» (Alma 7:12).
Profeten Abinadi fastslår videre at «når hans sjel er gjort til et offer for synd, skal han se sin ætt» (Mosiah 15:10). Abinadi identifiserer deretter Frelserens ætt som profetene og dem som følger dem. I mange år tenkte jeg på det Frelseren opplevde i Getsemane og på korset som steder hvor en mengde synd ble lagt på ham. Men med Almas, Abinadis, Jesajas og andre profeters ord har min oppfatning forandret seg. Istedenfor en upersonlig mengde synd var det en lang rekke mennesker, da Jesus følte «vår skrøpelighet» (Heb. 4:15), «[bar] våre sykdommer … våre piner … [og ble] knust for våre misgjerninger» (Jes. 53:4-5).
Forsoningen var en indre, personlig erfaring som Jesus gjennomgikk for å vite hvordan han kunne hjelpe hver av oss.
Den kostelige perle lærer oss at Moses ble vist alle jordens beboere, som var «utallige som sanden ved havets bredd» (Moses 1:28). Hvis Moses skuet hver sjel, da synes det rimelig at universets Skaper har makt til å bli personlig kjent med hver av oss. Han lærte om deres og mine svakheter. Han erfarte deres smerter og lidelser. Han erfarte mine. Jeg vitner om at han kjenner oss. Han forstår hvordan vi forholder oss til fristelser. Han kjenner våre svakheter. Men mer enn det, mer enn bare å kjenne oss, vet han hvordan han skal hjelpe oss hvis vi kommer til ham i tro. Det var derfor en ung spansk-amerikansk kvinne plutselig forsto at hun var mer enn en prikk i universet da Den hellige ånd ga henne et vitnesbyrd om gjenopprettelsen. Hun følte Guds kjærlighet, at hun var hans datter, og forsto at han kjente henne. Det forklarer også hvorfor frelsesplanen virket kjent for min japanske venn da misjonærene underviste ham og da Den hellige ånd bekreftet hensikten med hans liv på jorden og de muligheter som venter ham.
Jeg vitner om at Jesu Kristi gjengitte evangelium er et mønster for alle. Det er ikke stedet der det skjer, som teller, det er de gode nyhetene – den Herre Jesu Kristi tidløse lære og forsonende kraft. Jeg bærer vitnesbyrd om at han lever, at han er Kristus. Jeg vitner om at evangeliet som ble gjengitt gjennom profeten Joseph Smith, er Peters «gjenopprettelse av alle ting». Jeg bærer vitnesbyrd om at president Gordon B. Hinckley er Herrens profet i dag. I Jesu Kristi navn, amen.