Legemets hellighet
Herren ønsker at vi skal forvandles, men i Hans bilde, ikke verdens, ved å motta Hans bilde i våre ansikter.
Jeg har nettopp kommet tilbake fra et besøk hvor jeg ønsket vårt nyeste lille barnebarn, Elizabeth Claire Sandberg, velkommen til verden. Hun er fullkommen! Jeg var fylt av ærefrykt – det er jeg hver gang et barn blir født – over hennes fingre, tær, hår, hjerteslag og særegne familietrekk – nese, hake, smilehull. Hennes eldre brødre og søstre var like begeistret og fascinert over sin bittelille, fullkomne søster. De syntes å føle den hellige atmosfæren i hjemmet i nærvær av en celestial ånd, nettopp forenet med et rent, fysisk legeme.
I den førjordiske verden lærte vi at legemet utgjør en del av Guds store plan for lykke for oss. Som det står i familieerklæringen: «Guds åndelige sønner og døtre kjente Gud og tilba ham som sin evige Fader og aksepterte hans plan hvorved hans barn kunne få et fysisk legeme og høste jordisk erfaring for å utvikle seg mot fullkommenhet og til sist virkeliggjøre sitt guddommelige potensial som arvinger til evig liv» («Familien – En erklæring til verden», Liahona, okt. 2004, 49). Faktisk «ropte vi av fryd» (se Job 38:7) over å være delaktige i planen.
Hvorfor var vi så begeistret? Vi forsto evige sannheter om vårt legeme. Vi visste at vårt legeme ville være i Guds bilde. Vi visste at vårt legeme ville huse vår ånd. Vi forsto også at vårt legeme ville bli gjenstand for smerte, sykdom, funksjonshemning og fristelse. Men vi var villige, ja ivrige, etter å akseptere disse utfordringene fordi vi visste at bare ved at ånd og legeme ble uadskillelig sammenføyet, kunne vi ha fremgang og bli vår himmelske Fader lik (se L&p 130:22) og «motta en fylde av glede» (L&p 93:33).
Med evangeliets fylde på jorden er vi igjen gitt å kjenne disse sannheter om legemet. Joseph Smith forkynte: «Vi kom til denne jord for å få et legeme som vi kunne presentere rent for Gud i Det celestiale rike. Det store prinsipp når det gjelder lykke, består i å ha et legeme. Djevelen har ikke et legeme, og heri ligger hans straff.» (The Words of Joseph Smith, red. Andrew F. Ehat og Lyndon W. Cook [1980], 60.)
Satan lærte de samme evige sannheter om legemet, og likevel er hans straff at han ikke har et. Derfor prøver han å gjøre hva han kan for å få oss til å misbruke denne dyrebare gaven. Han har fylt verden med løgner og bedrag om legemet. Han frister mange til å besudle den fine gaven legemet er, ved ukyskhet, uanstendighet, nytelsessyke og henfallenhet. Han forleder noen til å forakte kroppen sin, andre frister han til å dyrke kroppen sin. I begge tilfeller forleder han verden til å betrakte den utelukkende som en gjenstand. I lys av så mange sataniske usannheter om legemet, vil jeg heve min røst i dag til forsvar for legemets hellige natur. Jeg vitner om at legemet er en gave som må behandles med takknemlighet og respekt.
Skriftene erklærer at legemet er et tempel. Det var Jesus selv som først sammenlignet sitt legeme med et tempel (se Joh. 2:21). Senere formante Paulus folket i Korint, en ugudelig by som vrimlet av all slags vellystighet og uanstendighet: «Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere? Dersom noen ødelegger Guds tempel, da skal Gud ødelegge ham. For Guds tempel er hellig, og det er dere» (1. Kor. 3:16-17).
Hva ville skje hvis vi virkelig behandlet våre legemer som templer? Det ville resultere i en dramatisk økning i kyskhet, sømmelighet, overholdelse av Visdomsordet og tilsvarende nedgang i problemene pornografi og overgrep, for vi skulle betrakte vårt legeme, i likhet med templet, som en hellig bolig for Ånden. Akkurat som intet urent kan komme inn i templet, ville vi være på vakt mot å slippe urenhet av noe slag inn i vårt legemes tempel.
