Tilgivelse
Tilgivelse, sammen med kjærlighet og toleranse, bevirker mirakler som ikke kan skje på annen måte.
Mine kjære brødre og søstre, jeg takker min Fader i himmelen for at han har forlenget mitt liv så jeg får ta del i denne utfordrende tiden. Jeg takker ham for anledningen til å tjene. Jeg har intet annet ønske enn å gjøre alt jeg kan for å fremme Herrens verk, tjene hans trofaste folk og leve i fred med min neste.
Jeg gjorde nylig en rundreise, over 40 000 km, og besøkte Alaska, Russland, Korea, Taiwan, Hong Kong, India, Kenya og Nigeria. På dette siste stedet innviet vi et nytt tempel. Deretter innviet vi Newport Beach California tempel. Jeg har nettopp vært i Samoa i forbindelse med nok en tempelinnvielse, ytterligere 16 000 km. Jeg er ikke så veldig glad i å reise, men jeg ønsker å komme rundt til vårt folk for å takke og gi oppmuntring og bære vitnesbyrd om at Herrens verk er guddommelig.
Jeg tenker ofte på et dikt jeg leste for lenge siden. Det lyder slik:
La meg bo i et hus ved veikanten
der mennesker farer forbi –
de er gode og de er mindre bra,
like gode og mindre bra som jeg.
Jeg ville ikke sitte i spotterens stol,
eller være kynisk mot dem.
La meg bo i et hus ved veikanten
og være alles venn.»
(Sam Walter Foss, «The House by the Side of the Road», i James Dalton Morrison, red., Masterpieces of Religious Verse [1948], 422)
Det er slik jeg føler det.
Alderen gjør noe med en mann. Den synes å gjøre ham mer klar over behovet for vennlighet og godhet og overbærenhet. Han ønsker og ber om at menneskene må leve sammen i fred uten krig og strid, krangel og konflikt. Han blir stadig mer klar over betydningen av Forløserens store forsoning, av storheten i hans offer og av takknemlighet mot Guds Sønn som ga sitt liv for at vi skulle leve.
I dag ønsker jeg å tale om tilgivelse. Jeg tror det kan være den største dyd på jorden og ganske visst den det er størst behov for. Det finnes så mye ondskap og mishandling, intoleranse og hat. Det er et så stort behov for omvendelse og tilgivelse. Det er det store prinsipp som understrekes i hele Skriften, både i gammel og ny tid.
I hele vår hellige skrift finnes det ingen vakrere historie om tilgivelse enn den om den fortapte sønn, som står i kapittel 15 i Lukas. Alle skulle lese og overveie den fra tid til annen.
«Men da [den fortapte sønn] hadde satt alt over styr, ble det en svær hungersnød i det landet. Og han begynte å lide nød.
Da gikk han bort og holdt seg til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på markene sine for å gjete svin.
Han ønsket å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt. Og ingen gav ham noe.
Da kom han til seg selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har overflod av brød, men jeg setter livet til her av sult.
Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg.
Jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn. La meg få være som en av dine leiefolk.
Og han stod opp og kom til sin far. Men da han ennå var langt borte, så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham.
Da sa sønnen til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn» (Lukas 15:14-21).
Og faren lot det stelles i stand til stor fest, og da hans andre sønn klaget, sa han til ham: «Men nå skulle vi fryde oss og være glade, fordi denne din bror var død og er blitt levende, var tapt og er funnet» (v. 32).
Når feil har blitt begått og omvendelse så finner sted og den følges av tilgivelse, da blir bokstavelig talt overtrederen som var tapt, funnet, og den som var død, er blitt levende.
Hvor strålende er ikke velsignelsene barmhjertighet og tilgivelse.
Marshallplanen etter 2. verdenskrig, med gaven på millioner av dollar, hjalp til med å få Europa på fote igjen.
I Japan, etter den samme krigen, så jeg store stålverk, og jeg ble fortalt at pengene til disse kom fra Amerika, Japans tidligere fiende. Hvor meget bedre denne verden er på grunn av en generøs nasjons tilgivelse av tidligere fiender.
