Forberedelser til gjenopprettelsen og det annet komme: «Derfor skal min hånd være over deg»
[Herrens] hånd har vært over gjenopprettelsens verk helt fra denne verdens grunnvoll ble lagt og vil fortsette å være det til Hans annet komme.
I år feirer vi 200-årsjubileet for profeten Joseph Smiths fødsel. Til verden vitner vi om at han var Guds profet som var forutordinert til å tilveiebringe gjengivelsen av Jesu Kristi evangelium. Dette gjorde han under ledelse av vår Frelser, som sa til en tidligere profet: «Mitt navn er Jehova, og jeg kjenner enden fra begynnelsen, derfor skal min hånd være over deg.»1
Jeg erkjenner Herrens hånd i evangeliets gjengivelse. Gjennom Guds barns inspirerte offer gjennom historien, ble grunnvollen til gjengivelsen lagt, og verden forbereder seg nå til vår Herre og Frelser Jesu Kristi annet komme.
Hans evangelium ble først etablert på jorden gjennom Adam og har blitt forkynt i alle evangelieutdelinger gjennom profeter som Enok, Noah, Abraham, Moses og andre. Hver av disse profetene forutsa Jesu Kristi komme for å sone for verdens synder. Disse profetiene er oppfylt. Frelseren opprettet sin kirke. Han kalte sine apostler og etablerte sitt prestedømme. Men viktigst av alt, han la ned sitt liv og tok det igjen for at alle skulle stå opp fra de døde, og slik utførte han sonofferet. Men det var ikke slutten.
Etter Frelserens oppstandelse ga han sine apostler i oppdrag å lede Kirken og forrette evangeliets ordinanser. Trofaste mot denne befalingen ble de forfulgt, og noen led til slutt martyrdøden. Som en følge av dette var ikke lenger Herrens prestedømsmyndighet på jorden, og verden falt ut i åndelig mørke. I århundrene som fulgte hadde Guds barn Kristi lys, og de kunne be og føle Den hellige ånds innflytelse. Men evangeliets fylde var gått tapt. Det var ingen igjen på jorden med makt og myndighet til å lede Kirken eller utføre hellige ordinanser som dåp, overdragelse av Den hellige ånds gave eller templets frelsende ordinanser. Nesten alle ble nektet tilgang til Skriftene, og de fleste var analfabeter.
Det å gjøre Skriftene tilgjengelige og hjelpe Guds barn til å lære å lese dem var første trinn i evangeliets gjengivelse. Opprinnelig var Bibelen skrevet på hebraisk og gresk, språk som var ukjente for alminnelige mennesker i Europa. Så, ca. 400 år etter Frelserens død, ble Bibelen oversatt av Jerome til latin. Men likevel var ikke Skriftene lett tilgjengelige. Hvert eksemplar måtte skrives for hånd, vanligvis av munker, noe som tok flere år.
Så, gjennom Den hellige ånds innflytelse, ble folk gradvis mer interessert i å lære. Denne renessansen, eller «gjenfødelsen», spredte seg over hele Europa. På slutten av 1300-tallet påbegynte en prest ved navn John Wycliffe en oversettelse av Bibelen fra latin til engelsk. Ettersom engelsk den gangen var et gryende, lite raffinert språk, ble det ansett av kirkeledere som uegnet til å formidle Guds ord. Noen ledere var sikre på at om folk kunne lese og tolke Bibelen selv, ville dens lære bli forvrengt. Andre fryktet at folk med fri tilgang til Skriftene ikke ville ha behov for kirken og ville slutte å støtte den økonomisk. Derfor ble Wycliffe stemplet som kjetter og behandlet deretter. Etter at han var død og begravet, ble hans ben gravd opp og brent. Men Guds verk kunne ikke stoppes.
Mens noen ble inspirert til å oversette Bibelen, ble andre inspirert til å forberede hjelpemidler for å utgi den. I 1455 hadde Johannes Gutenberg funnet opp en trykkpresse med løse typer, og Bibelen var en av de første bøkene han trykket. For første gang var det mulig å mangfoldiggjøre Skriftene, til en pris som mange hadde råd til.
I mellomtiden hvilte Guds inspirasjon også over oppdagere. I 1492 ønsket Christopher Columbus å finne en ny rute til Det fjerne østen. Columbus ble ledet av Guds hånd på sin reise. Han sa: «Gud ga meg troen, og deretter motet.»2
Disse oppfinnelsene og oppdagelsene la veien åpen for andre bidrag. Tidlig på 1500-tallet ble unge William Tyndale immatrikulert ved Oxford University. Der studerte han arbeidet til bibelforskeren Erasmus, som mente at skriftene er «føde for [et menneskes] sjel og … må trenge inn i dypet av [hans] hjerte og sinn»3. Gjennom sine studier utviklet Tyndale kjærlighet til Guds ord og et ønske om at alle Guds barn måtte bli i stand til å nyte av det.