Vi ville også se til at vårt legemlige tempels ytre ser rent og pent ut så det gjenspeiler det indres hellige natur, slik som Kirken gjør med sine templer. Vi skulle kle oss og oppføre oss på en måte som gjenspeiler den hellige ånden inni oss.
For ikke lenge siden besøkte jeg en av de store turistbyene i verden. Jeg følte en overveldende bedrøvelse over at så mange i verden hadde falt for Satans bedrag om at vårt legeme kun er beregnet på å sprade omkring og vises åpent frem. Tenk dere hvilken kontrast og glede det var å komme inn i et klasserom med sømmelig og passende kledde unge kvinner med ansikter som lyste av godhet. Jeg tenkte: «Her er åtte skjønne piker som vet hvordan de skal vise respekt for sitt legeme og som vet hvorfor de gjør det.» I Til styrke for ungdom står det: «Kroppen din er et hellig Guds skaperverk. Respekter den som en gave fra Gud, og tilsmuss den ikke på noen måte. Ved din påkledning og opptreden kan du vise Herren at du vet hvor dyrebart ditt legeme er… Måten du kler deg på viser hvordan du er i ditt indre.» ([2001], 14-15.)
Sømmelighet er mer enn å unngå avslørende klær. Det sier ikke bare noe om skjørtelengde og størrelse på utringningen, men om hvilken holdning vi har. Ordet sømmelighet (eng. modesty) betyr «målt». Det er beslektet med moderat. Det vil si «anstendighet og riktighet … i tanke, tale, påkledning og adferd» (i Daniel H. Ludlow, red. Encyclopedia of Mormonism, 5 bind [1992], 2:932).
Moderasjon og sømmelighet skulle være styrende for alle våre fysiske ønsker. En kjærlig himmelsk Fader har gitt oss fysisk skjønnhet og gleder for både å «behage øyet og glede hjertet» (L&p 59:18), men med advarselen om at de er gitt «for å brukes med måte, ikke med overdådighet og heller ikke ved tvang» (L&p 59:20). Min mann brukte dette skriftstedet til å undervise våre barn om kyskhetsloven. Han sa at «ordet tvang … bokstavelig betyr “vridning utover [eller imot]”. Vår bruk av … legemet må ikke vris [imot] … de guddommelig forordnede hensikter [det er] gitt oss for. Fysisk nytelse er fint på riktig tidspunkt og sted, men selv da må den ikke bli vår gud.» (John S. Tanner, «The Body Is a Blessing», Ensign, juli 1993, 10.)
Legemets lyster kan bli en besettelse for enkelte, det samme kan den oppmerksomhet vi vier vårt utseende. Noen ganger ser vi selvsentrert overdrivelse av trening, diett, skjønnhetsjusteringer og pengeforbruk på siste mote (se Alma 1:27).
Jeg er bekymret over «ekstreme forvandlinger». Lykke oppnås ved å godta den kroppen vi har fått i guddommelig gave, og ved å fremheve våre naturlige egenskaper, ikke ved å forvandle kroppen etter verdens skjønnhetsbilde. Herren ønsker at vi skal forvandles – men i Hans bilde, ikke verdens, ved å motta Hans bilde i våre ansikter (se Alma 5:14, 19).
Jeg husker godt hvor usikker jeg følte meg som tenåring med mye kviser. Jeg prøvde å gi huden min god pleie. Mine foreldre hjalp meg å få legebehandling. I mange år spiste jeg ikke engang sjokolade og slik fettholdig hurtigmat som tenåringer ofte hygger seg med, men det hadde ingen åpenbar helbredende effekt. Det var vanskelig for meg på den tiden fullt ut å verdsette dette legemet som ga meg så mye sorg. Men min gode mor lærte meg en høyere lov. Om og om igjen sa hun til meg: «Du må gjøre alt du kan for å ha et tiltalende ytre, men i det øyeblikk du går ut av døren, skal du glemme deg selv og begynne å konsentrere deg om andre.»
