Det viktigste er det som varer lengst

Eldste M. Russell Ballard

i De tolv apostlers quorum

Som deres ledere anmoder vi medlemmer av Kirken overalt om å sette familien først og konkret finne ut hvordan dere kan styrke deres familie.

Flere av Brødrene og jeg besøkte nylig noen av flyktningleirene i Louisiana, Mississippi og Texas, der ruinerte og fordrevne ofre for orkanen Katrina oppholdt seg mens de forsøkte å få orden på livet sitt igjen. Det de kunne fortelle, og deres situasjon er tragisk og hjerteskjærende på mange måter, men i alt jeg hørte, var det som grep meg mest, gråten etter familiemedlemmer: «Hvor er mamma’n min?» «Jeg kan ikke finne sønnen min.» «Jeg har mistet en søster.» Dette var sultne, redde mennesker som hadde mistet alt og trengte mat, legetilsyn og hjelp på alle måter, men det de ønsket og trengte mest av alt, var sin familie.

Kriser eller forandringer av enhver art gir en påminnelse om hva som teller mest. I hverdagen tar vi ofte vår familie – våre foreldre og barn og søsken – for gitt. Men i farlige situasjoner, nød og omskiftninger er det ikke tvil om at det vi har mest tanke for, er vår familie. Slik vil det i enda større grad være når vi forlater dette liv og kommer til åndeverdenen. De første vi med sikkerhet vil lete etter der, vil være far, mor, ektefelle, barn og søsken.

Jeg tror misjonserklæringen for jordelivet kunne være «å bygge en evig familie». Her på jorden søker vi alle å bli en del av utvidede familier, med evne til å skape og forme vår egen del av disse familiene. Det er én av grunnene til at vår himmelske Fader sendte oss hit. Ikke alle vil finne en ledsager og få en familie her på jorden, men alle, uansett den enkeltes situasjon, er dyrebare medlemmer av Guds familie.

Brødre og søstre, i år markerer vi at det er 10 år siden erklæringen til verden om familien ble utstedt av Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum i 1995 (se «Familien – en erklæring til verden», Liahona, okt. 2004, 49; Ensign, nov. 1995, 102). Den var og er fremdeles et opprop om å beskytte og styrke familier, og en sterk advarsel i en verden hvor synkende verdier og feilprioriteringer truer med å ødelegge samfunnet ved å underminere dets grunnenhet.

Erklæringen er et profetisk dokument, ikke bare fordi den ble utstedt av profeter, men fordi den var forut for sin tid. Den advarer mot mye av det som har truet og underminert familien det siste tiåret, og ber om den prioritering og vektlegging familien har behov for, hvis den skal overleve i et samfunn som i stadig større grad synes mer avvisende overfor tradisjonelt ekteskap og foreldre-barn-forhold.

Erklæringens klare og enkle språk står i skarp kontrast til de forvirrede og innviklede begrepene i et samfunn som ikke engang kan enes om en definisjon av familie, langt mindre gi den hjelp og støtte foreldre og familier trenger. Dere kjenner ordene i erklæringen, som lyder:

«Ekteskap mellom mann og kvinne er innstiftet av Gud.»
«Kjønn er en grunnleggende del av enkeltmenneskets førjordiske, jordiske og evige identitet og hensikt.»
«Mann og hustru har et høytidelig ansvar for å elske og ha omsorg for hverandre og for sine barn.»
«Barn har rett til å bli født innenfor ekteskapets bånd og til å bli oppdratt av en far og en mor som hedrer ekteskapsløftene med fullstendig troskap.»
«Oppløsningen av familien vil påføre enkeltmennesker, lokalsamfunn og nasjoner de ulykker som er forutsagt av profeter i oldtiden og i nyere tid.»

Og de siste ordene i erklæringen uttrykker den enkle sannhet at familien er «samfunnets grunnleggende enhet».

I dag kaller jeg på medlemmer av Kirken og på engasjerte foreldre, besteforeldre og medlemmer av utvidede familier overalt til å holde fast ved denne gode erklæringen, gjøre den til en fane, ikke ulik hærfører Moronis «frihetens fane», og forplikte seg til å etterleve dens forskrift. Fordi vi alle tilhører en familie, gjelder erklæringen enhver av oss.

