Gode stunder
Hvis vi søker Herren og hans veiledning, hvis vi har som mål å vende tilbake til vår Fader i himmelen, vil slike gode øyeblikk komme.
Hvor takknemlige vi er for vår levende profet, president Gordon B. Hinckley, og for hans ord: «Gud velsigne Hjelpeforeningen i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.»1 Enhver søster i denne kirken tilhører Hjelpeforeningen. Hver av oss kan føle kjærligheten som er så rikelig tilstede i denne guddommelig innstiftede organisasjonen.
Jeg føler med dere søstre som har blitt alvorlig rammet av den senere tids naturkatastrofer. Jeg gleder meg over beretningene om rettskafne kvinner som tjener og blir betjent. Gjennom tjeneste erfarer både tjener og mottaker Herrens kjærlighet. I denne prøvelsens tid ber jeg om at dere vil føle hans kjærlighet og også min kjærlighet og kjærligheten fra deres mange søstre i Hjelpeforeningen.
Profeten Joseph Smith fastsatte kursen for Hjelpeforeningen da han sa til søstrene i 1842: «Det faller naturlig for kvinner å føle nestekjærlighet. Dere er nå satt i en situasjon hvor dere kan handle ifølge den legning Gud har plantet i deres bryst. Hvis dere lever opp til disse store og strålende prinsippene!»2
Søstrene i den tidlige Hjelpeforeningen ble oppildnet til handling av profeten Joseph. I dag har også vi anledninger til å tjene som «redskaper i Guds hånd til å utføre dette store verk».3
Hva menes i dagligtale med å være et redskap? Jeg tror det menes å styrke andre. Joseph Smith kalte det å handle «ifølge den legning» vi har i vårt bryst. Jeg har opplevd mange gode stunder da jeg har følt at Herren har brukt meg som redskap. Jeg tror at også dere har blitt ledet og hjulpet når dere har undervist, trøstet og oppmuntret.
Like fullt er vi kvinner nokså harde mot oss selv! Tro meg når jeg sier at vi er alle mye bedre enn vi tror. Vi må erkjenne og glede oss over det vi gjør riktig. Mye av det vi gjør synes lite og ubetydelig – bare en del av dagliglivet. Når vi blir kalt på til «å avlegge beretning for Jehova»4 som profeten Joseph sa, vet jeg vi vil ha mye å fortelle.
La meg gi et eksempel. Jeg spurte nylig eldste William W. Parmley om hans minner om sin mor, LaVern Parmley, som var Primærs generalpresident i 23 år. Han refererte ikke til hennes taler ved konferanser eller de mange programmer hun iverksatte. Han fortalte om en av de fineste stunder han opplevde da han var 17 år og forberedte seg til å reise hjemmefra på college. Han husket at han satt sammen med moren mens hun lærte ham å sy i en knapp. Som med alle barn i alle aldre, gir små og enkle handlinger varige inntrykk.
Ikke alle har barn å undervise i grunnleggende søm. De tidligste søstrene var en mangfoldig gruppe, akkurat som vi. Noen var gift, noen enslige, noen enker, men de var ett i hensikt. Når jeg har vært sammen med dere i mange land og på mange steder, har jeg følt deres kjærlighet. Søstre, jeg er glad i dere og vet at Herren også elsker dere.
Mange av dere er enslige. Dere er studenter, dere arbeider, dere er nye i Hjelpeforeningen. Noen av dere har vært medlemmer i mange år. Jeg ber dere tro meg når jeg sier: Dere blir alle verdsatt og alle trenges. Hver av dere tilfører arbeidet kjærlighet, energi, perspektiv og vitnesbyrd. Deres anstrengelser for å holde dere nær til Ånden velsigner oss alle fordi dere har lært å stole på Ånden for styrke og veiledning.
En kveld følte en enslig søster, Cynthia, seg tilskyndet til å se til en søster hun var besøkende lærerinne for. Søsteren var ikke hjemme. Da Cynthia gikk hjemover, så hun en sykepleier og to barn utenfor et sykehus, begge barna hadde alvorlige brannskader. Da Cynthia hørte sykepleieren kalle den lille piken ved navn, husket hun med ett: Hun hadde kjent disse to barna da hun var misjonær i Bolivia for fire år siden. Ved gjenforeningen på plenen foran sykehuset var det tydelig at barna var på bedringens vei fysisk, men uten familien led de følelsesmessig. Cynthia begynte å besøke barna regelmessig og støtte dem. Fordi hun ga akt på Ånden, ble Cynthia et redskap for Gud til å velsigne to barn som lengtet hjem.
Skyldtes det at hun var enslig? Nei, det skyldtes at hun var lydhør overfor Ånden og holdt seg nær til Gud. Hvis vi er på bølgelengde med Ånden, hvis vi søker Herren og hans veiledning, hvis vi har som mål å vende tilbake til vår Fader i himmelen, vil slike gode øyeblikk komme. Og vi vil skatte dem, for vi har blitt redskaper i Guds hånd.
Noen ganger tar livet en uventet vending, og vi må gå fra «plan A» til «plan B». En enslig søster skrev: «Jeg tror aldri jeg var virkelig lykkelig i mitt voksne liv før jeg kom til den konklusjon at min verdi som menneske og som datter av min himmelske Fader ikke hadde noe å gjøre med min sivilstand. Da begynte jeg å fokusere på min åndelige og personlige vekst og ikke på om jeg noen gang ville bli gift eller ikke.»5
Se hvor mye vi lærer og vokser når vi deler vårt vitnesbyrd med hverandre om at Herren lever og elsker oss. Som jeg før har sagt, hvis jeg hadde kunnet få én ting oppfylt for hver av dere, ville det vært at dere skulle føle Herrens kjærlighet i deres hverdag.
