«Hvis Kristus hadde hatt de samme anledninger som meg…»
Vår Frelser, Jesus Kristus, lærer oss hvor viktig det er å søke etter den som har kommet bort.
For mange år siden da våre eldste barn var seks, fire og to år, overrasket min hustru og jeg dem med en spørrekonkurranse. Vi hadde lest hver dag, som familie, i Mormons bok.
«Hvem var den mannen,» spurte min hustru, «som gikk ut i skogen for å jakte, men isteden ba hele dagen og til langt på natt?»
Etter et øyeblikks stillhet ga hun dem litt hjelp: «Navnet hans begynner på E … e … e … e.»
Fra en krok av rommet ropte to-åringen vår: «nos!»
Dette barnet var den som lekte borti kroken – han vi hadde trodd var for liten til å forstå. Enos! Det var Enos som hadde gått ut i skogen for å jakte, men hans sjel hungret. Selv om hans opptegnelse ikke sier noe om at han hadde gått vill i skogen, forteller Enos’ historie at han kom ut som et nytt menneske – og at han hadde et ønske for sine brødres ve og vel.
I Det nye testamente lærer vår Frelser, Jesus Kristus, oss hvor viktig det er å søke etter den som har kommet bort:
«Om noen av dere har hundre sauer og mister én av dem, vil han da ikke forlate de nittini i ødemarken og gå av sted og lete etter den som er kommet bort, til han finner den?
Og når han har funnet den, legger han den på sine skuldrer og gleder seg» (Lukas 15:4-5).
Etter Adams fall er hele menneskeheten i en tapt og fallen tilstand. Som de fleste av dere, begynte min «gjenfinning» med to trofaste misjonærer. I 1913, i København, underviste eldstene C. Earl Anhder og Robert H. Sorenson mine besteforeldre i Jesu Kristi evangelium og døpte dem. Mine foreldre lærte meg betydningen av hardt arbeid, ærlighet og integritet. Men i løpet av en kort generasjon ble vi oppslukt av aktivitet i Kirken og av kunnskap om evangeliet. Når jeg ser tilbake, minnes jeg at jeg som meget liten ble invitert av lekekamerater til Primær. Min første erfaring med Kirken ble bygget på vennskap i Primær.
Noen måneder før min 12-årsdag lukket jeg en lørdag ettermiddag opp da det banket på døren. Noen av mine venner – diakoner kledd i hvite skjorter og slips – ville ha meg med på mitt aller første prestedømsmøte. Lederen vår gikk ved siden av meg da vi gikk nedover bakken mot Tabernaklet på Tempelplassen. Det var aprilkonferansens prestedømsmøte.
Lloyd Bennett var min speiderleder. Nokså ofte på lørdags ettermiddager pleide han å hente meg og ta meg med til speiderutsalget for å kjøpe nødvendige merker og materiell. Underveis pratet vi sammen. Han ble en betrodd venn. Lloyd Bennett, i likhet med mange andre, tok seg tid til den ene.
Disse gode vennene og lederne forsto eldste M. Russell Ballards nylige oppfordring om å «finne en til» («Én til», Liahona, mai 2005, 69), og de forsto hva det innebar. Noen ganger vil den ene vi ikke hadde tenkt på, befinne seg i kroken.
Min egen Enos-erfaring fikk jeg i 18-årsalderen da jeg knelte i en militærbrakke i Fort Ord i California. Etter at lyset var slukket og jeg knelte på et hardt gulv, fant jeg i likhet med Enos ut av det. Jeg skulle på heltidsmisjon. Mitt hjerte er fylt av takknemlighet for de mange som var med og hjalp meg å få kunnskap om hvem jeg er og å kjenne Kristus og hans evangelium. Jeg forsto at veien hjem går gjennom vår Frelser Jesus Kristus.
«Og han skal komme til verden for å forløse sitt folk, og han skal påta seg overtredelsene til dem som tror på hans navn, og disse er de som skal få evig liv, og frelse kommer ikke til noen andre» (Alma 11:40).