Meningsmålinger viser at folk overalt i verden generelt anser familien som sin første prioritet, likevel virker det som folk flest i de senere år ignorerer eller feildefinerer begrepet familie. Tenk over noen av de forandringer som har skjedd de seneste tiårene:

Mange større nasjonale og internasjonale institusjoner som pleide å støtte og styrke familien, forsøker nå å erstatte og til og med sabotere nettopp de familier de ble opprettet for å tjene.
I «toleransens» navn har definisjonen av familie blitt utvidet til det ugjenkjennelige – til at «familie» kan være hvem som helst av et hvilket som helst kjønn som bor sammen, med eller uten forpliktelser eller barn eller tanke på konsekvenser.
Utbredt materialisme og egoisme lurer mange til å tro at familie, og særlig barn, er en byrde og en økonomisk møllesten som vil hindre dem, fremfor å være et hellig privilegium som vil lære dem å bli Gud mer lik.

Og likevel vet fortsatt de fleste foreldre over hele verden hvilken betydning og glede som er forbundet med et naturlig familieforhold. Noen venner av meg som nylig kom tilbake etter å ha talt til familier og foreldre på flere kontinenter, fortalte meg at foreldres håp og bekymringer er bemerkelsesverdig like over hele jorden.

I India sa en bekymret hinduisk mor: «Alt jeg ønsker, er å ha større innflytelse på mine barn enn media og venneflokken.»

Og en buddhist-mor i Malaysia sa: «Jeg vil gjerne at guttene mine skal virke i verden, men jeg ønsker ikke at de skal være av verden.» Foreldre i alle kulturer og trosretninger sier og føler det samme som vi som er foreldre i Kirken.

Verden har behov for å vite hva erklæringen sier, for familien er helt grunnleggende for samfunnet, for økonomien, for vår kultur og for våre myndigheter. Og som siste-dagers-hellige vet, vil familien også være den grunnleggende enhet i det celestiale rike.

I Kirken er vår tro på den altoverskyggende betydningen av familien rotfestet i gjengitt lære. Vi kjenner familiens hellige natur fra begge sider av vår evige eksistens. Vi vet at vi før dette liv bodde hos vår himmelske Fader som en del av hans familie, og vi vet at familiebånd kan vare utover døden.

Hvis vi etterlever og handler ifølge denne kunnskapen, vil vi tiltrekke oss verden. Foreldre som gir familien høy prioritet, vil tiltrekkes av Kirken fordi den tilbyr familiestruktur, verdinormer, lære og evige perspektiver som de søker og ikke kan finne andre steder.

Vårt familieorienterte perspektiv skulle få siste-dagers-hellige foreldre til å strebe etter å bli de beste foreldre i verden. Det skulle gi oss enorm respekt for våre barn, som i sannhet er våre åndesøsken, og det skulle få oss til å vie all den tid som er nødvendig, til å styrke våre familier. Det er virkelig ikke noe mer avgjørende for lykke – både vår egen og våre barns – enn at vi elsker og støtter hverandre innen familien.

President Harold B. Lee omtalte Kirken som et nødvendig «stillas» som hjelper oss å bygge opp den enkelte og familien (se CR, okt. 1967, 107). Kirken er Guds rike på jorden, men i himmelens rike vil familier være både kilde til vår evige fremgang og glede og vår himmelske Faders orden. Som vi ofte blir minnet om, vil vi en dag bli avløst fra våre kirkekall, men såfremt vi er verdige, vil vi aldri bli avløst fra våre familiebånd.

Joseph F. Smith har sagt: «Det kan ikke finnes noen ekte lykke adskilt fra hjemmet, og enhver bestrebelse for å helliggjøre og bevare dets innflytelse er oppløftende for dem som strever og ofrer for dets etablering. Menn og kvinner søker ofte å erstatte hjemmelivet med et annet liv. De forestiller seg at hjemmet betyr hemmende bånd, at den største frihet er den fulle anledning til å bevege seg omkring som man ønsker. Det finnes ingen lykke uten gjennom tjeneste, og det er ingen tjeneste større enn den som gjør hjemmet til en guddommelig institusjon og fremmer og bevarer familiens liv.» (Læresetninger fra Kirkens presidenter – Joseph F. Smith [1998], 384).

Så kan man spørre: «Hvordan kan vi beskytte og bevare og styrke våre hjem og familier i en verden som trekker så hardt i motsatte retninger?» La meg gi tre enkle forslag:

