Kalt og utvalgt
De som er kalt, oppholdt og beskikket, har krav på vår støtte og oppholdelse.
Mine kjære brødre i prestedømmet, dere skal ha takk for alt dere gjør for å fremme Herrens verk over hele verden. Jeg ønsker å tale om de hellige embetene til de prestedømsledere som er «kalt og utvalgt»1 til å veilede Kirken i dag. Dette er et spesielt år av minst to grunner. For det første feirer vi 200-årsjubileum for profeten Joseph Smiths fødsel i desember, og for det annet feiret president Gordon B. Hinckley sin 95-årsdag i juni. Jeg vitner om at profeten Joseph Smith ble kalt og utvalgt som den første profet i denne evangelieutdeling, og at president Gordon B. Hinckley er denne kirkens nåværende profet, seer og åpenbarer.
Da Mike Wallace intervjuet president Hinckley for noen år siden i TV-programmet 60 Minutes, sa han: «[Folk vil si at] det er en kirke som ledes av gamle menn.» Til dette svarte president Hinckley: «Er det ikke storartet å ha en moden mann i ledelsen, en mann med dømmekraft og som ikke kastes omkring av enhver lærdoms vind?»2 Så om noen av dere mener at dagens ledere er for gamle til å lede Kirken, vil kanskje president Hinckley gi dere ytterligere undervisning om den visdom som kommer med alderen!
Av de 102 apostler som er kalt i denne evangelieutdeling, har bare 13 virket lenger en president Hinckley. Han har virket lenger som apostel enn Brigham Young, president Hunter, president Lee, president Kimball og mange andre. Det er vidunderlig å ha hans inspirerte lederskap. Dere må ha meg unnskyldt når jeg sier at jeg selv iblant føler at jeg står på randen til evigheten. Med mine 85 år er jeg den tredje eldste av alle de levende generalautoritetene. Jeg har ikke søkt denne æren. Jeg har bare levd for den.
Jeg tror aldri før i Kirkens historie det har vært større enhet blant mine brødre i Det første presidentskap, De tolvs quorum og Kirkens øvrige generalautoriteter, som er kalt og utvalgt og som nå veileder Kirken. Jeg tror det er rikelig bevis for dette. Dagens ledelse i Guds jordiske rike har fått nyte Frelserens veiledning lenger enn noen annen gruppe. Vi er den eldste gruppen som noensinne har ledet Kirken.
Mitt samkvem med noen av disse mennene i nesten et halvt århundre skulle gjøre meg kvalifisert til å uttale meg med sikkerhet om at mine Brødre, uten unntak, er gode, hederlige og pålitelige menn. Jeg kjenner deres hjerter. De er Herrens tjenere. Deres eneste ønske er å arbeide i sine store kall og bygge opp Guds rike på jorden. Våre Brødre som virker i dag, er prøvet og trofaste. Noen er ikke så fysisk sterke som de en gang var, men deres hjerter er rene, deres erfaring så stor, deres sinn så skarpt og deres åndelige visdom så dyp at det er betryggende bare å være i deres nærhet.
Jeg følte meg ydmyk og overveldet over å bli kalt som assistent til De tolv apostler for 33 år siden. Noen dager senere sa president Hugh B. Brown at det viktigste jeg skulle gjøre, var å alltid være i harmoni med mine Brødre. President Brown utdypet det ikke videre. Han sa bare: «Hold deg til Brødrene.» Jeg tolket det slik at jeg skulle følge Det første presidentskap og De tolvs quorums råd og veiledning. Det slo meg som noe jeg ønsket å gjøre av hele mitt hjerte.
Andre er kanskje ikke enige i dette rådet, men det er verdt litt ettertanke. Jeg har konkludert med at åndelig veiledning i stor grad avhenger av å være i harmoni med Kirkens president, Det første presidentskap og De tolvs quorum – som alle er oppholdt, slik de ble i dag, som profeter, seere og åpenbarere. Jeg vet ikke hvordan vi kan forvente å være i full harmoni med Herrens ånd om vi ikke er i harmoni med Kirkens president og de andre profetene, seerne og åpenbarerne.
