Prestedømsmyndighet i familien og i Kirken

Eldste Dallin H. Oaks

i De tolv apostlers quorum

Det er mange likhetstrekk og noen forskjeller mellom hvordan prestedømsmyndighet funksjonerer i familien og Kirken.

Mitt emne er prestedømsmyndighet i familien og i Kirken.

I

Min far døde da jeg var syv år. Jeg var eldst av tre små barn som min mor som enke strevde for å oppdra. Da jeg ble ordinert til diakon, sa hun hvor glad hun var for å få en prestedømsbærer i hjemmet. Men mor fortsatte å lede familien, hun kalte også på den av oss som skulle holde bønn når vi knelte ned sammen hver morgen. Jeg var forvirret. Jeg hadde blitt lært at prestedømmet presiderte i familien. Det måtte være noe jeg ikke visste om hvordan det prinsippet virket.

Omtrent på denne tiden hadde vi en nabo som dominerte og noen ganger mishandlet sin hustru. Han brølte som en løve, og hun krøp sammen som et lam. Da de gikk til kirken, gikk hun alltid noen skritt bak ham. Dette gjorde mor rasende. Hun var en sterk kvinne som ikke godtok slik dominans, og hun var sint da hun så en annen kvinne bli mishandlet på den måten. Jeg tenker på hennes reaksjon hver gang jeg ser menn misbruke sin myndighet for å tilfredsstille sin stolthet, øve kontroll eller tvang overfor sin hustru i noen grad av urettferdighet (se L&p 121:37).

Jeg har også sett noen trofaste kvinner som har feil oppfatning av hvordan prestedømsmyndighet virker. På grunn av partnerforholdet de har til sin ektemann i familien, har enkelte søkt å utvide forholdet til å omfatte ektemannens prestedøms-kall, for eksempel som biskop eller misjonspresident. Motsatt har noen enslige kvinner som har blitt mishandlet av menn (som ved skilsmisse), feilaktig sammenblandet prestedømmet med menns overgrep og blitt mistenksomme til enhver prestedømsmyndighet. En som har hatt en dårlig erfaring med et spesielt elektrisk utstyr, skulle ikke slutte å bruke strøm.

Hver av disse vanskelighetene jeg har beskrevet, skyldes misforståelser om hva prestedømsmyndighet er og om det strålende prinsipp at selv om denne myndighet presiderer i både familien og i Kirken, er prestedømmets funksjoner forskjellige i begge. Dette prinsippet blir forstått og anvendt av de fine lederne i Kirken og familier som jeg har kjent, men det blir sjelden forklart. Selv Skriftene, som viser forskjellig bruk av prestedømsmyndighet, opplyser sjelden uttrykkelig hvilke prinsipper som kun gjelder utøvelse av myndighet i familien eller Kirken, eller som har anvendelse for begge.

II

I vår teologi og praksis har familien og Kirken et gjensidig styrkende forhold. Familien er avhengig av Kirken når det gjelder lære, ordinanser og prestedømsnøkler. Kirken sørger for de læresetninger, den myndighet og de ordinanser som er nødvendige for at familiebåndet skal fortsette til evig tid.

Vi har programmer og aktiviteter i både familien og Kirken. Begge er så innbyrdes forbundet at tjeneste overfor en er tjeneste for den annen. Når barn ser sine foreldre trofast oppfylle kall i Kirken, styrker det deres familieforhold. Når familier er sterke, er Kirken sterk. De to løper parallelt. De er begge viktige og nødvendige, og begge må ledes med stor omtanke for den annen. Kirkens programmer og aktiviteter skulle ikke være så altomfattende at familier ikke kan ha alle samlet til felles familietid. Og familieaktiviteter skulle ikke planlegges i konflikt med nadverdsmøter eller andre viktige møter i kirken.

Vi trenger både kirkeaktiviteter og familieaktiviteter. Hvis alle familier var fullstendige og fullkomne, kunne Kirken arrangere færre aktiviteter. Men i en verden hvor mange av våre unge vokser opp i hjem der en av foreldrene mangler, ikke er medlem eller på annen måte ikke tar del i ledelse innen evangeliet, er det spesielt behov for kirkeaktiviteter til å bøte på det. Vår mor, som var enke, så visdommen i at kirkeaktiviteter ville gi hennes sønner erfaringer hun selv ikke kunne gi dem fordi vi ikke hadde noe mannsideal i hjemmet. Jeg husker at hun oppfordret meg til å iaktta og prøve å bli som de gode mennene i menigheten vår. Hun ville så gjerne at jeg skulle delta i speiding og andre kirkeaktiviteter som ville gi meg slike anledninger.

I en kirke hvor det er mange enslige medlemmer som for øyeblikket ikke har den ledsager Herren har til hensikt at alle hans sønner og døtre skal ha, skulle Kirken og dens familier også dra spesiell omsorg for enslige voksnes behov.

