Profeten Joseph Smith underviste ved sitt eksempel
Måtte vi anvende de guddommelige prinsippene som han så vakkert underviste om – ved eksempel – slik at vi selv mer fullt ut kan etterleve Jesu Kristi evangelium.
Mine brødre og søstre, i år som det er 200 år siden hans fødsel, vil jeg gjerne tale om vår kjære profet Joseph Smith.
Den 23. desember 1805 ble Joseph Smith jr. født i Sharon i Vermont, som sønn av Joseph Smith sr. og Lucy Mack Smith. Den dagen han ble født og de stolte foreldrene så ned på dette lille barnet, var de uvitende om hvilken stor innflytelse han skulle få på verden. En utvalgt ånd var kommet for å bo i sitt jordiske tabernakel. Han har påvirket vårt liv og har gitt oss – ved sitt eksempel – avgjørende lærdom. I dag vil jeg gjerne dele noe av dette med dere.
Da Joseph var omkring seks eller syv år gammel, fikk han og hans brødre og søstre tyfoidfeber. De andre kom seg raskt, men Joseph fikk et smertefullt sår på benet. Legene behandlet ham med de beste midlene de hadde, men likevel ble ikke såret bra. For å redde Josephs liv, sa de, måtte benet amputeres. Men heldigvis, like etter denne diagnosen, kom legene tilbake til familien Smith og fortalte at det var en ny metode som kanskje kunne redde Josephs ben. De ønsket å operere straks og hadde med seg tau til å binde lille Joseph til sengen med så han ikke skulle slå om seg, for de hadde intet til å lindre smerten. Den unge Joseph sa imidlertid: «Dere trenger ikke binde meg.»
Legene foreslo at han skulle drikke litt brandy eller vin så smerten ikke skulle være så voldsom. «Nei,» svarte den unge Joseph. «Hvis min far vil sitte på sengen og holde meg i armene sine, vil jeg gjøre alt som er nødvendig.» Joseph Smith sr. holdt sitt lille barn i armene sine, og legene fjernet det angrepne stykket av benet. Selv om den unge Joseph var lammet en tid etterpå, ble han helbredet.1 I så ung alder, og utallige ganger i løpet av sitt liv, underviste Joseph Smith oss om mot – ved eksempel.
Før Joseph var 15 år gammel, flyttet familien til Manchester i New York. Senere beskrev han den store religiøse vekkelsen som syntes å finne sted overalt på denne tiden, og som nesten alle var svært opptatt av. Joseph selv lengtet etter å få vite hvilken kirke han skulle slutte seg til. Han skriver i sin historie:
«Jeg sa ofte til meg selv: … Hvilket av alle disse trossamfunn er det rette, eller er de alle på villspor? Hvis et av dem er det rette, hvilket er det, og hvordan kan jeg få vite det?
Mens jeg kjempet med de store vanskeligheter som var forårsaket av … de forskjellige religiøse samfunn, leste jeg en dag femte vers i det første kapittel i Jakobs brev …: Om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud, for Gud gir alle, villig og uten bebreidelser, og så skal han få den.»2
Joseph fortalte at han visste at han enten måtte sette Herrens ord på prøve og be til ham eller kanskje forbli i mørke for alltid. Tidlig en morgen gikk han inn i en lund, som nå kalles hellig, og knelte ned og ba i tro på at Gud ville gi ham den kunnskapen han så oppriktig søkte. To personer viste seg for Joseph – Faderen og Sønnen – og han ble fortalt, som svar på sitt spørsmål, at han ikke skulle slutte seg til noen av kirkene, for ingen av dem var sanne. Profeten Joseph Smith lærte oss prinsippet tro – ved eksempel. Hans enkle bønn i tro den vårmorgenen i 1820 frembragte dette strålende verk som fortsetter i dag over hele verden.
Noen dager etter sin bønn i Den hellige lund ga Joseph Smith en beretning om sitt syn til en predikant han kjente. Til hans overraskelse ble det han fortalte behandlet med «forakt» og ble «årsak til stor forfølgelse som stadig tiltok». Men Joseph vaklet ikke. Han skrev senere: «Jeg hadde virkelig sett et lys, og midt i lyset så jeg to personer, og de talte virkelig til meg, og selv om jeg ble hatet og forfulgt fordi jeg sa jeg hadde sett et syn, var det likevel sant… For jeg hadde sett et syn, det visste jeg, og jeg visste at Gud visste det, og jeg kunne ikke fornekte det.»3 Til tross for den fysiske og mentale medfarten fra motstanderne som profeten Joseph Smith utholdt gjennom resten av livet, vaklet han ikke. Han underviste om ærlighet – ved eksempel.