Omtrent på denne tiden fant den tyske presten og professoren Martin Luther 95 feil ved kirken på sin tid. Disse punktene sendte han frimodig i et brev til sine overordnede. I Sveits trykket Huldrych Zwingli 67 reformartikler. John Calvin i Sveits, John Knox i Skottland og mange andre bidro til dette arbeidet. En reformasjon hadde begynt.
I mellomtiden var William Tyndale ferdig utdannet prest og snakket åtte språk flytende. Han mente at en direkte oversettelse fra gresk og hebraisk til engelsk ville bli mer korrekt og lettere å lese enn Wycliffes oversettelse fra latin. Så Tyndale, opplyst av Guds ånd, oversatte Det nye testamente og en del av Det gamle testamente. Hans venner advarte ham og sa at han ville bli drept om han gjorde det, men han lot seg ikke skremme. En gang han diskuterte med en lærd mann, sa han: «Hvis Gud vil spare mitt liv, skal jeg på få år få en gutt som kjører plogen til å kjenne Skriftene bedre enn dere gjør.» 4
Til slutt ble Tyndale, i likhet med andre, drept for sin innsats – kvalt og brent på bålet nær Brüssel. Men den troen han ga sitt liv for, gikk ikke tapt. Millioner har selv fått oppleve det Tyndale forkynte gjennom hele sitt liv: «Guds ord er slik at det påvirker hvem som helst som leser det, … til øyeblikkelig å begynne å bli bedre og bedre, til han til slutt blir et fullkomment menneske.»5
Politisk uro førte til endringer. På grunn av en uoverensstemmelse med kirken i Roma erklærte kong Henrik VIII seg selv som kirkens overhode i England, og krevde at eksemplarer av den engelske Bibel skulle tildeles alle sognekirker. Folk som hungret etter evangeliet, strømmet til disse kirkene og leste Skriftene for hverandre til de mistet stemmen. Bibelen ble også brukt som lærebok i leseundervisningen. Selv om flere led martyrdøden over hele Europa, begynte den mørke natten med uvitenhet å nærme seg slutten. Én predikant erklærte før han ble brent: «Vi skal i dag tenne et slikt lys i England, ved Guds nåde, at det aldri vil bli slukket.»6
Vi uttrykker takknemlighet til alle som levde i England og over hele Europa, som bidro til å nøre opp under dette lyset. Ved Guds nåde ble lyset sterkere. Da han var klar over spliden i sitt eget land, godkjente kong Jakob I av England en ny offisiell versjon av Bibelen. Det er anslått at over 80 prosent av William Tyndales oversettelse av Det nye testamente og en stor del av Det gamle testamente (Pentateuken, eller de fem Mosebøker, og Josva til og med Krønikebøkene) ble beholdt i Kong Jakobs versjon.7 Etter hvert skulle denne versjonen finne veien til et nytt land og bli lest av den 14 år gamle ploggutten Joseph Smith. Er det til å undre seg over at Kong Jakobs versjon er Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges offisielle engelske bibel i dag?
Religionsforfølgelsen i England fortsatte under Jakobs sønn Charles, og mange ble tilskyndet til å søke frihet i nye land. Blant dem var pilegrimene som kom til Amerika i 1620, nettopp den delen av verden som Columbus hadde utforsket 100 år tidligere. Andre kolonister fulgte snart etter, som for eksempel Roger Williams, grunnlegger og senere guvernør av Rhode Island, som fortsatte å søke etter Kristi sanne kirke. Williams sa at det ikke fantes noen regelrett grunnlagt Kristi kirke på jorden, og heller ikke noen person som var bemyndiget til å forrette i noen kirkeordinans, og heller ikke kunne det bli noen bemyndiget før kirkens store overhode sendte nye apostler, hvis komme han søkte.8
Mer enn hundre år senere ledet slike religiøse følelser grunnleggerne av en ny nasjon på det amerikanske kontinent. Under Guds hånd sikret de religionsfrihet for alle borgere med den inspirerte rettighetserklæringen. Fjorten år senere, 23. desember 1805, ble profeten Joseph Smith født. Forberedelsen til gjenopprettelsen var nesten fullført.
Som ung mann ble Joseph «tilskyndet til alvorlig overveielse»9 av emnet religion. Ettersom han ble født i et land med religionsfrihet, kunne han spørre seg hvilken av alle kirkene som var den rette. Og ettersom Bibelen var oversatt til engelsk, kunne han søke et svar fra Guds ord. Han leste i Jakobs brev: «Om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud,»10 og det gjorde han. Som svar på Josephs bønn viste Gud Faderen og hans Sønn, Jesus Kristus, seg for ham.11 Denne ydmyke bondegutten var profeten som Gud hadde utvalgt til å gjenopprette Jesu Kristi opprinnelige kirke og til å gjengi sitt prestedømme i disse siste dager. Denne gjenopprettelsen skulle bli den siste, evangelieutdelingen i tidenes fylde, hvor alle prestedømsvelsignelser som mennesket kunne besitte, ble gjengitt til jorden. Med dette guddommelige oppdraget var det ikke hans oppgave å reformere eller protestere mot det som allerede fantes på jorden. Den var å gjenopprette alt som hadde vært på jorden og som hadde gått tapt.
