Opp til høyere grunn
Vi står overfor et valg. Vi kan stole på vår egen styrke eller bevege oss opp til høyere grunn og komme til Kristus.
Den 26. desember 2004 inntraff et kraftig jordskjelv utenfor Indonesias kyst og skapte en dødbringende tsunami som drepte over 200 000 personer. Det var en fryktelig tragedie. I løpet av én dag ble millioner liv forandret for alltid.
Men det var en gruppe mennesker som ikke led noen tap selv om landsbyen deres ble tilintetgjort.
Hvorfor?
De visste at en tsunami var i anmarsj.
Moken-folket bor i landsbyer på øyer utenfor kysten av Thailand og Burma (Myanmar). Det er et fiskersamfunn, og deres liv avhenger av sjøen. I hundrevis og kanskje tusenvis av år har deres forfedre studert havet, og de har overlevert sin kunnskap fra far til sønn.
Én ting de var spesielt nøye med å opplyse om, var hva man skulle gjøre når havet trakk seg tilbake. Ifølge deres tradisjoner ville det når dette inntraff, like etterpå komme en bølge – «Laboon» – som spiser folk.
Når de eldste i landsbyen så de fryktede tegnene, ropte de til alle at de måtte løpe til høyere grunn.
Ikke alle lyttet.
En eldre fisker sa: «Ingen av barna trodde meg.» Faktisk kalte hans egen datter ham for løgner. Men den gamle fiskeren ga seg ikke før alle hadde forlatt landsbyen og klatret opp til høyere grunn.1
Moken-folket var heldige som hadde en med overbevisning som varslet dem om hva som ville komme. Landsbyboerne var heldige fordi de lyttet. Hadde de ikke gjort det, kunne de ha omkommet.
Profeten Nephi skrev om den store ulykken på sin tid, Jerusalems ødeleggelse. «Likesom én generasjon blant jødene er blitt ødelagt på grunn av synder,» sa han, «er de også blitt ødelagt fra generasjon til generasjon ifølge sine synder. Og aldri er noen av dem blitt ødelagt uten at det ble dem forutsagt av Herrens profeter.»2
Siden Adams dager har Herren talt til sine profeter, og selv om hans budskap varierer etter tidens spesielle behov, er det ett aldri skiftende emne som går igjen: Avstå fra ugudelighet og dra til høyere grunn.
Når menneskene gir akt på profetenes ord, velsigner Herren dem. Men når de ringeakter hans ord, følger ofte nød og lidelse. Om og om igjen forkynner Mormons bok denne viktige leksen. På dens sider leser vi om oldtidens innbyggere på det amerikanske kontinent som, på grunn av sin rettferdighet, ble velsignet av Herren og hadde fremgang. Men ofte ble denne fremgangen til en forbannelse fordi den fikk dem til å «forherde sine hjerter og glemme Herren sin Gud»3.
Det er noe ved medgang som får frem det verste hos noen. I Helamans bok lærer vi om en gruppe nephitter som led store tap og blodbad. Vi leser om dem: «Og det var på grunn av stoltheten i deres hjerter, deres overmåte store rikdommer, ja, det var fordi de undertrykte de fattige, holdt sin mat tilbake fra de sultne, holdt sine klær tilbake fra de nakne og slo sine ydmyke brødre på kinnet, gjorde narr av det som var hellig, [og] fornektet profetiens og åpenbaringens ånd.»4
Denne sorgen ville ikke ha rammet dem «om det ikke hadde vært for [deres] ugudelighet».5 Hvis de bare hadde gitt akt på profetenes ord på sin tid og forflyttet seg til høyere grunn, ville deres liv ha blitt svært annerledes.
Den naturlige konsekvens som de opplever som viker fra Herrens vei, er at de blir overlatt til sin egen styrke.6 Selv om vi i medgangens stund kan komme til å tro at vår egen styrke er tilstrekkelig, oppdager de som stoler på kjødets arm, snart hvor svak og upålitelig den egentlig er.7
For eksempel, Salomo adlød først Herren og respekterte hans lov. Derfor hadde han fremgang og ble velsignet ikke bare med visdom, men med rikdom og ære. Hvis han vedble i rettferdighet, lovet Herren å «trygge [hans] kongetrone i Israel til evig tid».8
Men selv etter himmelske besøk, selv etter at han hadde fått større velsignelser enn noen annen, vendte Salomo seg fra Herren. Derfor bestemte Herren at riket skulle rives fra ham og bli gitt til hans tjener.9
Navnet til tjeneren var Jeroboam. Jeroboam var en flittig mann av Efraims stamme som Salomo hadde forfremmet til å ha tilsyn med noen av sine arbeidere.10
En dag mens Jeroboam var på reise, kom en profet og profeterte at Herren ville ta riket fra Salomo og gi ti av de tolv Israels stammer til Jeroboam.