Noen ganger kommer denne kjærligheten på uventede måter. Kristen holdt på med det siste studieåret og hadde nettopp født sitt annet barn. Hun syntes de andre studentene hadde utrettet så mye mer enn henne, og var ikke særlig lysten på å gå på eksamensfesten. Frykten ble stadfestet da studentene under middagen ble bedt om å fortelle hva de hadde oppnådd i yrkeslivet. Kristen mintes: «Jeg følte meg plutselig flau og skamfull. Jeg hadde ingenting å vise til, ingen viktig stilling, ingen imponerende yrkestittel.» Det ble ikke bedre da professoren leste listene etter hvert som han overrakte et diplom til hver student. Kvinnen foran Kristen hadde oppnådd store ting: Hun hadde allerede en doktorgrad i filosofi og skulle motta enda en mastergrad, og hun hadde til og med vært ordfører! Kvinnen høstet stor applaus.
Så var det Kristens tur. Hun rakte professoren det blanke arket sitt og prøvde å holde tårene tilbake. Professoren hadde vært en av hennes lærere og hadde rost hennes arbeider. Han så på det blanke arket. Uten opphold forkynte han: «Kristen har den mest betydningsfulle rolle i hele samfunnet.» Han gjorde et opphold og sa så med kraftig røst: «Hun er mor for sine barn.» Istedenfor å klappe høflig, reiste folk seg. Det var bare én stående ovasjon den kvelden, og det var for moren i det rommet.
Mødre, dere er redskaper i Guds hånd med et guddommelig ansvar for å undervise og oppdra deres barn. Småbarn trenger sårt en vennlig og kjærlig hånd. Hvis dere setter dem først, vil Han lede dere til å tjene dem på beste måte.
Alle dere med eldre barn trenges i hjemmet. Ja, det kommer frustrasjoner, men også mange gleder. Se etter dem! Jeg har selv hatt fire foretaksomme sønner, og jeg lærte et og annet om å være et redskap i Guds hånd. Nyt virkelysten i disse årene! Gjør hjemmet deres til et trygt, lykkelig, avslappet sted hvor venner er velkomne. Lytt, gi kjærlighet, fortell barna historier fra deres barndom og tenåringstid.
Still forventninger til barna deres. Vi hadde bestemte klokkeslett og fortalte våre sønner at Den hellige ånd går til sengs ved midnatt. Når de ikke kom hjem noen få ganger, tilskyndet Den hellige ånd meg til å gå og finne dem. Det overrasket noen av pikene deres! Vi ler av det nå – men jeg må medgi at det er lettere å le nå da de er blitt eldre.
Vær der for barna. Sitt på sengekanten og nyt sene kveldssamtaler – prøv å holde dere våkne! Be om at Herren må inspirere dere. Tilgi ofte. Velg selv hva det skal kjempes om. Bær ofte vitnesbyrd om Jesus Kristus, hans godhet og om gjenopprettelsen. Og fremfor alt, la dem vite at du stoler på Herren.
Hvis dine barn er voksne og ute av redet, hvis du er enslig, skilt eller enke, la ikke omstendighetene diktere din villighet til å gi andre del i dine livserfaringer. Din røst trenges.
Under en Hjelpeforeningens søndagsleksjon i menigheten min diskuterte vi hva som gjør et godt ekteskap. En søster, Lisa, sa: «Jeg skulle vel ikke si noe, for jeg er skilt. Men det som holder meg gående, er tempelpaktene.» Etter leksjonen spurte jeg noen nye unge voksne søstre i Hjelpeforeningen: «Hva var det i leksjonen som fenget dere?» De sa: «Lisas kommentar gjorde størst inntrykk på oss.»
Så, mine kjære eldre søstre, jeg ser Guds bilde i deres edle ansikter. Hvor mye har ikke deres visdom og tålmodighet og erfaring hatt å si for mange! Min forbløffende svigermor, Mary, pleide i 90-årsalderen å si: «Folk tror at fordi jeg er gammel, så vet jeg ingen-ting.» La meg fortelle dere hva hun visste og hva hun gjorde. Mens hun bodde i en seniorleilighet, spurte Mary bestyreren om de kunne få bruke et rom til kirkemøter. Han sa nei fordi senteret var religionsnøytralt. Hun tok ikke nei for et svar! Sammen med noen andre eldre søstre maste Mary helt til selskapet skaffet dem et rom. Snart var det organisert en gren, og medlemmene hadde møter hver søndag for å ta del i nadverden og fornye sine pakter. Alder er ingen hindring for å bli et redskap i Guds hånd.
Det fins utallige måter å være redskaper i Guds hånd på. For eksempel å være en slik besøkende lærerinne som du alltid har ønsket deg, spørre en ung enslig voksen om hva hun liker å gjøre istedenfor hvorfor hun ikke er gift, dele istedenfor å samle, omhyggelig velge ditt antrekk, din tale og underholdning, smile til ektemannen eller et barn som vet at de har gjort deg frustrert og gitt deg hjertesorg, legge armen rundt en ung kvinne, undervise i barnestuen med lett hjerte, vise ved din holdning at du finner glede i livets reise. Profeten Joseph Smith sa om dette: «Hvis dere lever opp til deres privilegier, kan det ikke forhindres at dere vil omgås engler.»6
Jeg vitner om at vi er engasjert i Guds verk. Takk for at dere er trofaste mot deres familier, mot Hjelpeforeningen og mot Kirken. Takk for at dere er redskaper i Guds hånd til å utføre dette store arbeidet. Måtte dere føle Guds kjærlighet i deres liv, og måtte dere dele den med andre, er min bønn i Jesu Kristi navn, amen.