Du kan vite Herrens vilje med deg
Må Herren velsigne hver av dere i deres personlige streben etter å kjenne hans vilje med dere og etter å underkaste dere hans vilje.
Å bli et redskap i Guds hender er et stort privilegium og et hellig ansvar. Hvor vi enn bor, uansett våre omstendigheter, uavhengig av sivilstand eller alder, trenger Herren at hver eneste en av oss utfører sin unike del av oppbyggingen av hans rike i denne siste evangelieutdelingen. Jeg har et vitnesbyrd om at vi kan vite hva Herren ønsker vi skal gjøre – og erfare «den velsignelse som ble gitt oss, at vi har fått være redskaper i Guds hånd til å utføre dette store verk».1 Mitt ønske i kveld er å gi dere del i noe av min personlige erfaring med å forstå hvordan vi blir slike redskaper.
Jeg begynner der hvor min reise sluttet – med denne storslåtte sannhet fra eldste Neal A. Maxwell: «Å underkaste sin vilje er virkelig det eneste vi har å legge på Guds alter. Alt det andre vi “gir” … er faktisk det han allerede har gitt eller lånt oss. Men når du og jeg til sist underkaster oss ved å la vår vilje bli oppslukt av Guds vilje, da gir vi ham virkelig noe! Det er det eneste vi har som virkelig er vårt.»2
Jeg vitner om, mine kjære søstre, at for virkelig å kunne bli et redskap i Guds hender, for fullt ut å oppnå den velsignelse som ble gitt oss i «denne livsdag» da vi «utfører [vårt] arbeide»,3 må vi, som eldste Maxwell sier, «til sist underkaste oss»4 Herren.
Lutringsprosessen i mitt liv som ledet til mitt vitnesbyrd om dette prinsippet, begynte uventet da jeg midt i 30-årsalderen mottok min patriarkalske velsignelse. Jeg hadde fastet og bedt som forberedelse og undret i mitt hjerte: «Hva ønsker Herren at jeg skal gjøre?» Full av forventning og med våre fire små barn på slep, gikk min mann og jeg til den aldrende patriarkens hjem. Velsignelsen han ga meg, fremhevet misjonærarbeid – om og om igjen.
Jeg liker ikke å si det, men jeg var skuffet og bekymret. På dette tidspunktet i livet hadde jeg knapt lest Mormons bok fra perm til perm. Jeg var utvilsomt uforberedt til å utføre noen misjon. Så jeg puttet min patriarkalske velsignelse i en skuff. Men jeg tok fatt på et seriøst skriftstudium hver dag, samtidig som jeg fokuserte på å oppdra mitt økende antall barn.
Årene gikk, og min mann og jeg konsentrerte oss om å forberede våre barn til å reise på misjon. Ved å sende våre sønner til mange land trodde jeg oppriktig at jeg hadde oppfylt min misjonsplikt.
Så ble min mann kalt til misjonspresident i et ustabilt, kaotisk utviklingsland. Det var 1600 mil hjemmefra og lysår fra den kultur og kommunikasjon jeg var vant til. Men da jeg mottok mitt kall som heltidsmisjonær, følte jeg meg litt som Alma og Mosiahs sønner – at jeg var kalt til å være et «[redskap] i Guds hånd til å utføre dette store verk».5 Jeg følte også noe som jeg ikke er sikker på de følte – overveldende frykt!
I dagene etterpå fant jeg frem min patriarkalske velsignelse og leste den om og om igjen og søkte dypere forståelse. Selv om jeg visste at jeg skulle realisere et løfte jeg hadde fått av en patriark flere tiår tidligere, ble jeg ikke mindre bekymret. Kunne jeg reise fra mine gifte og ugifte barn og min aldrende far og svigermor? Ville jeg vite hva som var riktig å gjøre og si? Hva skulle min mann og jeg spise? Ville jeg være trygg i et land som var politisk ustabilt og farlig? Jeg følte meg utilstrekkelig på alle områder.