I bergprekenen sa Herren:
«Dere har hørt det er sagt: Øye for øye, og tann for tann!
Men jeg sier dere: Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til.
Vil noen føre sak mot deg for å ta din kjortel, så la ham også få kappen.
Og om noen tvinger deg til å følge ham én mil, da gå to med ham!
Gi til den som ber deg, og vend deg ikke bort fra den som vil låne av deg.
Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende!
Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere» (Matteus 5:38-44).
Dette er svært sterke ord.
Tror dere virkelig at dere kunne følge dette påbudet? Dette er Herrens egne ord, og jeg tror de gjelder enhver av oss.
De skriftlærde og fariseerne førte en kvinne som var grepet i hor, til Jesus for å legge en felle for ham.
«Men Jesus bøyde seg ned og skrev med fingeren på jorden [som om han ikke hørte dem].
Men da de fortsatte å spørre ham, rettet han seg opp og sa til dem: Den av dere som er uten synd, la ham kaste den første stein på henne!
Så bøyde han seg ned igjen, og skrev på jorden.
Men da de hørte dette [og ble dømt av sin egen samvittighet], gikk de bort en etter en, de eldste først. Jesus ble alene tilbake med kvinnen som stod der.
Da rettet Jesus seg opp og sa til henne: Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?
Hun sa: Ingen, herre! Og Jesus sa: Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer» (Johannes 8:6-11).
Frelseren underviste om å forlate de 99 for å finne det tapte får, så tilgivelse kunne gis og feilen rettes opp.
Jesaja forkynte:
«Rens dere og tvett dere! Ta deres onde gjerninger bort fra mine øyne! Hold opp med å gjøre det som er ondt!
Lær å gjøre det gode, legg vinn på det som er rett. Vis voldsmannen på rett vei. Hjelp den farløse til hans rett, før enkens sak!
Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull» (Jesaja 1:16-18).
Frelserens uovertrufne kjærlighet kom aller sterkest til uttrykk da han i sin dødsstund ropte: «Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør» (Lukas 23:34).
I vår tid har Herren sagt i en åpenbaring:
«Derfor sier jeg dere at dere skulle tilgi hverandre, for den som ikke tilgir sin bror hans overtredelser, står fordømt for Herren, for på ham hviler en større synd.
Jeg, Herren, tilgir den jeg vil tilgi, men av dere fordres det at dere tilgir alle mennesker» (L&p 64:9-10).
Herren har gitt oss et stort løfte. Han sa: «Den som har omvendt seg fra sine synder er tilgitt, for jeg Herren, kommer dem ikke mer i hu» (L&p 58:42).
Det er så mange i vår tid som er uvillige til å tilgi og glemme. Barn og hustruer gråter fordi fedre og ektemenn fortsetter å trekke frem små feiltrinn som egentlig er ubetydelige. Og det er også så mange kvinner som blåser stort opp hver liten, ubetydelig feil i ord eller gjerning.
For en tid siden klippet jeg ut en artikkel fra Deseret Morning News, skrevet av Jay Evensen. Med hans tillatelse siterer jeg litt fra den. Han skrev:
«Hva ville du føle for en tenåring som bestemte seg for å kaste en 10-kilos frossen kalkun fra en bil i fart rett inn i frontruten på bilen du kjørte? Hva ville du føle etter en seks timers operasjon der det ble brukt metallstifter og andre jernvarer for å lappe ansiktet ditt sammen, og etter å ha fått vite at du fremdeles har mange år foran deg med behandling før du er tilbake til normal tilstand – og at du bør være lykkelig for at du ikke døde eller ble hjerneskadet?
Og hva ville du føle etter å ha fått vite at angriperen din og hans kamerater hadde kalkunen fordi de hadde stjålet et kredittkort og vært på en vanvittig handlerunde, bare for moro skyld? …
Dette er den slags avskyelig kriminalitet som får politikere til topps fordi de lover å slå hardt ned på kriminalitet. Det er den slags som får lovgivere til å klatre over hverandre i kampen om å være den første til å innføre en lov som bestemmer strengere straff for bruk av frossen fugl til å begå en forbrytelse.
