Gjør din plikt, det er det beste
Prestedømmet er egentlig ikke så mye en gave som fullmakt til å yte tjeneste, en anledning til å løfte og en mulighet til å velsigne andre.
Brødre i prestedømmet, samlet her i Konferansesenteret og over hele verden, jeg føler meg ydmyk over ansvaret jeg har for å tale noen ord til dere. Jeg ber om at Herrens ånd må være med meg mens jeg taler.
Jeg er klar over at vårt publikum i kveld består av alt fra den nyligst ordinerte diakon til den eldste høyprest. For alle er gjengivelsen av Det aronske prestedømme til Joseph Smith og Oliver Cowdery ved døperen Johannes, og Det melkisedekske prestedømme til Joseph og Oliver ved Peter, Jakob og Johannes, hellige og skattede begivenheter.
Til dere diakoner vil jeg si at jeg husker da jeg ble ordinert til diakon. Biskopsrådet la vekt på vårt hellige ansvar for å dele ut nadverden. De understreket betydningen av passende antrekk, en verdig oppførsel og viktigheten av å være ren både innvendig og utvendig. Vi ble lært fremgangsmåten for å dele ut nadverden, og vi ble fortalt hvordan vi skulle hjelpe Louis McDonald, en spesiell bror i menigheten som var lam, så han kunne få anledning til å ta del i den hellige nadverd.
Jeg husker veldig godt at jeg ble bedt om å dele ut nadverden på den raden hvor bror McDonald satt. Jeg var redd og nølte litt da jeg nærmet meg denne gode broren, men jeg så smilet og hans ivrige og takknemlige uttrykk som viste at han ønsket å ta del. Mens jeg holdt brettet i venstre hånd, tok jeg et lite stykke brød og stakk det mellom leppene hans. Senere ble vannet gitt på samme måte. Jeg følte at jeg sto på hellig grunn. Og det gjorde jeg. Anledningen vi fikk til å dele ut nadverden til bror McDonald, gjorde oss alle til bedre diakoner.
For bare to måneder siden, søndag 31. juli, var jeg i Fort A. P. Hill i Virginia, hvor jeg deltok på et nadverdsmøte som ble holdt under speidernes landsstevne. Jeg var der for å tale til de 5000 siste-dagers-hellige unge mennene og deres ledere som den foregående uken hadde deltatt på stevnets aktiviteter. De satt ærbødig i et naturlig amfiteater mens et imponerende kor av 400 bærere av Det aronske prestedømme sang:
En mormongutt, en mormongutt,
jeg er en mormongutt.
En konge kunne misunne meg,
for jeg er en mormongutt.1
Nadverden ble velsignet, idet 65 prester forrettet ved de mange store nadverdsbordene som var plassert blant de forsamlede. Rundt 180 diakoner delte så ut nadverden. På samme tid som det ville ta å dele ut nadverden i et fullstappet møtehus, ble den delt ut til denne store forsamlingen. Hvilket ærefryktinngytende syn jeg var vitne til den morgenen da disse unge mennene i Det aronske prestedømme deltok i denne hellige ordinansen.
Det er viktig at alle diakoner veiledes til en åndelig forståelse av hvor hellig deres kall er. I en menighet lærte de dette effektivt ved å samle inn fasteoffer.
På fastedagen fikk menighetens medlemmer besøk av diakoner og lærere for at alle familier kunne yte et bidrag. Diakonene var litt misfornøyde fordi de måtte stå tidligere opp enn ellers for å utføre dette oppdraget.
Da ble biskopsrådet inspirert til å ta med seg en full buss med diakoner og lærere til Welfare Square i Salt Lake City. Her fikk de se trengende barn som fikk nye sko og klær. Her så de tomme kurver bli fylt med kolonialvarer. Det ble ikke utvekslet penger. Det falt en kort kommentar: «Unge menn, det er dette pengene dere samler inn på fastedagen, blir brukt til – mat, klær og husly til dem som ikke har.» De unge mennene i Det aronske prestedømme smilte bredere, anstrengte seg mer og tjente villigere for å utføre sine oppgaver.
Når det gjelder lærere og prester, skulle dere alle få oppdrag som hjemmelærere sammen med en ledsager som har Det melkisedekske prestedømme. Hvilken mulighet til å forberede seg til misjon! For en anledning til å lære hva plikt er! En ung mann vil automatisk slutte å tenke på seg selv når han blir bedt om å «våke over» andre.2
President David O. McKay sa: «Hjemmeundervisningen er en av de mest maktpåliggende og givende anledninger vi har til å bygge opp og inspirere, til å gi råd og veiledning til vår Faders barn … [Det] er en guddommelig tjenestegjerning, et guddommelig kall. Som hjemmelærere er vi forpliktet til å bringe den guddommelig ånd inn i hvert enkelt hjem og hjerte.»3
Hjemmeundervisning besvarer mange bønner og lar oss se mirakler finne sted.