Vær konsekvent med å holde daglig familiebønn og ukentlig familiens hjemmeaften. Begge deler innbyr Herrens ånd, som gir den hjelp og styrke vi trenger som foreldre og familiens ledere. Kirkens pensum og tidsskrifter har mange gode forslag til familiens hjemmeaften. Vurder også et familie-vitnesbyrdsmøte hvor foreldre og barn kan uttrykke sin tro og sine følelser for hverandre i private og personlige omgivelser.
Undervis i evangeliet og grunnleggende verdier i deres hjem. Skap forkjærlighet for å lese Skriftene sammen. Altfor mange av våre foreldre overlater dette ansvaret til Kirken. Selv om Seminar, hjelpeorganisasjoner og prestedømsquorumer er viktige som et supplement til foreldrenes undervisning i evangeliet, hviler hovedansvaret på hjemmet. Velg gjerne et emne i evangeliet eller en familieverdi, og se deretter etter anledninger til å undervise i det. Gjør klokt i ikke å involvere barna og dere selv i så mange aktiviteter utenfor hjemmet at dere får det så travelt at Herrens ånd ikke kan oppfattes eller føles når den skal gi den lovede veiledning for dere selv og deres familie.
Knytt meningsfylte familiebånd som gir deres barn en identitet som er sterkere enn det de kan finne hos jevnaldrende, på skolen eller andre steder. Dette kan gjøres ved hjelp av familietradisjoner knyttet til fødselsdager, ferier, middagsmåltidet og søndager. Det kan også gjøres gjennom familieregler med naturlige og vel forståtte konsekvenser. Ha en enkel familieøkonomi der barna har konkrete husholdningsoppgaver og blir rost eller får annen belønning i rimelig forhold til hvor bra de utføres. Lær dem viktigheten av å unngå gjeld og av å tjene, spare og bruke penger klokt. Lær dem ansvarsbevissthet med tanke på deres egen timelige og åndelige velferd.

I dagens verden, hvor Satans aggressivitet mot familien er så fremherskende, må foreldre gjøre alt de kan for å befeste og forsvare sin familie. Men det de gjør vil kanskje ikke være nok. Vår mest grunnleggende familieinstitusjon har et fortvilt behov for hjelp og støtte fra den utvidede familie og de offentlige institusjoner som omgir oss. Brødre og søstre, tanter og onkler, besteforeldre og søskenbarn kan utgjøre en sterk forskjell i barnas liv. Husk at uttrykk for kjærlighet og oppmuntring fra et familiemedlem utenfor kjernefamilien ofte vil gi den rette innflytelse og hjelpe et barn på et kritisk tidspunkt.

Kirken vil fortsatt være den fremste og beste institusjon – eller «stillaset» – til hjelp med å bygge sterke familier. Jeg kan forsikre dere at de som leder Kirken, nærer stor omtanke for deres familiers ve og vel, og derfor vil dere se økte tiltak for å prioritere og fokusere på familiens behov. Men, som deres ledere, anmoder vi medlemmer av Kirken overalt om å sette familien først og konkret finne ut hvordan dere kan styrke deres familie.

Videre ber vi alle offentlige institusjoner om å granske seg selv og gjøre mindre som kan skade familier og mer som vil hjelpe dem.

Vi henstiller til media om å tilby mer som fremmer tradisjonelle familieverdier og er oppløftende og til støtte for familien, og mindre av slikt som forherliger umoral og materialisme.

Vi henstiller til regjerende myndigheter og politiske ledere om å sette barn og foreldre først og tenke på hva som gagner familien, når lover og regler skal fattes.

Vi anmoder internettselskaper og nettstedskapere om å bli mer ansvarlige i forhold til sin potensielle innflytelse, og ha som bevisst mål å beskytte barn mot vold, pornografi og annet tarvelig stoff.

Vi anmoder utdanningsinstitusjoner om å undervise i universelle verdier og familie- og foreldrekunnskap, og støtte foreldrene i deres ansvar for å oppdra barn til å bli ledere i familier i fremtidige generasjoner.

Vi anmoder medlemmene i vår egen kirke om å gi en kjærlig håndsrekning til naboer og venner i andre trossamfunn og la dem få del i de mange ressurser Kirken har til hjelp for familier. Våre samfunn og nabolag vil bli tryggere og sterkere når folk av alle trosretninger arbeider sammen for å styrke familier.

Det er viktig å huske på at alle samfunnets større enheter avhenger av den minste og mest fundamentale enhet, familien. Uansett hvem eller hva vi er, hjelper vi oss selv når vi hjelper familier.

Brødre og søstre, ved å holde erklæringen til verden om familien hevet som et banner, og ved å etterleve og undervise i Jesu Kristi evangelium, vil vi oppfylle vår skapelses mål her på jorden. Vi vil finne fred og lykke her og i den kommende verden. Vi skulle ikke behøve noen orkan eller annen krise til å minne oss om hva som er viktigst. Evangeliet og Herrens plan for lykke og frelse skulle minne oss om det. Det viktigste er det som varer lengst, og våre familier er evige. Det er mitt vitnesbyrd, i Jesu Kristi navn, amen.