Gjennom sin profet lovet Herren Jeroboam at hvis han ville gjøre det som er rett, «vil jeg være med deg og bygge deg et hus som står fast, slik som jeg gjorde for David. Og jeg vil gi deg Israel».11
Herren valgte Jeroboam og lovet ham enestående velsignelser hvis han bare ville adlyde budene og stå på høyere grunn. Etter Salomos død ble profetens ord oppfylt, og ti av de tolv Israels stammer fulgte Jeroboam.
Adlød den nye kongen Herren etter å ha mottatt en slik gunst?
Dessverre, det gjorde han ikke. Han satte opp gullkalver og oppfordret sitt folk til å tilbe dem. Han skapte sitt eget «prestedømme» ved å velge dem han selv ville, og innviet dem til å være prester ved haugene.12 Kort sagt, tross de store velsignelsene han hadde mottatt fra Herren, bar kongen seg verre ad enn alle som hadde vært før ham.13 I senere generasjoner ble Jeroboam brukt som norm når Israels onde konger ble sammenlignet.
På grunn av slik ugudelighet vendte Herren seg bort fra Jeroboam. Som følge av kongens ugudelighet bestemte Herren at kongen og hele hans familie skulle utryddes til det ikke var noen igjen. Denne profetien ble senere oppfylt til siste bokstav. Jeroboams ætt ble utryddet fra jorden.14
Salomo og Jeroboam er eksempler på en stor tragisk syklus som så ofte illustreres i Mormons bok. Når menneskene er rettferdige, gir Herren dem fremgang. Medgang fører ofte til stolthet, som fører til synd. Synd fører til ugudelighet og hjerter som forherdes overfor det som hører Ånden til. Til syvende og sist fører denne veien til hjertesorg og bedrøvelse.
Dette mønsteret gjentas ikke bare i enkeltpersoners liv, men av byer, nasjoner og endog verden. Konsekvensene av å ignorere Herren og hans profeter er sikre og ledsages ofte av stor sorg og anger. I vår tid har Herren varslet at ugudelighet til slutt vil føre til «hunger og pest, … jordskjelv og torden fra himmelen» inntil «jordens innbyggere [skal] få føle en allmektig Guds vrede og harme og tuktende hånd».15
Men det er viktig å forstå at mange fine og gode mennesker blir offer for ulykker forårsaket av mennesker og naturen. De første hellige i denne evangelieutdeling ble forfulgt og jaget fra sine hjem. Noen mistet livet. Men kanskje fordi de hadde utholdt så meget, utviklet de en indre styrke som var en nødvendig forberedelse til det arbeidet som lå foran dem.
Det samme skjer også i dag.
Siden vi ikke er immune mot ulykker, må vi lære av dem.
Skriftene viser konsekvensene av ulydighet, men de viser også hva som kan skje når folk lytter til Herren og gir akt på hans råd.
Da den ugudelige byen Ninive hørte profeten Jonas’ advarende røst, ropte de til Herren av all makt, omvendte seg og ble reddet fra å gå til grunne.16
Fordi menneskene på Enoks tid var ugudelige, befalte Herren Enok å åpne sin munn og advare folket og be dem vende om fra sin ugudelighet og tjene Herren sin Gud.
Enok jaget bort sin frykt og gjorde som han ble befalt. Han dro ut blant folket og ropte med høy røst og vitnet mot deres gjerninger. Skriftene forteller oss at «alle mennesker tok anstøt av ham». De snakket seg imellom om at «det foregår noe merkelig her i landet» og en «villmann» som var kommet blant dem.17
Selv om mange hatet Enok, trodde de ydmyke hans ord. De opphørte med sine synder og beveget seg til høyere grunn, «og de ble velsignet på fjellene og på de høye steder, og det gikk dem vel.»18 I deres tilfelle ledet ikke fremgang til stolthet og synd, men til barmhjertighet og rettferdighet. «Og Herren kalte sitt folk Sion, for de var av ett hjerte og ett sinn og levde i rettferdighet, og det var ingen fattige blant dem.»19
Etter sin oppstandelse kom Frelseren til Amerika. På grunn av hans underfulle virksomhet ble folkets hjerter bløtgjort. De opphørte med sine synder og forflyttet seg til høyere grunn. De verdsatte hans ord og søkte å følge hans eksempel.