III

Prestedømsmyndighet har sin funksjon både i familien og Kirken. Prestedømmet er den Guds myndighet som brukes til å velsigne alle hans barn, mann og kvinne. Noen av våre forkortede uttrykk, som «kvinnene og prestedømmet», formidler en feilaktig idé. Menn er ikke «prestedømmet». Prestedømsmøter er et møte for dem som bærer og utøver prestedømmet. Prestedømmets velsignelser, som dåp, mottagelse av Den hellige ånd, tempelbegavelsen og evig ekteskap, er tilgjengelige for både menn og kvinner. Prestedømmets myndighet virker i familien og Kirken i henhold til de prinsipper Herren har fastsatt.

Da min far døde, presiderte min mor over familien. Hun hadde ikke noe prestedømsembede, men som gjenlevende mor i ekteskapet hadde hun blitt familiens overhode. Samtidig hadde hun alltid full respekt for den prestedømsmyndighet vår biskop og andre av Kirkens ledere hadde. Hun presiderte over sin familie, men de presiderte over Kirken.

IV

Det er mange likhetstrekk og noen forskjeller mellom hvordan prestedømsmyndighet virker i familien og Kirken. Unnlater vi å anerkjenne og respektere forskjellene, får vi vanskeligheter.

Nøkler. En viktig forskjell mellom dets funksjon i Kirken og i familien er det faktum at all prestedømsmyndighet i Kirken skjer under ledelse av den som innehar de aktuelle prestedømsnøklene. I motsetning til dette virker den myndighet som presiderer i familien – enten det er far eller en enslig mor – i familiesaker uten behov for å innhente godkjennelse fra noen med prestedømsnøkler. Denne familiemyndighet omfatter ledelse av familiens aktiviteter, familiesamvær som familiens hjemmeaften, familiebønn, undervisning i evangeliet, og rettledning og disiplinering av familiemedlemmer. Det samme gjelder for ordinerte fedre som gir prestedømsvelsignelser. Imidlertid er prestedømsnøkler nødvendige for å godkjenne ordinasjon eller beskikkelse av familiemedlemmer. Det er fordi den organisasjon Herren har gjort ansvarlig for utførelse og registrering av prestedømsordinanser, er Kirken, ikke familien.

Grenser. Kirkeorganisasjoner som menigheter, quorumer eller hjelpeorganisasjoner har alltid geografiske grenser som begrenser ansvar og myndighet i kall knyttet til disse. Motsatt er ikke familieforhold og ansvarsoppgaver betinget av hvor forskjellige familiemedlemmer bor.

Varighet. Kirkekall er alltid midlertidige, men familiebånd er permanente.

Kall og avløsning. En annen kontrast er kall til og avløsning fra stillinger. I Kirken har en prestedømsleder med de nødvendige nøkler myndighet til å kalle eller avløse personer som virker under hans ledelse. Han kan til og med se til at de mister sitt medlemskap og får sitt navn «strøket ut» (se Mosiah 26:34-38, Alma 5:56-62). I motsetning til dette er familieforhold så viktige at familiens overhode ikke har myndighet til å gjøre forandringer i familiemedlemskap. Det kan bare skje av en som har myndighet til å justere familieforhold på grunnlag av menneskers lov eller Guds lov. Derfor kan en biskop avløse en president for Hjelpeforeningen, men han kan ikke skille seg fra sin hustru uten ved skilsmisse i henhold til menneskers lov. På samme måte kan ikke hans besegling for evigheten bringes til opphør uten en opphevelsesprosess i henhold til Guds lov. Et annet eksempel er at en ungdom som virker i et klasse- eller quorumspresidentskap, kan bli avløst av prestedømsmyndighet i menigheten, men foreldre kan ikke skille seg fra et barn hvis valg i livet støter dem. Familiebånd er varigere enn kirkebånd.

Partnerforhold. En ytterst viktig forskjell når det gjelder prestedømsfunksjon i familien og i Kirken, skyldes det faktum at familiens ledelse er patriarkalsk, mens Kirkens ledelse er hierarkisk. Begrepet partnerforhold har forskjellig funksjon i familien og i Kirken.

Familieerklæringen gir denne fine forklaringen av forholdet mellom mann og hustru: De har adskilte roller, men «i disse hellige ansvarsoppgaver er fedre og mødre forpliktet til å hjelpe hverandre som likeverdige partnere» («Familien – En erklæring til verden», Liahona, okt. 2004, 49; uthevelse tilføyd).

President Spencer W. Kimball sa det slik: «Når vi omtaler ekteskap som et partnerskap, så la oss omtale ekteskap som et fullverdig partnerskap. Vi ønsker ikke at våre kvinner i Kirken skal være tause partnere eller begrensede partnere i den evige oppgaven! Vær en bidragsyter og fullverdig partner.» (The Teachings of Spencer W. Kimball, red. Edward L. Kimball [1982], 315.)

President Kimball erklærte videre: «Vi har hørt om menn som har sagt til sin hustru: “Jeg har prestedømmet og du har å gjøre som jeg sier.”» Han forkastet bestemt misbruk av prestedømsmyndighet i et ekteskap og erklærte at en mann som gjør det, «ikke skulle forfremmes i sitt prestedømme». (The Teachings of Spencer W. Kimball, 316.)