Der var det. Hun lærte meg et Kristus-lignende prinsipp – uselviskhet. Nestekjærlighet, eller Kristi rene kjærlighet, «misunner ikke og blåser seg ikke opp, søker ikke sitt eget» (Moroni 7:45). Når vi orienterer oss mot andre eller blir uselviske, utvikler vi en indre åndens skjønnhet som gjenspeiles i vårt ytre. Slik forvandler vi oss selv i Herrens bilde og ikke i verdens, og vi får hans bilde i vårt ansikt. President Hinckley talte om nettopp en slik skjønnhet som kommer innenfra når vi lærer å respektere kropp, sinn og ånd. Han sa:
«Av alle Den allmektiges skapninger er det ingen som er vakrere, ingen som er mer inspirerende enn en yndig Guds datter som vandrer i dyd med forståelse av hvorfor hun skulle gjøre det, som hedrer og respekterer sitt legeme som noe hellig og guddommelig, som utvikler sitt sinn og stadig øker sin forståelse, som gir sin ånd næring med evige sannheter.» («Forstå din guddommelige natur», Liahona, feb. 2002, 24; «Vårt ansvar overfor våre unge kvinner», Lys over Norge, jan. 1989, 86.)
Jeg ber inderlig om at alle menn og kvinner vil søke den skjønnhet profeten lovpriser, skjønnhet i kropp, sinn og ånd!
Det gjengitte evangelium lærer oss at det er en nær forbindelse mellom kropp, sinn og ånd. I Visdomsordet, for eksempel, er det åndelige og det fysiske sammenfattet. Når vi følger Herrens helselov for våre legemer, har vi også løfte om visdom til vår ånd og kunnskap til vårt sinn (se L&p 89:19-21). Det åndelige og det fysiske er virkelig sammenfallende.
Jeg husker noe som hendte i mitt hjem da jeg vokste opp, der mors følsomme ånd ble påvirket av fysisk ettergivenhet. Hun hadde eksperimentert med en ny kakeoppskrift. Den ble stor og mektig og lekker – og svært mettende. Ikke engang ten-åringsbrødrene mine klarte mer enn ett stykke. Ved familiebønnen om kvelden kalte far mor til å holde bønn. Hun begravde hodet i hendene og svarte ikke. Han dyttet forsiktig til henne: «Er det noe i veien?» Til slutt svarte hun: «Jeg føler meg ikke særlig åndelig i kveld. Jeg har nettopp spist tre stykker av den mektige kaken.» Jeg antar mange av oss på lignende måte har krenket vår ånd av og til med fysisk svakhet. I sær har stoffer som forbys i Visdomsordet, skadelig virkning på kroppen vår og en lammende innflytelse på vår åndelige følsomhet. Ingen av oss kan ignorere denne forbindelsen mellom ånd og legeme.
Disse hellige legemer som vi er så takknemlige for, lider under naturlige begrensninger. Noen er født med funksjonshemninger, og noen har smerter på grunn av sykdom hele livet. Alle opplever vi etter hvert som vi eldes, at kroppen gradvis begynner å svekkes. Når dette skjer, lengter vi etter den dagen da vårt legeme vil bli helbredet og sunt. Vi ser frem til den oppstandelsen Jesus Kristus gjorde mulig, da «sjelen skal føres tilbake til legemet og legemet til sjelen, ja, og hvert lem og ledd skal føres tilbake til sitt legeme. Ja, ikke et eneste hår på hodet skal gå tapt, men alle ting skal føres tilbake til sin rette og fullkomne skikkelse» (Alma 40:23). Jeg vet at vi gjennom Kristus kan oppleve en fylde av glede som bare kan komme når ånd og grunnstoff blir uadskillelig forenet (se L&p 93:33).
Vårt legeme er vårt tempel. Vi er ikke mindre, men mer lik vår himmelske Fader fordi vi har et legeme. Jeg vitner om at vi er hans barn, skapt i hans bilde, med mulighet til å bli ham lik. La oss behandle denne guddommelige gave med stor omtanke. En dag, hvis vi er verdige, skal vi motta et fullkomment herliggjort legeme – rent og skjært som min lille datterdatters, bare uadskillelig bundet til ånden. Og vi skal rope av glede (se Job 38:7) over å motta denne gaven igjen som vi har lengtet etter (se L&p 138:50). Måtte vi respektere legemets hellighet mens vi er på jorden, så Herren kan helliggjøre og opphøye det for evigheten. I Jesu Kristi navn, amen.