De levde så rettskaffent at det ikke fantes strid blant dem, og de handlet rettferdig overfor hverandre. De delte villig det de hadde med hverandre, og de hadde overmåte stor fremgang.
Om dette folk ble det sagt at «det kunne sikkert ikke være noe lykkeligere folk blant alle mennesker skapt ved Guds hånd».20
I vår tid har vi et lignende valg. Vi kan være tåpelige nok til å ignorere Guds profeter, stole på vår egen styrke og til slutt høste konsekvensene. Eller vi kan være kloke nok til å holde oss nær Herren og ta del i hans velsignelser.
Kong Benjamin beskrev begge stier og begge konsekvenser. Han sa at de som svikter Herren, vil «overlates … til en fryktelig beskuelse av sin egen skyld og avskyelighet, som får dem til å trekke seg tilbake fra Guds nærhet til en tilstand av elendighet og uendelig pine».21
Men de som stiller seg på høyere grunn og holder Guds bud, «blir velsignet i alle ting, både timelig og åndelig, og hvis de holder trofast ut til enden, blir de mottatt i himmelen for å bo med Gud i en lykkelig tilstand som aldri tar slutt»22.
Hvordan vet vi i hvilken retning vi beveger oss? Da Frelseren vandret på jorden, ble han bedt om å nevne det største bud. Uten å nøle sa han: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.
Dette er det største og første bud.
Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.
På disse to bud hviler hele loven og profetene.»23
I disse versene gjør Herren det klart for oss hvordan vi kan vite om vi er på riktig vei. De som er på vei til høyere grunn, elsker Herren av hele sitt hjerte. I deres liv gir denne kjærligheten seg til kjenne. De søker sin Gud i bønn og ber om hans hellige Ånd. De ydmyker seg og åpner sitt hjerte for profetenes læresetninger. De foredler sine kall og prøver å tjene istedenfor å bli betjent. De står som vitner for Gud. De adlyder hans bud og vokser seg sterke i sitt vitnesbyrd om sannheten.
De elsker også vår himmelske Faders barn, og dette kommer til uttrykk i deres liv. De har omsorg for sine brødre og søstre. De oppdrar, tjener og støtter sine ektefeller og barn. I kjærlighet og vennlighet styrker de personene som er rundt dem. De gir rikelig av det de har, til andre. De sørger med dem som sørger, og trøster dem som trenger trøst.24
Veien opp til høyere grunn er en disippels vei til Herren Jesus Kristus. Det er en reise som til sist vil føre oss til opphøyelse sammen med vår familie i Faderens og Sønnens nærhet. Derfor må vår reise til høyere grunn innbefatte Herrens hus. Idet vi kommer til Kristus og beveger oss opp til høyere grunn, vil vi ønske å tilbringe mer tid i hans templer, for templene representerer høyere grunn, hellig grunn.
I enhver tid står vi overfor et valg. Vi kan stole på vår egen styrke eller bevege oss opp til høyere grunn og komme til Kristus.
Hvert valg har en konsekvens.
Hver konsekvens har en destinasjon.
Jeg bærer vitnesbyrd om at Jesus Kristus er vår Forløser, den levende Guds levende Sønn. Himlene er åpne, og en kjærlig himmelsk Fader åpenbarer sitt ord til menneskene. Gjennom profeten Joseph Smith ble evangeliet gjengitt til jorden. I vår tid lever og åpenbarer en profet, seer og åpenbarer, president Gordon B. Hinckley, Guds ord til menneskene. Hans røst lyder sammen med profetenes røster i forgangen tid.
«Jeg innbyr hver eneste en av dere,» har han sagt, «hvor dere enn måtte være som medlemmer av denne kirken, til å stå på deres føtter og med en sang i hjertet bevege dere fremover, etterleve evangeliet, elske Herren og bygge opp riket. Sammen skal vi holde kursen og bevare troen, for Den allmektige er vår styrke.»25
Brødre og søstre, vi er kalt til å bevege oss opp til høyere grunn.
Vi kan unngå den sorg og elendighet som er en følge av ulydighet.
Vi kan oppnå fred, glede og evig liv hvis vi vil gi akt på profetenes ord, være mottakelige for Den hellige ånds innflytelse og fylle vårt hjerte med kjærlighet til vår himmelske Fader og vår neste.
Jeg vitner for dere at Herren vil velsigne alle som tar fatt på en disippels vei og ferdes på veien til høyere grunn, i Jesu Kristi navn, amen.