Det finnes kulturer eller tradisjoner i noen områder av verden som tillater menn å undertrykke kvinner, men slike overgrep må ikke følge med inn i familier i Jesu Kristi Kirke. Husk hva Jesus forkynte: «Dere har hørt det er sagt … Men jeg sier dere…» (Matteus 5:27-28). Frelseren gikk for eksempel imot den rådende kultur i sin omtenksomme behandling av kvinner. Vår rettesnor må være den evangeliekultur han forkynte.

Hvis menn ønsker Herrens velsignelser i sin ledelse av familien, må de bruke sin prestedømsmyndighet i henhold til Herrens prinsipper for bruken av den:

«Ingen makt eller innflytelse kan eller bør utøves i kraft av prestedømmet – uten ved overtalelse, ved langmodighet, ved mildhet og saktmodighet og ved oppriktig kjærlighet, ved vennlighet og ren kunnskap» (L&p 121:41-42).

Når prestedømsmyndighet brukes på denne måten i den patriarkalske familie, oppnår vi det «fulle partnerforhold» som president Kimball omtalte. Som det stadfestes i familieerklæringen:

«Lykke i familien oppnås med størst sannsynlighet når den er grunnlagt på vår Herre Jesu Kristi læresetninger. Gode ekteskap og familier opprettes og opprettholdes når de bygger på prinsippene tro, bønn, omvendelse, tilgivelse, respekt, kjærlighet [og] medfølelse» (Liahona, okt. 2004, 49).

Kirkekall utføres i henhold til de prinsipper som er styrende for oss alle når vi arbeider under prestedømsmyndighet i Kirken. Disse prinsippene innebærer den overtalelse og mildhet som nevnes i kapittel 121, som er spesielt nødvendig i Kirkens hierarkiske organisasjon.

De prinsipper for bruk av prestedømsmyndighet som jeg har behandlet, er mer forståelige og mer fortrøstningsfulle for en gift kvinne enn for en enslig, spesielt en enslig kvinne som aldri har vært gift. Hun opplever ikke nå prestedømsmyndighet i ekteskapets partnerforhold. Hennes erfaring med prestedømsmyndighet ligger i de hierarkiske forbindelser i Kirken, og noen enslige kvinner føler at de ikke har noe å si der. Det er derfor absolutt nødvendig å ha et effektivt menighetsråd der mannlige og kvinnelige funksjonærer regelmessig sitter sammen for å rådføre seg med hverandre under biskopens presiderende myndighet.

V

Jeg vil avslutte med noen generelle bemerkninger og en personlig erfaring.

Jesu Kristi Kirkes teologi setter familien i sentrum. Vårt forhold til Gud og formålet med vårt liv på jorden er forklart med begrepet familie. Vi er åndebarn av himmelske foreldre. Evangeliets plan gjennomføres ved hjelp av familier på jorden, og vår høyeste streben er å videreføre disse familiebåndene gjennom evigheten. Den altomfattende misjon for vår Frelsers kirke er å hjelpe oss å oppnå opphøyelse i det celestiale rike, og det kan bare skje i et familieforhold.

Det er ikke så merkelig at vår kirke er kjent som en familieorientert kirke. Det er ikke rart vi er bekymret over vår tids juridiske og kulturelle uthuling av ekteskapets stilling og det å føde barn. I en tid da verden synes å miste begrepet om hensikten med ekteskap og verdien av å føde barn, er det helt avgjørende at det blant siste-dagers-hellige ikke hersker noen forvirring om disse ting.

Den trofaste enslige moren som oppdro oss, næret aldri tvil om familiens evige natur. Hun holdt alltid vår avdøde fars stilling i ære. Hun gjorde ham nærværende i vårt hjem. Hun snakket om at deres tempelekteskap var evig. Hun minnet oss ofte på hva far ville ha ønsket av oss, så vi kunne realisere Frelserens løfte om at vi kunne være en familie for evig.

Jeg minnes noe som viser hvilken virkning hennes undervising hadde. Like før jul et år ba biskopen meg, som diakon, å hjelpe ham med å levere julekurver til enkene i menigheten. Jeg bar en kurv til hver dør, med en hilsen fra ham. Da han kjørte meg hjem, var det én kurv igjen. Han rakte meg den og sa den var til min mor. Idet han kjørte av sted, ble jeg stående i sneværet og undres hvorfor det var en kurv til mor. Hun omtalte aldri seg selv som enke, og det hadde aldri streifet meg at hun var det. For en 12 år gammel gutt var hun ingen enke. Hun hadde en ektemann, og vi hadde en far. Han var bare bortreist en stund.

Jeg ser frem til den herlige dag i fremtiden når de adskilte vil bli gjenforent og vi alle vil bli gjort hele, slik Herren har lovet. Jeg vitner om Jesus Kristus, vår evige Faders Enbårne Sønn, hvis prestedømsmyndighet og forsoning og oppstandelse gjør det hele mulig, i Jesu Kristi navn, amen.