Når jeg tenker på hjemmeundervisning, husker jeg en mann som heter Johann Denndorfer fra Debrecen i Ungarn. Han hadde blitt medlem av Kirken flere år tidligere i Tyskland, og nå, etter 2. verdenskrig, var han praktisk talt fange i sitt eget land, Ungarn. Som han lengtet etter kontakt med Kirken. Så fikk han besøk av hjemmelærerne. Bror Walter Krause og hans ledsager reiste fra Nordøst-Tyskland og helt til Ungarn for å utføre sitt hjemmelæreroppdrag. Før de forlot sine hjem i Tyskland, hadde bror Krause sagt til sin ledsager: «Vil du gå ut som hjemmelærer med meg denne uken?»
Ledsageren spurte: «Når drar vi?»
Bror Krause svarte: «I morgen.»
Så kom spørsmålet: «Når kommer vi hjem?»
Bror Krause nølte ikke, men sa: «Om vel en uke.»
Og avsted dro de for å besøke bror Denndorfer og andre. Bror Denndorfer hadde ikke hatt hjemmelærere siden før krigen. Da han nå fikk se Herrens tjenere, ble han overveldet. Han håndhilste ikke på dem, men gikk isteden rett til soverommet og fant frem fra et hemmelig gjemmested sin tiende som han hadde spart i mange år. Denne tienden ga han til sine hjemmelærere, og så sa han: «Nå kan vi håndhilse.»
Så noen ord til prestene i Det aronske prestedømme. Dere unge menn har anledning til å velsigne nadverden, til å fortsette å utføre deres plikter som hjemmelærere og til å delta i den hellige dåpsordinansen.
For 55 år siden kjente jeg en ung mann, Robert Williams, som var prest i Det aronske prestedømme. I egenskap av biskop var jeg hans quorumspresident. Når han snakket, stotret og stammet Robert og hadde ikke kontroll over stemmen. Han var forlegen, beskjeden, redd for seg selv og alle andre. Denne talefeilen var helt ødeleggende for ham. Sjelden tok han imot en oppgave, aldri ville han se en annen person i øynene, alltid så han ned. Men så en dag, på grunn av en rekke uvanlige omstendigheter, påtok han seg ansvarsoppgaven med å døpe en annen.
Jeg satt ved siden av Robert i dåpsrommet i Salt Lake Tabernakel. Jeg visste at han trengte all den hjelp han kunne få. Han var uklanderlig kledd i hvitt og var beredt til den ordinans han skulle utføre. Jeg spurte hvordan han følte seg. Han så ned i gulvet og stammet frem, nesten ukontrollert, at han var livredd.
Vi ba begge inderlig om at han ville kunne mestre oppgaven. Så sa sekretæren: «Nancy Ann McArthur vil nå bli døpt av Robert Williams, som er prest.»
Robert forlot meg, gikk ned i døpefonten, tok lille Nancy i hånden og hjalp henne ned i det vannet som renser menneskets liv og tilveiebringer en åndelig gjenfødelse. Han sa følgende: «Nancy Ann McArthur, med fullmakt fra Jesus Kristus døper jeg deg i Faderens, og i Sønnens, og i Den hellige ånds navn. Amen.»
Så døpte han henne. Ikke én gang stammet han! Ikke én gang snublet han i ordene! Et mirakel i vår tid hadde skjedd. Deretter døpte Robert to eller tre andre barn på samme måte.
I påkledningsrommet skyndte jeg meg å gratulere Robert. Jeg ventet å høre ham snakke på samme flytende måte. Jeg tok feil. Han så ned og stammet frem et takk.
Jeg bærer vitnesbyrd om at da Robert handlet med Det aronske prestedømmes myndighet, talte han med kraft, med overbevisning og med himmelsk hjelp.
For litt over to år siden var det mitt privilegium å tale under begravelsen til Robert Williams og å hedre denne trofaste prestedømsbæreren som gjorde sitt beste hele livet for å hedre sitt prestedømme.
Noen av dere unge menn som er her i kveld, er kanskje sjenerte av natur eller føler dere uskikket til å kunne ta imot et kall. Husk at dette arbeidet ikke bare er deres og mitt. Vi kan se opp og få guddommelig hjelp.
I likhet med noen av dere vet jeg hva det vil si å møte skuffelse og ydmykelse som ungdom. Som gutt spilte jeg softball på barne- og ungdomsskolen. To kapteiner ble valgt, og så, etter tur, valgte de spillerne de ønsket på sine respektive lag. Naturligvis ble de beste spillerne valgt først, deretter nummer to og nummer tre. Å bli valgt som nummer fire eller fem var ikke så ille, men å bli valgt sist og bli plassert lengst mulig vekk på banen, var helt forferdelig. Jeg vet det. Jeg opplevde det.
Jeg håpet så inderlig at ballen aldri skulle komme min vei, for da ville jeg sikkert miste den, løperne ville få poeng, og lagkameratene ville le.