Gjenopprettelsen, som begynte med det første syn i 1820, fortsatte med fremkomsten av Mormons bok – et annet testamente om Jesus Kristus. 21. september 1823 fikk Joseph Smith besøk av engelen Moroni, som fortalte ham om en gammel opptegnelse som inneholdt «fylden av det evige evangelium … for å forberede Messias’ annet komme»12. Nedskrevet på gullplater gir Mormons bok en beretning om Kristi tjenestegjerning på den vestlige halvkule, akkurat som Bibelen forteller om hans liv og virke i Det hellige land. Joseph mottok gullplatene fire år senere, i desember 1827, og begynte å oversette Mormons bok.13
Mens han oversatte, leste Joseph Smith og skriveren hans, Oliver Cowdery, om dåp. Deres ønske om å motta denne velsignelsen ga støtet til gjengivelsen av Det aronske prestedømme 15. mai 1829, ved håndspåleggelse av døperen Johannes’.14
Så fulgte gjengivelsen av Det melkisedekske prestedømme, som ble overdratt til Joseph og Oliver av apostlene Peter, Jakob og Johannes, som hadde nøklene. Etter århundrer med åndelig mørke var makten og myndigheten til å handle i Guds navn, til å utføre hellige ordinanser og til å lede hans kirke, igjen på jorden.
De første trykte eksemplarene av Mormons bok ble utgitt 26. mars 1830. Noen dager senere, 6. april, ble Kristi sanne kirke i disse siste dager igjen organisert, hjemme hos Peter Whitmer sr. i Fayette, New York. Idet han beskrev disse begivenhetenes virkning på verden, skrev eldste Parley P. Pratt:
I denne skjønne morgenstund,
se, Sions fane vaier fritt.
En ærlig bønn i hellig lund
og sanne ord ble til oss gitt.15
Den lange natten var endelig over, og åpenbaring strømmet frem, med ytterligere skrifter som resultat. Lære og pakter ble godkjent av Kirken 17. august 1835. Oversettelsen av Abrahams bok i Den kostelige perle ble også påbegynt dette året.
Ytterligere myndighet til å handle i Herrens navn fulgte kort tid senere. Kirtland tempel ble innviet 27. mars 1836.16 I dette templet viste Frelseren seg for Joseph Smith og Oliver Cowdery, etterfulgt av besøk av Moses, Elias og Elijah, som ga ytterligere prestedømsnøkler til profeten.17
Dette evangeliets lys skulle aldri mer bli borttatt fra jorden. I 1844 overdro Joseph Smith alle prestedømmets nøkler til Brigham Young, John Taylor, Wilford Woodruff og de andre apostlene. Profeten sa: «Jeg har levd lenge nok til å se denne byrden som har hvilt på mine skuldre, bli løftet over på skuldrene til andre menn, … Rikets nøkler er på jorden for aldri mer å bli borttatt … uansett hva som skjer med meg.»18 Tre måneder senere, 27. juni, led dessverre profeten Joseph Smith og hans bror Hyrum martyrdøden i Carthage, Illinois.
Eldste John Taylor, som var sammen med profeten da han ble drept, vitnet om ham: «Joseph Smith, Herrens profet og seer, har utført mer, med unntagelse av Jesus selv, for menneskenes frelse i denne verden enn noe annet menneske som noen-sinne har levet.»19
Jeg vitner om at profeten Joseph Smiths verk er Frelserens verk. I Herrens tjeneste er ikke alltid veien enkel. Den krever ofte offer, og det er sannsynlig at vi vil møte motgang. Men når vi tjener ham, oppdager vi at hans hånd virkelig er over oss. Slik var det for Wycliffe, Tyndale og tusener av andre som beredte veien for gjenopprettelsen. Slik var det for profeten Joseph Smith og alle som bidro til evangeliets gjengivelse. Slik er det og vil det også være for oss.
Herren forventer at vi er så trofaste, hengivne og tapre som dem som gikk foran oss. De ble kalt til å gi sitt liv for evangeliet. Vi er kalt til å leve vårt liv for samme formål. I disse siste dager har vi en spesiell grunn til å gjøre det.
Før den hellige natten i Betlehem var historiens begivenheter og profetenes ord i alle evangelieutdelinger med på å berede veien for Herrens første komme og hans forsoning. På samme måte la historien og profetier grunnlaget for evangeliets gjengivelse gjennom profeten Joseph Smith. Har vi øyne til å se at begivenhetene og profetiene i vår tid bereder oss for Frelserens annet komme?
Jeg bærer et spesielt vitnesbyrd om at vår Frelser Jesus Kristus lever. Jeg vitner om at hans hånd har vært over gjenopprettelsens verk helt fra denne verdens grunnvoll ble lagt og vil fortsette å være det til Hans annet komme.
Det er min ydmyke bønn at vi alle må forberede oss til å ta imot ham. I Jesu Kristi hellige navn, amen.