I søken etter fred fordoblet jeg mine anstrengelser for å komme til templet. Jeg grunnet over meningen med mine pakter på en måte jeg aldri før hadde gjort. Ved dette avgjørende veiskillet i mitt liv ble tempelpaktene grunnvoll og katalysator. Jo, jeg var redd, men jeg innså at jeg hadde valgt å inngå personlige, bindende, hellige forpliktelser som jeg mente å holde. Når det kom til stykket, var det ingen annens tjeneste jeg skulle utføre. Dette var mitt misjonskall, og jeg var bestemt på å tjene.
Joseph Smiths far uttalte følgende velsignelse på sin sønns hode: «Herren din Gud har kalt deg ved navn ut av himlene. Du har blitt kalt … til det store Herrens verk, til å utføre et arbeid i denne generasjon som ingen annen … ville utføre slik som du, i alle ting ifølge Herrens vilje.»6 Profeten Joseph ble kalt til sin unike rolle i «det store Herrens verk», og hvor overveldet og uforberedt jeg enn følte jeg var, visste jeg at også jeg var kalt til min del av arbeidet. Denne innsikten var nyttig og ga meg mot.
I mine uopphørlige bønner ba jeg: «Fader, hvordan kan jeg gjøre det du har kalt meg til?» En morgen like før vi skulle reise til misjonsmarken, kom to venner med en gave – en liten salmebok som jeg kunne ha med meg. Senere samme dag kom svaret på mine bønner gjennom mange måneder fra denne salmeboken. Mens jeg søkte trøst et stille sted, kom disse ordene til mitt sinn:
Frykt ei, jeg er med deg. Vær kun ved godt mot!
For jeg er din Gud og vil være deg god.
Ja, styrke deg, hjelpe deg, gi deg min ånd,
oppholde deg ved min … allmektige hånd.7
Å oppfatte på en svært personlig måte at Herren ville være med meg og hjelpe meg var bare begynnelsen. Jeg hadde mye å lære om å bli et redskap i Guds hender.
Langt hjemmefra i et fremmed land tok min mann og jeg fatt på vår tjenestegjerning, på mange måter som pionerer, med tro i hvert steg. Vi var nokså bokstavelig alene mye av tiden – tok oss frem i en kultur vi ikke forsto – uttrykt på et dusin språk vi ikke kunne tale. Innstillingen til Sarah Cleveland, en av våre tidligere ledere av Hjelpeforeningen i Nauvoo, beskrev våre følelser: «Vi har trådt inn i denne gjerning i Herrens navn. La oss modig gå fremad.»8
Min første lærdom i prosessen med å bli et redskap i Guds hånd hadde vært å granske Skriftene, faste, be, gå i templet og være trofast mot de pakter jeg hadde inngått i Herrens hus. Min lærdom nummer to var at for å «modig gå fremad» trengte jeg å stole helt og fullt på Herren og oppriktig søke personlig åpenbaring. For å få slik åpenbaring måtte jeg leve verdig til å ha Den hellige ånd som konstant ledsager.
Min siste lærdom var nøyaktig det eldste Maxwell forklarte. I selv den minste ting hver eneste dag underkastet jeg min vilje under Herrens, for jeg trengte så til hans hjelp, hans veiledning og hans beskyttelse. Ved at jeg gjorde dette forandret gradvis mitt forhold til Faderen seg – på inngående måter – og det er fortsatt til velsignelse for meg og min familie.
Min livsreise er forskjellig fra deres. Dere kunne alle lære meg mye av egne erfaringer med å underkaste seg Herrens vilje når dere oppriktig søker å kjenne hans vilje med dere. Vi kan glede oss sammen over Jesu Kristi gjengitte evangelium og takknemlig erkjenne velsignelsen ved å ha et vitnesbyrd om Frelseren og hans forsoning for hver av oss. Dette vet jeg – våre personlige bestrebelser på å bli redskaper i Guds hånd har ikke vært lette, og de har strukket oss åndelig – beriket vår reise i jordelivet på ytterst personlige, strålende måter.
Kjære søstre, må Herren velsigne hver av dere i deres personlige streben etter å kjenne hans vilje med dere og etter å underkaste dere hans vilje. Jeg vitner om at vår individuelle vilje «er det eneste vi har å gi som virkelig er vårt».9 I Jesu Kristi navn, amen.