Som om det var i går husker jeg det øyeblikket da alt dette forandret seg i mitt liv. Spillet begynte slik jeg har beskrevet: Jeg ble valgt sist. Jeg gikk sørgmodig til det ene hjørnet av banen og så på mens det andre laget fylte basene med løpere. To slåere gikk så ut etter bom. Plutselig slo den neste slåeren en knallhard drivball. Jeg hørte til og med at han sa: «Dette blir en “home run”.» Det var ydmykende, for ballen kom i min retning. Var den utenfor min rekkevidde? Jeg løp til stedet hvor jeg trodde ballen ville falle, holdt bønn mens jeg løp, og strakte opp hendene, klar til å ta imot ballen. Jeg overrasket meg selv. Jeg tok imot ballen! Laget mitt vant kampen.
Denne ene erfaringen styrket min selvtillit, motiverte meg til å trene og førte til at jeg gikk fra å bli valgt sist til virkelig å bidra med noe til laget.
Vi kan alle oppleve en slik ny giv av selvtillit. Vi kan føle slik stolthet over våre prestasjoner. En formel på tre ord vil hjelpe oss: Gi aldri opp.
Fra teaterstykket Shenandoah kommer replikken som inspirerer: «Hvis vi ikke forsøker, gjør vi ingenting, og hvis vi ikke gjør noe, hvorfor er vi da her?»
Mirakler skjer overalt når prestedømskall blir foredlet. Når tro erstatter tvil, når uselvisk tjeneste eliminerer selvisk streben, tilveiebringer Guds kraft hans hensikter. Prestedømmet er egentlig ikke så mye en gave som fullmakt til å yte tjeneste, en anledning til å løfte og en mulighet til å velsigne andre.
Pliktens kall kan komme i stillhet når vi som har prestedømmet, tar imot oppdrag vi får. President George Albert Smith, den beskjedne, men likevel så effektive lederen, sa: «Først og fremst er det deres plikt å lære hva Herren ønsker, og så ved det hellige prestedømmes kraft og styrke foredle deres kall slik i deres medmenneskers nærvær at folk vil være glad for å følge dere.»4
Og hvordan foredler man et kall? Ganske enkelt ved å utføre den tjeneste som er forbundet med det. En eldste foredler kallet han er ordinert til som eldste ved å lære hva hans plikter som eldste er, og deretter utføre dem. Som med en eldste er det også med en diakon, en lærer, en prest, en biskop og hver enkelt som har et embede i prestedømmet.
Brødre, det er ved å gjøre – ikke bare drømme – at mennesker blir velsignet, at andre ledes og sjeler frelses. «Vær Ordets gjørere, ikke bare dets hørere, ellers vil dere bedra dere selv,»5 sa Jakob.
Må alle som er innenfor rekkevidden av min stemme, på ny anstrenge seg for å bli kvalifisert til Herrens veiledning i livet. Det er mange som trygler og ber om hjelp. Det finnes dem som er mismodige og som trenger en hjelpende hånd.
For mange år siden da jeg virket som biskop, presiderte jeg over en stor menighet med over l000 medlemmer, heriblant 87 enker. Ved én anledning besøkte jeg, sammen med en av mine rådgivere, en enke og hennes voksne, funksjonshemmede datter. Idet vi skulle gå, sto en dame fra leiligheten over gangen utenfor døren sin og stanset oss. Hun snakket med utenlandsk aksent og spurte om jeg var biskop. Jeg svarte at det var jeg. Hun sa hun hadde lagt merke til at jeg ofte besøkte folk. Så sa hun: «Ingen besøker meg eller min sengeliggende mann. Har du tid til å komme inn og snakke med oss, selv om vi ikke tilhører din kirke?»
Da vi kom inn i leiligheten hennes, la vi merke til at hun og mannen hennes hørte på Tabernakelkoret på radioen. Vi snakket med dem en stund og ga så mannen en velsignelse.
Etter dette første besøket stakk jeg innom så ofte jeg kunne. Ekteparet tok til slutt imot misjonærene, og hustruen, Angela Anastor, ble døpt. En tid senere døde mannen, og jeg hadde privilegiet å lede og tale i hans begravelse. Søster Anastor kunne, med sin kunnskap om det greske språk, senere oversette den mye brukte brosjyren Profeten Joseph Smiths vitnesbyrd til gresk.
Brødre, jeg elsker mottoet: «Gjør din plikt, det er det beste. La så Herren gjøre resten.»6
Aktiv tjeneste i Det aronske prestedømme vil forberede dere unge menn til å motta Det melkisedekske prestedømme, til å reise på misjon og til å gifte dere i det hellige tempel.
Dere vil alltid huske deres quorumsveiledere i Det aronske prestedømme og de andre quorumsmedlemmene, og derved oppleve sannheten: «Gud ga oss minner, slik at vi kan ha juniroser i vårt livs desember.»7
Unge menn i Det aronske prestedømme, deres fremtid kaller. Forbered dere til den. Måtte vår himmelske Fader alltid lede dere når dere gjør det. Måtte han lede oss alle når vi gjør vårt beste for å hedre det prestedømme vi bærer og foredle våre kall, er min bønn, i Jesu Kristi navn, amen.