New York Times siterte statsadvokatens uttalelse om at dette er den slags kriminalitet som ofrene mener ingen straff er streng nok for. “De er ikke engang fornøyd med dødsstraff,” sa han.
Det er det som gjør det som faktisk hendte, så uvanlig. Offeret, Victoria Ruvolo, en 44 år gammel tidligere sjef for et inkassofirma, var mer interessert i å redde livet til sin 19 år gamle overfallsmann, Ryan Cushing, enn i å kreve hevn. Hun gikk til påtalemyndighetene og ga seg ikke før hun fikk opplysninger om ham, hans liv, hans oppvekst osv. Så insisterte hun på å tilby ham redusert straff. Cushing kunne sone seks måneder i fengsel og bli prøveløslatt i 5 år hvis han erkjente seg skyldig i et mindre alvorlig overfall.
Hadde han blitt dømt for alvorlig overfall – noe som sto i forhold til forbrytelsen – kunne han ha sonet 25 år i fengsel og til slutt bli sendt tilbake til samfunnet som en middelaldrende mann uten fremtidsmuligheter.
Men dette er bare halve historien. Resten av den, som skjedde den dagen dette utfoldet seg i retten, er den virkelig utrolige delen.
Ifølge en beretning i New York Post banet Cushing seg forsiktig og prøvende frem til Ruvolo, som satt i rettssalen, og tårefylt hvisket han en unnskyldning. “Jeg er så lei for det jeg gjorde mot deg.”
Ruvolo reiste seg, og offeret og overfallsmannen omfavnet gråtende hverandre. Hun strøk ham over hodet og klappet ham på ryggen mens han hulket, og vitner, deriblant Times-reporteren, hørte henne si: “Det er OK. Jeg ønsker bare at du skal gjøre det beste ut av livet ditt.” Ifølge vitner måtte herdede advokater, og selv reportere, streve med tårene.» («Forgiveness Has Power to Change Future», Deseret Morning News, 21. august 2005, s. AA3.)
For en fantastisk historie dette er, spesielt fordi den virkelig har funnet sted, og det i tøffe New York. Hvem kan føle annet enn beundring for denne kvinnen som tilga den unge mannen som kunne ha tatt hennes liv?
Jeg vet det er et ømtålig og vanskelig emne jeg behandler. Det finnes forherdede kriminelle som nok må sperres inne. Det finnes unevnelige forbrytelser, som overlagt drap og voldtekt, som rettferdiggjør harde straffer. Men det er noen som kunne blitt reddet fra lange, ødeleggende år i fengsel på grunn av en ubetenksom, tåpelig handling. Tilgivelse, sammen med kjærlighet og toleranse, bevirker mirakler som ikke kan skje på annen måte.
Den store forsoning var det aller største uttrykk for tilgivelse. Denne forsoningens storhet overgår vår evne til fullt ut å forstå. Jeg vet bare at den fant sted, og at det var for meg og for deg. Lidelsen var så stor, smerten så intens, at ingen av oss kan fatte det da Frelseren ga seg selv som løsepenge for alle menneskers synder.
Det er gjennom ham vi får tilgivelse. Det er gjennom ham vi har det sikre løfte at alle mennesker vil bli gitt frelsens velsignelser, med oppstandelse fra de døde. Det er gjennom ham og hans store altomfattende offer at vi, gjennom lydighet, får mulighet til opphøyelse og evig liv.
Må Gud hjelpe oss å være litt vennligere, vise større overbærenhet, være mer tilgivende, mer villige til å gå den annen mil, å bøye oss ned og løfte opp dem som kan ha syndet, men som har båret frukt som er omvendelsen verdig, og legge til side gammel bitterhet og ikke gi den mer næring. Dette er min ydmyke bønn, i vår Forløsers hellige navn, ja, Jesu Kristi navn, amen.