Etter dette store, første syn mottok ikke profeten Joseph mer kommunikasjon de neste tre årene. Men han undret seg ikke, han stilte ikke spørsmål, han tvilte ikke på Herren. Han ventet tålmodig. Han underviste oss om den himmelske dyd tålmodighet – ved eksempel.
Etter engelen Moronis besøk hos den unge Joseph og etter at han hadde fått platene, begynte Joseph den vanskelige oppgaven med å oversette. Vi kan bare tenke oss den hengivenhet og det arbeid som skulle til for å oversette på mindre enn 90 dager denne opptegnelsen på mer enn 500 sider, som dekket en periode på 2 600 år. Jeg elsker ordene Oliver Cowdery brukte for å beskrive den tiden han hjalp Joseph å oversette Mormons bok: «Dette var dager jeg aldri kommer til å glemme. Å sitte og lytte til en stemme som ble veiledet ved inspirasjon fra himmelen, vakte den største takknemlighet i mitt bryst!»4 Profeten Joseph Smith underviste oss om flid – ved eksempel.
Som vi vet, sendte profeten Joseph ut misjonærer for å forkynne det gjengitte evangelium. Selv var han på misjon i Upper New York og i Canada sammen med Sidney Rigdon. Han ikke bare inspirerte andre til å reise på misjon, men han underviste også om viktigheten av misjonærarbeid – ved eksempel.
Jeg synes at noe av det fineste, men også noe av det tristeste profeten Joseph lærte oss, fant sted like før hans død. Han hadde sett i et syn de hellige forlate Nauvoo og dra til Rocky Mountains. Han var ivrig etter å lede sitt folk bort fra deres plageånder og inn i et lovet land som Herren hadde vist ham. Han lengtet uten tvil etter å gå med dem. Men det var blitt utstedt arrestordre på ham på falske anklager. Tross mange appeller til guvernør Ford ble ikke anklagene trukket tilbake. Joseph forlot sitt hjem, sin hustru, sin familie og sitt folk og overga seg til de sivile myndigheter. Han visste at han trolig aldri ville komme tilbake.
Dette er ordene han uttalte på vei til Carthage: «Jeg går som et lam til slakterbenken, men jeg er rolig som en sommermorgen, min samvittighet er ren for Gud og alle mennesker.»5
I Carthage fengsel ble han innesperret sammen med sin bror Hyrum og andre. Den 27. juni 1844 var Joseph, Hyrum, John Taylor og Willard Richards sammen der da en rasende mobb stormet fengslet, løp oppover trappen og begynte å skyte gjennom døren inn til rommet der de var. Hyrum ble drept og John Taylor ble såret. Joseph Smiths siste store handling her på jorden viste hans uselviskhet. Han gikk tvers over rommet – han antok trolig «at hans brødre i rommet ville bli spart hvis han kunne komme ut, … og løp til vinduet idet to kuler traff ham fra døren og en kule utenfra trengte inn i høyre side av brystet».6 Han ga sitt liv. Willard Richards og John Taylor ble spart. «Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner.»7 Profeten Joseph Smith underviste oss om kjærlighet – ved eksempel.
I ettertid, mer enn 160 år senere – og selv om det som hendte 27. juni 1844, var tragisk – finner vi trøst når vi innser at Joseph Smiths martyrdød ikke var siste kapittel i denne beretningen. Selv om de som søkte å ta hans liv, mente at Kirken ville falle sammen uten ham, lever hans mektige vitnesbyrd om sannheten, læresetningene han oversatte og hans forkynnelse av Frelserens budskap i dag i hjertene til mer enn 12 millioner medlemmer over hele verden som erklærer at han er en Guds profet.
Profeten Josephs vitnesbyrd fortsetter å forandre liv. For noen år siden presiderte jeg over Canada misjon. I Ontario i Canada gikk to av våre misjonærer fra dør til dør en kald ettermiddag i snevær. De hadde ikke hatt noe hell med seg. En av eldstene var erfaren og en var ny.
De to banket på hos herr Elmer Pollard, og han, som syntes synd på de nesten forfrosne misjonærene, ba dem inn. De fremla sitt budskap og spurte om han ville be sammen med dem. Han gikk med på det, forutsatt at han kunne fremsi bønnen.
