Så vi alle kan sitte ned i himmelen sammen
Når vi blir redskaper i Guds hånd, blir vi brukt av ham til å gjøre hans gjerninger.
Søstre, i kveld er vi samlet til et fellesmøte for Hjelpeforeningen. Dere ser strålende ut. Når vi samles, kan jeg ikke annet enn tenke på det aller første møtet i Hjelpeforeningen. Jeg ser for meg profeten Joseph som taler til søstrene og forbereder dem på deres rolle i oppbyggingen av Guds rike. Jeg hører bønnene i kvinnenes hjerter: «Jeg har inngått pakter om å gjøre din gjerning, men hjelp meg nå, Herre, å bli et redskap i din hånd.» Deres bønn er vår bønn.
Jordelivet er tiden for oss alle til å bli et slikt redskap.
Jeg liker budskapet til søster Lucy Mack Smith, som, skrøpelig og svekket av alderdom, reiste seg for å tale til sine søstre på et tidlig Hjelpeforenings-møte i Nauvoo. Jeg vil dere skal huske at hun er en kvinne som hadde vært en kraftkilde – en stor leder. Hun hadde store likhetstrekk med de kvinner jeg ser i Hjelpeforeningen i dag. Men denne dagen sa hun: «Vi må elske hverandre, våke over hverandre, trøste hverandre og motta undervisning så vi alle kan sitte ned i himmelen sammen.»1
Disse ordene forteller at søstrene blir «redskaper i Guds hånd».2 Hvem av oss lengter ikke etter å bli elsket, våket over, trøstet og bli undervist i det som er av Gud? Hvordan skjer det? Med én vennlighet, ett uttrykk for kjærlighet, én omtenksom gest, én villig hånd av gangen. Men mitt budskap er ikke til mottakere av slik nestekjærlighet, men til alle oss som må praktisere slike hellige handlinger hver dag. For å bli lik Jesus Kristus sa profeten Joseph at «vi må utvide vår sjel til å omfatte andre».3
Vi lengter alle etter å ha Kristi rene kjærlighet, eller nestekjærlighet, men fordi vi er mennesker, kommer den «naturlige kvinnen» i oss i veien. Vi blir sinte, vi blir frustrerte, vi kritiserer oss selv og andre – og når vi gjør det, kan vi ikke være den kjærlighetskanal vi må være hvis vi skal bli et redskap i vår himmelske Faders hånd. Å være villig til å tilgi oss selv og andre blir en nødvendig del av vår evne til å ha Herrens kjærlighet i vårt liv og gjøre hans gjerning.
Da jeg begynte å forberede denne talen, gjorde jeg alt jeg visste at jeg burde gjøre: Jeg dro til templet, jeg fastet, jeg leste i Skriftene, jeg ba. Og jeg skrev en tale. Men, søstre, når man velger å skrive om nestekjærlighet, må man også føle seg nestekjærlig. Og jeg gjorde det ikke. Og så, etter tårer og bønn gikk det opp for meg at jeg måtte be om tilgivelse fra dem som, intetanende, var årsak til mine ukjærlige tanker. Det var hardt. Men det var helbredende. Og jeg vitner for dere at Herrens ånd vendte tilbake.
Å føle konstant nestekjærlighet er en livslang streben, men hver kjærlig handling forandrer oss og dem som gjør den. La meg fortelle dere om en ung kvinne jeg nylig møtte. Alicia hadde som tenåring drevet langt bort fra Kirken, men senere følte hun trang til å komme tilbake. Hun besøke ofte sin bestefar på aldershjemmet om søndagene. En av disse dagene bestemte hun seg for å gå på Kirkens møter der. Hun åpnet døren og fant Hjelpeforeningens møte, men ingen ledig plass. Idet hun skulle til å gå, vinket en kvinne på henne og flyttet seg for å gi henne plass på stolen sin. Alicia sa: «Jeg lurte på hva kvinnen måtte tro om meg. Jeg var full av piercinger og stinket røyk. Men hun lot ikke til å bry seg om det, hun gjorde bare plass til meg.»