Da jeg var diakon, tok min far meg og min eldre bror med på generalkonferansens prestedømsmøte i Tabernaklet. Jeg husker hvor opprømt jeg var over, for første gang, å være i nærheten av Guds profet, president Heber J. Grant, og de andre profetene og apostlene. Jeg lyttet oppmerksomt til deres budskap og tok til meg det de sa. I årenes løp har deres temaer blitt gjentatt mange ganger. Jeg regner med at noen av dem vil bli gjentatt enda en gang på denne konferansen. De er avgjørende for vår frelse, og vi trenger repetisjonen.
Siden verdens begynnelse er det nedtegnet mange eksempler på personer som ikke har vært i harmoni med profetene. I begynnelsen av vår evangelieutdeling var det flere av De tolv som dessverre ikke holdt seg lojale mot profeten Joseph Smith. En av disse var Lyman E. Johnson, et medlem av det første Tolvs quorum, som ble utelukket for syndig oppførsel. Han beklaget senere sitt åndelige fall. Han sa: «Jeg ville latt min høyre hånd hugges av om jeg kunne tro det igjen. Da var jeg full av glede og lykke. Mine drømmer var behagelige. Når jeg våknet om morgenen, var jeg munter. Jeg var lykkelig dag og natt, full av fred, glede og takknemlighet. Men nå er det det ytterste mørke, smerte, sorg og elendighet. Jeg har aldri siden hatt et lykkelig øyeblikk.»3 Han døde i en sledeulykke i 1856, 45 år gammel.
Luke S. Johnson ble også kalt til det første Tolvs quorum i 1835. Hans åndelige ryggrad ble svekket etter noen finansspekulasjoner i 1837. Da han senere tenkte tilbake, sa han: «Mitt sinn ble formørket, og jeg ble overlatt til meg selv. Jeg mistet Guds ånd og forsømte min plikt. Konsekvensen var at jeg [på] en konferanse i Kirtland 3. september 1837 … ble avskåret fra Kirken.» Innen desember 1837 sluttet han seg til apostatene i offentlig å fordømme Kirken og ble utelukket for apostasi i 1838. I åtte år praktiserte han som lege i Kirtland. Men i 1846 vendte han og hans familie tilbake til de helliges fellesskap. Han sa: «Jeg har stanset i veikanten og distansert meg fra Herrens verk. Men mitt hjerte er hos dette folket. Jeg ønsker å være sammen med de hellige, gå sammen med dem ut i villmarken og fortsette sammen med dem til enden.» Han ble døpt på nytt i mars 1846 og reiste vestover sammen med de første pionerene i 1847. Han døde i Salt Lake City i 1861 i fullt fellesskap, 54 år gammel.4
Mitt råd til Kirkens medlemmer er å støtte Kirkens president, Det første presidentskap, De tolvs quorum og andre generalautoriteter av hele vårt hjerte og vår sjel. Gjør vi det, vil vi være i en trygg havn.
President Brigham Young sa at profeten Joseph Smith flere ganger hadde sagt at han «måtte be hele tiden, utøve tro, etterleve sin religion og foredle sitt kall for å få tilkjennegivelsene fra Herren og for å holde seg urokkelig i troen»5. Vi kan alle forvente at vår tro vil bli prøvet. Disse prøvene kan komme på forskjellige måter. Dere vil kanskje ikke alltid like de rådene Kirkens ledere gir dere. De prøver ikke å bli populære. De prøver å hjelpe oss å unngå de ulykker og skuffelser som kommer ved ulydighet mot Guds lover.
Vi må også støtte og oppholde våre lokale ledere, for de er også «kalt og utvalgt». Alle medlemmer av denne kirken kan få råd fra en biskop eller en grenspresident, en stavs- eller misjonspresident, samt Kirkens president og hans medarbeidere. Ingen av disse brødrene ba om å få disse kallene. Ingen er fullkomne. Likevel er de Herrens tjenere, kalt av ham gjennom dem som er berettiget til inspirasjon. De som er kalt, oppholdt og beskikket, har krav på vår støtte og oppholdelse.