Bønnen hans forbauset misjonærene. Han sa: «Himmelske Fader, velsign disse to uheldige, villedede misjonærene, slik at de kan reise hjem og ikke kaste bort sin tid på å fortelle folk i Canada om et budskap som er så fantastisk og som de vet så lite om.»
Da de reiste seg, ba herr Pollard misjonærene om aldri å komme tilbake til ham. Idet de gikk, sa han hånlig til dem: «Dere må ikke fortelle meg at dere virkelig tror at Joseph Smith var en Guds profet!» Så smelte han igjen døren.
Misjonærene hadde bare gått et lite stykke da juniorledsageren sa forsiktig: «Eldste, vi svarte ikke herr Pollard.»
Seniorledsageren svarte: «Vi har blitt kastet ut. La oss gå videre.»
Men den unge misjonæren sto på sitt, og de to gikk tilbake til herr Pollards dør. Herr Pollard åpnet døren og sa sint: «Jeg trodde jeg ba dere om aldri å komme tilbake!»
Juniorledsageren sa med alt det mot han kunne samle: «Herr Pollard, da vi gikk, sa De at vi ikke virkelig trodde at Joseph Smith var en Guds profet. Jeg ønsker å vitne for Dem, herr Pollard, at jeg vet at Joseph Smith var en Guds profet, at han ved inspirasjon oversatte den hellige opptegnelsen som er kjent som Mormons bok, at han virkelig så Gud Faderen og Jesus, hans Sønn.» Misjonærene forlot så hans dør.
Jeg hørte denne samme herr Pollard fortelle på et vitnesbyrdsmøte om det som hendte denne minneverdige dagen. Han sa: «Den kvelden fikk jeg ikke sove. Jeg snudde og vendte meg. Om og om igjen hørte jeg disse ordene i mitt sinn: “Joseph Smith var en Guds profet. Jeg vet det… Jeg vet det… Jeg vet det.” Jeg kunne nesten ikke vente til det ble morgen. Jeg ringte til misjonærene, det nummeret som var oppgitt på det lille kortet med trosartiklene. De kom tilbake, og denne gangen deltok min hustru, min familie og jeg som oppriktige sannhetssøkere. Som resultat har vi alle tatt imot Jesu Kristi evangelium. Vi vil for evig være takknemlige for det vitnesbyrd om sannheten som disse to modige, ydmyke misjonærene bragte oss.»
I kapittel 135 i Lære og pakter leser vi John Taylors ord om profeten Joseph: «Joseph Smith, Herrens profet og seer, har gjort mer, bortsett fra Jesus selv, for menneskenes frelse i denne verden enn noe annet menneske som noensinne har levet i den.»8
Jeg er begeistret for disse ordene av president Brigham Young: «Jeg får lyst til å rope halleluja hele tiden når jeg tenker på at jeg en gang kjente Joseph Smith, profeten som Herren oppreiste og ordinerte, og som han ga nøkler og kraft til å bygge opp Guds rike på jorden.»9
Til denne treffende hyllest til vår kjære Joseph tilføyer jeg mitt vitnesbyrd om at jeg vet han var Guds profet, valgt til å gjengi Jesu Kristi evangelium i disse siste dager. Jeg ber om at vi kan lære av hans liv når vi markerer 200-årsdagen for hans fødsel. Måtte vi anvende de guddommelige prinsippene som han så vakkert underviste om – ved eksempel – slik at vi selv mer fullt ut kan etterleve Jesu Kristi evangelium. Måtte vårt liv gjenspeile kunnskapen vi har om at Gud lever, at Jesus Kristus er hans Sønn, at Joseph Smith var en profet og at vi ledes i dag av en annen Guds profet – ja, president Gordon B. Hinckley.
Denne konferansen er det 42 år siden jeg ble kalt til De tolv apostlers quorum. På mitt første møte med Det første presidentskap og De tolvs quorum i templet var, og er fortsatt, den salmen vi sang, og som er en hyllest til profeten Joseph Smith, en av mine yndlingssalmer. Jeg avslutter med et vers fra den salmen:
Priser profeten som skuet Jehova,
Jesus ham salvet til seer og profet.
Åpnet ble tidenes fyldes husholdning,
det som var uttalt, på jorden nå skjer.10
Jeg vitner om denne høytidelige sannhet, i Jesu Kristi navn, amen.