Alicia, som ble oppmuntret av denne kvinnens nestekjærlighet, ble aktiv igjen. Hun har vært på misjon og viser nå andre kvinner den samme kjærlighet. Den eldre søsteren som delte stol med henne, forsto at det er plass til enhver kvinne i Hjelpeforeningen. Søstre, vi kommer sammen for å få styrke, men vi har med oss alle våre svakheter og ufullkommenheter.
Alicia fortalte meg noe jeg aldri vil glemme. Hun sa: «Jeg gjør bare én ting for meg selv når jeg går i kirken: Jeg tar nadverden for min egen skyld. Resten av tiden ser jeg etter andre som kan trenge meg, og jeg prøver å hjelpe og styrke dem.»
Når vi blir redskaper i Guds hånd, blir vi brukt av ham til å gjøre hans gjerninger. I likhet med Alicia trenger vi å se oss omkring og finne måter å styrke og hjelpe andre på. Vi må tenke på dem som står ved døren og ser inn, og trekke dem til oss – så vi alle kan sitte ned sammen i himmelen. Få av oss tenker vel på at det er plass til en til på stolen vår, men det er alltid stoler å finne hvis vi har kjærlighet i hjertet vårt.
I 1856 hadde Julia og Emily Hill, søstre som hadde sluttet seg til Kirken som tenåringer i England og blitt utstøtt av familien, til sist kommet seg over til Amerika og nesten kommet frem til sitt etterlengtede Sion. De krysset slettene sammen med Willys håndkjerrekompani da de, og mange andre, ble sittende fast underveis på grunn av uvær tidlig i oktober. Søster Deborah Christensen, et oldebarn av Julia Hill, hadde denne gripende drømmen om dem. Hun sa:
«Jeg kunne se Julia og Emily sittende fast i sneen på den forblåste toppen av Rocky Ridge sammen med resten av Willys håndkjerrekompani. De hadde ingen tykke klær å holde seg varme med. Julia satt skjelvende i sneen. Hun klarte ikke å fortsette. Emily, som også frøs, visste at hvis hun ikke hjalp Julia å komme seg på bena, ville Julia dø. Da Emily la armene rundt sin søster for å hjelpe henne opp, begynte Julia å gråte – men det kom ingen tårer, bare svake, klynkende lyder. Sammen gikk de langsomt bort til håndkjerren sin. Tretten døde denne fryktelige natten. Julia og Emily overlevde.»4
Søstre, uten hverandre ville trolig disse kvinnene ikke ha overlevd. I tillegg hjalp de andre å overleve denne livstruende delen av reisen, deriblant en ung mor og hennes barn. Det var Emily Hill Woodmansee som senere skrev den vakre teksten til «Som søstre i Sion». Verset «Vi styrker de svake, er dem til behag»5 antar ny mening når vi tenker på hennes erfaringer på de snedekte slettene.
I likhet med søstrene Hill vil mange av oss ikke overleve våre prøvelser på jorden uten hjelp fra andre. Og like sikkert vil vi ved å hjelpe andre bevare vår egen ånd levende.
Lucy Mack Smith og søstrene i den tidlige Hjelpeforeningen erfarte Kristi rene kjærlighet, nestekjærligheten som ikke kjenner noen grense. De hadde evangeliets sannheter til å veilede seg, de hadde en levende profet, de hadde en himmelsk Fader som hørte og besvarte deres bønner. Søstre, det har også vi. Ved dåpen påtok vi oss Jesu Kristi navn. Vi bærer dette navnet med oss hver eneste dag, og Ånden tilskynder oss til å leve i samsvar med Frelserens læresetninger. Når vi gjør det, blir vi redskaper i Guds hånd. Og Ånden løfter oss til nye høyder for godhet.
Den største tilkjennegivelse av nestekjærlighet er Jesu Kristi forsoning, som ble gitt oss i gave. Når vi flittig søker etter denne gaven, må vi ikke bare være villige til å ta imot den, men også å dele den med andre. Når vi deler denne kjærligheten med andre, blir vi «redskaper i Guds hånd til å utføre dette store verk».6 Vi vil være beredt til å sitte ned med våre søstre i himmelen – sammen.
Jeg bærer vitnesbyrd om Frelseren, at han lever og elsker oss. Han vet hva vi kan bli – på tross av vår nåværende ufullkommenhet. I Jesu Kristi navn, amen.