Jeg har beundret og respektert alle biskoper jeg har hatt. Jeg har prøvd ikke å trekke deres veiledning i tvil, og jeg har følt at jeg ved å oppholde dem og følge deres råd, har blitt beskyttet mot «menneskers spill, ved kløkt i villfarelsens listige knep»6. Dette fordi hver av disse kalte og utvalgte lederne var berettiget til den guddommelige åpenbaring som følger med kallet. Manglende respekt for Kirkens ledere har ført til manges åndelige svekkelse og fall. Vi skulle se forbi antatte ufullkommenheter, feil eller svakheter hos de menn som er kalt til å presidere over oss, og støtte det embete de innehar.
For mange år siden arrangerte vi aktiviteter for å skaffe midler i våre menigheter til å betale regninger, andre lokale utgifter og aktiviteter som nå betales over Kirkens hovedfond og den lokale budsjettildelingen. Vi hadde basarer, markeder, middager og andre aktiviteter for å skaffe penger. Den gangen hadde vi en fantastisk, trofast og engasjert biskop.
Et medlem av en annen menighet i nærheten hadde funnet ut at en dyppemaskin var en god aktivitet for å skaffe midler. Deltakerne skulle betale for å få kaste baseballer på en mekanisk arm. Traff man blink, ble armen utløst og vedkommende som satt i setet på maskinen, ble sluppet ned i en stor tank med kaldt vann. Vår menighet bestemte seg for å bruke denne maskinen, og noen mente at flere ville betale for å få kaste om biskopen ville sitte i dyppesetet. Biskopen var sporty, og siden han hadde ansvaret for å skaffe penger, gikk han gladelig med på i sitte i dyppesetet. Snart begynte noen å kjøpe baller og kaste dem mot målet. Flere traff blink, og biskopen ble gjennomvåt. Etter en halvtime begynte han å skjelve av kulde.
Mens de fleste syntes dette var veldig moro, ble min far svært støtt over at biskopsembetet var blitt så fornedret, latterliggjort og til og med foraktet. Selv om pengene som kom inn gikk til en god sak, husker jeg ennå hvordan jeg skammet meg over at noen av medlemmene våre ikke viste mer respekt for både embetet og for mannen som både natt og dag hadde tjent oss så godt som vår gode hyrde. Som bærere av Guds prestedømme, skulle vi gå foran og vise overfor våre familier, våre venner og våre medarbeidere at vi oppholder Kirkens ledere.
Den hellige skrift, så vel som Kirkens ledere på lokal- og generalplan, utgjør et sikkerhetsnett av råd og veiledning for Kirkens medlemmer. For eksempel har Brødrene fra denne og andre talerstoler gjennom hele mitt liv oppfordret folk til å leve innenfor rammen av sin inntekt, unngå gjeld og spare litt til dårligere tider, for dårligere tider kommer alltid. Jeg har levd gjennom tider med store økonomiske vanskeligheter, som den store depresjonen og 2. verdenskrig. Det jeg har opplevd, gjør meg redd for ikke å gjøre det jeg kan for å beskytte meg selv og min familie mot konsekvensene av slike katastrofer. Jeg er takknemlig til Brødrene for denne kloke rettledningen.
Kirkens president vil ikke lede Kirkens medlemmer på villspor. Det vil aldri skje. Herren vil sørge for det. President Hinckleys rådgivere støtter ham fullt og helt, og det samme gjør De tolvs quorum, De syttis quorumer og Det presiderende biskopsråd. Som en følge av dette råder, som jeg før har sagt, en spesiell kjærlighet og harmoni i Kirkens presiderende råd, for vår president og for hverandre.
Guds prestedømme er et skjold. Det er et skjold mot verdens ondskap. Dette skjoldet må holdes rent, ellers vil vår oppfatning av vårt mål og farene rundt oss bli begrenset. Rensemiddelet er personlig rettskaffenhet, men ikke alle vil betale prisen for å holde sine skjold rene. Herren sa: «For mange er kalt, men få er utvalgt.»7 Vi blir kalt når hender blir lagt på våre hoder og vi mottar prestedømmet, men vi blir ikke utvalgt før vi viser Gud vår rettskaffenhet, vår trofasthet og vår standhaftighet.
Brødre, dette verk er sant. Joseph Smith så Faderen og Sønnen, og han hørte og fulgte deres veiledning. Dette var begynnelsen til dette store verk, som vi nå har ansvaret for. Jeg bærer høytidelig vitnesbyrd om dets guddommelighet, i Jesu Kristi navn, amen.