Det gamle testamentes profet Jesaja erklærte da han så vår tid da evangeliet ville bli gjengitt i sin fylde:
«Så sier Herren Herren: Se, jeg vil løfte min hånd til hedningene og reise mitt banner for folkene. De skal komme med dine sønner ved barmen, og dine døtre skal de bære på skulderen» (Jesaja 49:22).
Når vi tar oss av den ene, brødre og søstre, ser vi oppfyllelsen av denne profetien. Ser dere hvordan også dere har blitt båret i armer og på skuldre – båret i sikkerhet?
Hva ville vår Frelser ha gjort med de anledninger vi har til å påvirke den ene? Når vi bruker prinsippet Hvis Kristus hadde de samme anledninger som meg, hva ville han gjøre? vil våre beslutninger i livet være rettet mot Kristus.
Jeg vet personlig at vår kjære eldste Neal A. Maxwell alltid søkte å finne den ene. For, i likhet med Nephi, arbeidet han «flittig med å skrive for å overbevise [alle], så de vil tro på Kristus og bli forsonet med Gud» (2. Nephi 25:23). Jeg vet at eldste Maxwell avla mer enn ett besøk hos dem, også til den ene, som han prøvde å bringe til Kristus.
Enten vi er Primær-lærer, leder i Unge menn eller Unge kvinner, speiderleder, hjemmelærer, besøkende lærerinne eller venn, vil Herren bruke oss, såfremt vi vil lytte, til å søke etter og finne den ene.
Jeg er uendelig takknemlig for avgjørelsen om å reise på heltidsmisjon, det ble et stort vendepunkt i mitt liv. Unge menn, dere har privilegiet å tjene, ja, å arbeide flittig. Hold dere verdige, forbered dere til å forkynne evangeliet. Utsett det ikke – dra på misjon! Unge kvinner, dere kan gjøre så mye for å bygge opp riket. Kjære seniorer, vi trenger dere!
Vår familie fikk det privilegium å arbeide i Canada sammen med flotte, hengivne eldster, søstre og seniormisjonærer. Ved å kommunisere hjerte til hjerte og ånd til ånd, og med Herrens styrke, lette de etter den ene, og fant ham eller henne, slik hengivne misjonærer gjør over hele verden.
«Og slik var de redskaper i Guds hender til å bringe mange til kunnskap om sannheten, ja, til kunnskap om sin Forløser» (Mosiah 27:36).
Vi kan alle være utslagsgivende for en annens liv, til og med for hans eller hennes evige liv, men vi må handle, vi må arbeide flittig. Du har kanskje fått en tilskyndelse om å innby noen til å komme tilbake til Kirken, eller til å høre det gjengitte evangeliums budskap for første gang. Sett i gang, følg tilskyndelsen. Kan vi ikke alle sammen invitere noen til å komme og høre en profets røst, i morgen? Vil dere gjøre det? Vil dere gjøre det i dag? Med tro og et villig hjerte (selv et ønske) må vi stole på at Ånden vil gi oss «i samme stund, ja, i samme øyeblikk, hva [vi] skal si» (L&p 100:6). Jeg vet at det er slik.
Hvor takknemlig jeg er for dette kallet til å tjene, nok en gang, denne gang i Australia. Jeg uttrykker min evige kjærlighet og anerkjennelse til min hustru og våre ni misjonsorienterte barn for deres kjærlighet og støtte. Jeg bærer høytidelig vitnesbyrd om at evangeliets fylde er gjengitt til jorden, at Joseph Smith er en Guds profet og at Mormons bok er Guds ord. I dag ledes vi av en levende profet, president Gordon B. Hinckley. Og jeg vet at Gud lever, og jeg vet at Jesus er Kristus, vår Frelser og Forløser. Det er i Hyrdens kjærlige armer og på hans skuldre vi bæres hjem. I likhet med Enos sier jeg i ydmykhet: «Jeg måtte … forkynne ordet til dette folk ifølge den sannhet som er i Kristus. Og jeg har … gledet meg mer over det enn over det som hører verden til» (Enos 1:26). Om disse sannheter bærer jeg vitnesbyrd i Jesu Kristi navn, amen.